torsdag 5. januar 2012

Vivaldi for fullt orkester og klirrende tralle

Et (u)musikalsk minne fra arbeidslivet
For drøyt ti år siden var jeg på min første, og så langt eneste, reise til Italia. Jeg dro på en arrangert tur, reiste rundt i en uke og det er en av min absolutt fineste ferieturer. Ikke bare vare det mye flott å se og oppleve, jeg møtte også noen særdeles hyggelige mennesker. Etter å ha holdt på å bli nedkjørt av diverse kjøretøyer med to og fire hjul i Firenze, syntes vi det var en befrielse å komme til Venezia. De to kveldene vi var der, gikk vi til Markusplassen, der vi koste oss med å høre på de gode orkestrene som spilte der. Spesielt godt husker jeg hvor fint det var å sitte på en kafé og høre et orkester spille fra De Fire Årstider av Vivaldi. Siden jeg er veldig glad i barokkmusikk og Vivaldi jo var fra Venezia, var akkurat det å høre denne musikken spilt en nydelig sommerkveld på Markusplassen, en av disse gode opplevelsene som er så fine å ta med seg tilbake til hverdagen.
 Musikere på Markusplassen

For ikke lenge etterpå var det atter hverdag og av det heller grå og triste slaget. Jeg har før vært inne på de fæle klærne jeg har vært nødt til å iføre når jeg har jobbet på kantiner, de såkalte taperuniformene. Dette er klær som det later til er designet for at de skal være så ukledelige som mulig, slik at den som er så uheldig å være nødt til å iføre seg dem skal føle seg mest mulig elendig til mote. På denne tiden jobbet jeg for et vikarbyrå som virkelig hadde lykkes bedre enn de fleste med akkurat det. Det var et kostyme i et blått, nylonliknende stoff, et forkle som dekket hele overkroppen, og ei grusom bukse med ikke direkte god passform.
Mens jeg ventet på et oppdrag på et sentralbord, som jeg gledet meg til blant annet fordi jeg da slapp å bære den gyselige taperuniformen, ble jeg sendt noen dager på en kafé, som krevde at jeg var iført den forhatte uniformen. Bortsett fra at jeg følte meg som en vandrende dass, var jobben av de bedre. Hyggelige kolleger, ditto kunder og ikke alt for hardt arbeidstempo. Så en dag skulle et orkester komme å spille på stedet og det de skulle framføre var nettopp De Fire Årstider av Vivaldi. Jeg skulle selge kaffe og kaker til tilhørerne og syntes det var storveis, ikke minst fordi jeg trodde jeg skulle stå der og selge under hele konserten. Men det skulle jeg ikke, når konserten begynte måtte jeg opp på kaféen igjen. Jeg solgt kaffen og kakene fra ei tralle, den tok jeg ikke med meg opp, fordi det klirret noe infernalsk i kopper og kar som sto på tralla. Og man kan jo ikke forstyrre en flott konsert med høylydt klirring fra ei skranglende tralle. Men det kunne man, eller retter sagt det måtte man, for oppe på kaféen trengte man visstnok tralla, og man trengte den veldig, akkurat nå!

Så da måtte jeg tusle ned igjen, nølende gikk jeg bort til den forbaskede tralla, og tok ett par steg, KLIRRR, sa tralla. Jeg prøvde å ta et steg til, så forsiktig som mulig, KLIIIRRRR! Jeg kunne da virkelig ikke ødelegge denne flotte musikken med denne grusomme klirringen. Men de måtte jo ha tralla, de måtte absolutt ha tralla.  Så jeg måtte prøve et steg til, KLIIRRR, og et til, KLLIIRRRR! Det må være de mest ydmykende steg jeg har tatt i hele mitt liv, der sto orkesteret og spilte den nydeligste musikk, og her gikk jeg, iført den grusomme taperuniformen min, trillende på denne fordømte tralla, KLIRRR, KLLIIIRRR. Jeg befant meg på alle måter veldig langt fra Markusplassen, der jeg for ikke lenge siden hadde vært fin dame som satt på kafé og hørte på den samme musikken som den helsikes tralla nå gjorde hva den kunne for å overdøve. KLLIRRR, KLLIRRRR! Mens jeg tok mine slukørede steg, og tralla klirret i vilden sky, passerte det gjennom det stakkars hodet mitt, all dritten jeg hadde lest om arbeidsfolk, eller lavstatusgruppene som man yndet å omtale oss om den gang. Det dukket opp alt sammen, Se og Hør, danseband og resten av regla, nå ble jeg vel oppfattet som prototypen på denne foraktede gruppen, der jeg klirret meg vei i min grusomme taperuniform. Omsider hadde jeg klirret meg fram til heisen og kunne puste lettet ut, jeg var reddet!

I ettertid har det blitt en morsom historie, noe jeg har fortalt til andre og som vi har ledd godt av. Men der og da var det overhode ikke morsomt. Antagelig hadde jeg ikke oppfattet episoden som like morsom dersom jeg ikke hadde hørt den samme musikken like før, under totalt andre forhold. Da kan det være følelsen av ydmykelse, som jeg følte mens jeg gikk der, hadde blitt hengende ved på en annen måte. Nå kunne jeg riste av meg den, og se det komiske i den enorme kontrasten det var mellom de to opplevelsene. Slike kontraster har jeg opplevd en del av og man skal ikke se bort fra at jeg har lært ett og annet av dem.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.