søndag 8. januar 2012

Bloggen er tre år i dag!

Siden jeg feiret «bloggbursdag» da bloggen fylte ett og to år, må vel også treårsdagen markeres. En liten kikk på det jeg har gjort på bloggen i det siste, viser at det er blitt mye musikk og en del bilder, og mindre om arbeiderklassens slit og strev. Det er liksom grenser for hvor mye man kan, og orker, skrive om hvor slitsomt det er med hardt og ensformig arbeid, lav lønn og respektløse arbeidsgivere. Når jeg startet bloggen var det ikke bare for å skrive om slit og luselønn, men også fordi jeg var lei av framstillinger av de lavt utdannede som tullinger som kun brukte fritiden til å sitte klistret foran tv-en for å se på totalt innholdsløse programmer eller rave rundt på campingplasser, iført grilldresser mens de gauler «her blir det liv, rai rai». 

Når jeg sjekker statistikken i bloggen min, så framgår det at det er de postene jeg har skrevet om erfaringer fra arbeidsliv og Nav som har hatt flest treff. På toppen troner Ute av reaktoren som i skrivende stund har 1017 treff, deretter følger bloggpostene jeg har skrevet om vikarbyråer og ISS. I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg holder på med, ikke utenkelig arbeidsgivere kan ha vært innom, og i så fall har de neppe satt pris på det de har lest. Et av de kravene som stilles til folk i lavtlønte jobber, ikke minst i vikarbyråer, er at man skal være lojal overfor arbeidsgiver. Man kan vel ikke si at jeg framstår som nevneverdig lojal i disse tekstene. Det kan nok ha sin grunn at jeg fremdeles ikke har kommet over en annen blogg som tilsvarer min egen, det jeg holder på med kan fort få ubehagelige konsekvenser og jeg har vært inne på tanken å legge ned hele bloggen. Det har jeg liten lyst til, den virkeligheten jeg har beskrevet kommer sjelden fram, derfor tillater jeg meg å tro at det er viktig at noen tar sjansen på å skrive om det. Det handler om ytringsfrihet, men av en type det sjelden eller aldri snakkes om. Det er mulig at jeg i perioder må stenge bloggen, når det er ekstra stor fare for at en arbeidsgiver skal finne på å ta et aldri så lite søk på meg. Det skal innrømmes at jeg ikke liker det, jeg liker i det hele tatt ikke å passe kjeften min. Derfor skal bloggen få lov å halte videre, selv om det ikke er helt risikofritt.

I løpet av de tre årene som er gått har det blitt en del fortellinger om det jeg har opplevd i arbeidslivet, som var det jeg først og fremst ville skrive om da jeg startet bloggen. Så har det dukket opp ting jeg ikke tenkte på da jeg startet, som at noen mener at mobbere har seg selv å takke. At noen kan få seg til å komme med slike påstander kunne jeg ikke forutse, jeg har fremdeles vanskelig for å fatte at det går an. Annet jeg ikke tenkte på å skrive om var slikt som har med det alternative å gjøre, jeg har blant annet skrevet ett par bloggposter om bokklubben Energica, også der støter jeg på påstander jeg har vanskelig for å forstå det går an å komme med. Jeg var ikke klar over at man hadde havnet så langt ut på viddene som det kan se som man har. Som singel hadde jeg tenkt å skrive litt om singles situasjon, det har jeg da også gjort. Uten at det har hjulpet, det virker som om vi single blir stadig mer og mer usynlige. Med tanke på hvor mange vi er, synes jeg dette er ytterst merkelig. Jeg ser at en del har kommet inn på bloggen med å søke på barnfri. Etter å ha tatt noen søk på ordet selv, ser jeg at det blir stadig mindre akseptert å velge ikke å få barn. Også dette synes jeg er merkelig, det burde bli større aksept for at folk velger forskjellige typer liv, ikke mindre. Det har jeg planer om å skrive mer om. Det blir sikkert også flere historier fra arbeidslivet, flere utblåsninger om synsere som ikke klarer å si arbeiderklasse uten samtidig å nevne ordet danseband.

Da feirer jeg min tredje bloggbursdag, mens jeg kikker meg litt engstelig over skulderen, av skrekk for at en og annen arbeidsgiver skal finne ut om mine illojale skriblerier.  Som seg hør og bør på en bursdag må det jo være litt musikk, og da tror jeg vi trår til med selveste Van Morrison.

             






16 kommentarer:

  1. Gartuelerer med dagen Laila! Jeg har vel kun fulgt bloggen din i litt over et aar tror jeg (mener a huske at jeg leste om toaarsdagen da jeg var nykommer her).

    Jeg har ogsaa gaatt tilbake og lest noen av de tidligere innleggene dine og kommentert der jeg har syes jeg hadde noe aa si.

    I tilleg til mange interessante innlegg og debatter her paa bloggen synes jeg ogsaa at du har hatt mange morsomme vinklinger paa ting. Jeg likte spesielt godt innlegget om den arbeidsvillige gjeterhunden.
    Jeg kunne se deg for meg; Laila som ivrig springer mot toaletene, selv i ferien sin, og naar hun er syk, for aa faa vaere med paa det som gir livet mening. javascript:void(0)

    SvarSlett
  2. Takk for det!
    Stykket om gjeterhunden skriver seg fra den tiden da debatten om sykefraværet raste på det verste. Da var det liksom ikke den ting man ikke kunne komme trekkende med for å bringe nye vinklinger inn i en debatt som var i ferd med å bli rimelig syk. Nå kunne det jo virke som han som skrev stykket om den pliktoppfyllende gjeterhunden hadde noe mindre kunnskap om hunder enn det jeg har. En slektning som jobbet i en stall, kunne fortelle om en border collie som i mangel av noe annet å gjete, gjette trillebårer, og sånn sett var en sann plage for dem som brukte disse trillebårene. Vi mennesker er ikke avlet fram for å gjøre bestemte arbeidsoppgaver, i motsetning til våre firbente venner. Det lot det ikke til at den noe uheldige skribenten hadde tenkt over, teksten hans var absolutt et av bunnpunktene i debatten om sykefraværet. Det samme kan sies om innlegget i Dagsavisen, der en kom trekkende med Knausgård, noen ble visst sykmeldte fordi de følte seg mindreverdige av den grunn at de ikke hadde lest bøkene hans, eller hvordan det nå var.

    SvarSlett
  3. Det er vel ofte tilfelle med mange av disse uheldige sitatene at de har en viss gangbarhet for den spesifikke yrkessituasjonen debattanten befinner seg i. Hvis man er professor og brenner for sitt fagfelt, saa er det kanskje helsebringende i hvert fall aa jobbe noe, paa tross av helseplager. Meningsytreren glemmer imidlertid ofte at de fleste av de med plager ikke lever i en helt annen situasjon enn vedkommende selv. Et betydelig antall har ogsaa en yrkessituasjon som er radikalt forskjellig.

    SvarSlett
  4. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har slitt med sykdom og skader som skyldes arbeidet de utfører. Flere av dem har også vært gjennom operasjoner, deretter må de gå tilbake til samme jobb. Da tenker jeg at det måtte være bedre å hjelpe folk over i en annen type jobb, slik at de kunne ha mulighet til å jobbe til de når pensjonsalder. Nå hangler de gjennom dagene, og ender kanskje på uførhetstrygd når de er vel femti. Så må det også sies at folk ofte trives på jobben, selv om de har plager. En av mine tidligere kolleger, som kun jobbet førti prosent som følge av skader, fortalte at hun gledet seg til de dagene hun skulle på jobb. Hadde de som deltar i debatten visst litt mer om hvordan det er der ute, ville debatten blitt langt mer interessant, og med flere konstruktive forslag til hva som kan gjøres. Et noe roligere arbeidtempo, med større mulighet til å styre egen arbeidsdag hadde sikkert hjulpet mye. Gjeterhunder hører ikke hjemme i denne debatten.

    SvarSlett
  5. Gratulerer Laila!
    Du må ikke finne på å legge ned bloggen - den er noe av det beste som finnes på nettet. Og som du sier - det er uhyre viktig at det du skriver om kommer fram.
    Jeg kjenner meg igjen i utrolig mye av det.
    Skjønner at du må være forsiktig, og forstår at du velger å være relativt anonym. Man kan vel ikke være forsiktig nok når det gjelder eventuelle arbeidsgivere, dessverre.
    Men stå på. Og fortsett og skriv. Jeg kunne godt tenke meg å lese en bok fra din hånd også en dag.

    SvarSlett
  6. Jada...fortsett å skriv heter det vel ....og så jeg som elsker alt som har med skrivefeil (eller skrive feil) å gjøre. Huff.
    Apropos feil - er det ikke merkelig at folk skriver godt nyttår når det riktige er godt nytt år? Ellers er det jo om å gjøre (eller om og gjøre) å dele ord så mye man bare kan få til!

    SvarSlett
  7. Takk for det, Inger. Nei, jeg skal ikke legge ned bloggen, men kan være den må gjemmes bort i perioder. Så mens noen "koser" seg med å spre edder og galle rundt på nettet, må jeg trå varsomt når jeg forteller om konkrete opplevelser.
    Jeg er jo sånn halvveis anonym her, men hadde rette arbeidsgiver kommet over bloggen ville det nok ikke vært vanskelig å kjenne meg igjen. Og jeg er på Twitter med fullt navn, så veldig anonym er jeg ikke.

    Jeg er fæl til å skrive feil i kommentarfelt selv, og da er det jo vanskelig å rette det opp.
    Å ønske folk godt nyttår kan man jo gjøre, da ønsker man dem i det minste en god start på året, men synes like godt man kan være så sjenerøs at man ønsker dem et godt nytt år.

    SvarSlett
  8. Fant denne bloggen for et par måneder siden, og har tatt en tur innom jevnlig siden da. Ville bare si at jeg liker den svært godt :)

    SvarSlett
  9. Hyggelig! Håper du fortsetter å kikke innom. :-))

    SvarSlett
  10. Hva gjelder anonymitet, saa er det vel enkelt for de som virkelig vil aa finne bloggforfatterens identiet. Det er derimot vanskeligere aa finne bloggen hvis utganspunktet er aa soeke etter informasjon om forfatterens navn. Har akkurat proevd, og det eneste direkte faremomentet skulle vaere hvis noen forsoeker aa finne ut om
    forfatteren er paa Twitter. En svaert grundig undersoekelse vil selvfoelgelig alltid finne en slik forbindelse, men dette blir vel sjeldent gjort?

    SvarSlett
  11. Jeg maa innroemme at jeg ofte skriver "godt nyttaar" selv. Jeg tror det kommer av at man oppfatter at det er en meningsforskjell mellom "nytt aar" og "nyttaar", slik at hvis man oensker noen "god jul og godt nyttaar", saa referer det siste til selve hoeytiden?

    SvarSlett
  12. Twitter er nok det skumleste nå, for en tid siden dukket faktisk bloggen opp da jeg søkte på navnet mitt, men prøvde et søk nå og da kom den ikke opp. Men de er noen sleipinger, disse arbeidsgiverne.

    Når det gjelder godt nyttår eller godt nytt år, tror jeg ingen henger seg særlig opp i hva man skriver på et julekort. Men for meg er det naturlig å ønske folk godt nytt år, særlig dersom det er akkurat idet det nye året starter.

    SvarSlett
  13. Du skulle vaere saa aa si helt trygg hvis du endret navnet paa din Twitter-konto.

    SvarSlett
  14. Det hadde nok vært en ide, men jeg har ikke lyst til å gjøre det. Så jeg tar sjansen, håper at disse arbeidsgiverne ikke er av det tvitrende slaget.

    SvarSlett
  15. NHO kommer nok og tar deg!
    Bare vent!

    SvarSlett
  16. Da er det nok best å passe seg! :-)

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.