søndag 30. oktober 2011

Arbeidermusikk 1

Jeg har tenkt å starte en serie her på bloggen med arbeidermusikk. Jeg har jo luftet mine frustrasjoner her både titt og ofte over synsernes evinnelige hang til å koble arbeiderklassen med dansebandmusikk. Jeg har også innsett at dette er noe jeg burde tatt med godt humør, men det har jeg altså ikke klart å gjøre. Det har vel å gjøre med at disse påstandene dukket opp samtidig med at lønna ble mindre og arbeidspresset større og da er det ikke alltid at ens humoristiske sans er helt på topp. Nå er vel egentlig det å krangle med folk på grunn av at de liker en annen type musikk en meg selv noe jeg har lagt bak meg. Livet har tross alt lært meg at folk ikke behøver å være duster og idioter fordi om de har en annen musikksmak enn det jeg har. At enkelte synsere ikke later til å ha kommet til samme erkjennelse får være deres sak.

I stedet for å hyle, skrike og bære meg over gnålet om at samtlige i arbeiderklassen digger dansebandmusikk, skal jeg heller finne fram noen låter som er relevante når det er snakk om arbeiderklassen. Nå er det jo ikke slik at musikken man hører på må ha relevans til den hverdagen man opplever. Kommer jeg sliten hjem etter en hard dag på jobben hører jeg gjerne på rolig klassisk musikk. Kanskje fordi det er en type musikk som løfter meg ut av hverdagen, og det kan det absolutt være et behov for.

Det kan synes naturlig å starte med Working Class Hero med John Lennon. I ungdommen hørte jeg mye på Beatles og John Lennon, sånn sett kan man si jeg ble tidlig gammel, allerede i tenårene satt jeg og surmulte over at mye, om ikke alt, var bedre før. I hvert fall syntes jeg at mye gammel musikk var bedre enn det som ble spilt på den tiden. Uansett, jeg hadde kanskje ikke verdens dårligste musikksmak i ungdommen, jeg synes fremdeles at dette låter veldig bra.


2 kommentarer:

  1. Teksten paa den sangen er fabelaktig.

    Jeg skulle oenske at vi kunne komme dithen at alle mennesker ble sett paa som de enekeltindividene de er og ikke som biter av en graa masse

    Jeg toer hevde den paastand at forskjellene mellom sosiale klasser hva gjelder musikksmak er mye mindre enn forskjellene innen hver klasse. Saa kan man sikkert finne tensenser her ogsaa som i saa mye annet.

    SvarSlett
  2. Helt enig!
    Selvfølgelig kan man sikkert finne tendenser. Og når det gjelder denne dansebandmusikken som det mases om når man skriver om arbeiderklassen, så vil jeg tro at dersom man forsket på saken, ville man finne at flere fra arbeiderklassen enn middelklassen liker den typen musikk. Men det er snakk om et mindretall, og alder spiller nok en rolle. De jeg har sett som liker danseband har stort sett vært eldre folk. Mulig det også spiller en rolle hvor man bor, at det er vanligere å like slik musikk på landsbygda.
    Jeg har også sett at enkelte arbeidere har liten toleranse overfor dem som liker klassisk musikk og opera. Eksempelvis min tidligere kollega som hadde opplevd at en hun jobbet sammen med hadde blitt regelrett sinna da hun hadde sagt hun likte klassisk. Hun trodde hun var svær, fikk hun beskjed om.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.