tirsdag 27. september 2011

Skal vi snakke om klasse?

Forsøk på å få i gang en debatt
I sommer fikk jeg følgende forslag fra en som har kommentert mye her på bloggen i det siste: Ville forresten vært artig med en diskusjon på bloggen som tar opp dette med klasseforskjeller generelt. Hva er klasseforskjeller? Hva skaper dem? Er det store forskjeller mellom mennesker i ulike sosiale klasser? etc.

Og det kunne jo være interessant, men akkurat da var det ferietid, så jeg lovte å komme tilbake til saken når folk hadde kommet seg ut av feriemodusen. Så kom den 22. juli, deretter var det valgkamp, og midt oppe i valgkampen stakk jeg en tur til England.  Nå da valget er over og man har fordøyd resultatet, får vi prøve om det er mulig å få til en debatt her på bloggen. Dette er jo ikke av de mest trafikkerte eller kommenterte bloggene, så det spørs om det blir særlig futt i debatten, men det koster ingenting å prøve. Alle kommentarer mottas med stor takk og det hadde vært spennende om noen som nettopp har disse holdningene til arbeiderklassen som jeg har tatt opp så mange ganger, hadde lagt igjen en kommentar.

Jeg kom for en tid over en kommentar i Aftenposten som er relevant i sakens anledning, den kan leses her. Jeg har til det kjedsommelige gitt uttrykk for at jeg er inderlig lei av at når man skriver om arbeiderklassen så nevner man alltid slikt som danseband, Se og Hør, camping osv. Arbeideren framstilles som en tulling i grilldress, som slafser i seg grandiosa, stemmer Fremskrittspartiet og som i det store og hele er fordomsfull og kunnskapløs.

Fordi jeg har jobbet så mange steder, har jeg møtt veldig mange fra arbeiderklassen. Det jeg har følt jeg har hatt felles med alle disse menneskene har vært opplevelsen av ikke å bli verdsatt, arbeidsgivere som ønsker å få oss til å yte mest mulig mot minst mulig lønn. At vi må bytte helse mot lønn, jeg har møtt langt flere med ødelagt helse enn ihuga dansebandentusiaster. Vi har delt frustrasjoner over at vi opplever stadig større arbeidspress og mindre kontroll over egen arbeidsdag. Samtalene om problemer med å finne billig nok bolig har vært langt flere enn dem om hva som står i siste nummer av Se og Hør. Det er dette jeg har hatt felles med mine kolleger, det er slike erfaringer som har knyttet oss sammen, i langt større grad enn vår angivelig dårlige smak og usunne vaner.

Dette nevnes i liten grad når man skriver om arbeiderklassen, en grunn er antagelig at den som skriver ikke har vært der selv og følgelig vet lite om hvordan hverdagen til arbeidsfolk faktisk er. Som leser får jeg en følelse av at det viktigste er å ta mest mulig avstand og å fortelle alle som gidder å høre på hvor mye bedre smak og vaner man selv har. Arbeiderklassen omtales gjerne som om det var én person og dessuten en riktig så endimensjonal en. Hele arbeiderklassen framstilles som en ansiktløs masse, ikke som enkeltpersoner med egne følelser, drømmer og interesser, anonyme pappfigurer man kan latterliggjøre og tråkke på. Det ser ikke ut til at de som skriver tar i betraktning at også folk som tilhører arbeiderklassen kan komme til å lese det som skrives.

Det som har slått meg er at disse som skriver slikt selv framstår som en smule endimensjonale, som om de mangler egen identitet, påstandene er de samme, selvgodheten er den samme. Språkbruken er ofte fantasiløs, slik som stykket til Hjelseth, som hadde tittelen Å ta arbeiderklassen på alvor, det gnistrer ikke akkurat av originalitet. Mulig man kan mene det er småpirk å påpeke en fantasiløs tittel, men når folk slår seg på brystet og hevder egen fortreffelighet, så burde man kanskje forvente noe mer velformulert enn dette?

Nå er det jo slik at de fleste fordommer har et snev av sannhet i seg. Jeg har møtt noen av disse arbeiderne som er slik som det blir beskrevet, men jeg har også møtt så utrolig mange som har vært helt annerledes. Og jeg har møtt dem som har såkalt dårlig smak, men som har vært de snilleste og hyggeligste menneskene man kan tenke seg. De pliktoppfyllende og samvittighetsfulle menneskene som står på i jobbene sine, er hjelpsomme og gode mot kolleger, de fortjener så visst ikke å bli rakket ned på fordi musikken de liker ikke er bra nok, eller fordi de kanskje drar på camping i stedet for spennende reiser til fjerne himmelstrøk.

Når man leser om klasser, får man inntrykk av at det ikke er noen kontakt mellom de forskjellige klassene, det virker utelukket av at folk fra forskjellige klasser kan ha noe som helst til felles. Og ser man på den før omtalte teksten til Hjelseth, så sier han jo også at han har absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. For deler av arbeider- og middelklassen er det litt annerledes. Jeg har møtt mange fra middelklassen jeg har hatt mye til felles med. Det kan dreie seg om felles smak når det gjelder musikk, felles holdninger på en rekke områder, men også rett og slett at man er på bølgelengde og forstår hverandre. Jeg har møtt folk med samme sans for humor som meg selv og det er jo alltid artig. Men det forutsetter jo at man faktisk har en viss humoristisk sans, noe enkelte kan se ut til å mangle.

Så hvorfor er det sånn at når jeg leser om arbeiderklassen så er det svært vanskelig for meg å kjenne meg igjen i det som skrives? Noen som har meninger om det? Ellers er alle kommentarer som har med klasse og klasseforskjeller å gjøre velkomne.

En oppdatering: Da jeg hadde lagt ut denne bloggposten kom jeg over en artikkel fra Haugesunds Avis med overskriften Harry. Her kan man blant annet lese: I verdens rikeste land eser middelklassen ut. En middelklasse som trenger noen å se litt overbærende ned på.

Middelklassekulturen kjennetegnes av redselen for å være harry, mener sosialantropolog Runar Døving. Fenomenet er det sosiologer kaller distinksjoner, forskjeller. Slik stripene på uniformen viser hvilken grad i militæret du tilhører, brukes smak for å skille deg ut fra dem du ikke vil identifisere seg med. Middelklassen er spesielt opptatt av dette. De streber oppover ved å markere avstand, forteller Døving til Haugesunds Avis.

Mat brukes i en del tilfeller for å markere avstand. Man vil ikke være harry, og tar dermed avstand fra visse typer matretter som grandiosa og ketchup, forteller han.
Pizza Grandiosa, selve symbolet på harry mat. Det er ikke nødvendigvis smaken som gjør den så foraktet i enkelte kretser.

 Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

 Min opptagelse av å studere fenomenet var at de som selv ikke har problemer med å spise for eksempel Grandiosa ikke brydde seg om at noen foraktet retten. Mange visste ikke at den var problematisk. Av det utledet jeg at samfunnsgruppene snakket forbi hverandre, at de ikke tilhørte samme smaksunivers, føyer han til.

Er det noe håp om en mentalitetsending? At middelklassen blir så trygg på seg selv at den slipper å konsentrere seg om alle andre? Neppe. Ifølge Døving kommer det stadig nye generasjoner som vil lære seg den gode smak.

Jeg kom også over en masteroppgave i sosiologi av Thale Jacobsen Åsli, den har tittelen Den norske arbeiderens livsverden. Jeg har bare kikket litt på den, det som slo meg var språket til arbeiderne som intervjues, det er snakk om tolv industriarbeidere i alderen 21 – 30 år. Her noen eksempler:

Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går liksom, vi som har drivi med det.

Nei, altså du må gjøre jobben din. Må gjørra’ det du skal, det… - sitter du på ræva, og andre.., holdt jeg på å si - må gjørra’ arbeidet for deg.., da stiller’u…. Alle må ta en del av kaka lissom, alle må bidra. Nå er vi lissom tre støkker på ene sida som skal gjørra’ akkurat det samma alle tre, og da deler vi på å gjørra’ det og passer på at ingen må gjørra’ alt, og noen bare sitter der, for daa - da kan hende det fort blir litt kjekling og - og lissom ja, ”du hakke gjort no’ i dag”.

Det spørs lissom, kjenner jeg personen og sånn lissom, så, men jeg hadde nok ikke engasjert en jeg ikke kjenner tel det, trur jeg lissom.

Jeg har sett tilsvarende språk andre steder når arbeidere siteres og jeg reagerer på den påfallende klønete ordbruken. Jeg kan ikke se at det er noe forskjell på språket til de tolv arbeiderne, jeg tar et lite forbehold da jeg leste rimelig lettvint gjennom. Nå er det ikke denne oppgaven i seg selv jeg er opptatt av, derimot at det så å si alltid er slikt hjelpeløst språk som brukes når folk fra arbeiderklassen siteres. Det stemmer ikke helt med mine egne erfaringer, noen er ikke gode til å ordlegge seg, det er riktig. Men det er også mange som har en helt annen formuleringsevne. Det er store forskjeller, på samme arbeidsplass har jeg møtt folk som er det man på en pen måte kaller enkle og har et språk som ikke er langt fra dette, mens andre er langt mer kunnskapsrike og velformulerte.

Dersom jeg hadde hatt et språk som befant seg i nærheten av dette, ville jeg fått store problemer de gangene jeg har vært nødt til å ta kontakt med f eks Arbeidstilsynet og Jussbuss som følge av problemer med arbeidsgivere. Jeg ville også hatt problemer med å kommunisere med størsteparten av de menneskene jeg har hatt kontakt med på fritiden.

Så nok en gang blir det vanskelig å kjenne seg igjen.

45 kommentarer:

  1. For det det er verdt, saa kunne jeg tenke meg aa fortelle om hva som gjorde meg interessert i dette temaet og som saaledes foerte meg til denne bloggen. Det var debatten rundt klassereiser. At mennesker foedt saa sent som paa
    60-tallet og som hadde en annen yrkes- og utdanningsbakgrunn enn sine foreldre, skulle foele paa en frykt rundt det aa bli avsloert som noen fra en "gal bakgrunn" virket svaert fremmed paa meg. Selvfoelgelig har jeg alltid vaert klar over at det ogsaa i Norge er forskjeller paa mennesker som kan beskrives som klasseforskjeller og at enkelte tendenser er mer raadene i noen grupper enn andre. I Oslo har vi i tillegg oest/vest-skillet som fortsatt lever i menneskers bevisthet. Likevel fant jeg saarbarheten rundt denne tematet nesten litt bisarr. Siden har jeg faktisk grublet ganske mye paa dette. Jeg har kommet til at noe av grunnen at jeg har vaert blind for mye av dette var at jeg voskte opp i et relativt klassenoeytralt miljoe. Baade det man kan kalle middelklassen og arbeiderklassen er rikelig representert i min bekjentskapskrets. Endog er det et par eksemplarer av hva som kanskje kan kalles overklasse. En annen grunn kan nok vaere at jeg vokste opp i et hjem det er det ble betont at alle mennesker er like mye verdt. Noen ting internaliserer man som objektive sannheter -denne med full rett- uten egentlig aa tenke saerlig mye over at store deler av samfunnet rundt en kanskje ikke egentlig deler denne oppfatningen.
    Noen episoder opp gjennom aarene har det imidlertid blitt satt et nytt lys paa for meg. Jeg ser klarere hvorfor en av mine beste venner, hvis liv hovedsaklig virket innskrenket til skole- og idrettsprestasjoner, rynket paa nesen da han hoerte at jeg hadde en sommerjobb paa en byggeplass. Han kom fra en typisk advokatfamilie. Jeg forstaar bedre hvorfor enn annen av mine beste venner og hans familie var nesten besatt av utdanning- og jobbtitler. Han kom fra en arbeiderklassefamilie. Jeg forstaar bedre hvorfor en av mine eldre slektinger kviet seg fra aa gaa paa sosiale sammenkomster i frykt for aa ikke aa bli godtatt.
    Det forekommer meg at sistnevnte er noe overdrevet, og at mye av dette ligger i vedkommendes eget hode. Alikevel saa tror jeg det ligger noe i det.

    SvarSlett
  2. Når du nevner venn fra typisk advokatfamilie, som kantinearbeider var jeg innom to kantiner der de vi betjente var advokater. De var påfallende nedlatende og ubehagelige overfor kantinepersonalet. På det ene stedet hadde sågar den ene advokaten truet de som jobbet på kantina med at han skulle saksøke dem, fordi han hadde sklidd på en tomatbåt en av de andre advokatene hadde mistet på gulvet.
    Fortalte historien til ei jeg jobbet sammen med senere, hun ga uttrykk for at hun visste at advokater hadde ord på seg for å være spesielt overlegne og vanskelige å betjene.
    Ikke alle er sånn, jeg har betjent personer som er høyt på strå i samfunnet, til dels kjente personer, som har vært utrolig hyggelige og takknemlige for det vi har gjort for dem.
    Etter å ha lest om klasse og klasseforskjeller har jeg fått noen knagger å hente ting på. De første gangene jeg møtte forakt fra andre, skjønte jeg ikke helt hva som foregikk.
    Da jeg første gang opplevde ubehagelig oppførsel fra folk som tilhører venstresiden og anser seg som verdens mest tolerante mennesker ble jeg veldig overrasket, det hang liksom ikke på greip. Men har sett mye utilslørt forakt fra slike.
    Kjenner også folk som i det store og hele er tolerante nok, men som når en persons gode egenskaper skal beskrives, er det første at vedkommende har en veldig god jobb.

    SvarSlett
  3. Hvordan kan vi forvente at barn og unge skal opptre medmenneskelig ovenfor hverandre naar voskne opptrer slik?

    SvarSlett
  4. Har en del å skrive jeg også, men akkurat nå har jeg ikke tid. Kommer tilbake snart. Leser ofte i bloggen din Laila, men har ikke alltid like mye tid til å kommentere.
    Snakkes :)

    SvarSlett
  5. Hei Inger!
    Hyggelig å høre fra deg igjen:))
    Gleder meg til du får tid til å kommentere igjen.

    SvarSlett
  6. Hei igjen :)

    Jeg lurer litt på hvem som kan defineres som arbeiderklasse i dag? Er det bare dem som har jobber som innebærer mye fysisk arbeid som f.eks industriarbeidere, kantinemedarbeidere, rengjørere osv. eller er det også dem som har relativt lavt lønnede kontorjobber - slik som meg?
    Jeg har en industriarbeiderfar og hjemmeværende mor som begge har bondebakgrunn. Men vokste altså selv opp i et hjem der far må kunne karakteriseres som arbeiderklasse selv om han politisk var mer preget av sin bondeoppvekst.
    Selv tok jeg høyskoleutdannelse til et yrke som må betegnes som akademisk. Dette yrket passet meg dessverre ikke så godt, og bl.a det førte til sykemelding og omskolering. De siste 6 årene har jeg derfor jobbet innenfor diverse kontorjobber. Mye har vært gjennom vikarbyråer. Den ene faste jobben jeg fikk til slutt ble outsourcet i fjor, så nå jobber jeg for vikarbyrå igjen.... Føler meg som arbeiderklasse selv om jeg ikke jobber "på gølvet" akkurat. På en måte jobber jeg vel "på gølvet" jeg også. Jobbene jeg har hatt er jo av den typen som med et pennestrøk kan flyttes til Latvia eller India. Det kreves ikke all verdens med utdannelse. Tror ikke akkurat jeg blir sett opp til som "kontordame" som de sier der jeg jobber nå - de mener det positivt og det er litt søtt når de sier det, men skjønner hva jeg mener?
    Nå har jeg bablet meg litt utpå viddene føler jeg, men spørsmålet er altså : Hvem er egentlig arbeiderklassen i dag?

    SvarSlett
  7. "Funksjonærer i offentlig og privat tjeneste danner et grenseområde for arbeiderklassen", kan man lese hos Store norske leksikon. Har sett såkalt lavere funksjonærer blitt regnet til arbeiderklassen. Jeg har jobbet noe på sentralbord med tilhørende enklere kontorarbeid, følte meg ikke særlig høyere på strå da. Når man jobber for vikarbyråer opplever man uansett mye usikkerhet, og det er få muligheter for å komme seg videre.

    Da jeg abonnerte på Dagsavisen kan jeg huske de en gang skrev noe om en "kontordame", det var tydelig at journalisten så på henne som en av "de andre", slik man har det med å gjøre når arbeiderklassen beskrives.

    SvarSlett
  8. Ja sant!!!!
    Jeg føler meg i alle fall mest som arbeiderklasse, med tanke på at jeg ikke er høyt på strå, ikke har særlig høy lønn og lett kan raderes vekk.
    Det høres i alle fall noe absurd ut i mine ører at en som jobber i Nordsjøen og tjener vanvittig bra og alt det der skal være mer arbeiderklasse enn meg - bare fordi vedkommende jobber mer fysisk.

    SvarSlett
  9. Ja, jobber man for vikarbyrå er man garantert å være lavtlønnet. Da jeg skrev om Adecco fikk jeg en kommentar fra en som hadde fått et oppdrag for dem som krevde bachelorgrad, med en timelønn på 132 kroner timen.
    På den annen side har vi som du sier oljearbeidere, og diverse andre arbeideryrker, som tjener svært godt.
    Anbefaler for øvrig boka Lokket og lurt av Barbara Ehrenreich som beskriver problemene velutdannede amerikanere kan møte når de blir arbeidsledige.

    SvarSlett
  10. Ja jeg har den boka, og kjenner meg igjen i en god del selv om amerikanske forhold nok er enda verre enn norske.

    Det spørs om ikke klasseskillene i dag mer går på hvor mye man tjener, og ikke så mye på de tradisjonelle arbeiderklasse, middelklasse, øvre middelklasse osv.
    Industriarbeidere tjener ofte mye mer enn nettopp kontoransatte, og også mer enn f.eks lærere og sykepleiere.
    Jeg tror også man kan snakke om klasseskiller basert på kjønn ettersom menn – også de som tilhører den tradisjonelle arbeiderklassen – kommer langt bedre ut økonomisk enn kvinner som i følge tradisjonelle definisjoner tilhører en klasse ”over” dem. Noe eksempelet over viser.
    Just my 2 cents.

    SvarSlett
  11. Jeg er enig i mange av betraktningene dere gjoer dere. Jeg vil imidlertid legge til et moment til som betyr noe, nemlig autonomi og kontroll over egen arbeidssitusjon. En forsker, som jobber med det vedkommende elsker, skal tjene svaert daarlig foer jeg vil definere vedkommende som arbeiderklasse.

    SvarSlett
  12. Der er du inne på noe vesentlig. Og mange i typiske arbeideryrker har svært liten styring over egen arbeidsdag, og den ser også ut til å bli stadig mindre, det blir mer kontroll og høyere tempo. Tenker på lageret jeg jobbet i lenger tid der det ringte ut og inn. Men det var tross alt bedre å ha en jobb der det ringte ut til pause, enn ikke ha noen pause i det hele tatt, noe som ble stadig vanligere på kantiner.

    SvarSlett
  13. Dette med yrkes- og utdanningsbakgrunn er ogsaa kun to dimensjoner. Kontaktnett, familiebakgrunn, ikke-formell kulturell kapital, arvet formue maa vel ogsaa spille inn?

    SvarSlett
  14. Ja, det er klart at alt dette spiller en rolle. Hvis to stykker med ulik bakgrunn tar lik utdanning, vil nok den ene ha et fortrinn framfor den andre, fordi h*n har forbindelser som den med arbeiderbakgrunn ikke har.
    En annen ting vi ikke har nevnt så langt er helse og klasseforskjeller, vi vet jo at de rike og mektige har langt bedre helse enn de fattige og avmektige.

    SvarSlett
  15. Men ogsaa uavhengig av hvor personen med en "bedre" bakgrunn havner, saa er det vel dette momenter som teller i seg selv? En person som er rik gjennom arv er ikke arbeiderklasse selv om vedkommende ikke har utdanning og jobber som sjauer.

    SvarSlett
  16. Nei, i slike tilfeller kan neppe vedkommende regnes til arbeiderklassen. Og slike tilfeller finnes, jeg hadde en slik kollega på et lager jeg jobbet. Det lot til at vedkommende kom fra en familie med rikelig av såvel kulturell som økonomisk kapital, men som selv lot til å trives på lager. Mulig det var en form for opprør, det var neppe mangel på evner som var årsaken til lagerjobben.
    Dessuten har jeg sett eksempler på folk som driver med f eks kunst på fritiden, som velger enkle rutinejobber for å slippe å tenke jobb på fritiden, og heller konsentrere seg om det de brenner for.

    SvarSlett
  17. Kom over dette om klasse og utdanning.

    SvarSlett
  18. Har ikke faatt lest AAslis oppgave ennaa, men dette med sitering av arbeidsfolk er noe som har irritert meg ogsaa. La meg foerst for ordens skyld pirke litt i slutten paa tillegget ditt Laila. Du kan (mis)forstaas dithen at hvis en person ikke er velformulert saa betyr det at personen er kunnskapsloes. Dette er ikke riktig, selv om det er en korrelasjon mellom de to egenskapene blant mennesker generelt. Tilbake til sitteringen;
    jeg syns det kan virke som om de som henter inn disse sitatene enten gjoer sitt ytterste for aa finne sitatobjekter med daarlig spraak eller at de bearbeider materialet sitt for aa gjoere spraaket daarligere. Det er rett og slett ikke tilfelle at dette er representativt for det spraaket mennesker i arbeiderklasseyrker foerer. Innslaget av slang er nok noen hyppigere i enkelte mijoer, men dette er slett ikke saa gjennomfoert.

    Jeg kunne ogsaa tenke meg aa si litt om de negative steriotypene som tegnes av arbeiderklassen. Som bloggforfatteren har vaert inne paa saa er det ofte en viss sannhet i steriotyper. Jeg tror kanskje at det relativt lave antallet mennesker som passer inn i denne beskrivelsen stort sett, men slettes ikke eksklusivt, befinner seg i seg i arbeiderklasseyrker. stereotypen er imidlertid ikke betegnende for mennesker i arbeiderklasseyrker som helhet. Hva med enkeltaspekter ved stereotypien, som f.eks. usunn livsstil? Jeg tror igjen utslagene foerst og fremst er for et mindretall som drar ned gjennomsnittet, dog med med noen unntak. Mye paa grunn av livssituasjon og oekonomi saa er det som et gjennomsnitt rett og slett mindre ressurser til raadighet for adspredelse blant arbeidere. Mange aktiviteter er dyre og stress og utbrenthet foerer ogsaa til sitt. Dette med kunnskapsloeshet er jeg heller ikke enig i. Riktignok tror jeg at det er slik, og her er jeg litt uenig med professoren som ble sittert paa Ivar Johansens side, at mennekser med utdanning som et gjennomsntt er mer intelligente enn de uten. Hvis vi godtar det og samtidig legger til grunn at intelligens har en relativt stor arvelig komponent, saa vil barn med utdannede foreldre som gjennomsnitt vaere mer intelligente enn barn med foreldre uten. Dette er imidlertid igjen som gjennomsnitt.

    Helt i ytterkanten av intelligenskurven saa har jo de superintelligente ofte et brutt utdanningsloep:

    http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3321736.ece

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette med språk kan nok variere mye mht. forskjell på talespråk og skriftspråk. Noen snakker kanskje tett opptil sitt eget skriftspråk. For andre er det muligens større forskjeller. Jeg tror nok at mange av arbeiderklasseintervjuene ville sett språklig annereledes ut dersom intervjuobjektet skulle ha skrevet ned svarene sine istedenfor å avgi dem muntlig.

      Slett
    2. Det har du nok rett i. Jeg er vokst opp på Romerike og har aldri prøvd å lære meg å snakke som om jeg kommer fra beste vestkant. Det hender nok at jeg bruker et mer sleivete språk når jeg skriver mailer til venner enn jeg gjør når jeg skriver her.

      Slett
  19. Når det gjelder sammenheng mellom kunnskap og språk leste jeg en gang om datanerder som brukte hele livet sitt foran pc-en, de kunne alt om data, men var så dårlige til å uttrykke seg at man mente de ville ha store problemer med å gjennomføre et jobbintervju. Nå må det sies at de dataekspertene jeg har møtt har virket taleføre nok og dessuten vært hyggelige folk. Så nok en gang skal man ikke generalisere, men kan være at det er noe i det.

    Jeg kjenner absolutt ikke igjen språket til disse arbeiderne i avhandlingen, derimot kjenner jeg det igjen fra tilsvarende jeg har lest. Nå kan det være at enkelte blir usikre i en ingervjusituasjon og dermed snakker et noe mer klønete språk enn de ellers ville gjort. Men ikke så ekstremt, og det gjelder neppe alle.

    Når det gjelder intelligens, utdanning og forskjellige typer arbeid er det mye som kan sies. Mange arbeideryrker er lite utviklende, og med tanke på hvor sliten man blir og hvor lite man tjener, er det ofte små muligheter for personlig utvikling. Og likevel, en av de mest interessante personer jeg noen gang har møtt, jobbet jeg sammen med på lager. Det var ei dame som befant seg så langt fra bildet av "den dumme arbeider" som det er mulig å komme. Hun hadde aldri hatt mye fritid, men den hun hadde hatt hadde hun brukt til å lese. På samme sted jobbet det folk som knapt visste hva en bok er for noe, de var mest opptatt av å ha så store flatskjermer som mulig. På den annen side møtte jeg en gang en person som til tider sa ting som var så tåpelige at andre ble sittende og gape, vedkommende hadde universitetsutdanning. Dette var nok et sjeldent tilfelle, de fleste høyt utdannede personer jeg har møtt har vært på et helt annet nivå.

    SvarSlett
  20. Hei

    Kommer tilbake når jeg har fått lest artikkelen og har litt mer tid. Igjen er tiden knapp....noe med lite fritid og stress osv. som dere nevnte.
    Uansett - snakkes snart ;)

    SvarSlett
  21. Jeg har faktisk vaert til stede som medintervjuer paa div. jobbintervju.
    Tro meg. Det er ingen direkte sammenheng mellom presentasjon og dyktighet. Ikke slik aa forsaa at de er negativt korrelert, men ei heller er de positivt. Det er ofte de inartikulerte og skye som er de aller beste. Det skal dog nevnes at i noen jobber er saa er presentasjon svaert viktig. Jeg tenker paa kundekontakt og i enda stoerre grad de som maa uttale seg offentlig. Kommunikasjon er foroevrig viktig i de aller fleste yrker, men de fleste kan vel baere over med kollegaer som ikke gjoer dette speielt elegant, saa lenge selve kommunikasjoen ikke virker saerlig hindrende og arbeidet holder maal.

    Litt spesielt er dette for det du kaller datanerder. De operer ofte i en subkultur, eller endog i en "individkultur" med sine egne begreper og referanser. Ei heller er de spesielt opptatt av ting som aa vise seg fram, de er opptatt av substansen. De personene som ble intervjuet der jeg var med, hadde mange likheter med datanerder, dog uten den subkulturen og ganske autodidaktiske praksisen som gjelder i store deler av den bransjen.

    Jeg er enig i at mange arbeideryrker er lite utviklende i lengden. Paa kort sikt En av de mest utviklende periodene i mitt liv var da jeg jobbet som ufaglaert utleid til div. bedrifter hovedsaklig i byggebransjen. Svaert laererikt paa alle maater. Det begrenset seg for min del alikevel til 4 maaneder fra jeg dimiterte fra foerstegangstjensten til jeg fant paa noe annet. Deretter var det en svaert fleskibel deltidsjobb der jeg kunne melde meg for oppdrag naar jeg hadde lyst og anledning.

    Jeg tror at det i mange arbeideryrker skjuler seg personer med svaert gode intelektuelle evner. Mange av disse tror jeg har dettet ut fra formell utdanning paa grunn av at de ikke ville gi avkall paa sin soekende,oppdagende legning og underkaste seg de konformitetskravene som forventes i et utdanningsloep. De har kanskje ikke vaert klar over dette selv, men jeg tror at det er slik. Ofte vil jo den tidlige skolegangen ha fortonet seg som et fengsel, der denne siden av dem selv aldri fikk vaere fri.

    SvarSlett
  22. Grunnene til at intelligente mennesker havner i arbeideryrker kan sikkert være mange. Det du sier er interessant, det gjelder nok for en del. Blant disse tror jeg det er mange som kunne hatt mye spennende å bidra med, fordi vi trenger folk som stiller seg kritiske til vedtatte sannheter, som har nye tanker og ideer. Men kanskje blir det stadig mindre plass til slike? Bjørneboes ti bud til en ung mann som vil frem i verden er fremdeles aktuelle, såvidt jeg kan se.
    For andre kan en kombinasjon av arbeiderbakgrunn og dårlig selvtillit være grunn til manglende utdanning, det har jeg sett en del eksempler på. Det gjelder muligens kvinner i større grad enn menn. Forsagte arbeiderkvinner som omtrent ber om unnskyldning for at de er til, samtidig som de kan ha mye å komme med når de føler seg trygge på den de snakker med, har jeg sett en del eksempler på. På den annen side har jeg sett dem som opptrer riktig så brautende, og ser ut til å være svært fornøyd med seg selv, som ikke har mye fornuftig å si. Slike kan være forferdelige å jobbe sammen med, da de elsker å slå hardt ned på andre dersom de skulle gjøre en eller annen bagatellmessig feil. Å komme inn som vikar på et sted der man må jobbe sammen med slike er et sant helvete. Jeg jobbet en gang på et sted der flertallet var av det slaget, der jobbet det også en vikar som muligens tilhørte den gruppen du nevner, og de var forferdelige mot henne. Siden denne vikaren og jeg kom godt overens, ble de ikke særlig vennligsinnet innstilt overfor meg heller. Denne gjengen lå nært opptil det bildet man ynder å tegne av arbeiderklassen, om enn uten campingvogner. Men de var uopplyste og til tider direkte ondskapsfulle. Jeg mener å ha sett antydninger til at arbeidere lider av ondsinnet smålighet, i en del av det jeg har lest. Slkt vil man vel finne blant de fleste lag av befolkningen. Det jeg har sett er at de mer opplyste pakker inn ondsinnethetene sine på en annen måte, uten at det er noe hyggeligere å bli utsatt for det av den grunn.

    SvarSlett
  23. Frekvensen av en slags form for gledesloes konformitet er vel hyppigere i arbeiderklassen enn blant andre?

    SvarSlett
  24. Siterer Laila:
    På den annen side har jeg sett dem som opptrer riktig så brautende, og ser ut til å være svært fornøyd med seg selv, som ikke har mye fornuftig å si. Slike kan være forferdelige å jobbe sammen med, da de elsker å slå hardt ned på andre dersom de skulle gjøre en eller annen bagatellmessig feil. Å komme inn som vikar på et sted der man må jobbe sammen med slike er et sant helvete.

    Been there, done that....og kan skrive under på at det stemmer.

    SvarSlett
  25. Gledesløs konformitet, det gir meg assosiasjoner til en viss type folk jeg har møtt, og disse er det nok flest av i arbeiderklassen. Men jeg har sett mye smålighet blant en viss type middelklassemennesker, ikke minst blant kvinner, jeg har noen ganger blitt direkte sjokkert over hvor dårlig enkelte kan oppføre seg.

    @Inger, er det ikke forferdelig å jobbe sammen med slike mennesker, eller skal man heller kalle dem umennesker?

    SvarSlett
  26. Det er viktig aa poengtere at vi her snakker om tendenser og at alle mennekser fortjener aa vurderes som enekeltindivider, ikke som enkeltdeler av en sosiologisk klassefiseringskategori.

    SvarSlett
  27. Helt sant!!!
    Samtidig er det interessant å observere at visse fellestrekk ofte går igjen, det være seg innenfor en klasse, en kultur, et land, en aldersgruppe el.l

    SvarSlett
  28. Alltid noe interessant å finne når man dumper innom her, jeg gjør det bare for sjelden :-)

    Mye på hjertet, men velger ut noen ustrukturerte tanker om språk, tror jeg. Min erfaring er at folk ikke snakker et hverdagsspråk når de blir intervjuet, det er ikke en dagligdags situasjon for de fleste. De fleste vil jo framstå i et positivt lys, så da snakker de "maktspråket", med hele setninger og lite slang. Om de du nevner har brukt et sånt språk som de blir sitert på, så har intervjueren kommet veldig nær dem. I denne settingen blir det allikevel litt feil, fordi de framstår som om de ikke mestrer annet enn et dagligdags språk.

    Jeg har høyere utdanning og jobber i et lavstatus-yrke i en kommune. (Har lurt litt på hvor jeg passer inn sjøl, men arbeiderklassen blir nok feil.) De flinkeste folka havner dessverre ikke i kommunen, men topp- og mellomsjiktet gjør så godt de kan for å virke som om de er det. Jeg syns språkbruken deres er ubehjelpelig, de prøver seg på et akademisk språk de bare ikke mestrer. Men det er jo bare jeg som ser det! (Nesten, da) Andre syns at jo flere "i forhold til" folk bruker, jo mer avanserte og kunnskapsrike virker de...

    SvarSlett
  29. Hei Anne!
    Interessant at du nevner det evinnelige misbruket av "i forhold til". Det er noe som irriterer meg vanvittig for tiden. Som du sier, så tror de nok at de høres veldig avanserte og kunnskapsrike ut, men til tider blir det bare latterlig, og fullstendig meningsløst. Og for meg høres det like ille ut som overdreven bruk av liksom, selv om det sikkert anses som langt "finere". Det viser i hvert fall at det er flere enn folk fra arbeiderklassen som burde tenke over språket sitt.

    Arbeiderne i avhandlingen jeg viser til jobbet i industrien. Det har aldri jeg gjort, men jeg har jobbet på lager, og jeg vil ikke tro det er så stor forskjell på disse yrkesgruppene. Det er bare et fåtall av dem jeg har møtt på lager som har et språk som likner på dette. F eks gjenkjenner jeg ikke den overdrevne bruken av liksom/lissom.

    SvarSlett
  30. Det nyeste innlegget i denne bloggen fikk meg til aa tenke litt over dette med identitesmarkoerer. Er det mest vanlig aa adoptere dette i middelklassen eller arbeiderklassen?

    SvarSlett
  31. Tja, ikke godt å si. I første omgang vil man kanskje si middelklassen, der blant annet mat ser ut til å spille en viktig rolle. Husker et stykke i Dagsavisen om temaet, der man blant annet hadde intrevjuet en kvinne som ikke kunne spise kjøttkaker, men derimot greske kjøttboller.

    SvarSlett
  32. Og det var underforstaatt at dette var fordi kjoettkaker var for "plebeiisk"?

    SvarSlett
  33. Ja, det var nok det som var årsaken. Greske kjøttboller derimot, var eksotisk nok, så lenge det varte. Når noe blir "vanlig", må man jo finne noe annet.

    SvarSlett
  34. Jeg har i det siste kommet over noen avisrtikler der arbeiderklassen omtales, om ikke lite flattterende, saa i alle fall svaert steroetypt:

    http://www.dagbladet.no/2012/05/22/kultur/debatt/breivik/skokasteren/hevn/21705949/

    I en annen artikkel jeg ikke fant sammenlignet man amerikanske og norske soldater med hensyn til psykiske problemer/PTDS. Der sto det at dette var et mindre problem med norske soldater fordi de for det meste var sporty middelklasseungdommer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ganske typisk det der, den enkle arbeider som roper på hevn, i motsetning til den siviliserte og velutdannede middelklassen. Selv om jeg er en av disse angivelig enkle og hevngjerrige er jeg glad rettsaken foregår i så siviliserte former som den gjør. Jeg er også veldig glad for at jeg lever i et land som ikke har dødsstraff. Jeg har forståelse for skokasteren, men det er likevel ikke slik man kan oppføre seg i en rettssal.

      Når det gjelder amerikanske og norske soldater kommer de jo fra forskjellige samfunn, her er det nok mye som spiller inn.

      Slett
  35. I tillegg har du den implisitte oppfatningen av at arbeideren ikke forstaar nyanser og tvetydigheter. Jeg tenkte med en gang jeg leste om "rullingsen" at dette var en subtil referanse til arbeiderklassen. Senere i kommentaren skriver hun det rett ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har lest gjennom teksten en gang til, den rullingsrøykende faren har jo ingen akademisk utdanning, følgelig mener han å vite at massemorderen er gal og ønsker hevn. Mellom linjene kan man lese at slik er man når man ikke har akademisk utdanning.
      Nok en gang kjenner jeg meg ikke igjen, vel har jeg møtt noen arbeidere som likner, men jeg har møtt mange som ikke gjør det.
      Og jeg er fortsatt veldig glad for å leve i et land der rettssystemet ikke er basert på hevn.

      Noe av det verste jeg har lest når det gjelder forakt for arbeiderklassen kan leses her.

      Slett
  36. Jeg leste for en tid tilbake deler av en bok om barns utvikling. Den inneholdt en meget interessant tekst om forskjellen mellom middelklaase- og arbeiderklassefamilier med hensyn til barneoppdragelse. Noe av hovedforskjellen er at arbeiderklassefamilier i hoeyere grad laerer bort adlydelse av ordrer fra autoriteter og konformitet, mens middelklassefamilier i hoeyere grad laerer bort utforskning av ideer, selvinitierte og selvstyrte aktiviteter og respekt for nonkonformitet.
    Mye av dette skjer ut fra noedvendighet; hvis en familie ikke har store oekonomiske ressurser saa kan man ikke takle for mange feil; foelgelig saa er det noedvendig aa unngaa feil. Mye kommer imidlertid ogsaa av at de opplever verden forskjellig. Arbeiderklasseindivider har ofte jobber der man maa adlyde andres spesifikasjoner for aa lykkes, mens middelklasseindivider ofte har jobber som krever egeninitiativ og aa evne til aa tenke utenfor boksen.

    Noe av det strider litt mot ting jeg har lest foer, som gaar paa at arbeiderklassen ofte praktiserer en laissez-faire barneoppdragelse, mens (spesielt hoeyere) middelklasse foretrekker organiserte aktiviteter. Man kan tenke seg at det her er en tradeoff mellom aa beherske en gitt mal og faa et sikkert resultat og en mer kreativ framgangsmaate og et mer usikkert resultat.


    http://www.youtube.com/watch?v=11g9Tnmvo3Q





    Laila,

    Hvis du ikke allerede har forstaatt det saa er jeg din venn i England som liker aa parodere rikssynsere som definerer arbeiderklassen.
    Jeg forstaar det slik at du foretrekker at mennesker bruker et navn her og det er i grunn veldig fornuftig med tanke paa at det er saapas mange som kommenterer her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Obs.. Jeg glemte visst aa kommentere youtubelinken. Det er en tale av John Taylor Gatto. Her snakker han om hva de saakalte eliteskolene i USA(og muligens UK) fokuserer paa. Interessant med tanke paa hvilke egenskaper de mener man boer ha.

      Slett
  37. Kom over denne artikkelen om fattige, hvite kvinner i USA. Deres faktiske levealder har faktisk sunket de siste årene.

    http://prospect.org/article/whats-killing-poor-white-women

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke rart det går nedenom og hjem i et land der de har politikere som Michele Bachmann, republikaner fra Minnesota. Hun har sagt: "Hvis vi fjernet kravet om minstelønn - hvis vi kan se for oss at det var borte - kunne vi i teorien utradere arbeidsløsheten fullstendig, fordi vi ville få råd til å tilby jobber på hvilket som helst nivå."

      Minstelønn i USA for kelnere (og andre som mottar drikkepenger) har stått i ro på $ 2.13 siden 1991. Klart at minstelønn er et problem da - tenk å måtte betale folk femten kroner timen, når de attpåtil mottar drikkepenger i ny og ne?

      Nei, økonomien ville nok tatt seg raskere opp om en kunne avspist dem med en femmer i timen. Eller enda bedre, ingenting.

      Ikke rart at Obama tar tak i dette nå. Lurer på hva Bachmann ville sagt hvis noen forlangte at hun skulle jobbe for minstelønn?

      Slett
    2. Er det virkelig mulig?????????????

      Slett
    3. Forferdelig! Men det er dessverre en del slike holdninger ute og går. Vi får se hvordan det blir her i landet nå som vi høyst sannsynlig får en ny og meget blå regjering. Gruer meg!

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.