søndag 28. august 2011

Om å ta arbeiderklassen "på alvor"

Om en kronikk jeg ikke greide å ta "på alvor"
Under søndagsfrokosten i dag fikk jeg meg en god latter. Jeg satt og bladde i helgens utgave av Klassekampen, og der dukket det jaggu opp en kronikk om arbeiderklassen, en av disse akk så typiske tekstene jeg har omtalt så mange ganger før her på bloggen. Den tiden da jeg ble irritert, lei meg, forbauset eller regelrett forbanna, ser med andre ord ut til å være over. Nå satte det meg egentlig i påfallende godt humør, kanskje fordi det tok tankene vekk fra at det snart er på tide å pakke kofferten. Undertegnede har nemlig tenkt å rømme landet for noen dager, og lider av en tilsynelatende uhelbredelig pakkeangst.

Kronikken er skrevet av Arve Hjelseth, som for øvrig har vært nevnt her en gang før. Dagens mesterverk har en tittel så original og velklingende at jeg rett og slett gir meg helt over, Å ta arbeiderklassen på alvor. En av grunnene til at jeg ikke helt greier å ta Hjelsets skriblerier på alvor, er blant annet skriften over overskriften, der står det nemlig: I likhet med store deler av venstresiden, har jeg absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen. La meg også nevne at det hele er illustrert med et bilde av en campingvogn.

Hjelseth skriver innledningsvis at for å få fram et poeng kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Nå har det seg vel slik at man alltid er svært sparsom med nyansene når man omtaler arbeiderklassen. Han begrunner hvorfor han absolutt ikke har noe til felles med arbeiderklassen med følgende: "…ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. jeg hører nesten utelukkende på P2, i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg her helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid…"

Litt overraskende at han ikke sier at han ikke hører på dansebandmusikk eller spiser grandiosa, men det er sikkert bare en forglemmelse. Uansett, han har jo fått med seg mange nok av de velkjente påstandene man bruker når arbeiderklassen skal omtales. Under dette skriver han: Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever på?

Da må jo svaret bli at det har han overhode ingen grunn til. Et annet spørsmål han burde ha stilt seg er om det virkelig er gjennomsnittsnordmannen han har beskrevet. Kanskje Hjelseth og andre synsere burde spørre seg om det bildet de gir av den såkalte gjennomsnittsnordmannen, noe som vel betyr arbeiderklassen, er like unyansert og meningsløst som det bildet Christian Tybring-Gjedde og andre i Frp, tegner av innvandrere. Hvordan hadde reaksjonene blitt dersom man innledet en kronikk med å bedyre at man har absolutt ingen ting til felles med innvandrere? 

I kjølvannet av 22. juli har det vært mye snakk om at vi må unngå å gjøre innvandrere til de andre, og det advares mot generalisering. Men hvorfor er det så veldig greit at arbeiderklassen hele tiden gjøres til de andre, de man absolutt ikke har noe til felles med? Og tror man at man får de mest innvandringsskeptiske blant arbeiderklassen til å bli mindre skeptiske, når det er greit å omtale dem på en langt mer stigmatiserende måte enn det som er tillatt når det gjelder innvandrere?

Jeg og Arve Hjelseth har nok – ganske riktig – ingenting til felles, til tross for at det – jeg vil nesten si dessverre – ser ut til at det er en del vi begge to ikke gjør, som å lese kioskromaner og Se og Hør, høre på P4 eller ha campingvogn på Larkollen. I tillegg må sies at jeg ikke har TV, og overhode ikke er interessert i fotball. For øvrig har jeg sett at en del arbeidere er svært opptatt av fotball, så der ser det ut som om den godeste Hjelseth har noe til felles med arbeiderklassen.

Hjelseths budskap er at man ikke skal påtvinge arbeiderklassen middelklassens verdier og karriereorientering. Han nevner sosiologen May-Len Skilbrei, som har vist at arbeiderklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som likner deres egne. Dette påpekte Skilbrei også i boka Klassebilder, der nettopp hennes bidrag fikk ganske mye juling her på bloggen. Det var en tekst som var temmelig ubehagelig lesning for en arbeiderkvinne. Det var da den stakkars arbeiderhjernen min gikk helt i spinn og hentet fram et bilde av en gorilla i Dublin Zoo. Men hjernen min var kanskje ikke så til de grader på villspor som man først kunne tro. Det dreier seg om å bli beglodd av skapninger som ikke forstår hva man er for noe, men i motsetning til en gorilla, kan man spørre arbeideren om hva vedkommende tenker på og hvordan h*n har det. En annen ting er at denne flotte gorillaen synes å takle det å bli beglodd av måpende turister og hylende unger med en verdighet de færreste av hans tilskuere er i besittelse av. Slik jeg har sett en verdighet og evne til å takle slit og smerte blant mange av mine kolleger, samtidig som man må finne seg i å bli omtalt i nedlatende vendinger av synsere som framstår som om de aldri har snakket med en eneste representant fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen drømmer verken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere, skriver Hjelseth, en rimelig god iakttakelse, særlig med tanke på at den er skrevet av en som later til å tro at samtlige arbeidere holder seg med campingvogn på Larkollen. Men det må legges til at det er mange som ønsker seg over i bedre jobber, fordi folk endrer seg, og fordi arbeidslivet har endret seg. Dagens voksne arbeidere var unge i en tid da det ikke var fullt så vanlig at arbeiderungdom tok utdanning, dessuten har kanskje det som var en grei jobb for en del år siden, endret seg til det verre, med større arbeidspress og mer kontroll ovenfra. Jeg har møtt mange som har ønsket seg mer interessant og mindre slitsomt arbeid, noe det aldri snakkes om når arbeiderklassen omtales.

Selv om jeg lo godt av stykket til Hjelseth, blir jeg også en smule oppgitt. Det er trasig å lese denne regla med Se og Hør osv igjen og igjen, men der er ikke bare det. Det er noe med den totale mangelen på nye tanker og ideer, der innhold så vel som ordbruk virker slitent og resirkulert.
Jeg betviler ikke at Arve Hjelseth vil arbeiderklassen vel med sin kronikk, men når man blir så ivrig etter å understreke at man overhode ikke har noe til felles med dem det gjelder, blir det en svært klam og ikke særlig velkommen omfavnelse.

Nok om det, kanskje på tide å tenke litt over hva jeg skal pakke ned i morgen. Nei, jeg skal ikke på camping på Larkollen, ei heller til noe eksotisk og spennende reisemål. Jeg skal bare en liten tur til England, noe som burde bli spennende nok, siden jeg har lest at jeg i egenskap av arbeiderklasse-individ har store problemer med å snakke engelsk.

En oppdatering: Mens jeg koste meg i England har artikkelen til Hjelseth kommet på nett og kan leses her. Takk til Sigrun som gjorde meg oppmerksom på det, ellers hadde jeg ikke oppdaget det.

23 kommentarer:

  1. Apropos England, saa er det nylig utgitt en bok her som omtaler akkurat dette emnet. Den heter "Chavs" og er skrevet av Owen Jones. Ordet Chavs er kanskje mest kjent i Norge som betegnelse for en spesiell subkultur blant tenaaringer. Uten at jeg vet helt neoyaktig hva som kjennetegner denne stilen, ofte karrikert som ungdom i treningsdress og caps, saa har den sitt utganspunkt blant arbeiderklasseungdom. Ordet "chav" er imidlerid opprinnelig en nedsettende betegnelse paa arbeiderklasse. Jones er saa aa si den foerste middelklasseintelektuell jeg har hoert som klarer aa snakke om dette uten subtilt aa rakke ned paa arbeiderklassen. Riktignok snakker han tidvis om forskjellen mellom hans egen bakgrunn og arbeiderklassen, men dette er ikke paa en nedlatende maate og er fasktiskm naturlig med tanke paa de store klasseforskjellene her.
    Legg imidlertid merke til kamerafoeringen i videoen fra Guardian. Underforstatt:"Det er disse menneskene vi snakker om naa."

    http://owenjones.org/
    http://www.youtube.com/watch?v=gb8wH_XlLfA
    http://www.youtube.com/watch?v=WywNZ_T9iEw

    SvarSlett
  2. Den boka sto det faktisk om i Klassekampen nå nettopp. Tenkte jeg skulle ta en kikk på den når jeg kommer til England, siden jeg har det med å gå i en og annen bokhandel når jeg er på de kanter. Det må selvfølgelig være lov å snakke om forskjeller mellom klasser, men jeg er luta lei akkurat slike stykker som det jeg leste i dag. Dessuten opplever jeg støtt og stadig at jeg kan ha mye til felles med folk fra andre klasser, men ikke akkurat det sjiktet som denne Hjelseth kommer fra, selvfølgelig. Har ikke fått sjekka linkene dine ennå.

    SvarSlett
  3. En ting som gaar igjen i mange av disse subtile utskjellingene av arbeiderklassen, er at den intellektuelle essensen i resonnementene, pakket inn et godt spraak eller ikke, er gjennomgaaende paa et lavt nivaa. Hoeyrepopulisters anklager om synsere som lever av aa kritisere de som foer dem er faktisk ikke helt uten legitim slagkraft her, selv om jeg sjelden, og heller ikke fullstendig her, kan si meg enig med den type politiske grupperinger.

    SvarSlett
  4. Har sett på to av linkene dine så langt, fikk sans for Owen Jones, synes han snakker om arbeiderklassen på mye bedre måte enn det som er vanlig. Fikk lyst til å lese boka hans.
    Man vil alltid være enig med noen i noe, selv om man egentlig ikke har særlig sans for. Og jeg kan godt forstå de arbeiderne som forakter den såkalte eliten dypt og inderlig. Som jeg har sagt før, det skal sterk rygg til å bære all forakten man som opplever som arbeider. Synes for øvrig at språket til enkelte synsere til tider står til stryk. Det er dager da jeg ønsker man satte munnkurv på alle som støtt og stadig skal ta alt og alle "på alvor". Selv om jeg regner meg som en ihuga tilhenger av ytringsfriheten, og innser at jeg må tåle uttalelser jeg ikke liker, for at jeg skal få lov å si noe andre ikke liker.

    SvarSlett
  5. Noe av de tankene jeg sitter igjen med angaaende det underliggende temaet i blogget din er at det er viktig at mennesker ikke lar andre definere dem, men lever i traad med sine egne verdier. (som f.eks. aa dra til Irland for kultutopplevelser i setdet for aa foelge sosiolgenes statistikkmal om aa dra paa campingferie eller som best til Syden :-)

    Jeg mener ogsaa at den offentlige diskursen i Norge i for liten grad vurder validiteten i og substansen i hva som blir sagt og i stedet vektlegger hvem som sier det.

    Den amerikanske politiske aktivisten Naomi Wolf har vektlagt at den amerikanske grunnloven av sine innstiftere var ment aa tolkes, brukes og forsvares av vanlige mennesker som man antok var "literate", intellektuelt kyndige og kompetente.
    I Alexis de Toquevilles "Democracy in America" er det henvisninger til den livelige debatten som utspant seg i det unge USA paa begynnelsen av 1800-tallet. Alle var med og argumenter og meninger ble vurdert utifta deres substans, ikke vedkommende som ytret dem. En ganske stor kontrast til dagens USA og Norge for den saks skyld.

    http://www.youtube.com/watch?v=RjALf12PAWc
    http://www.gutenberg.org/files/815/815-h/815-h.htm

    SvarSlett
  6. Takker for interessante linker, skal se og lese mer når jeg får tid. Skulle jeg levd etter hva sosiologene lærer, hadde det nok blitt et stusselig liv, camping og sydenturer er ikke helt min greie, for å si det forsiktig. Jeg er faktisk en av de få jeg kjenner som aldri har vært i Syden, har aldri vært lenger sør enn i Roma, men der var det til gjengjeld veldig fint. Kanskje nettopp fordi jeg har hatt så mange "tomme" jobber, har jeg følt behov for å få påfyll i feriene. Bare et fåtall av de arbeiderne jeg har jobbet sammen med har hatt campingvogn. Mine erfaringer tilsier at arbeiderklassen er langt mer sammensatt enn det man kan få inntrykk av.
    Dessverre er det en del som er temmelig kunnskapsløse, noe som er synd, dersom et demokrati skal fungere optimalt er man jo avhengig av en noenlunde opplyst befolkning.
    Interessant det du skriver om USA før og nå. Det er nok noen som hadde snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan utviklingen har gått.

    SvarSlett
  7. Det tidlige USA er ogsaa interessant som et eksempel paa et sted der kunnskapsformidling ikke var institusjonalisert, men fri. Viste du f.eks. at Abraham Lincoln bare hadde et aar eller saa med skole, mens resten var selvlaert? Mannen som bl.a. er kjent for sine verbale ferdigheter og som framfoerer av mange beroemte taler og debattinnlegg. En som har skrevet mye om dette er John Taylor Gatto. www.johntaylorgatto.com

    Helt enig med deg i at mennesker i arbeiderklasseyrker er en sammensatt gruppe. Min erfaring tilsier at det er stoerre forskjeller innad i arbeiderklassen og middelklassen enn mellom dem. Den norske versjonen av chav-karrikaturen er en litt enfoldig, inartikulert, snever, usunn, antiintellektuell, kortsiktig materialistisk tomsing med reaksjonaere holdninger i sosiale spoermsaal og fordommer mot feminister og innvandrere.

    Mange stereotyper har en viss rot i sannheten. Selv om det langt fra er et konsekvent trekk, saa tror jeg at kvinnediskriminerende holdninger er mer vanlig i arbeiderklassen enn i middelklassen. Dette er imidlertid litt som aa si at krimialitet er mer vanlig i Oslo enn i Finnmark. Det sier veldig lite om enkeltmennesker i Oslo.

    Et trekk som jeg har lagt merke til ved mange som tilhoerer min foreldregenerasjon(++), de foedt tidlig paa 50-tallet eller foer det, og som kan kan sies aa tilhoere arbeiderklassen, uten at jeg kan si at de skiller seg noe saerlig ut fra de av samme generasjon som utfra konvensjonelle kriterier regnes som middelklasse, er at de ekstremt opptatt av titler og hva forskjellige mennesker jobber med. Dette er langt fra en konsekvent tendens, men jeg har likevel opplevd dette ofte nok til at jeg toer nevne det.

    SvarSlett
  8. At Abraham Lincolm hadde så lite skolegang burde jeg antagelig ha visst, siden jeg leste boka til Ole Moen om USAs presidenter for ikke så alt for lenge siden. Men det er ikke alt man husker, uansett han var vel blant de bedre de har hatt.
    Når det gjelder diskrimineringende holdninger, det være seg til kvinner eller andre, så er det nok noe mer ubredt i arbeiderklassen. På den annen side tror jeg arbeidere snakker mer "rett fra levra", og man i andre miljøer holder tilsvarende holdninger for seg selv. En person som var aktiv i et parti på vestresiden fortalte en gang om et møte hun hadde vært i, der mange hadde ivret for å bevilge penger til innvandrere. Etterpå møtet skulle de gå på ut og spise, men da en spesiell kafe ble foreslått var det flere som ikke ville gå dit, fordi det var så mange utlendinger der. Viser vel godt hvordan man liker å vise fram "gode holdninger", uten at de nødvendigvis stikker så dypt.

    SvarSlett
  9. Jeg oensker deg uansett god tur hit til England!

    Du faar finne noen klassefrender og gaa pa et lugubert spisested og spise fet mat, drikke billigoell og snakke om passende temaer som baesj, tiss, promp, kjendiser og kanskje t.o.m. kulturelle temaer som forball og dansebandmusikk. He, he :-)

    SvarSlett
  10. Kom forresten over denne artikkelen om Jones sin bok:

    http://philobiblon.co.uk/?p=3825

    SvarSlett
  11. Skal lese artikkelen når jeg har fått pakket ut. Skal også lese boka, har kjøpt den.
    Noen tips om hvor jeg kan finne slike lugubre steder og dertil egnet selskap? Sånn at jeg vet hvor jeg skal dra neste gang jeg skal til England. Gjorde nok litt feil denne gang, dro først til Cambrigde, og der er det liksom ikke så veldig lugubert. Men vakkert! Deretter var det London, men på The Strand, like ved Covent Garden, ikke så veldig lugubert det heller. Synes det er trivelig å høre den klassiske musikken de framfører i Covent Garden, selv om jeg vet det er feil. Finnes det forresten noe som tilsvarer dansebandmusikk i England?
    Har jo ikke vært så mange ganger i England, da jeg stort sett drar til Irland, der propper jeg meg med irsk musikk, som vel ikke er å regne som særlig høyverdig, men den befinner seg dog på et annet nivå enn dansebandmusikk.

    SvarSlett
  12. Kan ikke hjelpe deg med aa finne lugubre steder og passende selskap. Beklager!!!

    Cambridge er utrolig vakkert ja. Var der tilbake i 2009.

    Jeg har faktisk til gode aa gode aa besoke Irland, baade republikken eller den nordlige britiske delen. Det er imidlertid paa min must-do-list.

    SvarSlett
  13. Det var da dumt at du ikke kunne hjelpe meg, for øvrig er det ett par puber i nærområdet som ser riktig så lugubre ut, så jeg tror ikke jeg behøver å dra til England for akkurat det.
    Irland anbefales, synes Dublin er en herlig by. Og Galway er helt nydelig, fargerik og trivelig. Kan ikke tenkte meg mer hyggelige folk enn irene. Til tross for mange turer til øya har jeg ikke vært i Nord-Irland. Kunne vært interessant å dra dit en gang.

    SvarSlett
  14. Her er noen linker til som belyser problematikken fra en britisk synsvinkel og i en britisk kontekst.

    http://blogs.telegraph.co.uk/news/brendanoneill2/100104017/a-glimpse-into-the-class-hatred-at-the-heart-of-the-anti-edl-clique/

    http://blogs.telegraph.co.uk/news/damianthompson/100105484/is-the-edl-the-new-voice-of-the-white-working-class/

    SvarSlett
  15. Skal lese etter hvert. Har begynt på Chavs, absolutt interessant, dessuten både velskrevet og lettlest. Klasseforskjellene er jo større i Storbritannia, og vel også klassehatet, men likevel er det en del gjenkjennelige trekk.

    SvarSlett
  16. Har faktisk lest litt av Chavs selv. Kom til rundt side 26 tror jeg. Interessante observasjoner rundt forskjellene paa reaksjonene rundt letingen etter Shannon Matthews og Madeleine McCann. Paralellene mellom Storbritannia og Norge var mest ioeyenefallende i beskriovelsen av mange akademikeres, paradoksalt ofte venstreorienterte, nedsettende syn paa arbeiderklassen.

    SvarSlett
  17. Noen burde skrive en norsk variant av Chavs. Men det er vel ikke mulig, siden ingen later til å være opptatt av forakten for arbeiderklassen. Det er interessant dette at akademikerne på venstresiden ser så til de grader ned på arbeiderklassen, og at de alltid kommer trekkende med arbeiderklassens angivelig dårlige smak.

    SvarSlett
  18. Naa maa vi vaere forsiktige med aa generalisere. Dette gjelder ikke alle akademikere paa venstresiden.
    Det er imildertid et paradoks at sannsybligvis de fleste som bedriver senne subtile nedrakkingen paa arbeiderklassen kan beskrives som saadan.

    Hvorfor skriver du ikke en bok selv?

    http://kolofon.no/

    SvarSlett
  19. Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men synes påfallende mange av dem som skriver disse nedlatende kronikkene tilhører denne gruppen.
    Interessant kronikk om arbeiderlitteratur kan leses her

    SvarSlett
  20. Et interessant og velformulert innlegg av Janne Haaland Matlary. selv om jeg personlig ikke deler hennes oppfatninger om sosiale spm. saa er jeg enig at vi termger en aapen, raus og nysgjerrig debattkultur. Spoermaalet fra journalisten innheoldt allikevel et snev av en annen fordom som hun ikke gikk i rette med.

    http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/matlary/article4233200.ece

    SvarSlett
  21. Her er forresten en link til en film som jeg saa vidt forstaar blir nevnt "Chavs". Jeg maa innroemme at en del av parodiene er lett gjennkjennelige for de av oss som har bodd en stund i Storbritannia.

    http://www.youtube.com/watch?v=d6UatNDSERE

    SvarSlett
  22. Det er riktig, denne filmen blir omtalt i Chavs, i kapitlet Class in the stocks. Owen Jones spurte regissøren, James Watkins, om et intervju, men han var ikke interessert. Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye i det siste, men har kommet vel halvveis gjennom boka. Den er absolutt interessant, skjønner at det meste er verre i Storbritannia, men det er også mye jeg kjenner igjen.

    SvarSlett
  23. For et par aar tilbake gikk det en dokumentarher I England om et moete mellom en tennaringsjente fra et realtivt velstaaende hjem og en jevnaldrende jente fra en "council estate"(Byggninger som er eid av det offentlige) De bodde like ved hverandre, men hadde aldri snakket sammen foer. Som vi sier paa engelsk: Hilarious!..men ogsaa ganske trist.

    http://www.youtube.com/results?search_query=chav%2Fsnob&aq=f

    http://www.guardian.co.uk/society/2008/nov/12/rich-kid-poor-kid-inequality

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.