søndag 14. august 2011

Debatten etterpå...

Det har vært stille her på bloggen i det siste. Det har stokket seg litt i hodet mitt, det har vært så mye. Først den forferdelige fredagen, deretter møtte man vold og terror med blomster og lys, en vakker og sivilisert måte å reagere på. Så kanskje grusomhetene ville føre noe godt med seg, en mer saklig og skikkelig debatt, blant annet. Nei, nok en gang tok jeg feil. Det skjønte jeg da Petter Nome kom trampende inn på banen med Til dere som har fostret en drapsmann. Hadde det vært islamister som hadde stått bak terroren, så hadde vi antagelig hørt tilsvarende fra en eller flere i Fremskrittspartiet. Et parti jeg alltid har syntes vært usmakelig, men nettopp derfor mener jeg andre bør holde seg til en mer renslig retorikk. Så har det gått slag i slag, til bunnen er nådd så langt, og det kommer, kanskje ikke uventet, fra dette partiet, altså Fremskrittspartiet. Enkelte lokalpolitikere legger nå skylda på Arbeiderpartiet for det som har skjedd, ofrene fra terrorhandlingene skal angivelig være de første ofrene for norsk innvandringspolitikk. Og da føler jeg at jeg befinner meg midt oppi den rene, skjære galskap, den kommer jo fra alle kanter.

Når jeg har vært på jobb har det hendt at jeg hørt noen som har sagt at de ikke vil jobbe sammen med utlendinger. Det har gjerne vært på arbeidsplasser der man har hatt behov for en vikar, så har enkelte hylt opp om at de ikke vil ha en utenlandsk vikar. Dette har som oftest blitt begrunnet med en konkret historie, der det har framgått at vedkommende har hatt en eller flere uheldige erfaringer med folk fra andre deler av verden. Da har jeg hørt på det vedkommende har sagt, ikke sagt imot, da det godt kan være at det stemmer. Men når kollegaen har snakket ferdig, har jeg fortalt om konkrete positive erfaringer jeg selv har hatt med utenlandske arbeidskamerater. Dette har fungert, kollegaen tror på det jeg sier og mumler gjerne noe om at de er vel ikke like alle sammen. Jeg tror mer på den metoden enn å beskylde vedkommende for å lide av fremmedfrykt, islamofobi og rasisme, for deretter å slå i bordet med at innvandrere er en ressurs.

Jeg har jobbet sammen med så vel muslimer som frp-velgere, antagelig i motsetning til mange av dem som er ute og synser og mener til de store gullmedaljer. Jeg har opplevd at man kan få sans for folk som er veldig forskjellige fra en selv. Jeg har skrevet om høylytte og brautende frp-velgere som kan være en pest og en plage. Men jeg har også opplevd at det slett ikke alltid er sånn, noen av dem som stemmer Fremskrittspartiet er hyggelige folk, men de er frustrerte og oppgitte, føler at de ikke blir sett, noe de heller ikke blir. Jeg synes det er tilgivelig for en som føler seg venneløs politisk sett, å la seg lure av falske venner. Dette er ikke de samme som oppfatter nettet som et digert offentlig toalett de kan fylle opp med dritten sin, det er heller snakk om forsagte mennesker som ikke sier stort, som går gjennom livet med bøyd nakke og lua i hånda, som må finne seg i dårlig behandling fra arbeidsgivere samtidig som de blir latterliggjort og stigmatisert i media. Det kan være de samme som snakker varmt om en utenlandsk kollega, som blir rasende når en asylsøker blir kastet ut av landet på brutalt vis. Og som jeg også har sett, hisser seg voldsomt opp når en vikar blir dårlig behandlet av byrået sitt og mener at vedkommende burde organisere seg så fort som mulig. Dette er ikke ment som noe forsvar av ledelsen i Frp, men synserne på venstresiden bør avstå fra å latterliggjøre samtlige av partiets velgere, heller spørre seg om de ikke har sviktet litt selv.

Jeg tilhører en gruppe som ikke har det med å ytre seg om innvandring i det offentlige rom. Muligens er det snakk om det tause flertallet, vi som ikke holder oss med konspirasjonsteorier eller skjeller og smeller i samtlige kommentarfelt vi kommer over. Vi som heller ikke bruker ord som ressurs, mangfold, eller beskylder andre for å lide av fremmedfrykt eller islamofobi så fort de kommer med en negativ bemerkning om innvandrere. Når slike som meg snakker sammen om slike temaer, snakker vi gjerne om konkrete erfaringer, både positive og negative. Vi har møtt folk fra forskjellige land som vi har likt godt, men så kommer det vanskelige, vi har også negative erfaringer. Og dem skal man vel helst ikke snakke om. I mange tilfeller gjelder det dårlige erfaringer med utenlandske naboer. Selv har jeg bare positive erfaringer med utenlandske kolleger, jeg har møtt utrolig mange hardt arbeidende og hyggelige folk fra mange forskjellige land, folk som har gjort tunge dager lettere å komme gjennom. På den annen side har jeg dessverre dårlige erfaringer med utenlandske naboer og det er langt fra hyggelig. Det har vært folk som bråker, søpler og har et meget avslappet forhold til alt som heter husordensregler. Når man bor i et nabolag hvor man opplever slikt, så er det ikke snakk om at alle ens utenlandske naboer oppfører seg på den måten. Men det er dem som bråker man hører, og det er søpla til dem som søpler man må vasse i. Da blir man sur, og når man kommer sammen med venner hender det at man blåser ut. Men slike samtaler likner likevel ikke det man leser på nettet, da det fort blir snakk om de gode erfaringene, om de hyggelige og flotte menneskene vi også har møtt. Noen kan være svært oppgitt over enkelte naboer, samtidig som de har et svært godt forhold til en eller flere utenlandske naboer, som heller ikke setter pris på oppførselen til disse andre. Uansett, når man snakker om slike erfaringer gjøres det oftest lavmælt, mens man kikker seg rundt i skrekk for at et eller annet ekstremt politisk korrekt menneske skal komme hoppende fram og skjelle en ut, og det hviskes at det er jo ikke lov å si det men…

I det siste har jeg tenkt at kanskje vi som forholder oss til det vi faktisk opplever burde begynne å delta i nettdebattene. Det er en enorm forskjell på å si at man har en og annen negativ opplevelse, til det jeg lest av kommentarer. Uansett hva den ovenstående artikkelen måtte inneholde, greier enkelte å gulpe utav seg en smørje av beskyldninger mot muslimer, sosialister, feminister, klimahysterikere og gudene vet hva. Den totale mangelen på respekt for andre mennesker er skremmende, og man kan jo lure på hvorfor de framstår så til de grader hatefulle. De jeg har møtt i arbeidslivet som har gitt uttrykk for holdninger som ligger nært opptil dette, har ikke vært de som har hatt det verst. Mens den fattige og fortvilte vikaren lavmælt forteller at hun knapt har råd til å betale husleia, sitter velfødde mennesker som er fast ansatt og har en lønn å leve av, samt hus, bil og hytte, på pauserommet og skriker ut sitt sinne over fartsgrenser og annet som ikke er mye å bære seg for.

Nå er den forsinkede valgkampen i gang, jeg håper den blir noenlunde saklig og ordentlig, men jeg er slett ikke sikker. Vi får håpe det beste, både for valgkampen og den videre debatten framover.


8 kommentarer:

  1. Som vanlig et meget klokt innlegg fra deg Laila. Jeg var i gang med en lengre kommentar, men så fusket dataen....får følge opp seinere.
    Men jeg har mange tanker om dagen jeg også.
    Jeg tror dessverre at de eneste som kommer til å bli mer reflekterte etter dette er de som har vært reflekterte før også. Den gemene hop kommer vel til å dure i vei som om ingenting har hendt

    SvarSlett
  2. Takk for nok en hyggelig kommentar Inger! Dessverre ser det ut som om man har gravd seg enda dypere ned i skyttergravene sine, og derfra kaster man den sedvanlige dritten. Det gir ikke mye håp om saklig og nyansert debatt.

    SvarSlett
  3. Enig i veldig mye av det du skriver Laila. Jeg vil allikevel si at jeg er svaert imponert over den edruelige tonen som stort sett har dominert etter terrorhandlingene. Faa har tatt til ordet for aa innskrenke ytringsfriheten. Mange har t.o.m gaatt inn for i sterkere grad aa slippe til meninger som ikke er ansett som innenfor det anstendige.Jeg er enig i dette.

    Hvordan skal vi moete noen med meninger som ligner de Breivik forfekter i sitt manifest? Det er viktig aa holde fast paa at all ekstremisme boer imoetegaas og all inhumanisme avkles for det det er. Samtidig boer motargumentasjonen vaar vaere presis, logisk og sannferdig. Evt. fragmenter der ekstremisten har rett, boer ikke underkjennes. F.eks. finner jeg det vanskelig aa vaere uenig i at visse rettsregler i noen land, som er innfoert for bekjempe diskriminering har faatt en underlig odoer. Ta f.eks. en sak her i Storbritannia for en del aar siden. En gutt paa (jeg tror) rundt 7 aar ble tiltalt for aa ha kommet med EN ekkel kommentar til en meddelev som gikk paa dennes hudfarge. En 7-aaring er ikke klar over det historiske bakteppet som gjoer dette spesielt betent. I hans verden er dette paa samme linje som en kommentar om noens kroppsform, oerer o.l. Han fortjente selvfoelgelig kjeft for dette, men tiltale i en retssak? Dommeren avviste heldigvis denne saken med kommentaren "political correctness gone mad".

    Det er ikke til aa komme forbi at debatten rundt denne saken ogsaa setter et skarpt lys paa FrP. Er partiet innenfor det anstendige? Der partiet og representanter for partiet -ja, det kan vaere ganske store forskjeller innad i FrP- etter min mening til tider har opptredd uanstendig er ikke i sin aktuelle politikk eller analyser av samfunnsforhold, men i sin retorikk. Ta f.eks. valgplakaten fra 2005 som viste en moerkhudet gutt med en pistolmunig rettet mot iaktageren med underteksten "gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse!" Det er legitimt aa ta opp evt. overrepresentasjon av ulike etniske grupper i kriminalitetsstatistikken. Det boer imidlertid gjoeres med omhu. Overnevnte valgplakat representerte en ekstrem vulgaerisering av debatten.

    SvarSlett
  4. Takker for god og nyansert kommentar. Eksemplet ditt fra Storbritannia er tankevekkende. Barn som mobber andre må helt klart snakkes til rette, men her har man vel mildt sagt overreagert. Når det gjelder Frp er det vel nettopp retorikken deres som til tider er usmakelig. Tenker særlig på noen av utspillene til Christian Tybring-Gjedde. At det er store problemer i Groruddalen betviler jeg ikke, men det bør tas opp på en langt mer edruelig måte.
    På den annen side synes beskyldninger om fremmedfrykt og islamofobi sitter vel løst. Det må være lov å være kritisk til sider av innvandringen uten at man skal få slike beskyldninger.
    Det har vært snakk om å forby anonyme kommentarer, det tror jeg ikke er veien å gå, noen kan ha gode grunner for ikke å stå fram med navn.
    Det som er viktig er at man holder seg til saken, er nyansert og viser den nødvendige respekt for sine meningsmotstandere.

    SvarSlett
  5. Det hoerer med til historien at de to guttene ble venner med en gang etterpaa og lenge foer tiltale ble tatt ut. Og igjen; det dreide seg altsaa bare om en kommentar.

    SvarSlett
  6. En vanvittig historie, godt at dommeren avviste saken, dette er helt klart "political correctness gone mad".

    SvarSlett
  7. Her er nok et eksempel paa "political correctness gone mad":

    http://www.dailymail.co.uk/news/article-2037050/Racists-aged-THREE-Children-accused-bigotry-broccoli-head-calling.html

    SvarSlett
  8. Har lest, dette er vanvittig.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.