søndag 28. august 2011

Om å ta arbeiderklassen "på alvor"

Om en kronikk jeg ikke greide å ta "på alvor"
Under søndagsfrokosten i dag fikk jeg meg en god latter. Jeg satt og bladde i helgens utgave av Klassekampen, og der dukket det jaggu opp en kronikk om arbeiderklassen, en av disse akk så typiske tekstene jeg har omtalt så mange ganger før her på bloggen. Den tiden da jeg ble irritert, lei meg, forbauset eller regelrett forbanna, ser med andre ord ut til å være over. Nå satte det meg egentlig i påfallende godt humør, kanskje fordi det tok tankene vekk fra at det snart er på tide å pakke kofferten. Undertegnede har nemlig tenkt å rømme landet for noen dager, og lider av en tilsynelatende uhelbredelig pakkeangst.

Kronikken er skrevet av Arve Hjelseth, som for øvrig har vært nevnt her en gang før. Dagens mesterverk har en tittel så original og velklingende at jeg rett og slett gir meg helt over, Å ta arbeiderklassen på alvor. En av grunnene til at jeg ikke helt greier å ta Hjelsets skriblerier på alvor, er blant annet skriften over overskriften, der står det nemlig: I likhet med store deler av venstresiden, har jeg absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen. La meg også nevne at det hele er illustrert med et bilde av en campingvogn.

Hjelseth skriver innledningsvis at for å få fram et poeng kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Nå har det seg vel slik at man alltid er svært sparsom med nyansene når man omtaler arbeiderklassen. Han begrunner hvorfor han absolutt ikke har noe til felles med arbeiderklassen med følgende: "…ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. jeg hører nesten utelukkende på P2, i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg her helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid…"

Litt overraskende at han ikke sier at han ikke hører på dansebandmusikk eller spiser grandiosa, men det er sikkert bare en forglemmelse. Uansett, han har jo fått med seg mange nok av de velkjente påstandene man bruker når arbeiderklassen skal omtales. Under dette skriver han: Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever på?

Da må jo svaret bli at det har han overhode ingen grunn til. Et annet spørsmål han burde ha stilt seg er om det virkelig er gjennomsnittsnordmannen han har beskrevet. Kanskje Hjelseth og andre synsere burde spørre seg om det bildet de gir av den såkalte gjennomsnittsnordmannen, noe som vel betyr arbeiderklassen, er like unyansert og meningsløst som det bildet Christian Tybring-Gjedde og andre i Frp, tegner av innvandrere. Hvordan hadde reaksjonene blitt dersom man innledet en kronikk med å bedyre at man har absolutt ingen ting til felles med innvandrere? 

I kjølvannet av 22. juli har det vært mye snakk om at vi må unngå å gjøre innvandrere til de andre, og det advares mot generalisering. Men hvorfor er det så veldig greit at arbeiderklassen hele tiden gjøres til de andre, de man absolutt ikke har noe til felles med? Og tror man at man får de mest innvandringsskeptiske blant arbeiderklassen til å bli mindre skeptiske, når det er greit å omtale dem på en langt mer stigmatiserende måte enn det som er tillatt når det gjelder innvandrere?

Jeg og Arve Hjelseth har nok – ganske riktig – ingenting til felles, til tross for at det – jeg vil nesten si dessverre – ser ut til at det er en del vi begge to ikke gjør, som å lese kioskromaner og Se og Hør, høre på P4 eller ha campingvogn på Larkollen. I tillegg må sies at jeg ikke har TV, og overhode ikke er interessert i fotball. For øvrig har jeg sett at en del arbeidere er svært opptatt av fotball, så der ser det ut som om den godeste Hjelseth har noe til felles med arbeiderklassen.

Hjelseths budskap er at man ikke skal påtvinge arbeiderklassen middelklassens verdier og karriereorientering. Han nevner sosiologen May-Len Skilbrei, som har vist at arbeiderklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som likner deres egne. Dette påpekte Skilbrei også i boka Klassebilder, der nettopp hennes bidrag fikk ganske mye juling her på bloggen. Det var en tekst som var temmelig ubehagelig lesning for en arbeiderkvinne. Det var da den stakkars arbeiderhjernen min gikk helt i spinn og hentet fram et bilde av en gorilla i Dublin Zoo. Men hjernen min var kanskje ikke så til de grader på villspor som man først kunne tro. Det dreier seg om å bli beglodd av skapninger som ikke forstår hva man er for noe, men i motsetning til en gorilla, kan man spørre arbeideren om hva vedkommende tenker på og hvordan h*n har det. En annen ting er at denne flotte gorillaen synes å takle det å bli beglodd av måpende turister og hylende unger med en verdighet de færreste av hans tilskuere er i besittelse av. Slik jeg har sett en verdighet og evne til å takle slit og smerte blant mange av mine kolleger, samtidig som man må finne seg i å bli omtalt i nedlatende vendinger av synsere som framstår som om de aldri har snakket med en eneste representant fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen drømmer verken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere, skriver Hjelseth, en rimelig god iakttakelse, særlig med tanke på at den er skrevet av en som later til å tro at samtlige arbeidere holder seg med campingvogn på Larkollen. Men det må legges til at det er mange som ønsker seg over i bedre jobber, fordi folk endrer seg, og fordi arbeidslivet har endret seg. Dagens voksne arbeidere var unge i en tid da det ikke var fullt så vanlig at arbeiderungdom tok utdanning, dessuten har kanskje det som var en grei jobb for en del år siden, endret seg til det verre, med større arbeidspress og mer kontroll ovenfra. Jeg har møtt mange som har ønsket seg mer interessant og mindre slitsomt arbeid, noe det aldri snakkes om når arbeiderklassen omtales.

Selv om jeg lo godt av stykket til Hjelseth, blir jeg også en smule oppgitt. Det er trasig å lese denne regla med Se og Hør osv igjen og igjen, men der er ikke bare det. Det er noe med den totale mangelen på nye tanker og ideer, der innhold så vel som ordbruk virker slitent og resirkulert.
Jeg betviler ikke at Arve Hjelseth vil arbeiderklassen vel med sin kronikk, men når man blir så ivrig etter å understreke at man overhode ikke har noe til felles med dem det gjelder, blir det en svært klam og ikke særlig velkommen omfavnelse.

Nok om det, kanskje på tide å tenke litt over hva jeg skal pakke ned i morgen. Nei, jeg skal ikke på camping på Larkollen, ei heller til noe eksotisk og spennende reisemål. Jeg skal bare en liten tur til England, noe som burde bli spennende nok, siden jeg har lest at jeg i egenskap av arbeiderklasse-individ har store problemer med å snakke engelsk.

En oppdatering: Mens jeg koste meg i England har artikkelen til Hjelseth kommet på nett og kan leses her. Takk til Sigrun som gjorde meg oppmerksom på det, ellers hadde jeg ikke oppdaget det.


onsdag 24. august 2011

Valgets kvaler

Hva stemmer man når man er usynlig for samtlige partier?
Så var valgkampen i gang. Det kan se ut som om enkelte lokalpolitikere er rimelig desperate i år, jeg har nemlig opplevd at man prøver å bestikke stemmekveget med godsaker av ymse slag. På lørdag mottok jeg en karamell fra SV, som til og med var pakket inn i SV-papir. Rett før overrekkelsen av karamellen, ble jeg for første gang forsøkt påpakket propaganda fra Fremskrittspartiet. Det forundret meg, ikke minst fordi jeg gikk og trillet på sykkelen min, trodde ikke dette partiet var særlig glad i syklister.
Noen som muligens er blitt veldig glade i syklister, eller bare veldig desperate, er Høyre. De prøvde nemlig å stoppe meg da jeg syklet forbi, ville jeg ha kaffe? Nei, det ville jeg ikke. Men ville jeg ha bolle da? Nei, jeg ville ikke det heller. Når man nærmest løper etter syklister og skriker at de kan få bolle, da må man være desperat.

Ved kommunevalget for fire år siden stemte jeg ikke. Med unntak av det første året jeg hadde stemmerett, er dette den eneste gangen jeg ikke har stemt. Dette er ikke året for å tilbringe valgdagen på sofaen, mer demokrati osv, men jeg lider virkelig valgets kvaler. Singel, barnfri, bilfri, tilhører arbeiderklassen og har sett mer dritt i arbeidslivet enn de fleste, dessuten er jeg altså syklist. Flere ganger usynlig, med andre ord.

Under foregående valgkamper har man sett politikere fra venstresiden som klør seg i hodet og ikke skjønner hvorfor så mange fra arbeiderklassen holder seg hjemme på valgdagen. Da jeg lot være å stemme for fire år siden, var det ikke fordi jeg befant meg på sofaen, men derimot på jobb. Det var stort sett der jeg var akkurat på den tiden, sent og tidlig, hverdag som helg. Selve valgdagen var det kveldsskift, flere av mine kolleger hadde heller ikke stemt. Hadde disse politikerne som ikke skjønner hvorfor så mange arbeidere ikke stemmer, kommet og tatt en prat med oss, kan det hende de hadde skjønt hvorfor det er sånn. Men det gjorde de selvfølgelig ikke.

Det var for øvrig det året da jeg, som den hjelpsomme og snille personen jeg er, hadde skrevet en lang mail til Audun Lysbakken i SV, der jeg i det vide og brede la ut om hvorfor det hadde seg sånn at vi lavt utdannede og lavt verdsatte ikke stemmer. Han hadde nemlig gitt uttrykk for at han lurte på akkurat det. Jeg tror nok ikke hadde satte særlig pris på svaret. Det hele endte, som det framgår av denne bloggposten, at jeg fikk beskjed fra en fyr på partiets svartjeneste at jeg satte meg ned og syntes synd på meg selv. Det er muligens dette som er å ta folk ”på alvor”.

Jeg tok det derimot ikke særlig alvorlig, selv om jeg ble ærlig og redelig forbanna sånn umiddelbart. Men du verden for en god historie å fortelle venner og kolleger. Det ble ledd mye av den historien i etterkant, men det var en ganske ond latter, det må sies. Det handler vel også om kulturforskjeller, ikke mellom folk fra forskjellige land, men mellom forskjellige typer nordmenn. Jeg er vant til kundekontakt i privat sektor, hadde jeg sagt noe tilsvarende det vedkommende på SVs svartjeneste skrev til meg, til noen av dem jeg var satt til å betjene, hadde det for å si det mildt gått meg ille. Hadde jeg gjort noe slikt mens jeg jobbet for et vikarbyrå, hadde det vært ut på dagen, og jeg hadde neppe fått noe nytt oppdrag fra samme arbeidsgiver. På den tiden jeg fikk dette svaret, så jeg vikarer bli kastet ut fra jobben med øyeblikkelig virkning, uten at vi skjønte hvorfor det skjedde. Noen med litt makt hadde bare en dårlig dag. Sådan er hverdagen for vikarer, det er vel dette som er å være ”fleksibel”.

Sist vinter fikk vi skandalen med Adecco, og da oppdaget man at det finnes noe som heter vikarer, og jaggu hadde de det visst litt ugreit også. En av dem som fant tiden inne til å mene noe om vikarer var Inga Marte Thorkildsen, som kjent også fra SV. På bloggen sin skrev hun en post som heter Møte med en tidligere Adecco-ansatt. Her kan man blant annet lese:

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er en helt korrekt beskrivelse av vikarers hverdag, det skal hun ha. Men legg merke til hvordan hun skriver. Hun skriver om vikarene, og til noen andre, det later til at hun tar det for gitt at ingen som selv er i en slik situasjon leser det hun skriver, det er i hvert fall ikke vikarene hun henvender seg til. Akkurat slik man også skriver om andre som befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet. Og da er det kanskje ikke noe rart at mange avstår fra å stemme. Fordi ingen henvender seg til dem. Det er dette som er å være usynlig.

Når politikerne på venstresiden klør seg i sine mer og mindre kloke hoder og ikke forstår hvorfor mange fra arbeiderklassen ikke stemmer, burde de kanskje også tenke litt over hvordan de oppfører seg overfor arbeidere dersom de skulle støte på noen i privatlivet. Det er antagelig flere enn meg som har opplevd noe som kan minne om mobbing, fra folk som er med i styre og stell for et parti på venstresiden. Når trakasseringen går nettopp på at man ikke er fin nok, ikke vellykket nok, så gjør det seg svært dårlig. Slikt kan sikkert skremme noen fra å stemme, man har liksom ikke så lyst til å bruke en stemmeseddel der man ser navnet på en som har vært svært ubehagelig mot deg.

Med slike erfaringer i bagasjen, ble jeg ikke overrasket da jeg mottok den tåpelige mailen fra SVs svartjeneste. På samme tid fikk jeg for øvrig høre noen hjerteskjærende betroelser fra kolleger, blant annet en stygg historie om en sliten vikars opplevelser i møte med de ansatte ved et sosialkontor. Av hensyn til vedkommende som fortalte meg det, kan jeg ikke gå i detaljer, men tro meg, det var ille. Og når det gjelder SV, så er det vel ikke til å komme utenom at dette er et parti der mange har nettopp den type jobber. Det er med andre ord ikke helt utenkelig at navnet til en av dem som hadde vært så fæle mot min stakkars kollega, kunne dukke opp på SVs liste ved kommunevalget.

Det kan i det hele tatt se ut til at litt selvransakelse er på sin plass blant en del politikere på venstresiden. Ikke at jeg tror det blir noen, de er gjerne veldig fornøyde med seg selv, og later til å være svært imponert over egen evne til verbal nestekjærlighet.

Så hva skal jeg stemme? Ved valget for to år siden greide jeg det mesterstykket å angre mitt valg allerede på veien til valglokalet. Da stemte jeg Arbeiderpartiet, mest som en motstemme mot Fremskrittspartiet. Jeg hadde hatt mareritt om Siv Jensen som statsminister, og det var min skyld, fordi jeg ikke hadde stemt. Slikt ville man jo ikke være skyld i, derfor gjorde jeg som flere andre jeg kjenner, ga en motstemme. Og det er vel det vi gjør, en del av oss, vi stemmer ikke noen, vi stemmer mot noen andre. Nå får jeg bruke tiden fram til valget til å finne ut hvem som blir den heldige mottaker av min motstemme i år. Det blir ikke lett.

onsdag 17. august 2011

Kjerringa mot strømmen

Jeg har ved enkelte anledninger brukt ord som saueflokk og saueflokkmentalitet på denne bloggen. Noe som ikke har vært ment som kritikk av sauer, jeg er glad i dyr, men derimot vært ment som kritikk av folk som lider av en sådan mentalitet. Og dem synes jeg det til tider det er litt for mange av. Dessverre har jeg en lei følelse av at det blir stadig flere av dem.

Det er selvfølgelig enkelt å være enig med flertallet, i mange miljøer er man ikke særlig tolerant overfor de annerledes tenkende. Jeg vokste opp i et miljø der de fleste var annerledes enn det jeg selv var, noe som til tider var et slit. Man skulle ikke like annen type musikk eller ha andre holdninger, sistnevnte betydde vel helst at egentlig at man ikke skulle mene noe i det hele tatt. Jeg var negativ, fikk jeg vite og hadde jeg fått en krone hver gang jeg ble beskyldt for akkurat det, så hadde jeg vært rik i dag.

Etter hvert ble jeg flinkere til å passe kjeften min og mindre skråsikker i min sak. Men å være enig med flertallet, bare fordi det er flertallet, er noe jeg fremdeles har liten sans for.

For noen dager siden kom jeg over et dikt av André Bjerke, det heter Kjerringa mot strømmen, jeg har hørt eller lest diktet en eller annen gang for lenge siden. Siden jeg ofte har følt meg som kjerringa mot strømmen, synes jeg det passer å sette det inn her.


KJERRINGA MOT STRØMMEN

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, Hun er firhetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

André Bjerke


søndag 14. august 2011

Debatten etterpå...

Det har vært stille her på bloggen i det siste. Det har stokket seg litt i hodet mitt, det har vært så mye. Først den forferdelige fredagen, deretter møtte man vold og terror med blomster og lys, en vakker og sivilisert måte å reagere på. Så kanskje grusomhetene ville føre noe godt med seg, en mer saklig og skikkelig debatt, blant annet. Nei, nok en gang tok jeg feil. Det skjønte jeg da Petter Nome kom trampende inn på banen med Til dere som har fostret en drapsmann. Hadde det vært islamister som hadde stått bak terroren, så hadde vi antagelig hørt tilsvarende fra en eller flere i Fremskrittspartiet. Et parti jeg alltid har syntes vært usmakelig, men nettopp derfor mener jeg andre bør holde seg til en mer renslig retorikk. Så har det gått slag i slag, til bunnen er nådd så langt, og det kommer, kanskje ikke uventet, fra dette partiet, altså Fremskrittspartiet. Enkelte lokalpolitikere legger nå skylda på Arbeiderpartiet for det som har skjedd, ofrene fra terrorhandlingene skal angivelig være de første ofrene for norsk innvandringspolitikk. Og da føler jeg at jeg befinner meg midt oppi den rene, skjære galskap, den kommer jo fra alle kanter.

Når jeg har vært på jobb har det hendt at jeg hørt noen som har sagt at de ikke vil jobbe sammen med utlendinger. Det har gjerne vært på arbeidsplasser der man har hatt behov for en vikar, så har enkelte hylt opp om at de ikke vil ha en utenlandsk vikar. Dette har som oftest blitt begrunnet med en konkret historie, der det har framgått at vedkommende har hatt en eller flere uheldige erfaringer med folk fra andre deler av verden. Da har jeg hørt på det vedkommende har sagt, ikke sagt imot, da det godt kan være at det stemmer. Men når kollegaen har snakket ferdig, har jeg fortalt om konkrete positive erfaringer jeg selv har hatt med utenlandske arbeidskamerater. Dette har fungert, kollegaen tror på det jeg sier og mumler gjerne noe om at de er vel ikke like alle sammen. Jeg tror mer på den metoden enn å beskylde vedkommende for å lide av fremmedfrykt, islamofobi og rasisme, for deretter å slå i bordet med at innvandrere er en ressurs.

Jeg har jobbet sammen med så vel muslimer som frp-velgere, antagelig i motsetning til mange av dem som er ute og synser og mener til de store gullmedaljer. Jeg har opplevd at man kan få sans for folk som er veldig forskjellige fra en selv. Jeg har skrevet om høylytte og brautende frp-velgere som kan være en pest og en plage. Men jeg har også opplevd at det slett ikke alltid er sånn, noen av dem som stemmer Fremskrittspartiet er hyggelige folk, men de er frustrerte og oppgitte, føler at de ikke blir sett, noe de heller ikke blir. Jeg synes det er tilgivelig for en som føler seg venneløs politisk sett, å la seg lure av falske venner. Dette er ikke de samme som oppfatter nettet som et digert offentlig toalett de kan fylle opp med dritten sin, det er heller snakk om forsagte mennesker som ikke sier stort, som går gjennom livet med bøyd nakke og lua i hånda, som må finne seg i dårlig behandling fra arbeidsgivere samtidig som de blir latterliggjort og stigmatisert i media. Det kan være de samme som snakker varmt om en utenlandsk kollega, som blir rasende når en asylsøker blir kastet ut av landet på brutalt vis. Og som jeg også har sett, hisser seg voldsomt opp når en vikar blir dårlig behandlet av byrået sitt og mener at vedkommende burde organisere seg så fort som mulig. Dette er ikke ment som noe forsvar av ledelsen i Frp, men synserne på venstresiden bør avstå fra å latterliggjøre samtlige av partiets velgere, heller spørre seg om de ikke har sviktet litt selv.

Jeg tilhører en gruppe som ikke har det med å ytre seg om innvandring i det offentlige rom. Muligens er det snakk om det tause flertallet, vi som ikke holder oss med konspirasjonsteorier eller skjeller og smeller i samtlige kommentarfelt vi kommer over. Vi som heller ikke bruker ord som ressurs, mangfold, eller beskylder andre for å lide av fremmedfrykt eller islamofobi så fort de kommer med en negativ bemerkning om innvandrere. Når slike som meg snakker sammen om slike temaer, snakker vi gjerne om konkrete erfaringer, både positive og negative. Vi har møtt folk fra forskjellige land som vi har likt godt, men så kommer det vanskelige, vi har også negative erfaringer. Og dem skal man vel helst ikke snakke om. I mange tilfeller gjelder det dårlige erfaringer med utenlandske naboer. Selv har jeg bare positive erfaringer med utenlandske kolleger, jeg har møtt utrolig mange hardt arbeidende og hyggelige folk fra mange forskjellige land, folk som har gjort tunge dager lettere å komme gjennom. På den annen side har jeg dessverre dårlige erfaringer med utenlandske naboer og det er langt fra hyggelig. Det har vært folk som bråker, søpler og har et meget avslappet forhold til alt som heter husordensregler. Når man bor i et nabolag hvor man opplever slikt, så er det ikke snakk om at alle ens utenlandske naboer oppfører seg på den måten. Men det er dem som bråker man hører, og det er søpla til dem som søpler man må vasse i. Da blir man sur, og når man kommer sammen med venner hender det at man blåser ut. Men slike samtaler likner likevel ikke det man leser på nettet, da det fort blir snakk om de gode erfaringene, om de hyggelige og flotte menneskene vi også har møtt. Noen kan være svært oppgitt over enkelte naboer, samtidig som de har et svært godt forhold til en eller flere utenlandske naboer, som heller ikke setter pris på oppførselen til disse andre. Uansett, når man snakker om slike erfaringer gjøres det oftest lavmælt, mens man kikker seg rundt i skrekk for at et eller annet ekstremt politisk korrekt menneske skal komme hoppende fram og skjelle en ut, og det hviskes at det er jo ikke lov å si det men…

I det siste har jeg tenkt at kanskje vi som forholder oss til det vi faktisk opplever burde begynne å delta i nettdebattene. Det er en enorm forskjell på å si at man har en og annen negativ opplevelse, til det jeg lest av kommentarer. Uansett hva den ovenstående artikkelen måtte inneholde, greier enkelte å gulpe utav seg en smørje av beskyldninger mot muslimer, sosialister, feminister, klimahysterikere og gudene vet hva. Den totale mangelen på respekt for andre mennesker er skremmende, og man kan jo lure på hvorfor de framstår så til de grader hatefulle. De jeg har møtt i arbeidslivet som har gitt uttrykk for holdninger som ligger nært opptil dette, har ikke vært de som har hatt det verst. Mens den fattige og fortvilte vikaren lavmælt forteller at hun knapt har råd til å betale husleia, sitter velfødde mennesker som er fast ansatt og har en lønn å leve av, samt hus, bil og hytte, på pauserommet og skriker ut sitt sinne over fartsgrenser og annet som ikke er mye å bære seg for.

Nå er den forsinkede valgkampen i gang, jeg håper den blir noenlunde saklig og ordentlig, men jeg er slett ikke sikker. Vi får håpe det beste, både for valgkampen og den videre debatten framover.