lørdag 9. juli 2011

Nå kommer barnetimen?

For en tid siden skrev jeg en bloggpost der jeg henviste til et stykke av nåværende barne- familie- og likestillingsminister Audun Lysbakken skrev for noen år siden. Med tanke på disse fagre ord skulle man kanskje tro at SV ville trå til skikkelig for oss single. Men den gang ei, en kikk innom partiets nettside bekrefter mine mistanker om at så ikke er tilfelle. I det hele tatt er det å lete etter noen ord om oss single på den nettsiden som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. Og det gidder man vel ikke bruke særlig mye tid på. Det som derimot umiddelbart spratt fram var et forslag fra stortingsrepresentant Gina Barstad om å gi småbarnsforeldre en time fri fra jobben hver dag, en halvtime til far og en halvtime til mor, for å gjøre hverdagen deres enklere. En halvtime kan være gull verdt om morgenen, sier Barstad. Jo da, det kunne nok være gull verdt for noen og en hver, ikke minst for de av oss som ofte må pese til første buss om morgenen klokka seks, det hadde vært mye triveligere å ta bussen halv sju i stedet.

Men så er det hvordan dette vil fungere på arbeidsplassen da. La oss kikke litt på hvordan dette ville fungert i noen av jobbene jeg har hatt. Jeg har jobbet på kantiner, i mange tilfeller alene. På kantiner er det slik at morgenen ofte er den travleste tiden, da skal det lages enorme mengder mat, kasse skal gjerne klargjøres, ofte ankommer det matvarer som skal ryddes på plass. På mange kantiner er tempoet så heftig at hvert minutt teller og man må gjøre flere ting på en gang, her er det knapt nok tid til å trekke pusten. Dersom man skulle komme en halvtime senere på jobb ville det være umulig å være ferdig til folk skal spise. Siden kantiner gjerne drives av eksterne byråer er det ikke aktuelt at en av de andre ansatte i bedriften kan steppe inn og gjøre det man ikke ville få gjort i løpet av denne halvtimen.
På kantiner der man er to eller flere er arbeidsoppgavene tilsvarende, tempoet er fremdeles heftig, og man er helt avhengig av hverandres innsats, skal en komme en halvtime senere, vil tempoet bli enda hardere. Og hva hvis flere av de ansatte på kantina er småbarnsforeldre?

Når jeg har jobbet på sentralbord har disse åpnet klokka åtte om morgenen og det presis. Den første kunden ringer gjerne inn ett minutt over, da tar man umiddelbart telefonen, høflig og morgenfrisk. Dersom man ikke ankommer før klokka halv ni, er antagelig den samme kunden fly forbanna og ord om hva i all verden er dette slags bedrift og liknende blir skreket inn i ditt stakkars øre. Dersom dette gjentar seg er det store muligheter for at kunden finner en annen leverandør av de varer eller tjenester firmaet du jobber i tilbyr. Men en av de andre ansatte kan vel betjene sentralbordet så lenge? Ja, antagelig må de det, men vedkommende som må steppe inn har sikkert mer enn nok å gjøre med sine egne arbeidsoppgaver, da kan det fort bli stress, eller enda mer stress enn det allerede er. Og igjen, dersom det er mange småbarnsforeldre i bedriften blir det forferdelig masse stress og stress er det vel mer enn nok av på de fleste arbeidsplasser.

Gina Barstad synes sikkert hun er veldig lur og at dette er særdeles velsmakende valgflesk. Det er det nok en del andre som ikke synes. Dette gjelder ikke bare oss om ikke har barn, men også de som har store eller voksne barn, både på jobb og privat har jeg hørt slike gi uttrykk for at de er lei av måtte ta et helt annet hensyn til dagens småbarnsforeldre enn det de selv opplevde da deres egne barn var små.

Selvfølgelig, det er valgår i år, så dette var vel strengt tatt ikke uventet. Det er store muligheter for at forslag som omhandler barnefamilienes ve og vel kommer til å stå i kø i tiden framover. Det er like sikkert som at vi single kommer til å bli tiet i hjel nok en gang.

2 kommentarer:

  1. Nemlig! Har ikke tall på alle de småtuppene med forlovelsesring jeg har lært opp. Året etter når huset var ferdigbygd, var det innsamling til bryllupsgave (selv om vi ikke en gang var invitert i bryllupet). Året etter så en ny verdensborger dagens lys. Og det var det siste vi så til DEN kollegaen. - Like bra kanskje, ellers hadde det blitt "hjemme med sykt barn" i søkk og kav.

    I stedet ble det ny runde med opplæring av enda en gifteklar jente. Reprise, reprise. Forlovelsesringene har forsvunnet, men ellers er alt ved det gamle. Er det rart man går lei? Eller synes at det er drøyt at småbarnsforeldre skal prioriteres ytterligere? Jeg kan forstå at en del tyske bedrifter forlanger attest for utført sterilisering før de ansetter yngre kvinner.

    Det er lov å få barn. Men jeg mener at da skal man - av kollegiale hensyn - i utgangspunktet være hjemmeværende. Eller ha en mann som ønsker å gå hjemme.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kjenner folk som da egne barn var små var nødt til å bukke og skrape overfor de eldre på jobben. Så har deres unger blitt voksne og nå må de stå på pinne for unge kolleger med barn. En venninne av meg fikk knapt lov å ta sommerferie, de med barn måtte gjøre unna feriene sine først. Så fikk hun beskjed om at hun måtte skynde seg å avvikle ferien, sånn at småbarnsforeldrene fikk ta høstferie.

      Nå er det jo en del som har barn som samtidig passer jobben sin på skikkelig måte. Men jeg har også sett dem som utnytter ordningen med å være hjemme med syke barn til fulle, der det er all grunn til å mistenke at barna kanskje ikke er så veldig syke.

      Tror det hadde blitt mindre av slike vanvittige forslag som det jeg skrev om her, dersom politikerne hadde hatt mer erfaring med vanlig arbeidsliv.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.