På fredagskvelden skulle jeg begynne på den siste boka til Jo Nesbø, ta et glass hvitvin, kose meg på sofaen og gi blaffen i det elendige været. Nå ble det ikke helt sånn, kvelden ble alt annet enn koselig, og Jo Nesbø får vente til senere.
Så våknet jeg på lørdag til nyheten om at over åtti ungdommer var drept på Utøya. Det hele er så ufattelig, så grusomt at det ikke er mulig å sette ord på det. Og når man ikke har noe fornuftig å komme med, da er det kanskje like greit ikke å si noe. Kanskje jeg kunne finne noe musikk som passet for anledningen, tenkte jeg, og da fant jeg denne.
Til ungdommen, det diktet betydde mye for meg den gangen jeg selv var ungdom, og hadde en bok som het Ord mot våpen, hvor dette diktet sto. Det var den gangen jeg gikk rundt med jakkemerke mot atomvåpen. En gang ble jeg stoppet av en godt voksen mann som skrek til meg i fullt sinne at jeg var naiv. Kanskje jeg var det, og kanskje det ikke er det verste man kan være. Heller naiv, og tro at man kan forandre verden på fredelig vis, enn å være så full av hat at man dreper et uhyggelig antall uskyldige mennesker.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar