søndag 24. juli 2011

Den forferdelige dagen

På fredagskvelden skulle jeg begynne på den siste boka til Jo Nesbø, ta et glass hvitvin, kose meg på sofaen og gi blaffen i det elendige været. Nå ble det ikke helt sånn, kvelden ble alt annet enn koselig, og Jo Nesbø får vente til senere.

Så våknet jeg på lørdag til nyheten om at over åtti ungdommer var drept på Utøya. Det hele er så ufattelig, så grusomt at det ikke er mulig å sette ord på det. Og når man ikke har noe fornuftig å komme med, da er det kanskje like greit ikke å si noe. Kanskje jeg kunne finne noe musikk som passet for anledningen, tenkte jeg og da fant jeg denne.




Til ungdommen, det diktet betydde mye for meg den gangen jeg selv var ungdom og hadde en bok som het Ord mot våpen, hvor dette diktet sto. Det var den gangen jeg gikk rundt med jakkemerke mot atomvåpen. En gang ble jeg stoppet av en godt voksen mann som skrek til meg i fullt sinne at jeg var naiv. Kanskje jeg var det, og kanskje det ikke er det verste man kan være. Heller naiv, og tro at man kan forandre verden på fredelig vis, enn å være så full av hat at man dreper et uhyggelig antall uskyldige mennesker.  

lørdag 9. juli 2011

Nå kommer barnetimen?

For en tid siden skrev jeg en bloggpost der jeg henviste til et stykke av nåværende barne- familie- og likestillingsminister Audun Lysbakken skrev for noen år siden. Med tanke på disse fagre ord skulle man kanskje tro at SV ville trå til skikkelig for oss single. Men den gang ei, en kikk innom partiets nettside bekrefter mine mistanker om at så ikke er tilfelle. I det hele tatt er det å lete etter noen ord om oss single på den nettsiden som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. Og det gidder man vel ikke bruke særlig mye tid på. Det som derimot umiddelbart spratt fram var et forslag fra stortingsrepresentant Gina Barstad om å gi småbarnsforeldre en time fri fra jobben hver dag, en halvtime til far og en halvtime til mor, for å gjøre hverdagen deres enklere. En halvtime kan være gull verdt om morgenen, sier Barstad. Jo da, det kunne nok være gull verdt for noen og en hver, ikke minst for de av oss som ofte må pese til første buss om morgenen klokka seks, det hadde vært mye triveligere å ta bussen halv sju i stedet.

Men så er det hvordan dette vil fungere på arbeidsplassen da. La oss kikke litt på hvordan dette ville fungert i noen av jobbene jeg har hatt. Jeg har jobbet på kantiner, i mange tilfeller alene. På kantiner er det slik at morgenen ofte er den travleste tiden, da skal det lages enorme mengder mat, kasse skal gjerne klargjøres, ofte ankommer det matvarer som skal ryddes på plass. På mange kantiner er tempoet så heftig at hvert minutt teller og man må gjøre flere ting på en gang, her er det knapt nok tid til å trekke pusten. Dersom man skulle komme en halvtime senere på jobb ville det være umulig å være ferdig til folk skal spise. Siden kantiner gjerne drives av eksterne byråer er det ikke aktuelt at en av de andre ansatte i bedriften kan steppe inn og gjøre det man ikke ville få gjort i løpet av denne halvtimen.
På kantiner der man er to eller flere er arbeidsoppgavene tilsvarende, tempoet er fremdeles heftig, og man er helt avhengig av hverandres innsats, skal en komme en halvtime senere, vil tempoet bli enda hardere. Og hva hvis flere av de ansatte på kantina er småbarnsforeldre?

Når jeg har jobbet på sentralbord har disse åpnet klokka åtte om morgenen og det presis. Den første kunden ringer gjerne inn ett minutt over, da tar man umiddelbart telefonen, høflig og morgenfrisk. Dersom man ikke ankommer før klokka halv ni, er antagelig den samme kunden fly forbanna og ord om hva i all verden er dette slags bedrift og liknende blir skreket inn i ditt stakkars øre. Dersom dette gjentar seg er det store muligheter for at kunden finner en annen leverandør av de varer eller tjenester firmaet du jobber i tilbyr. Men en av de andre ansatte kan vel betjene sentralbordet så lenge? Ja, antagelig må de det, men vedkommende som må steppe inn har sikkert mer enn nok å gjøre med sine egne arbeidsoppgaver, da kan det fort bli stress, eller enda mer stress enn det allerede er. Og igjen, dersom det er mange småbarnsforeldre i bedriften blir det forferdelig masse stress og stress er det vel mer enn nok av på de fleste arbeidsplasser.

Gina Barstad synes sikkert hun er veldig lur og at dette er særdeles velsmakende valgflesk. Det er det nok en del andre som ikke synes. Dette gjelder ikke bare oss om ikke har barn, men også de som har store eller voksne barn, både på jobb og privat har jeg hørt slike gi uttrykk for at de er lei av måtte ta et helt annet hensyn til dagens småbarnsforeldre enn det de selv opplevde da deres egne barn var små.

Selvfølgelig, det er valgår i år, så dette var vel strengt tatt ikke uventet. Det er store muligheter for at forslag som omhandler barnefamilienes ve og vel kommer til å stå i kø i tiden framover. Det er like sikkert som at vi single kommer til å bli tiet i hjel nok en gang.



torsdag 7. juli 2011

Høyhælt status

Ubehagelig skal det være
Jeg har akkurat hatt en opprydning i stua, det var på tide, aviser og annet lå og fløt på bord og alle andre steder der ting kan legges. Da kom jeg over Klassekampen fra lørdag 25. juni, den lå brettet opp på en artikkel med tittelen De røde sålers seiersgang. Da jeg leste dette stykket den aktuelle lørdagen fikk jeg et aldri så lite hakeslepp. Først og fremst fordi en avis som Klassekampen brukte tre sider på å skrive om sko, eller rettere sagt torturinstrumenter forkledd som fottøy. Det dreier seg om Louboutin-sko, inntil denne lørdagen hadde jeg levd i lykkelig uvitenhet som disse skoene, i min lavhælte verden råder merker som Dr. Martens, Ecco og Puma. ”Hva er det som får kvinner til å bruke tusenvis av kroner på ubehagelig fottøy?”, står det over selve stykket og det lurer jaggu jeg på også.  
Louboutin-sko omtales som ”statement-sko” kan man lese og er dessuten kjent for sine røde såler. En av ”statement-skoene” er avbildet, det gir meg umiddelbart en fornemmelse av smerte, så blir det da også opplyst under bildet at skoene kun har én funksjon, å være sexy.

Mannen bak disse skoene, Christian Louboutin, har ingenting til overs for at ting skal være behagelige. ”Behagelig er et av de verste ordene som finnes – da ser jeg for meg en kvinne som sitter der helt opphovnet med spritflaska i hånda, og har det helt dritt. Et virkelig deprimerende syn, men hun synes likevel livet er fint, fordi hun har på seg behagelige sko.”
Det var jo litt av et spark til oss lavhælte, men særlig velrettet kan det vel ikke sies å være, jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen.

Ellers kan man lese at skoene er blitt brukt i tv-serien ”Sex og singelliv”, en serie undertegnede aldri har sett, men som det har vært umulig å unngå å høre om. Av det jeg har fått med meg framstår serien som totalt uinteressant for en lavhælt kvinne som meg. Man har annet å gjøre, om enn ikke å sitte der opphovnet og drikke sprit. Uansett, tv-serien har visst vært med på å gjøre skoene voldsomt populære.

 ”Hver enkelt sko er en fortelling om kvinnelighet som bæreren vil vise fram når hun går rundt med røde såler. De gir automatisk status”, sier sosiolog og trendviter Emilie van Hauen. Hun sier videre at når du kjøper så dyre sko viser du at du virkelig verdsetter deg selv. Nå finnes det vel andre måter å verdsette seg selv på, som kanskje ikke gir samme status, men som kan være mer givende enn å snuble rundt på ekstremt høye hæler. Som turen til Riga jeg nylig kostet på meg, ikke den billigste turen jeg har vært på, men den ga meg opplevelser som var vel verdt pengene. Men det har nok ingenting med saken å gjøre, for lenger ned kan man lese at den samme van Hauen holder jevnlige foredrag med tittelen ”Får jeg sex med disse skoene?”.  

Så hva skal en stakkars kvinne med lavhælte sko og tilsvarende status si til alt dette? Burde jeg bli så deprimert at jeg kreket meg bort til skapet hvor det står en flaske irsk whiskey og drikke til jeg hovner opp? Overhode ikke, jeg skammer meg ikke over skotøyet mitt, og skal fortsette å bære mine lavhælte sko og støvler med stolthet. Og hva er nå galt med fottøy som dette?