torsdag 23. juni 2011

Å lære eller ikke lære

Endelig fikk jeg tatt et kurs igjen
I vinter fikk jeg gjort noe det var lenge siden jeg hadde gjort, og som jeg har virkelig har savnet. Jeg fikk omsider tatt et kurs igjen, i engelsk grammatikk. Jeg lærte faktisk ett og annet og som vanlig fant jeg ut at det er uendelig mye jeg ikke kan. Noe som er viktig i seg selv, de mest påståelige og ufordragelige menneskene jeg har møtt har vært slike som vet så lite at de tror de vet alt.

Gjennom flere år var kurs et viktig bidrag til å holde ut hverdagen. Jeg gledet meg alltid til kurskveldene, få mulighet til å lære og til å møte mennesker jeg ofte hadde mer til felles med enn dem jeg jobbet sammen med på dagtid. Nå var det jo ikke alltid jeg jobbet sammen med noen i det hele tatt og da ble kurskveldene ekstra viktige. Slik var det jeg tok mitt første datakurs, Windows- 95, det begynner å bli noen år siden. Da jobbet jeg på en kantine der jeg var alene, det var et nitrist sted, uoppusset og stygt. De ansatte var riktignok hyggelige og ga ikke meg skylden for de triste omgivelsene og det elendige mattilbudet. Uansett, på den tiden visste jeg ingenting om data, og innså at det var på tide å sette meg inn i dataverdenens mysterier. Så jeg meldte meg på kurs og en ny og spennende verden åpnet seg. Det var en fantastisk gjeng som gikk på det kurset, det ble mye moro underveis. Ingen av oss hadde særlig peiling fra før, men vi lærte, og læreren syntes vi var flinke, ingen ble hengende etter.

Jeg syntes data var fantastisk spennende, en kveld fikk vi til og med lov å prøve oss på Internett, du verden for en opplevelse! At det var tregt som den seigeste sirup gjorde ikke noe, det var jo slik det var den gangen. Etter et kurs i Word, som også var store greier den gangen, var det slutt på datakursene for en stund og jeg tok noen kurs i engelsk, veldig givende det også. Deretter var jeg tilbake på datakurs og da var det selveste godprogrammet Adobe Photoshop det var snakk om. Utrolig flinke lærere og nok en gang møtte jeg flotte og interessante mennesker, disse kveldene var en sann fryd.

Så dumpet jeg ned på kantinejobb dagen etter kurset, måtte stå og sortere kniver og gafler som skulle vaskes opp, kniver til høyre, gafler til venstre, kniver til høyre... Da kan man snakke om nedtur. De fleste jeg gikk sammen med på kurset i Photoshop brukte programmet på jobb, som jeg misunte dem. Jeg hadde gitt alt i verden for å få fem minutter med det programmet i løpet av arbeidsdagen. Eller et hvilket som helst dataprogram, alt hadde vært bedre enn kniver til høyre, gafler til venstre…

Jeg lærte meg det grunnleggende i Excel og Access hjemme på egenhånd, med hjelp av bøker. Så da jeg fikk skreket meg til kurs for å ta datakortet gjennom Aetat gikk alt som en lek, og jeg gjorde det mye bedre på testene enn jeg hadde trodd jeg var i stand til. Det var en merkelig følelse å plutselig være best i klassen, det hadde det ikke vært særlig mye av da jeg gikk på skolen. Også her gikk jeg sammen med en flott gjeng, det ble noe trivelige uker med nyttig læring og fellesskap med hyggelige mennesker. Som jeg koste meg de ukene og hvor utrolig annerledes alt var enn da jeg gikk på det kurset på Reaktorskolen som jeg har skrevet så mye om her på bloggen. Noe som også føltes godt de ukene, var at jeg visste hva jeg skulle gjøre i noen dager eller uker framover. Like før det hadde jobbet en dag er, en dag der, og gjerne noen dager uten jobb mellom. Da var det godt å vite at i morgen og neste uke, skal jeg på kurs.

Det vil vel ikke være vanskelig for deg å få jobb, du er jo så flink med data, fikk jeg høre av dem jeg gikk sammen med. Men det viste seg at det ikke var så enkelt, jeg prøvde å overtale Aetat til å gi meg flere kurs, fordi arbeidsgivere jeg hadde snakket med hadde sagt jeg trengte litt mer enn selve datakortet for å komme over i annen type jobb. Det var ikke mye jeg trengte, fikk jeg beskjed om, men litt var det. Så jeg brettet opp ermene og gikk i nærkamp med det grå folket hos Aetat. Der var det selvfølgelig nei, nei og atter nei. Noe av det som gjorde meg forbanna var forskjellen på hvordan man kan oppføre seg på jobb. Her hadde jeg stått på diverse kantiner og beklaget, og beklaget enda mer, når det var utsolgt for karbonade sånn at folk måtte kjøpe pølse i stedet. Jeg slåss for en bedre framtid, for å få mulighet til en jobb som jeg kunne leve av, og ikke minst med, i mange år framover. Og det fikk jeg ikke hjelp til, da kunne man gudbedre beklage det, for det var mye verre enn å måtte spise pølse i stedet for karbonade. I stedet var tonen heller triumferende, det lot til at man hadde stor glede av å si nei, nei, nei…

Så da var det ut og søke drittjobber igjen og bedritent ble det og ingen flere kurs, før nå i vinter. Det jeg hadde håpet den gangen, var å komme over i en jobb som ga meg overskudd nok, både økonomisk og ellers, til å fortsette videre utdanning på fritiden. En slappfisk av en Aetat-ansatt lente seg tilbake i den gode stolen han satt i og sa at jeg fikk ta opp studielån og koste utdanning selv. Men jeg hadde så lite penger og manglet det meste, blant annet et brukbart sted å bo, så det var ikke noe alternativ. Så det ble slaving på lager, luselønn og skiftarbeid, mye av kunnskapene jeg hadde ervervet meg forsvant. Du verden som jeg savnet kursene og det påfyllet det hadde gitt meg i hverdagen.

Jobben ble et sted der jeg mistet kunnskap, i stedet for å lære noe. Skulle jeg vedlikeholde datakunnskapene mine måtte det skje på fritiden. Og det er noe med å komme hjem etter en slitsom dag på jobben og sette seg ned for å øve på programmer av typen Excel, det er liksom ikke det som frister mest. På lageret dreide det seg mye om pappesker, det hendte jeg tok meg i det, her sto jeg og diskuterte esker med, om ikke iver og glød, så i hvert fall et visst engasjement. Pappesker ble en viktig del av livet, hvilke som egnet seg til å putte hva oppi var et hett tema, men særlig verdifull kunnskap var det ikke. Så jeg savnet en jobb der jeg kunne få bruke noe av det jeg kunne, og gjerne lære noe nytt.

Den gangen jeg var til samtale hos Nav som endte med at jeg ble puttet i reaktor for åtte smertefulle uker, reagerte hun jeg snakket med veldig positivt på engelskkursene jeg hadde tatt. Så kan man jo lure på hvorfor ikke Nav sender folk på slike kurs i stedet for kurs av den typen jeg ble sendt på. Å være god i engelsk, både skriftlig og muntlig er ofte krav man kommer over når man leser jobbannonser. Og det er slett ikke alle som er så stive i engelsk, det har jeg sett på kursene jeg har gått, der har jeg stort sett gått sammen med mer velutdannede folk enn meg selv. Mange føler seg usikre og sliter med blant annet uttale. Jeg har hatt en fordel med alle turene mine til Irland, jeg er vant til å måtte svitsje over til engelsk med jevne mellomrom, er vant til å snakke med folk som har språket som morsmål, til tider med særpreget uttale. Noe som har vært en stor fordel når jeg har jobber på sentralbord, på de stedene jeg har vært innom har man hatt mye kontakt med utlandet og følgelig må man snakke en del engelsk på telefonen. For dem som ferierer på hytta eller andre steder der det snakkes lite engelsk, blir det ikke like enkelt, mange hadde nok hatt godt av å friske på kunnskapene sine. Noe som sikkert hadde ført til større selvtillit og at man lettere tok sjansen på å sende en søknad der gode engelskkunnskaper er et krav.
I det hele tatt mener jeg Nav i langt større grad burde sende folk på kurs med matnyttig læring, i stedet for tullballkurs der man må sitte flere dager i strekk og høre læreren snakke om å ha vondt i ”auen”, slik jeg måtte da jeg gjennomgikk reaktorkurset.

De som har forlest seg på idiotforklaringene om arbeiderklassen vil kanskje tro at det vil være vanskelig for en som meg å henge med på kurs der de fleste har mer utdanning og annen type jobber. Vil ikke en tulling med arbeiderklassebakgrunn bli hengende etter, vil de kanskje tenke. Svaret er absolutt nei, jeg har aldri hatt problemer med å henge med, verken på data- eller engelskkurs.

Kurset i vinter tok jeg først og fremst for å komme i gang igjen, samt for å trimme hjernen litt, det ga mersmak og jeg håper jeg får tatt nok et kurs til høsten.




10 kommentarer:

  1. NAV er egentlig en vernet bedrift. Helt utrolig hva de kan få seg til å gjøre.
    Fikk attføring gjennom dem for en del år siden, det var greit nok, men slike jobbsøkerkurs og slikt er jo rene drepen. Har man ikke vært deprimert før, så blir man det da.

    SvarSlett
  2. Ja, NAV kan minne mye om en vernet bedrift, de før nok på mange som hadde hatt store problemer med å klare seg i normalt arbeidsliv. Hvis læreren jeg hadde på Reaktorskolen skulle undervist på kurs i regi av Folkuniversitetet eller AOF ville de blitt nedringt av klager, og han ville blitt totalt slaktet i evalueringsskjemaene man må fylle ut siste dag, dersom det hadde møtt opp noen siste dagen. For ikke å snakke om damen som var avdelingsleder hos Aetat da jeg drev og sloss med dem, hun kunne knapt nok stave et eneste ord riktig.

    Jeg glemmer ikke henne jeg gikk sammen med på reaktorskolen som fortalte at hun hadde grått hver eneste kveld mens hun gikk på jobbsøkerkurs, og denne dama var ingen pyse.

    SvarSlett
  3. Ja sant!!!
    Jeg mistet jobben min pga outsorcing for noen måneder siden, og da var min stooooooooooore skrekk å havne i klørne på NAV. Heldigvis har jeg fått et engasjement som er greit nok, men langt fra perfekt. Hadde det ikke vært for at jeg da havner i klørne på NAV igjen hadde jeg nok sluttet , men jeg skal fullføre og håpe det dukker opp noe bedre etterhvert.

    SvarSlett
  4. Herregud for en rettskriving jeg presterte nå - skulle tro jeg jobbet på NAV hehe

    SvarSlett
  5. Etter hva jeg selv har sett og opplevd vil jeg si at Nav er en gavepakke til brutale arbeidsgivere. Folks velbegrunnede redsel for å havna i nav-systemet gjør at de finner seg i mye som egentlig er fullstendig uholdbart.

    For øvrig har du et stykke igjen før du skriver som om du hadde jobbet i NAV.

    SvarSlett
  6. Etter hva jeg selv har sett og opplevd vil jeg si at Nav er en gavepakke til brutale arbeidsgivere

    Fullstendig enig Laila. Men jeg hørte på radioen forleden dag at nå skulle NAV nedbemanne kraftig. Så da er det nok en del ansatte der som får smake sin egen medisin. Hvis de da ikke kommer til å få ekstra mye hjelp og støtte av sine tidligere kollegaer da - kameraderi.
    Nei, NAV er så feilslått som det kan få blitt. Legg ned hele skiten hadde jeg så nær sagt og bygg opp noe skikkelig og menneskevennlig i stedet.

    SvarSlett
  7. Yess, tror det hadde vært mye penger å spare på å behandle folk på en menneskelig og skikkelig måte. Nå er det mange som sliter seg ut på å slåss med Nav. I stedet burde syke få lov til å bruke kreftene sine på å bli friske igjen, og arbeidsledige slippe utmattende kurs som gjør at man mister overskudd til å søke jobb.

    SvarSlett
  8. Amen sier jeg bare !

    SvarSlett
  9. Hvis man kan unngaa det, saa tror jeg det beste er aa holde seg helt unna NAV. En godt etablert voksen person har utgifter o.l. som krever sitt.
    En nykommer paa arbeidsmarkedet vil jeg annbefale aa gjoere alt som er mulig for aa ordne opp selv.

    SvarSlett
  10. Ja, kan man ligge unna, så bør man gjøre det. Og det er neimen ikke alltid lett å få de pengene man har krav på. Da jeg gikk på dette mye omtalte kurset på Reaktorskolen var det en av de andre på kurset som hadde store problemer med å få pengene han skulle ha. Når han ringte ble han hele tiden henvist til noen andre, ingen hadde greie på noe som helst. Til slutt truet han med å gå til avisen, og da greide de omsider å ordne opp.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.