onsdag 29. juni 2011

Der lot jeg meg lure, gitt

Og det var kanskje ikke rart...
Vel, da får jeg bare innrømme at vedkommende som hadde lagt igjen kommentaren med de to sitatene nevnt i forrige bloggpost, har funnet på sitatene selv, følgelig ble jeg lurt da jeg trodde de var reelle. Det er vel da en får at er det ikke sant, så er det iallfall godt jugi. Jeg trodde faktisk at jeg hadde sett det ene av sitatene et sted selv. Det jeg har sett har vært noe som har vært til forveksling lik disse sitatene, dem har jeg dessverre sett en del av.

I mars i fjor skrev jeg et innlegg med tittelen Bare elendighet, her siterer jeg professor i sosiologi Ivar Elstad som blant annet sier …utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege. Videre sier den samme professoren: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med. Og da er det kanskje ikke rart jeg trodde sitatene i foregående bloggpost var hentet fra virkelighetens verden.

Videre kan jeg henvise til min bloggpost skrevet for snart ett år siden, der jeg skrev om boka Klassebilder. Der stykket til May-Len Skilbrei var smertefull lesning for en som er har vært nødt til å slite på kantiner iført en grusom taperuniform, ta imot nedlatende bemerkninger, bane seg vei mellom fremmede mennesker mens man triller på digre traller fylt opp med enorme mengder uappetittelig oppvask. Da jeg leste det stykket var jeg i det minste glad jeg hadde sluppet å betjene Skilbrei i løpet av min triste karriere som kantinearbeider, for hun hadde nok ikke vært særlig hyggelig å ha med å gjøre. Dessverre har jeg møtt tilsvarende, både i privatlivet og på jobb, og det har vært langt fra trivelig.

Egentlig er det jo bare morsomt at jeg lot meg lure, jeg må si kommentatoren min har gjort en god jobb med disse sitatene sine, på mange måter rommer de selve essensen av det som skrives om oss lavt utdannede. Og som samme person sier: Det er vanskelig å fri seg fra tanken at det er en slags form for posisjonering der det gjelder å sette seg selv over andre. Samme tanke har slått meg mer enn én gang.

tirsdag 28. juni 2011

Manglende refleksjonsnivå

Eller gamle påstander om igjen
For en stund siden fikk jeg en interessant kommentar som inneholdt to sitater som er ganske typiske for sitt slag, de er som følger:
Sosiolog1:"Vi har en stor gruppe mennesker som står svakt på arbeidsmarkedet på grunn av lav kompetanse. Denne gruppen finner det, i tillegg mange andre problemer, nær sagt umulig å sette ord på sin egen situasjon på grunn av manglende refleksjonsnivå. Vi må imidlertid vokte oss for å stigmatisere disse og sette dem i bås."
Sosiolog2:"Folk uten utdanning kan tro at det er deres egen skyld at de ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Dette er et problem alle offentlige funksjonerer med kommunikative oppgaver bør være obs på."

Jeg synes disse to sitatene er så fortreffelige at de fortjener mer oppmerksomhet enn de ville fått dersom de bare skulle ligge i kommentarfeltet. Stor takk til vedkommende som kom med dem. Egentlig taler de så godt for seg selv at ytterligere kommentering burde være unødvendig, men jeg greier ikke å la være. Først en liten pause, som brukes til rå latter, for egentlig finner jeg dette ustyrtelig komisk, om enn en smule tragikomisk.

Rå latter unnagjort, vi fortsetter. Når man skal tråkke på de lavt utdannede, for det er vel egentlig det man gjør, så må man ty til uttalelser som slett ikke alltid stemmer, de overnevnte sitatene er i stor grad å betrakte som det reneste, skjæreste vrøvl. Og man kan jo lure på hvem som lider av manglende refleksjonsnivå. Ønsker man derimot å henge ut enkelte andre, så holder det å sitere dem.

Men når den rå latteren har stilnet, så dukker det opp en ubehagelig følelse. For det man gjør er å ta verdigheten fra mennesker, den skal ha sterk rygg, som greier å gå rakrygget når man støtt og stadig må lese slikt om seg selv. Og man ikke bare leser slikt, jeg har møtt folk med tilsvarende holdninger ansikt til ansikt. Jeg pleier å omtale slike mennesker for de innbilt snille. I egne øyne er de nemlig selve inkarnasjonen av snillhet og godhet, men de går ikke av veien for å strø om seg med spydigheter og nedlatende bemerkninger til andre, som de anser for å være mindre gode enn dem selv. Jeg har opplevd de spisse stemmene, de foraktelige snøftene, selvgodheten, jeg er mer enn en gang blitt overrasket av at folk med høyere utdanning kan ha så lite selvinnsikt og vel nettopp manglende refleksjonsnivå.

De som strør om seg med slike uttalelser i det offentlige rom burde kanskje tenke over at det sitter en del lavt utdannede der ute og leser det de skriver. Med det resultat at man får svært gode kunnskaper om hva disse tenker og mener og man blir ikke alltid spesielt imponert. Nå er jeg blitt svært lite hårsår etter hvert, det har hendt jeg har tenkt at hadde enda disse fornærmelsene hatt en smule snert i seg, hadde de innehatt en viss grad av originalitet, så hadde man kanskje fått litt mer respekt for dem som framsatte dem. En velformulert og snedig fornærmelse kan egentlig være ganske artig. I stedet er det resirkulert og selvhøytidelig, saueflokkmentalitet på laveste nivå. Jeg har for øvrig ingenting imot sauer.

I høst en gang kom jeg over et stykke om den dumme arbeiderklassen, eller noe sånt, tror det var på nettsiden til Aftenposten. Stykket var illustrert av en grandiosa-pizza, utrolig originalt altså. Bildet skapte en svært uheldig assosiasjon hos undertegnede, da den minnet svært mye om ei spyruke noen hadde vært så elskeverdige å avlevere rett utenfor min dør en lørdagsnatt. Likevel, jeg greide ikke lenger å hisse meg opp, det ble bare for dumt.

Når jeg leser det sosiolog2 sier, tenker jeg umiddelbart på den kontakten jeg har hatt med Nav-ansette. Som vel er å anse som offentlige funksjonærer med kommunikative oppgaver. Jeg har flere ganger lest at jeg skal ha så utrolig vanskelig for å kommunisere med disse. Nå har det seg jo slik at en del Nav-ansatte er vanskelige å kommunisere med, fordi de ønsker å være det. Når de bevisst nekter å høre hva man sier og bare gnåler om sitt, så er det selvfølgelig vanskelig å nå fram, det blir som å stange hodet mot en mur, man får forferdelig vondt i hodet, men ellers skjer det lite. Nå har jeg snakket med folk med høyere utdanning som har opplevd akkurat det samme, uansett hvor høy utdanning man måtte ha er det vanskelig å kommunisere med en murvegg.
Men ikke alle Nav-ansatte er murvegger, nå har jeg møtt dem som har prøvd å være det, men hvor jeg har klart å banke løs på en slik måte at veggen har slått sprekker. Noe som er ytterst merkelig, da jeg visstnok ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Utover det har jeg faktisk sittet på kontorer hos Nav og snakket med ansatte i fred og fordragelighet og overhode ikke hatt kommunikasjonsproblemer. Bestemt kroppsspråk og fast blikk, det samme som man bruker overfor ei ulydig bikkje i trassalderen, gjør gjerne susen.

Så dersom slike som kommer med påstander som nevnt ovenfor, samt det evinnelige gnålet om grandiosa/grilldress/danseband, skulle lese dette er min oppfordring at dere får finne på noe nytt. Skal dere absolutt trampe på de lavt utdannede, så gjør det i det minste med litt stil, prøv å tenke sjøl, i stedet for å resirkulere gamle og slitne påstander nok en gang. Og for å gå over til å være litt mer alvorlig, husk at dere tramper på andres verdighet, kanskje dere skulle finne noe annet å uttale dere om, eller holde kjeft, kanskje det aller beste alternativet.

torsdag 23. juni 2011

Å lære eller ikke lære

Endelig fikk jeg tatt et kurs igjen
I vinter fikk jeg gjort noe det var lenge siden jeg hadde gjort, og som jeg har virkelig har savnet. Jeg fikk omsider tatt et kurs igjen, i engelsk grammatikk. Jeg lærte faktisk ett og annet og som vanlig fant jeg ut at det er uendelig mye jeg ikke kan. Noe som er viktig i seg selv, de mest påståelige og ufordragelige menneskene jeg har møtt har vært slike som vet så lite at de tror de vet alt.

Gjennom flere år var kurs et viktig bidrag til å holde ut hverdagen. Jeg gledet meg alltid til kurskveldene, få mulighet til å lære og til å møte mennesker jeg ofte hadde mer til felles med enn dem jeg jobbet sammen med på dagtid. Nå var det jo ikke alltid jeg jobbet sammen med noen i det hele tatt og da ble kurskveldene ekstra viktige. Slik var det jeg tok mitt første datakurs, Windows- 95, det begynner å bli noen år siden. Da jobbet jeg på en kantine der jeg var alene, det var et nitrist sted, uoppusset og stygt. De ansatte var riktignok hyggelige og ga ikke meg skylden for de triste omgivelsene og det elendige mattilbudet. Uansett, på den tiden visste jeg ingenting om data, og innså at det var på tide å sette meg inn i dataverdenens mysterier. Så jeg meldte meg på kurs og en ny og spennende verden åpnet seg. Det var en fantastisk gjeng som gikk på det kurset, det ble mye moro underveis. Ingen av oss hadde særlig peiling fra før, men vi lærte, og læreren syntes vi var flinke, ingen ble hengende etter.

Jeg syntes data var fantastisk spennende, en kveld fikk vi til og med lov å prøve oss på Internett, du verden for en opplevelse! At det var tregt som den seigeste sirup gjorde ikke noe, det var jo slik det var den gangen. Etter et kurs i Word, som også var store greier den gangen, var det slutt på datakursene for en stund og jeg tok noen kurs i engelsk, veldig givende det også. Deretter var jeg tilbake på datakurs og da var det selveste godprogrammet Adobe Photoshop det var snakk om. Utrolig flinke lærere og nok en gang møtte jeg flotte og interessante mennesker, disse kveldene var en sann fryd.

Så dumpet jeg ned på kantinejobb dagen etter kurset, måtte stå og sortere kniver og gafler som skulle vaskes opp, kniver til høyre, gafler til venstre, kniver til høyre... Da kan man snakke om nedtur. De fleste jeg gikk sammen med på kurset i Photoshop brukte programmet på jobb, som jeg misunte dem. Jeg hadde gitt alt i verden for å få fem minutter med det programmet i løpet av arbeidsdagen. Eller et hvilket som helst dataprogram, alt hadde vært bedre enn kniver til høyre, gafler til venstre…

Jeg lærte meg det grunnleggende i Excel og Access hjemme på egenhånd, med hjelp av bøker. Så da jeg fikk skreket meg til kurs for å ta datakortet gjennom Aetat gikk alt som en lek, og jeg gjorde det mye bedre på testene enn jeg hadde trodd jeg var i stand til. Det var en merkelig følelse å plutselig være best i klassen, det hadde det ikke vært særlig mye av da jeg gikk på skolen. Også her gikk jeg sammen med en flott gjeng, det ble noe trivelige uker med nyttig læring og fellesskap med hyggelige mennesker. Som jeg koste meg de ukene og hvor utrolig annerledes alt var enn da jeg gikk på det kurset på Reaktorskolen som jeg har skrevet så mye om her på bloggen. Noe som også føltes godt de ukene, var at jeg visste hva jeg skulle gjøre i noen dager eller uker framover. Like før det hadde jobbet en dag er, en dag der, og gjerne noen dager uten jobb mellom. Da var det godt å vite at i morgen og neste uke, skal jeg på kurs.

Det vil vel ikke være vanskelig for deg å få jobb, du er jo så flink med data, fikk jeg høre av dem jeg gikk sammen med. Men det viste seg at det ikke var så enkelt, jeg prøvde å overtale Aetat til å gi meg flere kurs, fordi arbeidsgivere jeg hadde snakket med hadde sagt jeg trengte litt mer enn selve datakortet for å komme over i annen type jobb. Det var ikke mye jeg trengte, fikk jeg beskjed om, men litt var det. Så jeg brettet opp ermene og gikk i nærkamp med det grå folket hos Aetat. Der var det selvfølgelig nei, nei og atter nei. Noe av det som gjorde meg forbanna var forskjellen på hvordan man kan oppføre seg på jobb. Her hadde jeg stått på diverse kantiner og beklaget, og beklaget enda mer, når det var utsolgt for karbonade sånn at folk måtte kjøpe pølse i stedet. Jeg slåss for en bedre framtid, for å få mulighet til en jobb som jeg kunne leve av, og ikke minst med, i mange år framover. Og det fikk jeg ikke hjelp til, da kunne man gudbedre beklage det, for det var mye verre enn å måtte spise pølse i stedet for karbonade. I stedet var tonen heller triumferende, det lot til at man hadde stor glede av å si nei, nei, nei…

Så da var det ut og søke drittjobber igjen og bedritent ble det og ingen flere kurs, før nå i vinter. Det jeg hadde håpet den gangen, var å komme over i en jobb som ga meg overskudd nok, både økonomisk og ellers, til å fortsette videre utdanning på fritiden. En slappfisk av en Aetat-ansatt lente seg tilbake i den gode stolen han satt i og sa at jeg fikk ta opp studielån og koste utdanning selv. Men jeg hadde så lite penger og manglet det meste, blant annet et brukbart sted å bo, så det var ikke noe alternativ. Så det ble slaving på lager, luselønn og skiftarbeid, mye av kunnskapene jeg hadde ervervet meg forsvant. Du verden som jeg savnet kursene og det påfyllet det hadde gitt meg i hverdagen.

Jobben ble et sted der jeg mistet kunnskap, i stedet for å lære noe. Skulle jeg vedlikeholde datakunnskapene mine måtte det skje på fritiden. Og det er noe med å komme hjem etter en slitsom dag på jobben og sette seg ned for å øve på programmer av typen Excel, det er liksom ikke det som frister mest. På lageret dreide det seg mye om pappesker, det hendte jeg tok meg i det, her sto jeg og diskuterte esker med, om ikke iver og glød, så i hvert fall et visst engasjement. Pappesker ble en viktig del av livet, hvilke som egnet seg til å putte hva oppi var et hett tema, men særlig verdifull kunnskap var det ikke. Så jeg savnet en jobb der jeg kunne få bruke noe av det jeg kunne, og gjerne lære noe nytt.

Den gangen jeg var til samtale hos Nav som endte med at jeg ble puttet i reaktor for åtte smertefulle uker, reagerte hun jeg snakket med veldig positivt på engelskkursene jeg hadde tatt. Så kan man jo lure på hvorfor ikke Nav sender folk på slike kurs i stedet for kurs av den typen jeg ble sendt på. Å være god i engelsk, både skriftlig og muntlig er ofte krav man kommer over når man leser jobbannonser. Og det er slett ikke alle som er så stive i engelsk, det har jeg sett på kursene jeg har gått, der har jeg stort sett gått sammen med mer velutdannede folk enn meg selv. Mange føler seg usikre og sliter med blant annet uttale. Jeg har hatt en fordel med alle turene mine til Irland, jeg er vant til å måtte svitsje over til engelsk med jevne mellomrom, er vant til å snakke med folk som har språket som morsmål, til tider med særpreget uttale. Noe som har vært en stor fordel når jeg har jobber på sentralbord, på de stedene jeg har vært innom har man hatt mye kontakt med utlandet og følgelig må man snakke en del engelsk på telefonen. For dem som ferierer på hytta eller andre steder der det snakkes lite engelsk, blir det ikke like enkelt, mange hadde nok hatt godt av å friske på kunnskapene sine. Noe som sikkert hadde ført til større selvtillit og at man lettere tok sjansen på å sende en søknad der gode engelskkunnskaper er et krav.
I det hele tatt mener jeg Nav i langt større grad burde sende folk på kurs med matnyttig læring, i stedet for tullballkurs der man må sitte flere dager i strekk og høre læreren snakke om å ha vondt i ”auen”, slik jeg måtte da jeg gjennomgikk reaktorkurset.

De som har forlest seg på idiotforklaringene om arbeiderklassen vil kanskje tro at det vil være vanskelig for en som meg å henge med på kurs der de fleste har mer utdanning og annen type jobber. Vil ikke en tulling med arbeiderklassebakgrunn bli hengende etter, vil de kanskje tenke. Svaret er absolutt nei, jeg har aldri hatt problemer med å henge med, verken på data- eller engelskkurs.

Kurset i vinter tok jeg først og fremst for å komme i gang igjen, samt for å trimme hjernen litt, det ga mersmak og jeg håper jeg får tatt nok et kurs til høsten.

søndag 19. juni 2011

Riga-turen

Turen til Riga var absolutt vellykket. Jeg hadde noen fantastiske dager og kom hjem med hodet fullt av nye inntrykk. Det var deilig å se noe nytt igjen, Riga var virkelig en vakker by. Hotellet lå rett ved gamlebyen og selv om jeg reiste sammen med andre, noe som var veldig hyggelig, så tok jeg meg noen runder på egenhånd. Det var spennende å vandre rundt i ukjente gater og lure på hva som dukket opp rundt neste sving.

Det var virkelig noen begivenhetsrike dager, jeg var i operaen og overvar en orgelkonsert i en kirke, smakte på rigabalsam, falt ikke i smak, drakk latvisk øl, som absolutt falt i smak og spiste god mat på mange trivelige restauranter. Det ble også turer ut av Riga, til Rundale-slottet og Latvias etnografiske friluftsmuseum. Og selvfølgelig tok jeg massevis av bilder, her er et lite utvalg.




Fra gamlebyen


Svarthodenes hus


Den russisk-ortodokse kirken



Rundale-slottet





Fra friluftsmuseet


Mange gode opplevelser og mange fine minner å ta seg videre. Utrolig deilig å oppleve slike dager da alt klaffer og alt er fint. 

søndag 5. juni 2011

Hjelp - jeg skal utenlands!

Nå skal jeg være dum turist med kart, guidebok og språkproblemer
Fri og bevares, om noen dager skal jeg reise utenlands. Det er lenge siden sist, så dette blir uvant. Nå var jeg jo i Dublin for ikke lenge siden, men det regnes ikke som utenlands. Jeg har kanskje reist litt for mye til Irland når det å reise andre steder føles som litt av et prosjekt. Nå greide jeg faktisk å komme meg til London for vel tre år siden, da jeg satt på Gardermoen, hørte jeg flyet til Dublin bli ropt opp og det var veldig rart å ikke skulle være med. Men du verden så trivelig det var da jeg kom fram, jeg storkoste meg de dagene jeg var der. Nå hadde jeg jo vært der før, for den som er vant til å være i Irland er det ikke store overgangen å være i England. Så heller ikke London anses som utlandet.

Men nå skal jeg reise til Riga og det er så absolutt utlandet. Jeg har kjøpt en guidebok, veldig lenge siden jeg har kjøpt noe sånt. Men sikkert kjekt å ha. Så nå skal jeg være sånn dum turist med kart og språkproblemer. Heldigvis er det bare tull dette at kvinner ikke kan lese kart. Jeg er faktisk god til å lese kart, mener jeg å huske og har rimelig god retningssans, også noe jeg mener å huske. Det begynner jo å bli en stund siden jeg hadde bruk for disse ferdighetene. Retningssansen sviktet for øvrig totalt for mange år siden da jeg var i Firenze, da måtte jeg nærmest leies til hotellet, følte at jeg gikk i en labyrint, for øvrig en særdeles praktfull labyrint, det må sies.

Det var kanskje bra at jeg ikke gikk på egenhånd i Firenze, men ellers setter jeg pris på å gå litt rundt alene når jeg er i fremmede byer. Vandre gatelangs og suge inn atmosfæren, stoppe opp når jeg ser noe interessant, ta bilder, sette meg ned på en uterestaurant, slappe av og nyte omgivelsene. Eller, når jeg er i Dublin eller London, sette meg på en pub og se ut på regnet. Jeg har vært værfast på noen puber på de kanter, men der må man regne med litt regn, så det klager man ikke over.

På Wikipedia kan man blant annet lese dette om latvisk mat: Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder. Ikke direkte oppmuntrende, men den som har overlevd en hel drøss med irske frokoster overlever det meste. Håper bare jeg slipper slike uhumskheter som jeg ble servert da jeg hadde vært på omvisning på bryggeriet i Plzen i Tsjekkia. Jeg bestilte gulasj, den var ikke mye å rope hurra for i seg selv, men det var ikke det verste, det lå en uhyggelig klump på tallerkenen. Den var gråaktig, på en måte marmorert og så direkte livsfarlig ut. Men er man først ute på tur får man smake på de lokale spesialiteter, uansett hvor skremmende de måtte se ut. Så jeg tok noen biter, smakte ikke fullt så grusomt som det så ut, men godt var det ikke. Synet av den grusomme saken har festet seg i hukommelsen, jeg vil for alltid tenke på den som den uhyggelige klumpen i Plzen, og vil helst slippe å støte på noe liknende igjen. I rettferdighetens navn må det sies at maten jeg ellers fikk servert i Tsjekkia var helt grei. Og ølet deres fikk jeg absolutt sansen for.

Dover - hvite klipper og møkkete hotell

Så får man håpe de er noenlunde flinke til å vaske hotellrom i Riga. Jeg har nemlig et skrekkelig minne når det gjelder møkkete hotellrom. Jeg overnattet en gang på et hotell i Dover. De fleste forbinder vel Dover med hvite klipper, jeg derimot forbinder Dover med et baderom der ingenting var hvitt. Det første jeg så da jeg kom inn på badet var den grønne randen i badekaret, en velvoksen sak som så ut som den hadde vært der en stund, må ha vært flere centimeter høy. Deretter så jeg den brune vasken, over den var det et speil det nok var noen år siden det hadde gått an å speile seg i, ikke akkurat speilblankt. Tappert kløv jeg opp i det motbydelige badekaret og fikk tatt en nødvendig dusj. Da jeg skulle tørke meg så jeg flere brune flekker på håndkleet. Jeg var inderlig glad om morgenen da vi forlot Dover og England med båt. Det siste jeg så av England var de berømte klippene, de virket påfallende hvite akkurat da.  

Uansett, jeg gleder meg til å få nye inntrykk og til å være forvirra turist med kart og guidebok.