tirsdag 26. april 2011

Litt musikk etter tur i det store, stygge kjøpesenteret

Noen låter fra gamle dager hjalp mot kjøpesenterdepresjon
Jeg har akkurat vært innom det lokale kjøpesenteret. Jeg kan ikke fordra slike steder, men det hender jo man trenger ting, det er ikke mye å få kjøpt utenfor dette senteret på disse kanter. Samtlige av butikkene jeg var innom spilte noe som antagelig var musikk, det låt ikke bra og jeg merket at jeg ble surere og surere. Musikk jeg ikke liker har den virkningen på meg, slik har det alltid vært. Og siden jeg, som sikkert mange andre særinger, sjelden har satt på pris på det som ligger øverst på hitlistene, samt det andre jeg kjenner liker, har det til tider vært et problem. Det er liksom ikke så lett å sitte en hel kveld og høre den ene skrekklåta etter den andre, samtidig som man skal virke blid og fornøyd.

Ikke bare såkalte festligheter på fritiden har vært et slit, jeg er blitt utsatt for mye ulyd på jobb. Jeg har særlig dårlige minner fra en tid på en kantine for mange år siden, der P4durte og gikk hele dagen, for sikkerhets skyld var det på den tiden Celine Dion var veldig populær. ”Men liker du ikke Celine Dion?” sa folk, også så de på meg som om jeg var noe veldig rart, såntno gikk da rett og slett ikke an!

Jeg har med årene opparbeidet meg et solid hatforhold til låta Hotel California og den dukker opp når man minst venter det. Jeg har ved flere anledninger blitt utsatt for låta i Irland, ikke på pub, men jeg har fått den servert som tilbehør til lunsj mer enn én gang og det har jeg ikke satt særlig pris på. Skal folk aldri bli lei av denne grusomt lange og melodiløse låta? Er det ikke snart på tide å la elendigheta få hvile i fred og finne noe bedre å høre på?
Å mislike ei låt som mange tydeligvis har et heftig forhold til, av grunner som kan virke uforståelige, gjør selvfølgelig at man blir uglesett. Man er ”negativ” og i det store og hele ugrei.

Etter at jeg kom hjem fra kjøpesenteret, jeg fikk for øvrig tak i det jeg skulle, kom jeg til å tenke på at det egentlig er ustyrtelig komisk at jeg i voksen alder støtt og stadig leser at jeg, av klassemessige årsaker, simpelthen elsker danseband og lite annet etter hva jeg har skjønt. Hvis noen hadde fortalt meg det da jeg var yngre og musikk var en svært viktig del av livet, da hadde jeg ikke trodd det var mulig. Så tette i nøtta kunne da ingen være, at de kunne påstå noe sånt, er nok det jeg ville tenkt.

Jeg hadde jo min ”storhetstid” når det gjelder musikk på åttitallet. På mange måter et usmakelig tiår, men tittet man litt bak det som lå øverst på hitlistene var det mye å glede seg over. Og i disse dager med Spotify og YouTube er det store muligheter for gjenhør med mange av de gode, gamle låtene fra den gang.
Det dårlige humøret jeg hadde opparbeidet meg i kjøpesenteret forsvant da jeg snublet over noen av disse gamle låtene på YouTube.
Først fant jeg denne låta med det irske bandet In Tua Nua, jeg hadde en plate med dem, og den ble mye spilt. Har ikke hørt dem siden jeg solgte hele platesamlingen for mange år siden, så dette var moro.




Deretter kom jeg over denne med Billy Bragg, kan huske jeg var på konsert med ham og syntes det var forferdelig bra.




Til slutt denne, det engelske bandet The Men They Couldn’t Hang med Greenfields of France. En sang som er skrevet av skotten Eric Bogle og som jeg i senere år har hørt mange ganger på irske puber. Hørte den nylig i Dublin, den gjør alltid inntrykk.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.