tirsdag 15. mars 2011

Om å jobbe i et lite og useriøst firma

Fra vondt til verre
Som det framgikk av forrige bloggpost kan det være noe ordentlig herk å jobbe for vikarbyråer. Etter min periode som Adecco-vikar trodde jeg at bunnen var nådd når det gjaldt uhederlige arbeidsgivere. Men som jeg dessverre har opplevd så altfor mange ganger, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre.

Jeg var sliten av alt styret med vikarbyråene, og jeg hadde fått nok av å jobbe på kantiner. Mitt siste oppdrag på kantine var på et sted som var av de bedre, men i løpet av dagen måtte jeg stå flere timer med oppvask, da begynte jeg bokstavelig talt å brekke meg.

Derfor takket jeg ja da en slektning tilbød meg jobb i et firma som leverte fruktkurver til bedrifter. Det skulle fort vise seg at arbeidet var langt tyngre enn å jobbe på kantine. Det var også tyngre enn lagerjobbene jeg hadde senere. En vesentlig grunn til at denne jobben var så hard var at det ikke var tilrettelagt på samme måte som jeg opplevde på lager, dermed ble det mange unødvendig tunge løft. Dette gjorde også at sjansen til å skade seg var større enn på en bedre organisert arbeidsplass. At jeg ikke skadet meg skal jeg være glad for, da arbeidsgiveren neppe hadde sørget for at jeg var forsikret mot yrkesskader, noe jeg tross alt har vært når jeg har jobbet for vikarbyråer.
Jeg jobbet uten kontrakt, noe jeg skulle få svi for i etterkant. Jeg hadde ikke ordnet arbeidstid, jobbet ikke fem dager i uka, men lange dager de dagene jeg var på jobb.

Hvor amatørmessig arbeidsgiveren min var forsto jeg for alvor da jeg leverte skattekort. Han greide ikke å trekke skatt etter tabell, var det greit om han trakk meg trettiseks prosent? Nei, det var ikke greit, for det ville bli høyere skattetrekk enn når det ble trukket etter tabell, det hadde jeg ikke råd til. Dermed endte det med at jeg regnet ut lønna mi selv, Skatteetaten har nemlig en utmerket side der man kan regne ut hvor mye skatt som skal trekkes. Jeg førte et nøyaktig regnskap over lønna i Excel, dette skulle komme godt med, skulle det vise seg.

Jobben utviklet seg etter hvert til et sant mareritt, arbeidet var det hardeste jeg noen gang har hatt, og arbeidsgiveren min ble stadig mer ugrei å ha med å gjøre. Han visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg som søppel. Jeg ble hele tiden lovt at det skulle bli mer arbeid, men i stedet ble det mindre. Jeg begynte å se meg om etter noe annet, en dag ble jeg ringt opp av en arbeidsgiver mens jeg var på jobb. Dette hørte de andre, og like etterpå fikk de tak i en annen person som skulle ta over etter meg. Noe som førte til at jeg en ettermiddag fikk beskjed om at de trengte meg mer.

Til Forliksrådet
Etter at jeg var sparket ut fra jobben viste det seg at arbeidsgiveren nektet for at jeg skulle ha feriepenger. Han påsto at jeg hadde fått utbetalt noe som het ”fortløpende feriepenger”. For å få dette til å gå i hop het det seg nå at jeg hadde hatt tolv kroner lavere timelønn, og at disse kronene utgjorde de ”fortløpende feriepengene”. Hele diskusjonen mellom meg og arbeidsgiver foregikk på e-post, følgelig hadde jeg alt skriftlig. Jeg fikk også oversendt noen ytterst merkelige regnskap i posten. Jeg ble temmelig sjokkert over denne frekkheten, særlig med tanke på at jeg selv hadde regnet ut lønna, og levert regnskap med timelønn ganger timer minus skatt. Brev og e-poster inneholdt usannheter på løpende bånd, jeg kunne ikke fatte at det var mulig.

Dette fant jeg meg ikke i, jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet, men fikk vite at de ikke behandler den slags saker. De henviste meg videre til Forliksrådet, og ga meg også tips at jeg kunne kontakte Jussbuss. Så jeg tok med meg alt jeg hadde av papirer, mine egne regnskap, arbeidsgiverens regnskap, som så langt mer tvilsomme ut, samt utskrift av e-poster og dro til Jussbuss. Han jeg snakket med der ristet på hodet over arbeidsgiverens merkelige regnskap, sa at det ikke var noe som het ”fortløpende feriepenger”. Jeg fikk gode og informative brosjyrer med nyttige tips om hvordan jeg skulle gå fram. Så da var det bare å dra hjem og ta fatt på den møysommelige prosedyren.

Det første jeg måtte gjøre var å sende et påkrav til arbeidsgiver, dette sendte jeg rekommandert, da det ble anbefalt. Som ventet fikk jeg ikke noe svar. Deretter skrev jeg selve forliksklagen, både den og andre papirer skulle sendes i tre eksemplarer. Jeg sendte med alt jeg hadde av regnskap og e-poster, det ble en solid bunke.
Denne prosessen var ikke enkel for en person uten noen form for juridiske kunnskaper, men jeg var heldig da jeg like før hadde vært nødt til å kjøpe ny pc med tilhørende printer og skanner. Den gamle hadde vært kjørt til den falt fullstendig sammen, slik er det når man har dårlig råd, man må tyne det man har til siste dråpe. Nå hadde jeg heldigvis datautstyr som virket, samt brukbare datakunnskaper. Uten pc og internett hadde det vært umulig å få til, det ligger mye informasjon om lover og regler på nettet, så jeg leste og lærte. Før dette var jeg knapt nok klar over at det eksisterte noe som het Forliksrådet.

Jeg har jobbet sammen med folk som ikke har hatt egen pc, eller noen særlig kjennskap til bruk av pc og internett. Disse hadde antagelig bare gitt opp, og latt arbeidsgiveren gå av med seieren. Som jeg har vært inne på flere ganger på denne bloggen har mange av mine kolleger vært mennesker med liten selvtillit, de hadde neppe orket å ta opp kampen med en uhederlig arbeidsgiver. Jeg hadde noen fordeler, jeg hadde sloss med arbeidsgivere før, jeg hadde tilgang til pc og nett og er noenlunde skrive- og talefør. Enkelte av dem jeg har jobbet sammen med hadde klart brasene vel så godt som meg, mens andre neppe ville gjort det. Personen som fikk jobben etter meg hadde utenlandsk bakgrunn, for en utlending må det nødvendigvis være langt vanskeligere å gjennomføre en slik prosess.

Det tok lang tid før jeg hørte noe fra Forliksrådet, omsider fikk jeg beskjed om at arbeidsgiveren min hadde fått en uteblivelsesdom. Noe som vil si at han tapte saken fordi han ikke hadde gitt tilsvar på forliksklagen. Jeg hadde altså vunnet over min forhenværende arbeidsgiver, men det betydde ikke at jeg fikk pengene han skyldte meg. Forliksrådet gjør ingenting for å kreve inn pengene, betaler ikke arbeidsgiveren må man selv sørge for å ta saken til Namsmannen. Som sagt, det er en møysommelig prosess.

Men kampen var ikke over
Selvfølgelig betalte ikke den uhederlige arbeidsgiveren, det som derimot dukket opp i postkassa var en lønns- og trekkoppgave som tilsa at han hadde betalt meg en sum som tilsvarte pengene han skyldte meg i løpet av foregående år. Da hadde det gått over ett år siden jeg hadde sluttet i jobben, og jeg hadde overhode ikke mottatt noen penger derfra i løpet av dette året. Nok en gang ble jeg sjokkert over denne arbeidsgiverens uhederlige framgangsmåte, jeg sto der med den feilaktige lønnsoppgaven og gapte, hva i all verden gjorde jeg nå?
Ny tur til Jussbuss, til alt hell hadde jeg kveldskift på lageret jeg jobbet på den tiden, så jeg hadde dagene fri til å slite med den elendige saken. På Jussbuss fikk jeg beskjed om å kontakte Skatteetaten, de trodde de ville se svært alvorlig på det.

For å ta kortversjonen, brev til Skattetaten, ikke noe svar. Telefon til Skatteetaten, verdens tregeste dame på tråden, neeeei de hadde omleeeegingeeer, jeg hadde kraaaav på svaaar når jeg hadde seeeeendt breeev, men som saagt de haaade omleggingeeer. Fri og bevares for slike som misforstår og er trege med vilje, for å motarbeide sine medmennesker. For øvrig måtte jeg også ta ett par telefoner til Forliksrådet, der var de hyggelige og hjelpsomme, i motsetning til dama hos Skatteetaten. Det som kom ut av den frustrerende samtalen med Skattetaten var at jeg måtte sende selvangivelse i posten med tilhørende forklaring. Jeg tok en telefon til banken min og ba om en erklæring på at det ikke hadde kommet inn penger fra arbeidsgiveren foregående år. Det fikk jeg. Deretter sendte jeg selvangivelse med det nødvendige tilbehør. Så var det tid for å begynne runddansen med Namsmannen. Telefon til Namsmannen, hyggelig mann forklarte hvordan jeg skulle gå fram, bare å ringe på nytt hvis det var noe jeg lurte på. Etter at jeg hadde tatt denne telefonen skulle jeg betale en regning, og hva så jeg da jeg logget meg inn i nettbanken, min uhederlige arbeidsgiver hadde betalt inn pengene.

Hva som gjorde at arbeidsgiveren plutselig betalte meg pengene fikk jeg selvfølgelig aldri vite. Selvangivelsen var sendt ett par dager før, at noen har gjort noe i forbindelse med den kan ikke være tilfelle. Det jeg antar er at en våken person hos Skatteetaten har tatt tak i brevet jeg hadde sendt dem, og tatt kontakt med arbeidsgiveren. Han jeg snakket med hos Jussbuss nevnte at det kunne bli et ettersyn, damen på Skatteetaten mumlet om det samme, i hennes munn het det riktignok eeeetteeersyyyn. Uansett, jeg hadde fått pengene, etter over ett års slit og var glad jeg slapp å gå videre til Namsmannen.

Fritt fram for snusk og fanteri?
Mens jeg holdt på med denne slitsomme prosessen slo det meg mange ganger at det nesten så ut til at det var lagt opp til at arbeidsgivere kan snyte sine arbeidstakere. Det er en krevende oppgave å få de pengene man har jobbet og slitt for, som meg er det sikkert mange som må ta slike jobber fordi man er lite attraktiv på arbeidsmarkedet og må takke ja til de jobbene man blir bydd, uansett hvor dårlige forhold man må jobbe under. Blant disse vil det være en del som ikke makter å gjennomføre det løpet jeg gjorde. Etter denne dyrekjøpte erfaringen begynte jeg nok en gang å jobbe for et vikarbyrå. Lønna var lav, men de snøt meg i det minste ikke og jeg fikk jobb på et lager der jeg hadde gode kolleger. Å komme inn på jobb og se blide ansikter føltes godt etter å ha jobbet for en sjef som ble surere og surere og der jeg ble behandlet mer som slave enn arbeidstaker. På lageret fikk jeg også helge- og kveldtillegg, noe jeg ikke hadde fått i den andre jobben.

Jeg syntes Adecco var arbeidsgiveren fra helvete, men det jeg opplevde mens jeg jobbet for dette lille og useriøse firmaet var langt verre. Jeg er neppe den eneste som har erfart slikt, det er sikkert mange som opplever snusk og uverdige arbeidsforhold hos slike arbeidsgivere.


6 kommentarer:

  1. Hva skal man si til slikt? Sjokkerende! Bra at du sto løpet helt ut og fikk gitt denne arbeidsgiveren en leksjon. Det er betenkelig at prosessen for å kreve inn det man juridisk har krav på er såpass tråklete.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var en vanskelig prosess å få de pengene. Det gjør det jo lett for arbeidsgivere å snyte og bedra. Jeg synes vel egentlig at slikt skulle være underlagt Arbeidstilsynet og at man skulle fått langt bedre hjelp. Da hadde det blitt vanskeligere for uhederlige arbeidsgivere å snyte arbeidstakerne sine.

      Slett
    2. Det var en skrekkhistorie ja, og helt typisk for hva man risikerer på en arbeidsplass som administreres etter innfallsmetoden.

      En kollega av meg, X, var ansatt i en butikk i noen måneder. Det var bare henne og bestyrerinna der, og sistnevnte mente faktisk at hun hadde lov å si opp X fordi kjæresten til X, som var på besøk, hadde feilparkert utenfor. Det endte med en sak, der bestyrerinna måtte ut med en klekkelig erstatning for usaklig oppsigelse. Men det var surt tjente penger, med tanke på de tunge månedene som gikk forut før saken kom opp. Det var en fæl tid for kollegaen min som er en veldig skikkelig og pliktoppfyllende jente.

      Slett
    3. Jeg tror dessverre at det er mange slike historier. Noen av oss tar igjen, slik både venninnen din og jeg gjorde. Men jeg tror det er mange som ikke orker, det kan være en tøff prosess å gå gjennom.

      Slett
  2. Ja, det er nesten så en spør seg om det er strevet verdt. Og det er jo nettopp det en slik arbeidsgiver spekulerer i.

    Faktisk var dette en Bodyshop-butikk. Kjeden kan jo ikke lastes for at en franchise-holder var uredelig, men de gangene jeg handler hos Bodyshop, tenker jeg alltid på den saken. Og det er kanskje det viktigste våpenet arbeidstakere har: At slike episoder er veldig dårlig reklame.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så det var en Bodyshop-butikk. Jeg har handlet mye hos Bodyshop, håper de som jobber der jeg pleier å handle ikke blir behandlet like dårlig.

      Hadde det vært mer hjelp å få for folk som opplever slik behandling, hadde det ikke vært like lett for arbeidsgiverne å komme unna med det. Nå er det nok mange som ikke orker å stå løpet ut, noe arbeidsgiverne benytter seg av.

      Når det gjelder arbeidsgiveren jeg skriver om her, tror jeg rett og slett ikke han visst hvilke regler som gjelder og ikke var han særlig interessert heller. Jeg tviler på at han i det hele tatt var klar over at det finnes en arbeidsmiljølov.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.