fredag 11. februar 2011

Mobbet, eller bare manipulerende hjelpeløs?

Jan Atle Andersen er på banen igjen
Jeg ser at psykolog Jan Atle Andersen nok en gang er ute i mediene med sitt budskap om at mobbing er mobbeofferets ansvar. I et stykke i Aftenposten, under overskriften ”Mobbing i arbeidslivet en myte”, kommer han blant annet med følgende uttalelser: Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet. Dessuten kan man også lese: Han mener også at noen mennesker bruker sin egen svakhet som en metode for å skaffe seg makt.
«Noen har vært slemme mot meg, og andre må komme inn og hjelpe meg»
- Dette kan være en slags manipulerende hjelpeløshet, som enkelte mennesker lider av, sier Andersen.

For drøyt ett år siden skrev jeg en bloggpost om hvordan jeg reagerte første gang jeg leste slike uttalelser fra Jan Atle Andersen. En av grunnene til at jeg reagerte så sterkt som jeg gjorde var at jeg akkurat da hadde snakket med en person som hadde opplevd mobbing på arbeidsplassen, vedkommende hadde sluttet som følge av mobbingen. Dette var en person som overhode ikke framsto som en som led av ”manipulerende hjelpeløshet”, snarere tvert imot. Slik det heller ikke har vært med andre jeg har snakket med som har opplevd mobbing i arbeidslivet.

For ikke lenge siden dukket det opp flere anonyme kommentarer under denne bloggposten, skrevet av en person som tydeligvis var ute etter å forsvare Jan Atle Andersen, og som også fortalte at han (jeg er rimelig sikker på at det var en mann) selv jobbet med slikt. Jeg fant det derfor litt merkelig at vedkommende kommenterte anonymt. Det han skrev er til forveksling likt det Jan Atle Andersen lirer ut av seg.

Når jeg umiddelbart følte, ja jeg innrømmer at jeg "føler", at kommentarene var skrevet av en mann, skyldes nok det at det har hendt jeg har støtt på folk i det virkelige liv som har minnet meg om denne anonyme kommentatoren, og de har vært menn. Og de har manglet ører, riktignok har det sittet noen øreliknende utvekster på hver side av hodet på dem, men det er lite som har tydet på at de har virket. Selv om slike gjerne har det med å si jeg hører hva du sier, så gjør de ikke det. De er derimot utstyrt med munn, og den virker, de peprer deg fullstendig med sine utenatlærte lekser, og du har ingen mulighet til å komme til orde. De har rett, og innser du ikke det, er det noe alvorlig gærent med deg.

Da jeg leste siste kommentar fra min anonyme kommentator dukket det opp, som det ofte gjør i mitt hode, et minne som kanskje ikke hadde så veldig mye med saken å gjøre. Jeg har forresten skrevet om denne episoden før, ikke nok at jeg føler i hytt og pine, jeg gjentar meg selv også. Men til saken, det jeg kom til å tenke på var den gangen jeg rotet meg inn i en avdeling for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin, denne avdelingen var enorm. Som den sure og negative kjerringa jeg vel er, syntes jeg alt sammen var noe ordentlig sprøyt og styrtet på dør. Lenger borti gata derimot, der fant jeg en liten, støvete bokhandel, uten en eneste glossy selvhjelpsbok, her kunne man kjøpe klassikere i paperback for to euro stykket, jeg tror det var langt mer livsvisdom å hente her enn i den enorme avdelingen for selvhjelpsbøker.

Er det nå så farlig å føle, enten det er i øst eller vest? Kan ikke bevissthet om egne følelser være med på at man tar hensyn til andre menneskers følelser? Og er det virkelig slik at det at man i visse situasjoner kan føle seg såret og lei seg, det samme som at man lider av manipulerende hjelpeløshet?


9 kommentarer:

  1. Konflikter og mobbing, dette opptar mye spalte plass og det intressante ved slike diskutsjoner er at ofte pekes det på mobberen som problemet. Det er en som har skylden for alt det vonde andre opplever. Det at Jan Atle Andersen tar opp offerets posisjon er interessant. Det handler selvfølgelig om at noen begår et overtramp mot andre, eller jf arbeidsmiljøloven opptrer "utilbørlig". Likefullt er det interessant å se og vurdere hvordan den som er utsatt for overtrampet reagerer. Jan Atle Andersen tar opp noe som er en viktig del av debatten om mobbing og konflikter og bidrar til et videre perspektiv på problematikken. Han løser ikke alt med dette, men kaster mer lys over et vanskelig tema.

    Ingen skal bli mobbet, men det er ikke alt som kalles mobbing som er mobbing. Det vanskligste man kan oppleve er å bli beskyldt for mobbing når det er falske påstander. Hvordan kan man forsvare seg mot slikt og da har offeret makten, manipulerende hjelpesløs, kan være en god betegnelse på det.

    Min største advarsel er om man avviser Jan Atle Andersen fordi man ikke liker det han tar opp. Lytt, se og retenk, kan gi nyttige nye perspektiver på problematikken.

    SvarSlett
  2. Det kan godt være at det finnes tilfeller der noen beskylder andre for å ha mobbet dem uten at det er tilfelle. Slikt må man selvfølgelig ta avstand fra. Men når jeg skriver om mobbing tenker jeg på det samme som Arbeidstilsynet definerer som mobbing, som blant annet er: Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
    Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.


    Vedkommende som drev og kommenterte anonymt under forrige bloggpost om Jan Atle Andersens teorier lot ikke til å skille mellom langvarig mobbing og en og annen vemmelig kommentar. De aller fleste av oss takler enkeltepisoder, derimot har samtlige jeg har snakket med som har opplevd mobbing av samme sort som nevnt ovenfor, opplevd det som svært ubehagelig. De fleste av disse har valgt å finne seg ny jobb. Jeg tror ingen av dem ville være enige med Andersen i at mobbing er en myte.

    SvarSlett
  3. Jeg er så glad for å oppdaget bloggen din Laila. Jeg syns du skriver fantastisk bra og jeg er stort sett enig. Sitter og leser og koser meg og nikker gjenkjennende til ting du skriver om arbeidsliv, NAV osv. Da du skreiv om skrivefeil i jobbannonser - eller jobb annonser hehe - var bare suverent. Jeg har nemlig irritert meg over denslags selv. Tror vi tenker mye likt jeg og du. Takk for at skriver, og vær så snill og fortsett bloggingen. Dette er nemlig så forfriskende og tankevekkende i motsetning til mye annet som publiseres på nettet i dag.

    SvarSlett
  4. Uff...ser en del egne skrivefeil i kommentaren min, samt til og med feil med og/å. Fydda!!!
    Jaja da er jeg i alle fall kvalifisert til å søke på en av disse jobb annonsene hihi.

    SvarSlett
  5. Hei Inger!
    Så hyggelig at du liker bloggen min. Og ja, jeg skal fortsette å blogge, selv om det hender det blir litt lenge mellom hver gang.

    Skrivefeil er fort gjort, det har hendt jeg har måttet rette både her og der i tidligere bloggposter. Det er verre med kommentarene, der kan man jo ikke rette det opp.
    Hvis du er oppe gående kan det jo hende du kan få jobb som skade rådgiver, bil selger eller kles butikkmedarbeider. Har sett de har søkt etter alt dette, sikkert spennende og interessante jobber.

    SvarSlett
  6. Hehe - ja eller barne hage assistent. Den har jeg faktisk ikke sett, men vil ikke bli det minste forundret om den dukker opp.

    SvarSlett
  7. Inger, skal ikke se bort fra at det dukker opp. Så en annonse der de søkte etter dele ekspeditør, skumle greier.

    SvarSlett
  8. Disse fant jeg i dag:
    Gode kommunikasjons evner
    Konkurranse dyktig lønn

    Jada...............

    SvarSlett
  9. Hehe, det går stadig fram over med norsk kunnskapene, skjønner jeg.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.