fredag 18. februar 2011

En av mine tidligere kolleger hadde blitt mobbet

Men var det selvforskyldt?
Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer om Jan Atle Andersen, da jeg synes han har fått mer oppmerksomhet enn han strengt tatt fortjener her på bloggen. Men så kom jeg til å se Debatten på NRK torsdag kveld, mens jeg satt der og ergret meg over uttalelsene hans begynte jeg å tenke på en av dem jeg har jobbet sammen med som hadde blitt mobbet på sin forrige arbeidsplass. Ifølge Andersen er folk som har opplevd mobbing, i den grad han mener de i det hele tatt finnes, skyld i det selv, blant annet er de utstyrt med ”dårlig sosial intelligens”.

Kvinnen jeg kom til å tenke på da jeg så programmet møtte jeg på en vaskejobb jeg hadde for mange år siden. Hun var i femtiårene, hadde etter hva jeg forsto hatt vaskejobber hele livet. Hun fungerte som leder for renholderne på stedet og var den jeg hadde mest med å gjøre. Det var hun som satte meg inn i arbeidsoppgavene første dagen, vi fikk etter hvert god kontakt. Hun fortalte meg om hvordan det hadde vært å bli mobbet og at hun visste at den som hadde ledet an i mobbingen hadde funnet seg et nytt offer umiddelbart etter at hun hadde sluttet.

Det var to episoder jeg kom til å huske mens jeg så Debatten. En gang kom hun bort til meg for å fortelle  at en som arbeidet i administrasjonen hadde sett meg mens jeg jobbet og hadde syntes jeg gjorde en god jobb. Vedkommende hadde det visst ikke med å dele ut ros uten å virkelig mene det. Kollegaen min ville at jeg skulle vite at folk var fornøyd med innsatsen min og det satte jeg pris på.

Den andre episoden jeg tenkte på, var en dag vi hadde forferdelig mye å gjøre. Det var det alltid, men denne dagen var det ekstra mye. I stridens hete kom kollegaen min til å være litt kvass overfor meg. Jeg tenkte ikke mer over det, slikt er fort gjort i et stresset øyeblikk. Men hun hadde tenkt på det og senere på dagen kom hun bort til meg for å be om unnskyldning.

Var dette en person med lav sosial intelligens? Var dette en person som oppførte seg på en slik måte at hun selv var skyld i mobbingen hun var blitt utsatt for?


10 kommentarer:

  1. Jeg har blitt mobbet. Har aldri hatt lav sosial intelligens, er nok heller mobbere som har det.

    For en teit konklusjon denne forskeren kommer med!

    Leste også om en annen tullete påstand fra enda en forsker om at baksnakking var sunt!

    Denne damen hadde nok enten en dårlig dag eller var stresset eller noe. Alle kan nok være litt sånn innimellom.

    SvarSlett
  2. Hei!
    Ingen av dem jeg har møtt som er blitt mobbet har hatt lav sosial intellingens, snarere tvert imot. Jan Atle Andersen setter tingene fullstendig på hodet, jeg synes han er aldeles grusom, men dessverre er det nok slikt en del liker å høre, passer vel inn i tidsånden, alt er opp til deg sjøl. Og går noe gærent har du bare deg sjøl å takke, uansett hva det måtte være.
    Tror overhode ikke baksnakking er sunt, de arbeidsplassene jeg har vært hvor det har vært bra miljø, har vært rimelig frie for baksnakking.

    SvarSlett
  3. Kom over noe annet idiotisk vissvass fra denne Andersen - så hvis noen er i det sadomasochistiske hjørnet ; les i vei :

    http://www.klikk.no/kvinneguiden/helse/article761163.ece

    Makan til sludder!!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. "Jeg kan beskylde andre for å mobbe, men i realiteten er det egentlig jeg som mobber". Jeg sier bare HUFF!

      Slett
    2. Ja, dette er ille: "Vi må lære å ta ansvar for egne følelser og heller tenke "jeg skal arbeide med meg selv og ikke med alle andre"." Men på de fleste arbeidsplasser er man jo nettopp NØDT til å jobbe med "alle andre". Det finnes sjelden noe rom for tilbaketrekning, så Andersen får bare se i øynene at her er han igjen ute av takt med virkeligheten.

      Personligheten utvikles ved respons på omgivelsene. Dette begynner alt når spebarnet hermer andres ansiktsuttrykk, og pågår så lenge vi lever. Speilnevroner i hjernen avleser automatisk hva de tror folk rundt oss vil foreta seg, og hermer dette, slik som når gjesping sies å "smitte".

      Andersen mangler kompetanse som psykolog når han avviser menneskers (og andre pattedyrs) medfødte egenskaper, som nettopp innebærer at vi forholder oss til andre. Uten denne egenskapen kunne ikke mennesker overleve i oldtiden. Genetisk er vi uendret siden da.

      Noen mennesker bryr seg ikke med å forholde seg til andre. Dette regnes som personlighetsavvik, noe Andersen helt sikkert vet fra sin utdannelse, selv om han er uredelig nok til ikke å nevne det.

      Slett
    3. Så sant, det er ufattelig at en psykolog kan få seg til å komme med sånt vrøvl.

      Slett
  4. Dessverre er det mye slikt vrøvl om dagen.....men fra en psykolog blir det ekstra vrøvlete.....

    SvarSlett
  5. I vinter leste jeg en fransk roman som het "Underjordiske timer" og handlet om den tiden hovedpersonen tilbrakte på en jobb der hun ble mobbet. Hun var ung enke med forsørgeransvar for tre barn. Hun kunne ikke bare si seg opp og gå.

    Det er en glimrende bok, og spesielt bet jeg meg merke i et avsnitt:

    "Barna vet ikke hva bedriften er for noe…Og når hun forsøker å oversette tingene til et språk de kan forstå - sjefen min, damen som leder personalet, mannen som tar seg av reklamen, sjefen som er aller, aller øverst - kjennes det som om hun forteller dem en historie om barbariske smurfer som tar livet av hverandre i all stillhet, i en landsby langt borte fra resten av verden."

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres ut til å være en interessant bok, kan sikkert settes på lista over bøker jeg gjerne kunne tenke meg å lese.

      Slett
  6. Hva er det med psykologi og folk som heter Andersen? I sakene om krigsskadeerstatning brukte Rikstrygdeverket som sakkyndige psykiaterne Terje Andersen og Berthold Grünfeldt.

    I anledning jubileene rundt 2. verdenskrig leste jeg nettopp "Bombemål S/N 102 Bergen", som forresten kan anbefales, både som historieverk og som et skrekk-eksempel på hva psykiatere kan utsette folk for.

    I Bergen ble bydelen Laksevåg bombet av RAF og nærmest utslettet i oktober 1944. Folk i Bergen stod maktesløse og så ildstormen rasere Laksevåg. Holen skole fikk en fulltreffer. I nyere tid er Vibeke Løkkeberg blitt politianmeldt for å hevde at motstandsfolk ble advart om raidet og rakk å ta ut sine barn fra skolen den dagen - men unnlot å advare de andre barna og foreldrene deres.

    Otto Ingebrigtsen hadde bare gått i 1. klasse noen uker da han så skolekamerater og lærere bli levende begravd. Selv ble han gravd frem, men på vei hjem fikk han vite at det var "ingen vits, der er alle døde".

    Først om kvelden ble Ingebrigtsen funnet av sin far og fikk vite at hele familien hadde overlevd, selv om hjemmet var ødelagt.

    Andersen og Grünfeld satte seg imot at Ingebrigtsen skulle få noen erstatning. De benektet at han hadde PTSD (Post-Traumatic Stress Disorder). De brukte mot ham at han hadde greid å være i arbeid og stifte familie.

    Rettsoppnevnt sakkyndig Bjarte Stubhaug og psykolog Atle Dyregrov påpekte den subjektive opplevelsen som talte for PTSD. En studie av barn utsatt for mindre traumer enn ildstormen over Laksevåg, påviste at 8 år senere hadde halvparten utviklet PTSD. Holen-barna mistet slekt og venner, hjem og miljø. (De ble evakuert fra Bergen frem til freden.) Etter krigen ble de møtt med taushet og fortielse - det var jo britene som hadde bombet dem, og britene fikk ingen lov å kritisere.

    Terje Andersen skrev i sin rapport rent oppspinn, som at Ingebrigtsen "gruet seg til å begynne på skolen" og "alltid har vært engstelig".

    Ingebrigtsen påpekte i brev til Rikstrygdeverket at han ikke var engstelig eller gruet seg til å gå på skolen før ETTER bombingen. Hans protest ble ignorert.

    Andersen lot seg ikke rokke i sin vurdering, og presterte å si at han så mer "på faktaopplysninger" (som han altså løy om) enn på "subjektive" symptombeskrivelser. Statens prosessfullmektig presterte å avvise at Andersens rapport var mangelfull, og hun løy om at Andersen fulgte fremgangsmåten som anbefales i Eitinger-rapporten. Dermed falt bevisbyrden på saksøker.

    Heldigvis var Gulating lagmannsrett godt forberedt, og påpekte i 2005 at hensikten med Eitinger-utvalget tvert om var at Rikstrygdeverket etter 1990 skulle stille færre krav til årsakssammenheng mellom PTSD og krigstraume. Saksbehandlerne skulle FORUTSETTE at krigen var årsak til søkerens psykiske problemer.

    Gulating lagmannsrett oppførte seg korrekt, og la til grunn at jo voldsommere krigstraume, jo mindre kreves av flere bevis for å oppfylle kravet om årsakssammenheng.

    Men her var altså skattebetalernes penger gått til å lønne to psykiatere som bare satte seg ut over dette. Så husk: Får en psykiater betalt av staten for å nedkjempe deg, står det ham fritt å lyge om deg. Det får ingen følger for ham eller hans rett til å praktisere. La navnet Andersen være en advarsel! :-)

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.