fredag 25. februar 2011

Opplevelser med Adecco

Fra min tid som Adecco-vikar
Som jeg har skrevet om før, har jeg jobbet mye for vikarbyråer. Jeg har vært innom diverse byråer opp gjennom årene, alle har betalt dårlig, men de fleste har utbetalt avtalt lønn. Bortsett fra ett av dem, der jeg ofte opplevde at lønna ikke stemte, og da i betydning av at jeg fikk lavere lønn enn avtalt, og jeg hørte flere historier om andre som hadde opplevd det samme. Dette byrået var Adecco, derfor er jeg ikke overrasket over det som har kommet fram i det siste.

I en periode stemte lønna så å si aldri. Da var også lønnslippene jeg fikk litt spesielle, timelønna sto ikke oppført, kun samlet beløp og antall timer. Når jeg har jobbet for andre byråer har alltid timelønn stått oppført. Men det var jo ikke vanskelig å regne ut og da fikk jeg gjerne et resultat som lå noen kroner under det som var avtalt. Jeg tok det opp med dem, de beklaget, men uten at det ble noen bedring. Til slutt skrev jeg en lang mail til Arbeidstilsynet, fikk et meget godt svar tilbake, og sendte hele greia videre til Adecco. Jeg ble innkalt til samtale på kontoret deres, hun jeg snakket med la seg nok en gang flat og sa enda at dette var ”innmari flaut”. Jeg skulle få utbetalt det de skyldte meg, noen dager senere fikk jeg en sum som så ut til å stemme sånn noenlunde. Jeg trodde det hadde ordnet seg, men så skjedde det nok en gang at lønna ikke stemte. Da begynte jeg å bli sliten, jobbene jeg hadde for Adecco var på kantiner, og de var ofte slitsomme nok i seg selv, om jeg ikke skulle slite for å få avtalt lønn i tillegg, og den avtalte lønna var så visst ikke mye å rope hurra for, eller til å leve av.

På den tiden fikk jeg et oppdrag på en kantine som helt klart var av de bedre jeg var innom mens jeg jobbet for Adecco. Jeg fortalte hva som foregikk og fikk vite at de hadde hørt liknende historier før. Lederen på stedet tok det opp med Adecco, og det ble faktisk en bedring etter det. Da begynte de også å føre opp timelønn på lønnslippene.

Noe annet jeg opplevde var at jeg ble ringt opp en morgen om en jobb der jeg måtte stille umiddelbart, noe som for så vidt var vanlig, men i dette tilfellet hastet det voldsomt og stedet var vanskelig å komme til uten bil. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi, så skulle de betale regningen senere. Jeg snakket enda med en av dem på telefonen på ettermiddagen og fikk beskjed om hvordan jeg skulle gå fram for å få det dekket. Jeg så aldri noe til disse pengene.

Hva de forskjellige vikarene fikk i lønn lot til å variere sterkt. Eksempelvis jobbet jeg på samme sted først sammen med ei norsk jente i tjueårene, som fikk flere kroner mer i timen enn ei svensk som jobbet der like etterpå. Disse jentene var jevngamle og hadde tilsvarende erfaring med kantinearbeid. Den svenske jenta fortalte at da hun hadde klaget på den lave lønna, hadde hun fått høre at ”det er sånn lønna er hos oss”.

Jeg husker jeg en gang ankom en kantine, der løp det allerede en annen vikar rundt og jobbet for harde livet. Blid og hyggelig var han også, og de var godt fornøyd med ham på stedet. Han hadde langt lavere lønn enn meg, noe som antagelig skyldtes hans utenlandske bakgrunn. Jeg og en av de fast ansatte hadde en liten samtale på pauserommet i løpet av dagen, hun ga uttrykk for at hun syntes det var fælt med den lave lønna Adecco ga utenlandske vikarer. Hun fortalte også at det var stor forskjell på lønna til vikarene som var innom stedet og at lønnsforskjellene var helt vilkårlige.

Jeg hørte historier fortalt av fast ansatte om vikarer som hadde beklaget seg over at lønna aldri stemte. Vikarer fortalte at de hadde jobbet overtid og ikke kunne forstå at de hadde fått så lite utbetalt i etterkant. En vikar hadde blitt sjokkert da hun hadde fått høre hvor lav timelønn hennes utenlandske kolleger fikk. Slik kunne jeg holde på, det var nok av triste historier om fortvilte vikarer som opplevde snusk og fanteri fra arbeidsgiveren sin.

Etter hvert ble det stadig lengre mellom oppdragene jeg fikk fra Adecco, noe som etter all sannsynlighet skyldtes at jeg ikke hadde stått med lua i hånda og funnet meg i snusket deres.

Mer om Adeccos dårlige behandling av vikarer kan leses her.

fredag 18. februar 2011

En av mine tidligere kolleger hadde blitt mobbet

Men var det selvforskyldt?
Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer om Jan Atle Andersen, da jeg synes han har fått mer oppmerksomhet enn han strengt tatt fortjener her på bloggen. Men så kom jeg til å se Debatten på NRK torsdag kveld, mens jeg satt der og ergret meg over uttalelsene hans begynte jeg å tenke på en av dem jeg har jobbet sammen med som hadde blitt mobbet på sin forrige arbeidsplass. Ifølge Andersen er folk som har opplevd mobbing, i den grad han mener de i det hele tatt finnes, skyld i det selv, blant annet er de utstyrt med ”dårlig sosial intelligens”.

Kvinnen jeg kom til å tenke på da jeg så programmet møtte jeg på en vaskejobb jeg hadde for mange år siden. Hun var i femtiårene, hadde etter hva jeg forsto hatt vaskejobber hele livet. Hun fungerte som leder for renholderne på stedet og var den jeg hadde mest med å gjøre. Det var hun som satte meg inn i arbeidsoppgavene første dagen, vi fikk etter hvert god kontakt. Hun fortalte meg om hvordan det hadde vært å bli mobbet og at hun visste at den som hadde ledet an i mobbingen hadde funnet seg et nytt offer umiddelbart etter at hun hadde sluttet.

Det var to episoder jeg kom til å huske mens jeg så Debatten. En gang kom hun bort til meg for å fortelle  at en som arbeidet i administrasjonen hadde sett meg mens jeg jobbet og hadde syntes jeg gjorde en god jobb. Vedkommende hadde det visst ikke med å dele ut ros uten å virkelig mene det. Kollegaen min ville at jeg skulle vite at folk var fornøyd med innsatsen min og det satte jeg pris på.

Den andre episoden jeg tenkte på, var en dag vi hadde forferdelig mye å gjøre. Det var det alltid, men denne dagen var det ekstra mye. I stridens hete kom kollegaen min til å være litt kvass overfor meg. Jeg tenkte ikke mer over det, slikt er fort gjort i et stresset øyeblikk. Men hun hadde tenkt på det og senere på dagen kom hun bort til meg for å be om unnskyldning.

Var dette en person med lav sosial intelligens? Var dette en person som oppførte seg på en slik måte at hun selv var skyld i mobbingen hun var blitt utsatt for?


fredag 11. februar 2011

Mobbet, eller bare manipulerende hjelpeløs?

Jan Atle Andersen er på banen igjen
Jeg ser at psykolog Jan Atle Andersen nok en gang er ute i mediene med sitt budskap om at mobbing er mobbeofferets ansvar. I et stykke i Aftenposten, under overskriften ”Mobbing i arbeidslivet en myte”, kommer han blant annet med følgende uttalelser: Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet. Dessuten kan man også lese: Han mener også at noen mennesker bruker sin egen svakhet som en metode for å skaffe seg makt.
«Noen har vært slemme mot meg, og andre må komme inn og hjelpe meg»
- Dette kan være en slags manipulerende hjelpeløshet, som enkelte mennesker lider av, sier Andersen.

For drøyt ett år siden skrev jeg en bloggpost om hvordan jeg reagerte første gang jeg leste slike uttalelser fra Jan Atle Andersen. En av grunnene til at jeg reagerte så sterkt som jeg gjorde var at jeg akkurat da hadde snakket med en person som hadde opplevd mobbing på arbeidsplassen, vedkommende hadde sluttet som følge av mobbingen. Dette var en person som overhode ikke framsto som en som led av ”manipulerende hjelpeløshet”, snarere tvert imot. Slik det heller ikke har vært med andre jeg har snakket med som har opplevd mobbing i arbeidslivet.

For ikke lenge siden dukket det opp flere anonyme kommentarer under denne bloggposten, skrevet av en person som tydeligvis var ute etter å forsvare Jan Atle Andersen, og som også fortalte at han (jeg er rimelig sikker på at det var en mann) selv jobbet med slikt. Jeg fant det derfor litt merkelig at vedkommende kommenterte anonymt. Det han skrev er til forveksling likt det Jan Atle Andersen lirer ut av seg.

Når jeg umiddelbart følte, ja jeg innrømmer at jeg "føler", at kommentarene var skrevet av en mann, skyldes nok det at det har hendt jeg har støtt på folk i det virkelige liv som har minnet meg om denne anonyme kommentatoren, og de har vært menn. Og de har manglet ører, riktignok har det sittet noen øreliknende utvekster på hver side av hodet på dem, men det er lite som har tydet på at de har virket. Selv om slike gjerne har det med å si jeg hører hva du sier, så gjør de ikke det. De er derimot utstyrt med munn, og den virker, de peprer deg fullstendig med sine utenatlærte lekser, og du har ingen mulighet til å komme til orde. De har rett, og innser du ikke det, er det noe alvorlig gærent med deg.

Da jeg leste siste kommentar fra min anonyme kommentator dukket det opp, som det ofte gjør i mitt hode, et minne som kanskje ikke hadde så veldig mye med saken å gjøre. Jeg har forresten skrevet om denne episoden før, ikke nok at jeg føler i hytt og pine, jeg gjentar meg selv også. Men til saken, det jeg kom til å tenke på var den gangen jeg rotet meg inn i en avdeling for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin, denne avdelingen var enorm. Som den sure og negative kjerringa jeg vel er, syntes jeg alt sammen var noe ordentlig sprøyt og styrtet på dør. Lenger borti gata derimot, der fant jeg en liten, støvete bokhandel, uten en eneste glossy selvhjelpsbok, her kunne man kjøpe klassikere i paperback for to euro stykket, jeg tror det var langt mer livsvisdom å hente her enn i den enorme avdelingen for selvhjelpsbøker.

Er det nå så farlig å føle, enten det er i øst eller vest? Kan ikke bevissthet om egne følelser være med på at man tar hensyn til andre menneskers følelser? Og er det virkelig slik at det at man i visse situasjoner kan føle seg såret og lei seg, det samme som at man lider av manipulerende hjelpeløshet?


torsdag 3. februar 2011

Advarsel livsfare!

Det later til at det er stadig mer som blir farlig, at det er forferdelig mye mat som er farlig er jo en velkjent sak. Men det stopper ikke der, det er faktisk mye som er direkte livsfarlig. Her om dagen var jeg og kjøpte en ny printer. Vel hjemme pakket jeg den opp og skulle gjøre den klar for bruk. I esken lå det diverse papirer som skulle forklare hvordan dette skulle gjøres. Først åpnet jeg et hefte, som skulle leses før man begynte, dette inneholdt kun advarsler. Det første jeg leste var følgende: Det som følger er instruksjoner som, hvis de ignoreres, kan føre til dødsfall eller alvorlig personskade på grunn av feil bruk av ustyret. Ja vel, jeg hadde altså begitt meg ut på noe som var langt farligere enn først antatt. Når ble printere livsfarlige? Da var det nok best å lese videre, dersom dette skulle gå bra. Her var det varseltrekanter og Advarsel! og Forsiktig! over hele linja. En kunne jo bli redd av mindre. Mellom alle varseltrekantene sto det blant annet: Putt aldri hendene eller fingrene inn i maskinen mens den skriver ut. Av det som står videre, etter nok et stort antall varseltrekanter forstår man at det ikke er særlig lurt å ta en slurk blekk i det man setter inn blekkpatronen i skriveren og at det heller ikke er veldig smart å fyre i ovnen med blekkpatroner, da disse ikke skal kastet på åpen ild. Man lærer stadig noe nytt.

Heldigvis gikk det bra, printeren virker og jeg er fremdeles ved noenlunde god helse. Noe som er veldig bra siden jeg snart må vaske klær, og da er det viktig at helsa er i orden. I bruksanvisningen til vaskemaskinen står det blant annet: Dette apparatet er ikke beregnet til å bli brukt av personer (også barn) som har redusert fysisk eller psykisk helse…

Og da kan man vel bare slå fast at farer ligger på lur der man minst venter, og de blir stadig flere.