mandag 31. januar 2011

Mennesker jeg har jobbet sammen med

Gode og grusomme kolleger
For en tid siden skrev jeg opp alle arbeidsplassene jeg kan huske jeg har vært innom i løpet av min omflakkende yrkeskarriere. Jeg kom til godt over sytti, dessuten kan det være noen som er glemt. Da sier det seg selv at jeg har møtt mange mennesker. Mange av disse var det en sann glede å møte, andre var ikke fullt så hyggelige. Størsteparten av arbeidsplassene jeg har vært innom har vært kantiner, det var da jeg holdt på med det at jeg hadde alle disse kortvarige oppdragene for diverse vikarbyråer.

For mange år siden arbeidet jeg ganske lenge på en kantine der jeg hadde et særdeles godt forhold til dem jeg jobbet sammen med. Det var alltid trivelig å komme på jobb, om det var mye å gjøre støtte vi hverandre og ingen sluntret unna. Det var dager med latter og moro og en og annen mer alvorlig prat, jeg kunne være meg selv og ble respektert for den jeg var.

Det har ikke alltid vært sånn, noen år senere jobbet jeg ett par uker på en kantine hvor det var langt fra hyggelig å være. Jeg merket det med en gang jeg kom, de ansatte virket uvennlige og lite villige til å forklare hvordan ting fungerte. Jeg la også merke til den vemmelige væremåten de hadde overfor en annen vikar som jobbet der. De snakket til henne på en nedlatende måte, det var tydelig at de ikke likte henne, og de hadde ikke folkeskikk nok til å legge skjul på det. Jeg og den andre vikaren fant tonen umiddelbart, noe som de andre nok ikke syntes talte til min fordel. Det var ingenting gærent med vikaren de andre tydeligvis foraktet dypt og inderlig, men hun var annerledes enn dem og det ble ikke tålt. Hun var en ung kunstnersjel med drømmer om et helt annet liv, men uten økonomi til å virkeliggjøre drømmene sine. Hun var engasjert og spennende å prate med, når vi to snakket sammen så de andre stygt på oss. De fast ansatte var virkelig kollegene fra helvete, ikke gadd de svare skikkelig når jeg spurte dem om noe, det hang visst noen lapper et sted om hvordan ting skulle gjøres. Den ene av dem hadde det med å fly i hælene på meg for å irettesette meg så fort jeg gjorde noe som var feil, som å plassere noe to centimeter fra der det pleide å stå. Når jeg hørte dette uvesenet hyle ”Laila”, da det ikke noe godt i vente. Dessuten var hun sur på vikarene fordi de stort sett forsvant ut igjen temmelig raskt, hvorfor det var sånn lot det ikke til at hun tenkte over.
Som oftest har jeg greid å finne ett eller annet å prate med kolleger om, men med disse var det umulig, det eneste de kunne snakke om var realityserier, siden jeg aldri har sett en slik serie i hele mitt liv var det vanskelig å føre noen form for samtale. De var uopplyste, humørløse, manglet folkeskikk og var i det hele tatt en ualminnelig lite sjarmerende gjeng. Det ble to tunge uker, der det eneste lyspunktet var samtalene jeg og den andre vikaren stjal oss til midt i galskapen. Dessuten skulle jeg på ferie mandagen etter jeg var ferdig der, noe som gjorde elendigheta lettere å takle.

Grønnsakene
Andre det heller ikke var særlig stas å jobbe sammen med var de utslitte. Grønnsakene, som jeg pleide å omtale dem som når jeg snakket med venner. Det kan muligens virke ondsinnet, men det var ren, skjær overlevelsesstrategi. Fleipen ble en måte å takle redselen for selv å ende som grønnsak. Grønnsakene var ikke vemmelige på noen måte, de var bare for slitne til å være aktivt hyggelige. Jeg husker et slikt sted jeg jobbet, det eneste disse slitne stakkarene greide å få sagt mellom slagene, var at de som spiste der alltid var så fæle til å klage. Jeg fikk så vidt smakt på noe av maten, rakk å kaste innpå noe mens jeg jobbet, pauser var det dårlig med, men maten virket i hvert fall mer enn en god nok. Ikke rart disse var apatiske, vanvittig arbeidstempo og ikke annet enn klager å få for den gode maten de slet seg ut på å lage.

Jeg husker et annet tilfelle, hvor en godt voksen kvinne som også framsto som grønnsak plutselig kviknet til da jeg fortalte at jeg skulle på et engelskkurs rett fra jobben. Da begynte hun å fortelle om en ferietur til England, med ett var hun som en annen person, den hun kunne ha vært dersom dagene hennes ikke hadde vært så forferdelig slitsomme.

Heldigvis var det mange som verken var utslitte eller vemmelige. På mange av kantinene var vi bare to som jobbet, da fikk jeg ofte god kontakt med den jeg jobbet med. Selv der jeg bare jobbet en eller to dager kunne jeg ofte bli godt kjent med den jeg jobbet sammen med. Mange var riktig så pratsomme og snakket i vei om familieforhold, kjæledyr, ferieturer, hobbyer og hva det måtte være. En gang jobbet jeg sammen med ei som skulle rett på en kunstskole etter jobben, andre har kommet strålende på jobb en mandags morgen fordi det gikk så bra på hundeutstillingen i helgen. Noen ganger har folk vært glødende engasjert etter å ha sett en politisk debatt på tv kvelden før. Og jeg har hørt mange historier om spennende og opplevelsesrike ferieturer. Alle har så visst ikke vært grønnsaker.

Kantinekongene
De aller fleste kantinene jeg har vært innom har vært drevet av diverse kantineselskaper, noe som medførte at det nå og da dukket opp en fra selskapet som holdt oppsyn med at alt gikk for seg som det skulle. Kantinekonger, kalte jeg dem gjerne. Disse har vært av sterkt varierende kvalitet, fra de hyggelig og skikkelig til de mindre hyggelige og til tider direkte uskikkelige. En av de bedre møtte jeg da jeg jobbet på en kantine for ISS, siden jeg har skrevet ett og annet negativt om dem før, så må det sies at alt var ikke negativt. Denne møtte jeg på en kantine der det var helt fint å jobbe og han som kom innom virket på alle måter som en hyggelig og oppegående fyr som viste interesse for hvordan folk hadde det, og som det gikk an å føre en vettug samtale med. Den verste møtte jeg, logisk nok, på det som må ha vært den mest grusomme kantine jeg noen gang har jobbet, ekstremt tempo og null pauser. Heldigvis så jeg ham bare en gang i løpet av tiden jeg jobbet der. Den gangen husker jeg til gjengjeld godt. Vi var to vikarer, han målte oss opp og ned, og gryntet bifallende og kom med en uttalelse om at ”døm som døm vanligvis fikk så ut som døm akkurat var rista ned fra trærne”. Dette var antagelig ment som et kompliment, men at det så ut som det var en stund siden jeg var ”rista ned fra trærne” greide jeg ikke å oppfatte som spesielt positivt.

Sjefen som sjefet
På en annen kantine møtte jeg Sjefen med kjempestor S. Det var et sted jeg heldigvis bare var innom for én dag. Sjefen ankom en stund etter at vi hadde begynt å jobbe, han spankulerte rundt med magen fram, ganske tykk rundt midten, og viftet med feite pekefingre, mens han kommanderte ”du der går dit og du der går dit”. Han ga begrepet ”å sjefe” en ny og dypere mening. Vi var to vikarer som var utkommandert for dagen, etter noen timer greide vi å snike oss til en liten ordveksling, men da kom Sjefen umiddelbart, siktet på oss med pekefingrene og kommanderte atter en gang ”du der går dit og du der går dit”. Stedet var dog såpass sivilisert at det holdt seg med spisepauser, da fant vi vikarene oss en plass for oss selv og fikk endelig snakket sammen. Vi var begge voksne mennesker med lang fartstid i arbeidslivet, men ingen av oss hadde sett noe liknende denne Sjefen. Vi var faktisk så dypt rystet og sjokkerte at vi kunne konkurrert med selveste Siv Jensen.
Etter spisepausen trakk Sjefen seg tilbake på kontoret, antagelig for å sjefe videre i enerom. Da ble det strakt mye triveligere, så fort folk slapp å bli overvåket av Sjefen var de riktig så pratsomme og hyggelige.

Stort sett godt arbeidsmiljø
Jeg har møtt alt fra de totalt uopplyste til de langt mer kunnskapsrike og reflekterte, noen har vært morsomme, med en herlig evne til å se det komiske i forskjellige situasjoner, noen har vært grinete og hatt sans for å herse med andre. Jeg har heldigvis aldri opplevd at det har vært mobbing på noen av stedene jeg har vært, det kan ha vært gnisninger og tilløp til baksnakking, men aldri i så stor grad at det kan sies å ha vært et problem.

Noe jeg også har vært glad jeg har sluppet unna er folk som skryter. Nå vil kanskje mange si at folk fra arbeiderklassen neppe kan ha noe å skryte av. Da vil jeg si at mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mer å vise til enn dem som var i et miljø jeg var innom for en del år siden. Men du verden hvor de skrøt! Ikke minst om sin egen toleranse og godhet. Og når folk er så smekkfulle av godhet så må man vel bare vise forståelse for at de har litt problemer med å godta oss andre, som ikke er renner over av verbal nestekjærlighet. Det nærmeste jeg noen gang har vært mobbing opplevde jeg i dette ”tolerante” miljøet. Jeg er inderlig glad for at jeg har sluppet å jobbe sammen med slike, men disse tilhørte da heller ikke  arbeiderklassen. Nå er det nok av intolerante folk blant arbeiderne, men de skryter i det minste ikke av egen toleranse.

Heldigvis har jeg møtt flere hyggelige folk enn det motsatte. I perioder har det vært litt tungt at jeg ikke alltid har hatt særlig mye til felles med dem jeg har jobbet med, da har det blitt litt ensomt, selv om folk har vært greie nok. Derfor har jeg satt ekstra pris på dem jeg virkelig har følt et fellesskap med. Det er særlig to stykker jeg aldri vil glemme, den ene jobbet jeg sammen med på kantine, den andre på lager. Dessuten er det mange av de andre vikarene jeg har møtt som jeg har satt stor pris på, i likhet med meg selv har det vært flere andre som har hatt drømmer om et annet liv, men som har blitt fanget i en tilværelse med evige bekymringer om penger som ikke strekker til, med slit og strev og få muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.

lørdag 8. januar 2011

Bloggen er to år i dag!

I dag fyller bloggen to år. Det må jo feires, selv om bloggen vel er blitt noe forsømt i senere tid. I løpet av de to årene som er gått siden jeg tok de første vaklende steg uti bloggverdenen har jeg prøvd å finne andre bloggere med tilsvarende bakgrunn som meg selv. Det har jeg ikke klart, riktignok fant jeg en blogg som kaller seg Arbeiderklassen, etter å ha kikket litt på den sluttet jeg å lete etter andre arbeiderklassebloggere. Hvorvidt bloggeren bak denne bloggen bare fleiper eller virkelig mener det han skriver aner jeg ikke. Uansett har jeg møtt likende holdninger som det som kommer til uttrykk på bloggen, noe som viser hvor forskjellige folk fra arbeiderklassen faktisk er.

Det er for øvrig ikke det inntrykket man får når man leser det som skrives om arbeiderklassen, når jeg leser hva enkelte fra skravleklassen greier å trøkke ut av seg om arbeiderklassen vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. Det beste er å le, ikke bare av det jeg leser, men også av dem som skriver det. Siden det er lett å få det inntrykket at dette er folk som ikke er i stand til å le av seg selv, så får andre gjøre jobben for dem.

I sommer ble jeg lettere hysterisk da disse selvhøytidelige og skråsikre menneskene hele tiden påsto at arbeiderklassen er så utrolig glade i dansebandmusikk. Det ble litt i overkant slitsomt støtt og stadig å møte på påstander om at jeg var forferdelig glad i en musikkform jeg strengt tatt ikke skjønner noe av, som for meg ikke låter som musikk i det hele tatt. Det kan være at jeg kom i skade for å trampe hardt og stygt på noen som liker slik musikk, i så fall beklager jeg det. I tidligere bloggposter har jeg nevnt de snille, gode og ofte sårbare menneskene jeg har møtt på enkelte arbeidsplasser, ikke alle av dem har såkalt god smak, disse ønsker jeg ikke på noen måte å latterliggjøre.
Og da synes jeg det passer bra med denne låta, siden det er bursdag i dag må man jo ha litt musikk.



Om ikke bursdagen feires med sjampanje, så blir det vel i hvert fall et glass rødvin eller to i kveld, det er tross alt lørdag og bloggbursdag på en gang. Nå er det slik at enkelte arbeiderklasseindivider forakter dem som liker rødvin. Sånn sett faller folk som meg mellom to stoler, på den ene siden andre arbeidere som forakter oss fordi vi har litt ”finere” smak enn de setter pris på, på den annen side disse andre som ser ned på oss fordi vi angivelig har så innmari dårlig smak. Og når jeg først sier stoler, det har jo vært et tema i det siste, her må det innrømmes at jeg verken har stol fra Brunstad eller stressless, fra Ekornes, her er det Ikea over hele linja. Noe som antagelig er å betrakte som enda mer smakløst, i hvert fall er det billigere. Fordelen er selvfølgelig at man blir sabla god til å skru sammen møbler. Da tror jeg at jeg gir meg og plasserer meg i sofaen fra Ikea.


torsdag 6. januar 2011

Jeg har lest boka NAV - Skrekkens hus?

Og oppfordrer andre til å gjøre det samme
Det nye året hadde knapt kommet i gang før vi fikk årets første nye ord – velferdsfellen. Nå skal ikke dette handle om NHOs konferanse, men derimot om boka ”NAV Skrekkens hus". De denne boka handler om føler nok ikke at de har gått i en velferdsfelle, men derimot en fortvilelsens felle, der man blir både fattig og utslitt av å befinne seg.

Hun som står bak denne boka kaller seg Tante Sofie og hun tok kontakt med meg da jeg gikk på kurset i regi av Nav, som jeg blogget friskt om mens det pågikk. Tante Sofie lurte på om hun kunne få bruke noen av bloggpostene mine i boka, og det fikk hun lov til. Jeg syntes bare det var moro å få være med. Tante Sofie sendte meg også flere oppmuntrende mailer mens kurset pågikk, noe jeg satte stor pris på. Kurset var en stor påkjenning, det sendte meg rett ned i en mørk og kald kjeller, så all oppmuntring ble mottatt med takk.

Nå er boka utgitt, jeg har lest den, og kan trygt anbefale den. Foruten Tante Sofies egne betraktninger, hun har selv slitt i Nav-systemet, inneholder den avisartikler og blogginnlegg, som til sammen gir et bilde av noe som absolutt må være å betrakte som et skrekkens hus.

Nok en gang slår det meg hvor meningsløst mye av det folk må gå gjennom i Nav-systemet er. Denne boka viser hvor mye smerte og elendighet det påfører dem som er så uheldige at de har havnet i Nav-mølla. Mine egne lidelser under før nevnte kurs blir rene moroa i forhold til hva mange andre går gjennom. Jeg får det inntrykket at det tross alt er bedre å komme til Nav som arbeidsledig enn som syk. Her blir syke mennesker utsatt for noe som mest av alt minner om en utmattelseskrig, og er man syk er man jo gjerne utmattet i utgangspunktet. Folk burde få lov å konsentrere seg om å bli friske, og kanskje greie å komme tilbake til arbeidslivet, enn å bruke alle kreftene sine på å slåss med Nav. Fattigdom, usikkerhet og en evig papirmølle gjør ingen frisk. At Nav gjør syke mennesker enda sykere er vel en kjent sak, det koster de uheldige mye lidelse, og det må være dumt samfunnsøkonomisk sett. Det er lett å bli sittende igjen med det inntrykket at Nav bruker store summer på å sørge for at folk får minst mulig penger.

Denne boka er sendt til statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, så får vi håpe de leser den. Om det går inn er en helt annen sak, boka inneholder blant annet en tale av Hanne Bjurstrøm holdt ved åpningen av ”2010 – det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon”. Det er en tale som kunne vært skrevet av en fryseboks, så jeg har mine tvil statsrådens evne til å sette seg inn i hvordan det er å slite med Nav. Og det er kanskje det som er problemet med dagens politikere, de lever så utrolig langt vekk fra vanlige folk og vet så lite om hvordan livet der ute i den brutale virkeligheten kan være. De har ikke stått på sene kveldsskift, når det er leggetid for andre, og mellom slagene opplevd at kolleger har betrodd seg om ublide møter med sosialkontorer og nære pårørende som har overveid selvmord som følge av behandlingen de har fått i Nav. Det har derimot jeg gjort, og det gjør så absolutt et visst inntrykk.

Vi får være optimistiske og håpe at politikerne leser og forstår, og at det en dag blir sånn at Nav ikke er et skrekkens hus, men derimot et hus der folk kan få hjelp og støtte. Så kanskje flere greier å komme tilbake til arbeidslivet. Men da må også arbeidsgiverne være villige til å ansette folk som ikke kan yte 110 %, hver dag, året rundt. Dessuten håper jeg at man greier å innse at noen faktisk er for syke til å jobbe og at disse skal kunne få lov til å ha et verdig liv, at de skal slippe å bli omtalt som latsabber og snyltere og ha en økonomi som tillater dem å puste fritt. Dessverre kan det se ut som det er et stykke igjen dit, men det er godt noen gjør hva de kan, og Tante Sofie har gitt et viktig bidrag med denne boka.