fredag 23. desember 2011

Nå er det jul igjen!

Så var det jul igjen. Inne har jeg pyntet, så her er det julestemning, men ute er det heller trist. Grått og vått har det vært i hele dag. Så da får man låne litt julestemning fra foregående år, her er ett par bilder.



Det er rart hvordan tiden går, på dette bildet var min gode turkamerat Støver'n ung og masete, på den tiden anså han seg som æresmedlem i så vel trekkhundklubben som hylekoret, bikkja var med andre ord heller slitsom. Nå er han voksen og rolig, trekking og hyling er det heldigvis slutt på.

Jeg har ikke stresset før jul, det overlater jeg til andre. Jeg har heldigvis få jeg kjøper julegaver til, så jeg behøver ikke å pese rundt i butikker når det er søndagsåpent, nattåpent, muligens døgnåpent, hva vet jeg. Folk er lei av julegavemaset, kunne jeg lese for en stund siden. Men ikke mer lei enn at bilene har stått i kø på søndager utenfor det digre kjøpesentret rett ved her jeg bor. En søndag det var fint vær gikk jeg en tur, koste meg, på veien hjem gledet jeg meg til å komme inn og lage meg et krus med gløgg. Da så jeg enorme bilkøer fra to kanter, det var søndagsåpent må vite, og da skulle det handles og stresses. Jeg kunne levende tenke meg hvordan ståa var der inne, med køer, mas og ungeskrik, jeg gikk hjem, satte på litt musikk tente levende lys og nøt min velfortjente gløgg i sofaen.

Folk skal jo være snille mot hverandre i jula, men i dag leste jeg ikke oppfattet som spesielt snilt. Anniken Haugli, byråd i Oslo for helse- og sosiale tjenester er bekymret fordi frivillige organisasjoner gir de narkomane mat, klær og et sted å sove.

Du kan ta toget inn til Oslo S og du får bokstavelig talt utdelt sprøyter og brukerutstyr. Du kan kjøpe landets billigste heroin. Og du kan spise gratis frokost, lunsj og middag sju dager i uka i dette området. Og du kan også få andre nødvendigheter som du trenger. Jeg tror også at det er med på å opprettholde og sementere miljøene, sier Haugli til TV 2.

Stikk i strid med det undertegnede alltid har trodd, er altså det å være narkoman et liv i sus og dus. Jeg har gått forbi dem om morgenen, på vei til en eller annen drittjobb, forhutlede skikkelser som ser ut som de har det alt annet enn bra, og i min grenseløse naivitet har jeg trodd at disse tross alt har hatt det mye verre enn meg, men jeg har altså tatt feil. Eller har jeg det? Men dette var kanskje ikke uventet, fra før vet vi at det skal være fælt å være syk eller arbeidsledig, fattigdom og elendighet er det som skal til for å få deg frisk eller komme i jobb. Så hvis de narkomane bare får det enda verre, så tar de nok til vettet og begynner et nytt og bedre liv. Kanskje man skulle ønske seg en ny tidsånd til jul, den nåværende begynner å bli rimelig ekkel.

Over til noe hyggeligere, litt irsk julemusikk. Bells of Dublin med Chieftains har skapt god julestemning hjemme hos meg gjennom mange år.


Og da gjenstår det å ønske alle som har vært innom bloggen i løpet av året en riktig god jul!

onsdag 14. desember 2011

Arbeidermusikk 4

Da er vi kommet fram til den siste "arbeidermusikken" før jul. På tide med et kvinnelig innslag, og valget falt på Fast Car med Tracy Chapman, fra debutplata som enkelt og greit het Tracy Chapman og utkom i 1988. På den tiden var vi mange som var luta lei av tomhodede syngedamer med store pupper og små stemmer, da var det forfriskende med ei talentfull og ujålete jente som skrev gode melodier og meningsfylte tekster. Fast Car var en stor hit den gangen, og det var fint å høre den igjen.


fredag 9. desember 2011

Blogging med tomt hode

Joda, jeg har visst en blogg, det hadde jeg nesten glemt. Mens jeg har fylt opp pc-en igjen, kan det se ut som om hodet mitt har blitt tilsvarende tomt. Så nå sitter jeg her med en pc som stort sett inneholder det den bør inneholde og et hode ikke inneholder noe som helst. Hodet mitt er omtrent like tomt som smørhyllene i butikken. Jeg har nemlig omsider fått med meg at vi mangler smør her i landet. Jeg har også fått med meg at dette delvis skyldes folkets økende appetitt på alt som smaker av lavkarbo. Mangelen på smør i butikkene skyldes altså blant annet at folket slanker seg.

Selv fikk jeg nok av lavkarbo den gangen jeg måtte stå på stand og demonstrere produktene til Fedon. Demonstrering av mat i butikker er noe av det jeg har foretatt meg i min miserable yrkeskarriere. Det var egentlig ganske artig, helt til jeg fikk en telefon om at nå skulle jeg ut og pushe matvarene til «han derre Fedon». Den gangen var ikke folket like lavkarbofrelst, for å si det forsiktig. Så det ble kjeft å få, dette var vi forberedt på. Før vi skulle ut og fungere som fotsoldater i krigen mot karbohydratene, måtte vi gjennom et aldri så lite kurs, hvor mye av tiden gikk med til å lære å motta kjeft på riktig måte. Behovet var absolutt til stede, selv om jeg hadde rimelig god trening fra før, etter å ha betjent diverse misfornøyde kantinekunder. Nok om lavkarbo, lover at det ikke skal skrives mer om det her på bloggen, det er liksom nok av det andre steder.
Jeg har selvfølgelig fått med meg debatten om debatten om debatten om… Den orker jeg heller ikke si særlig mye om, den har vært annet enn hyggelig, og det beste er antagelig å holde kjeft om saken. Når det kastes skitt både herfra og derfra, er det lett for oss som verken tilhører den eller den andre siden å få noe på seg.

I stedet for å mene noe om noe som helst, har jeg prøvd å oppdatere datakunnskapene mine. For å komme skikkelig i gang fant jeg ut at det var nødvendig med lærebøker. Bokhandel ble oppsøkt, jeg tuslet bort til hyllene der det hadde stått databøker sist gang jeg var der. Men der sto det ingen bøker om data, derimot enorme mengder med bøker om selvhjelp, selvutvikling, mystikk og gudene vet hva. Men jeg skulle ikke utvikle selvet, jeg skulle utvikle dataferdighetene mine. Etter litt virring rundt i butikken fant jeg en liten hylle med databøker, den var ikke like imponerende som selvhjelpsavdelingen, men jeg fant det jeg skulle ha. Kunnskap er ikke gratis, åtte hundre kroner fattigere ruslet jeg ut av butikken. Og det var bare to bøker, jeg kommer til å trenge flere.

Den dagen jeg kjøpte disse bøkene, var samme dag som Hanne Bjurstrøm var ute og sa at sosialklienter ikke skulle få mer penger og det til tross for at NAV anbefaler at de bør få mer å leve av. Noe som vil si at gode lærebøker er noe en sosialklient bare kan drømme om, selv om det kan være et viktig middel til å lære noe som er nyttig i arbeidslivet. En sosialklient må muligens søke på jobber i vikarbyråer, slik jeg har vært nødt til å gjøre og kanskje også en lagerjobb. Der støter en gjerne på en database, som kan virke temmelig forvirrende sånn med én gang. Da er det en enorm fordel å være vant til å ta seg fram i diverse dataprogrammer og jo raskere en klarer det man skal gjøre, jo større er sjansen for å få fortsette. Man leies ofte inn for noen få dager i første omgang, og da er det viktig at man gjør en god jobb, ellers er det ut med deg og inn med noen andre. Fattigdom er muligens lærerikt, man skjønner ett og annet som det kan se ut som Bjurstrøm har gått glipp av, men det er ikke en type kunnskap man har bruk for i arbeidslivet.

Skal jeg komme med noen konklusjon her, må det bli at folket spiser smør og bedriver selvutvikling, debatter om debatter kan være ubehagelige og at kunnskap er dyrt, men nyttig.

lørdag 26. november 2011

Pc-løse dager

Jeg mener jeg flere ganger har omtalt meg selv som pessimist her på bloggen, men støtt og stadig viser det seg at jeg heller er i overkant optimistisk. Sånn som i forrige uke, torsdag leverte jeg omsider pc-en på verksted, der den skulle gjennomgå en skikkelig overhaling og oppgraderes til siste versjon av Windows og Office. Jeg regnet med at jeg skulle ha den hjemme igjen allerede på fredag, da det flere ganger før har skjedd at jeg knapt har kommet hjem før jeg har fått beskjed om at den er ferdig. Slik gikk det ikke denne gangen, jeg fikk den riktignok tilbake på fredag, men først en uke etter.

Etter som dagene gikk begynte jeg å lure på hva som hadde skjedd. Jeg opplevde mye tull for noen år siden da det var noe veldig gærent med min forrige pc og jeg fikk den hjem flere ganger i meget stusselig forfatning. Hver gang skyldtes det kommunikasjonssvikt, helt til dette ordet var blitt så tynnslitt i kantene at man skyldte på miskommunisering. Jeg lurte på om det var noe slikt som hadde inntruffet også denne gang, men den sene leveringen skyldtes visst ombygging denne gang. Onsdag kveld kikket jeg innom for å se, da holdt de på å kjøre recovery, den ville bli ferdig om en eller to dager.  Det var den tiden det ville ta å legge inn Office og Photoshop. Nå har det seg sånn at jeg har lagt inn både Office og Photoshop selv noen ganger, greit nok at det tar sin tid, men to dager har det nå aldri tatt. Uansett, nå er den omsider hjemme igjen, jeg har lastet inn Spotify og lagt inn det meste av det som befant seg på den eksterne harddisken. Så gjenstår installering av skriver og diverse annet som trengs, jeg får ta det etter hvert. Å installere programmer er litt som å se på maling tørke, ganske kjedelig. Jeg har lastet ned enorme mengder med tillegg til Photoshop, pensler og annet som er veldig kjekt å ha, men som er utrolig trøttsomt å få på plass igjen.
Å være uten pc har også vært kjedelig. Jeg fikk liv i stereoanlegget igjen, det var det lenge siden jeg har brukt. Og jeg har lest, jeg har fremdeles mange uleste bøker i hylla, så jeg har ikke lidd noen nød. Dessuten har jeg begynt å strikke på en genser, og håper at denne faktisk blir en genser, og ikke et digert telt, slik som den jeg ble ferdig med for en stund siden. Jeg ville ha en stor og romslig genser og sånn sett fikk jeg vel det jeg ønsket meg. Synd at jeg er så lite interessert i camping, nå som jeg har strikket meg telt. 

Når det som gjenstår av programmer er på plass og kjipe handlinger som betaling av regninger er gjort, gjenstår oppgradering av egne datakunnskaper. Jeg var en gang ganske flink med office-programmene, men nå kan jeg omtrent bare skrive i Word og legge sammen i Excel.  Jeg hadde Office-2003 på pc-en da jeg leverte den og den nye versjonen er jo ganske annerledes. Jeg har brukt 2007-versjonen, på jobb og kurs. Mitt første møte med den versjonen var rimelig brutalt, jeg var på jobb og fikk i oppgave å lage en tabell, to stykker satt og så på og skulle fortelle meg hva som skulle legges inn. Da gjaldt det å se smart ut, selv om jeg ikke følte meg sånn. Men det gikk, det var jo ganske logisk lagt opp og de som så på var ikke særlig bevandret i Word, så de syntes visst jeg var riktig så flink. Nå får jeg prøve å bli flink igjen, en gang syntes jeg det var ganske artig å holde på med de forskjellige programmene i Office, selv Excel syntes jeg var greit, selv om egentlig ikke kan fordra tall. 

Det er uansett godt å ha maskinen hjemme igjen, det var litt tomt i huset uten.


onsdag 9. november 2011

Det sosialistiske familieparti

Noen ord fra en som er singel, usynlig og provosert
For en stund siden skrev jeg en bloggpost med tittelen Tomme ord om singelpolitikk. Disse tomme ord tilhørte Audun Lysbakken, bloggposten omhandlet et stykke han skrev i 2007 hvor han avsluttet med følgende ord: Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.

Store ord og fleskefett setter seg ikke fast i halsen, som man pleide å si der jeg vokste opp. Noe som sikkert er riktig, derimot kan begge deler ha en kvalmende effekt. Som singel og barnfri har jeg blitt lettere kvalm av å se Lysbakken i fri dressur de siste dagene. Alle snakker om familiepolitikk, det skal være sikkert og visst, siste nå er også pappagrupper! Dersom det fremdeles finnes noen barnfrie og single blant SVs velgere er det neimen ikke Lysbakkens skyld.

SV har jo et noe merkelig navn, Sosialistisk venstreparti, det er liksom ikke så mange sosialistiske høyrepartier, eller hva? Så hva med å skifte navn til Sosialistisk barneparti, Barnslig venstreparti eller Sosialistisk familieparti?

Og når jeg først er i gang, det snakkes hele tiden om småbarnsfamilier, men vi er da virkelig ikke en nasjon av småbarnsfamilier. For det er jo sånn at unger vokser opp, følgelig er heller ikke de som får barn småbarnsforeldre hele livet. Og for dem som har store barn er det kanskje andre ting som viktige, boligpolitikk for eksempel, det er ikke alle som har råd til å sponse barna sine med bolig.

Lysbakken vil sikre småbarnsmødre en times ammepause om dagen. Dette forutsetter at folk bor like ved der de jobber. Det er det mange som ikke gjør, hva med dem som bruker minst en time for å komme seg til jobben, det er det faktisk en del som gjør. Hvor lang ammepause har Lysbakken tenkt å dele ut til disse? SV vil jo at folk skal reise kollektivt, hvis jeg har oppfattet dem riktig. Og da er det gjerne sånn at det går en ekspressbuss morgen og ettermiddag, skal man hjem midt på dagen er man derimot henvist til en somlebuss som kan bruke tre ganger så lang tid på veien, dette vet jeg av egen erfaring. Følgelig lurer jeg litt på hvordan disse ammepausene skal fungere i praksis.

Lysbakken er antagelig SVs neste leder, selv har jeg ingen planer om å bli SV-velger igjen. Partiet holder seg fremdeles med det noe baktunge slagordet ulike mennesker – like muligheter. Og da lurer jeg virkelig på hvem de ulike menneskene er. Dessuten lurer jeg veldig på hvor vi single som føler at vi hører til på venstresiden skal gjøre av oss.

søndag 6. november 2011

Arbeidermusikk 3

De som har lest litt på denne bloggen har sikkert fått med seg at jeg har et spesielt forhold til Irland og irsk musikk. Og da må det selvfølgelig dukke opp noe irsk i serien med arbeidermusikk. Jeg har valgt  sangen Ordinary Man med en av mine favorittartister, Christy Moore. Som det framgår av introduksjonen er dette egentlig en engelsk sang, uten at det gjør noe. Det er ikke sjelden man hører så vel engelske som skotske sanger bli spilt på irske puber, denne har jeg hørt mange ganger. Fin sang og en god tekst, som dessverre er svært aktuell i disse dager.


fredag 4. november 2011

Tabloider nok en gang

Pc-en min skal om ikke lenge gjennomgå en skikkelig oppgradering, i den forbindelse driver jeg og rydder opp litt. Det ligger en del ting og tang og flyter bortover, som ikke nødvendigvis behøver å bli med videre. Og da kom jeg over disse forsidene til Dagbladet, som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Disse har jeg faktisk tenkt å ta vare på, fremdeles til skrekk og advarsel.

Når jeg fikk se disse var det noe jeg begynte å lure på, og som kanskje noen har svar på. Det sies jo at løssalgsavisene må ha slike forsider for at folk skal kjøpe dem. Så det jeg lurer på er om det virkelig er noen som, når de ser slikt som dette skrike mot seg, tenker at i dag må jeg simpelthen kjøpe Dagbladet, dette må jeg virkelig lese mer om. Eller om folk bare kjøper dem av gammel vane, eller uvane, alt etter som man ser det. Dessuten lurer jeg på om det er tilfeldig at det er reklame for piller mot hodepine nederst på den ene forsiden. Man kan jo lure…



Arbeidermusikk 2

I annen del av serien med arbeidermusikk er det på tide å tørke støv av en av min ungdoms helter, Bruce Springsteen. Den utvalgte låta, som burde passe bra i denne sammenhengen, er Factory fra Darkness of the Edge of Town, utgitt i 1978. Jeg var en stor fan av Springsteen i første halvdel av åttitallet, men så kom det en periode der jeg syntes han ble litt kjedelig. Da han kom med We Shall Overcome – The Seeger Sessions i 2006 ble interessen vakt på nytt, et utrolig bra album, etter min mening. Jeg har også stor sans for Working on a Dream, som utkom i 2009.



søndag 30. oktober 2011

Arbeidermusikk 1

Jeg har tenkt å starte en serie her på bloggen med arbeidermusikk. Jeg har jo luftet mine frustrasjoner her både titt og ofte over synsernes evinnelige hang til å koble arbeiderklassen med dansebandmusikk. Jeg har også innsett at dette er noe jeg burde tatt med godt humør, men det har jeg altså ikke klart å gjøre. Det har vel å gjøre med at disse påstandene dukket opp samtidig med at lønna ble mindre og arbeidspresset større og da er det ikke alltid at ens humoristiske sans er helt på topp. Nå er vel egentlig det å krangle med folk på grunn av at de liker en annen type musikk en meg selv noe jeg har lagt bak meg. Livet har tross alt lært meg at folk ikke behøver å være duster og idioter fordi om de har en annen musikksmak enn det jeg har. At enkelte synsere ikke later til å ha kommet til samme erkjennelse får være deres sak.

I stedet for å hyle, skrike og bære meg over gnålet om at samtlige i arbeiderklassen digger dansebandmusikk, skal jeg heller finne fram noen låter som er relevante når det er snakk om arbeiderklassen. Nå er det jo ikke slik at musikken man hører på må ha relevans til den hverdagen man opplever. Kommer jeg sliten hjem etter en hard dag på jobben hører jeg gjerne på rolig klassisk musikk. Kanskje fordi det er en type musikk som løfter meg ut av hverdagen, og det kan det absolutt være et behov for.

Det kan synes naturlig å starte med Working Class Hero med John Lennon. I ungdommen hørte jeg mye på Beatles og John Lennon, sånn sett kan man si jeg ble tidlig gammel, allerede i tenårene satt jeg og surmulte over at mye, om ikke alt, var bedre før. I hvert fall syntes jeg at mye gammel musikk var bedre enn det som ble spilt på den tiden. Uansett, jeg hadde kanskje ikke verdens dårligste musikksmak i ungdommen, jeg synes fremdeles at dette låter veldig bra.


torsdag 27. oktober 2011

Tabloide uvesentligheter

I dag sto jeg nok en gang i kassakø og nok en gang skrek tabloidenes førstesider mot meg. De var neppe verre enn de pleier, det er vel snarere slik som dette de har det med å være.


Et ord fra gamle dager dukket opp i hodet mitt, ordet var folkeopplysning, noe dette neppe kan sies å være. Så hva kan det kalles? Folkeformørkning eller folkefordumming? Folkeinnskrenkning, kanskje? Sex og flatere mage, det er viktig det. For det skjer jo ikke noe særlig av betydning i verden, eller hvordan var det nå egentlig?

Men det skal de ha, tabloidene, at dersom det finnes noen her i landet som ikke har fått med seg hvordan denne helsikes terroristen ser ut, så er det ikke deres skyld.

søndag 9. oktober 2011

En vakker dag i oktober

Det er sent på kvelden, det er søndag og det har regnet i dag. Tenk det, regnvær på en søndag og det i verdens beste land å bo i! Sånt går da rett og slett ikke an! Jeg dropper forsøket på å være surmaget sutrekopp av den sorten som regjerer i diverse kommentarfelt rundt om på nettet. Etter å ha gått en tur, som startet før det begynte å regne og som ble avsluttet i regn, la jeg meg på sofaen og leste den siste boka til Karin Fossum mens jeg tømte i meg noen av de evinnelige tekoppene jeg har det med å innta. Og det var jo slett ikke så verst.

Nå har det jo vært mye fint vær i det siste, og for ett par dager siden gikk en fin tur med min alltid like entusiastiske turkamerat, Støver’n. Jeg nøt de flotte fargene, og Støver’n fant tydeligvis mange spennende lukter, så vi koste oss begge to. Jeg tok noen bilder på vår vei, noe Støver’n synes det er litt kjedelig at jeg gjør, siden det innebærer stopp og det er han ikke alltid like begeistret for. Men stort sett kommer vi til en slags enighet om det meste, Støver’n og jeg. Høsten er jo en fin tid for bilder og her er noen av bildene jeg tok.




 
 




tirsdag 27. september 2011

Skal vi snakke om klasse?

Forsøk på å få i gang en debatt
I sommer fikk jeg følgende forslag fra en som har kommentert mye her på bloggen i det siste: Ville forresten vært artig med en diskusjon på bloggen som tar opp dette med klasseforskjeller generelt. Hva er klasseforskjeller? Hva skaper dem? Er det store forskjeller mellom mennesker i ulike sosiale klasser? etc.

Og det kunne jo være interessant, men akkurat da var det ferietid, så jeg lovte å komme tilbake til saken når folk hadde kommet seg ut av feriemodusen. Så kom den 22. juli, deretter var det valgkamp, og midt oppe i valgkampen stakk jeg en tur til England.  Nå da valget er over og man har fordøyd resultatet, får vi prøve om det er mulig å få til en debatt her på bloggen. Dette er jo ikke av de mest trafikkerte eller kommenterte bloggene, så det spørs om det blir særlig futt i debatten, men det koster ingenting å prøve. Alle kommentarer mottas med stor takk og det hadde vært spennende om noen som nettopp har disse holdningene til arbeiderklassen som jeg har tatt opp så mange ganger, hadde lagt igjen en kommentar.

Jeg kom for en tid over en kommentar i Aftenposten som er relevant i sakens anledning, den kan leses her. Jeg har til det kjedsommelige gitt uttrykk for at jeg er inderlig lei av at når man skriver om arbeiderklassen så nevner man alltid slikt som danseband, Se og Hør, camping osv. Arbeideren framstilles som en tulling i grilldress, som slafser i seg grandiosa, stemmer Fremskrittspartiet og som i det store og hele er fordomsfull og kunnskapløs.

Fordi jeg har jobbet så mange steder, har jeg møtt veldig mange fra arbeiderklassen. Det jeg har følt jeg har hatt felles med alle disse menneskene har vært opplevelsen av ikke å bli verdsatt, arbeidsgivere som ønsker å få oss til å yte mest mulig mot minst mulig lønn. At vi må bytte helse mot lønn, jeg har møtt langt flere med ødelagt helse enn ihuga dansebandentusiaster. Vi har delt frustrasjoner over at vi opplever stadig større arbeidspress og mindre kontroll over egen arbeidsdag. Samtalene om problemer med å finne billig nok bolig har vært langt flere enn dem om hva som står i siste nummer av Se og Hør. Det er dette jeg har hatt felles med mine kolleger, det er slike erfaringer som har knyttet oss sammen, i langt større grad enn vår angivelig dårlige smak og usunne vaner.

Dette nevnes i liten grad når man skriver om arbeiderklassen, en grunn er antagelig at den som skriver ikke har vært der selv og følgelig vet lite om hvordan hverdagen til arbeidsfolk faktisk er. Som leser får jeg en følelse av at det viktigste er å ta mest mulig avstand og å fortelle alle som gidder å høre på hvor mye bedre smak og vaner man selv har. Arbeiderklassen omtales gjerne som om det var én person og dessuten en riktig så endimensjonal en. Hele arbeiderklassen framstilles som en ansiktløs masse, ikke som enkeltpersoner med egne følelser, drømmer og interesser, anonyme pappfigurer man kan latterliggjøre og tråkke på. Det ser ikke ut til at de som skriver tar i betraktning at også folk som tilhører arbeiderklassen kan komme til å lese det som skrives.

Det som har slått meg er at disse som skriver slikt selv framstår som en smule endimensjonale, som om de mangler egen identitet, påstandene er de samme, selvgodheten er den samme. Språkbruken er ofte fantasiløs, slik som stykket til Hjelseth, som hadde tittelen Å ta arbeiderklassen på alvor, det gnistrer ikke akkurat av originalitet. Mulig man kan mene det er småpirk å påpeke en fantasiløs tittel, men når folk slår seg på brystet og hevder egen fortreffelighet, så burde man kanskje forvente noe mer velformulert enn dette?

Nå er det jo slik at de fleste fordommer har et snev av sannhet i seg. Jeg har møtt noen av disse arbeiderne som er slik som det blir beskrevet, men jeg har også møtt så utrolig mange som har vært helt annerledes. Og jeg har møtt dem som har såkalt dårlig smak, men som har vært de snilleste og hyggeligste menneskene man kan tenke seg. De pliktoppfyllende og samvittighetsfulle menneskene som står på i jobbene sine, er hjelpsomme og gode mot kolleger, de fortjener så visst ikke å bli rakket ned på fordi musikken de liker ikke er bra nok, eller fordi de kanskje drar på camping i stedet for spennende reiser til fjerne himmelstrøk.

Når man leser om klasser, får man inntrykk av at det ikke er noen kontakt mellom de forskjellige klassene, det virker utelukket av at folk fra forskjellige klasser kan ha noe som helst til felles. Og ser man på den før omtalte teksten til Hjelseth, så sier han jo også at han har absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. For deler av arbeider- og middelklassen er det litt annerledes. Jeg har møtt mange fra middelklassen jeg har hatt mye til felles med. Det kan dreie seg om felles smak når det gjelder musikk, felles holdninger på en rekke områder, men også rett og slett at man er på bølgelengde og forstår hverandre. Jeg har møtt folk med samme sans for humor som meg selv og det er jo alltid artig. Men det forutsetter jo at man faktisk har en viss humoristisk sans, noe enkelte kan se ut til å mangle.

Så hvorfor er det sånn at når jeg leser om arbeiderklassen så er det svært vanskelig for meg å kjenne meg igjen i det som skrives? Noen som har meninger om det? Ellers er alle kommentarer som har med klasse og klasseforskjeller å gjøre velkomne.

En oppdatering: Da jeg hadde lagt ut denne bloggposten kom jeg over en artikkel fra Haugesunds Avis med overskriften Harry. Her kan man blant annet lese: I verdens rikeste land eser middelklassen ut. En middelklasse som trenger noen å se litt overbærende ned på.

Middelklassekulturen kjennetegnes av redselen for å være harry, mener sosialantropolog Runar Døving. Fenomenet er det sosiologer kaller distinksjoner, forskjeller. Slik stripene på uniformen viser hvilken grad i militæret du tilhører, brukes smak for å skille deg ut fra dem du ikke vil identifisere seg med. Middelklassen er spesielt opptatt av dette. De streber oppover ved å markere avstand, forteller Døving til Haugesunds Avis.

Mat brukes i en del tilfeller for å markere avstand. Man vil ikke være harry, og tar dermed avstand fra visse typer matretter som grandiosa og ketchup, forteller han.
Pizza Grandiosa, selve symbolet på harry mat. Det er ikke nødvendigvis smaken som gjør den så foraktet i enkelte kretser.

 Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

 Min opptagelse av å studere fenomenet var at de som selv ikke har problemer med å spise for eksempel Grandiosa ikke brydde seg om at noen foraktet retten. Mange visste ikke at den var problematisk. Av det utledet jeg at samfunnsgruppene snakket forbi hverandre, at de ikke tilhørte samme smaksunivers, føyer han til.

Er det noe håp om en mentalitetsending? At middelklassen blir så trygg på seg selv at den slipper å konsentrere seg om alle andre? Neppe. Ifølge Døving kommer det stadig nye generasjoner som vil lære seg den gode smak.

Jeg kom også over en masteroppgave i sosiologi av Thale Jacobsen Åsli, den har tittelen Den norske arbeiderens livsverden. Jeg har bare kikket litt på den, det som slo meg var språket til arbeiderne som intervjues, det er snakk om tolv industriarbeidere i alderen 21 – 30 år. Her noen eksempler:

Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går liksom, vi som har drivi med det.

Nei, altså du må gjøre jobben din. Må gjørra’ det du skal, det… - sitter du på ræva, og andre.., holdt jeg på å si - må gjørra’ arbeidet for deg.., da stiller’u…. Alle må ta en del av kaka lissom, alle må bidra. Nå er vi lissom tre støkker på ene sida som skal gjørra’ akkurat det samma alle tre, og da deler vi på å gjørra’ det og passer på at ingen må gjørra’ alt, og noen bare sitter der, for daa - da kan hende det fort blir litt kjekling og - og lissom ja, ”du hakke gjort no’ i dag”.

Det spørs lissom, kjenner jeg personen og sånn lissom, så, men jeg hadde nok ikke engasjert en jeg ikke kjenner tel det, trur jeg lissom.

Jeg har sett tilsvarende språk andre steder når arbeidere siteres og jeg reagerer på den påfallende klønete ordbruken. Jeg kan ikke se at det er noe forskjell på språket til de tolv arbeiderne, jeg tar et lite forbehold da jeg leste rimelig lettvint gjennom. Nå er det ikke denne oppgaven i seg selv jeg er opptatt av, derimot at det så å si alltid er slikt hjelpeløst språk som brukes når folk fra arbeiderklassen siteres. Det stemmer ikke helt med mine egne erfaringer, noen er ikke gode til å ordlegge seg, det er riktig. Men det er også mange som har en helt annen formuleringsevne. Det er store forskjeller, på samme arbeidsplass har jeg møtt folk som er det man på en pen måte kaller enkle og har et språk som ikke er langt fra dette, mens andre er langt mer kunnskapsrike og velformulerte.

Dersom jeg hadde hatt et språk som befant seg i nærheten av dette, ville jeg fått store problemer de gangene jeg har vært nødt til å ta kontakt med f eks Arbeidstilsynet og Jussbuss som følge av problemer med arbeidsgivere. Jeg ville også hatt problemer med å kommunisere med størsteparten av de menneskene jeg har hatt kontakt med på fritiden.

Så nok en gang blir det vanskelig å kjenne seg igjen.

mandag 19. september 2011

Usmakelig bok

I våres snublet jeg over nettsiden til den meget alternative bokklubben Energica, noe som resulterte i en heller fleipete bloggpost. Vanligvis reagerer jeg med oppgitt latter og ditto hoderisting når jeg kommer over slikt. For noen dager siden kikket jeg tilfeldigvis innom siden til denne bokklubben igjen. Kanskje for å få noe å le av, der jeg satt og slet med en hardnakket forkjølelse jeg hadde pådratt meg borti England, den var riktignok på hell, men formen var fremdeles laber, så noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på å komme tilbake til normal form. Men denne gangen greide jeg ikke å le, jeg ble provosert og dessuten trist.

Forfatteren av boken jeg leste om denne gangen ble etter det som står en gang rammet av en alvorlig kreftsykdom. Etter å ha prøvd så vel tradisjonell som alternativ behandling skal hun angivelig greid å helbrede seg selv i løpet av et øyeblikk. Vidundermetoden heter visstnok thetahealing, og det er denne healingen som er tema for boka. Her er noe av det man kan lese om boka: På thetainivå kan du oppleve spontan fysisk helbredelse, sier Vianna, og hun vet hva hun snakker om. Det skjer når vi gjennom direkte kommunikasjon med skaperen befaler en forandring av inngrodde negative budskap som jevnlig overføres fra sinnet til kroppen. Hvis kroppen ikke mottar spontan helbredelse når befalingen er fremsatt, foreligger det en underbevisst programmering som blokkerer. Denne programmeringen må da finnes og forandres, noe som kan gjøres ved hjelp av teknikkene som beskrives i detalj i boken. Dersom man orker å lese mer, kan man gjøre det her.

Jeg kan le av det alternative til en viss grad, men ikke når man lover alvorlig syke mennesker helbredelse. Jeg vet om mennesker på min egen alder som har fått beskjed om at de har en uhelbredelig sykdom, at det ikke er noe håp, at de kommer til å dø. Dette har vært mennesker midt i livet, som ennå har så mye ugjort. Hvordan det føles å få en slik beskjed tror jeg er vanskelig å tenke seg. Jeg kan forstå at man blir desperat, at man ønsker å prøve absolutt alt, selv om man innerst inne vet at det er håpløst.

Da jeg leste omtalen av denne boka oppfattet jeg den som kynisk og usmakelig, et hån mot alvorlig syke mennesker. Finnes det virkelig ingen grenser for hva slags nonsens det går an å gi ut i bokform?


tirsdag 13. september 2011

Vakre Cambridge

Jeg kom hjem fra England i midten av forrige uke og oppdaget til min store overraskelse at det bare var noen få dager igjen til valget. Det hadde jeg overhode ikke tenkt på mens jeg var i England. Men jeg tenkte så det knakte på søndag, og tror jeg kom fram til noe som er til å leve med. Nå gidder jeg rett og slett ikke å angre på valget jeg gjorde.

Men over til turen, jeg dro først til Cambridge. Da jeg for mange år siden var på språkkurs i Oxford håpet jeg at jeg skulle få anledning til å ta et tilsvarende kurs i Cambridge. Slik gikk det dessverre ikke, men nå ville jeg i hvert fall se byen. Og det angrer jeg ikke på, for Cambridge er utrolig vakker, koselige smågater og storslåtte bygninger. Også er det jo lettvint og greit å reise i et land der de snakker forståelig språk. Verden er heldigvis så logisk innrettet at folk snakker engelsk i England.

Nå har det seg jo sånn at enkelte mener at jeg i egenskap av å tilhøre arbeiderklassen ikke er i stand til å si et kvekk på engelsk, jeg skal sågar være så dårlig i engelsk at jeg ikke en gang er i stand til å betale for meg på undergrunnen i London. Heldigvis er dette bare tullball, ellers hadde det blitt vanskelig, for dette var det første som måtte gjøres etter at jeg hadde landet på Heathrow. Skulle jeg liksom stått der og sagt at dessverre, siden jeg tilhører arbeiderklassen så er det for vanskelig for meg å betale for billetten. Fyren i billettluka måtte jo trodd jeg var idiot, forresten det er vel akkurat det jeg er, hvis man skal tro det som skrives.

Nå kreves det jo ikke rare kunnskapene for å kjøpe billetter, verken på undergrunnen eller til toget. Og når jeg først er i gang, kan jeg jo stresse litt mer med disse arbeiderklassegreiene. Dette burde være unødvendig, men det ser det dessverre ikke ut til at det er. Som jeg vel har vært inne på før her på bloggen, så har jeg ikke noe ønske om å framstå som voldsomt smart, for det er jeg ikke. Men det er forskjell på å kunne litt, og ikke å kunne noe i det hele tatt. Det kreves ikke store kunnskaper for å kjøpe billetter, bestille mat, sjekke ut og inn av hoteller. Dessuten synes jeg folk i England stort sett snakker veldig tydelig, et resultat av mange turer til Irland, der folk ikke tar det så nøye med klar og tydelig uttale.

Uansett, det var fint å komme til Cambridge, se noe nytt uten at det bød på de store utfordringene. Det er deilig å være i en vakker by, glede seg over praktfulle bygninger og koselige gater. Jeg hadde satt av to hele dager i Cambridge, det var akkurat passe, da syntes jeg at jeg hadde fått med meg det vesentlige og dro videre til London, det er det alltid nok å foreta seg. Her er noen bilder fra Cambridge, en by jeg trygt kan anbefale.









søndag 28. august 2011

Om å ta arbeiderklassen "på alvor"

Om en kronikk jeg ikke greide å ta "på alvor"
Under søndagsfrokosten i dag fikk jeg meg en god latter. Jeg satt og bladde i helgens utgave av Klassekampen, og der dukket det jaggu opp en kronikk om arbeiderklassen, en av disse akk så typiske tekstene jeg har omtalt så mange ganger før her på bloggen. Den tiden da jeg ble irritert, lei meg, forbauset eller regelrett forbanna, ser med andre ord ut til å være over. Nå satte det meg egentlig i påfallende godt humør, kanskje fordi det tok tankene vekk fra at det snart er på tide å pakke kofferten. Undertegnede har nemlig tenkt å rømme landet for noen dager, og lider av en tilsynelatende uhelbredelig pakkeangst.

Kronikken er skrevet av Arve Hjelseth, som for øvrig har vært nevnt her en gang før. Dagens mesterverk har en tittel så original og velklingende at jeg rett og slett gir meg helt over, Å ta arbeiderklassen på alvor. En av grunnene til at jeg ikke helt greier å ta Hjelsets skriblerier på alvor, er blant annet skriften over overskriften, der står det nemlig: I likhet med store deler av venstresiden, har jeg absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen. La meg også nevne at det hele er illustrert med et bilde av en campingvogn.

Hjelseth skriver innledningsvis at for å få fram et poeng kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Nå har det seg vel slik at man alltid er svært sparsom med nyansene når man omtaler arbeiderklassen. Han begrunner hvorfor han absolutt ikke har noe til felles med arbeiderklassen med følgende: "…ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. jeg hører nesten utelukkende på P2, i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg her helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid…"

Litt overraskende at han ikke sier at han ikke hører på dansebandmusikk eller spiser grandiosa, men det er sikkert bare en forglemmelse. Uansett, han har jo fått med seg mange nok av de velkjente påstandene man bruker når arbeiderklassen skal omtales. Under dette skriver han: Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever på?

Da må jo svaret bli at det har han overhode ingen grunn til. Et annet spørsmål han burde ha stilt seg er om det virkelig er gjennomsnittsnordmannen han har beskrevet. Kanskje Hjelseth og andre synsere burde spørre seg om det bildet de gir av den såkalte gjennomsnittsnordmannen, noe som vel betyr arbeiderklassen, er like unyansert og meningsløst som det bildet Christian Tybring-Gjedde og andre i Frp, tegner av innvandrere. Hvordan hadde reaksjonene blitt dersom man innledet en kronikk med å bedyre at man har absolutt ingen ting til felles med innvandrere? 

I kjølvannet av 22. juli har det vært mye snakk om at vi må unngå å gjøre innvandrere til de andre, og det advares mot generalisering. Men hvorfor er det så veldig greit at arbeiderklassen hele tiden gjøres til de andre, de man absolutt ikke har noe til felles med? Og tror man at man får de mest innvandringsskeptiske blant arbeiderklassen til å bli mindre skeptiske, når det er greit å omtale dem på en langt mer stigmatiserende måte enn det som er tillatt når det gjelder innvandrere?

Jeg og Arve Hjelseth har nok – ganske riktig – ingenting til felles, til tross for at det – jeg vil nesten si dessverre – ser ut til at det er en del vi begge to ikke gjør, som å lese kioskromaner og Se og Hør, høre på P4 eller ha campingvogn på Larkollen. I tillegg må sies at jeg ikke har TV, og overhode ikke er interessert i fotball. For øvrig har jeg sett at en del arbeidere er svært opptatt av fotball, så der ser det ut som om den godeste Hjelseth har noe til felles med arbeiderklassen.

Hjelseths budskap er at man ikke skal påtvinge arbeiderklassen middelklassens verdier og karriereorientering. Han nevner sosiologen May-Len Skilbrei, som har vist at arbeiderklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som likner deres egne. Dette påpekte Skilbrei også i boka Klassebilder, der nettopp hennes bidrag fikk ganske mye juling her på bloggen. Det var en tekst som var temmelig ubehagelig lesning for en arbeiderkvinne. Det var da den stakkars arbeiderhjernen min gikk helt i spinn og hentet fram et bilde av en gorilla i Dublin Zoo. Men hjernen min var kanskje ikke så til de grader på villspor som man først kunne tro. Det dreier seg om å bli beglodd av skapninger som ikke forstår hva man er for noe, men i motsetning til en gorilla, kan man spørre arbeideren om hva vedkommende tenker på og hvordan h*n har det. En annen ting er at denne flotte gorillaen synes å takle det å bli beglodd av måpende turister og hylende unger med en verdighet de færreste av hans tilskuere er i besittelse av. Slik jeg har sett en verdighet og evne til å takle slit og smerte blant mange av mine kolleger, samtidig som man må finne seg i å bli omtalt i nedlatende vendinger av synsere som framstår som om de aldri har snakket med en eneste representant fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen drømmer verken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere, skriver Hjelseth, en rimelig god iakttakelse, særlig med tanke på at den er skrevet av en som later til å tro at samtlige arbeidere holder seg med campingvogn på Larkollen. Men det må legges til at det er mange som ønsker seg over i bedre jobber, fordi folk endrer seg, og fordi arbeidslivet har endret seg. Dagens voksne arbeidere var unge i en tid da det ikke var fullt så vanlig at arbeiderungdom tok utdanning, dessuten har kanskje det som var en grei jobb for en del år siden, endret seg til det verre, med større arbeidspress og mer kontroll ovenfra. Jeg har møtt mange som har ønsket seg mer interessant og mindre slitsomt arbeid, noe det aldri snakkes om når arbeiderklassen omtales.

Selv om jeg lo godt av stykket til Hjelseth, blir jeg også en smule oppgitt. Det er trasig å lese denne regla med Se og Hør osv igjen og igjen, men der er ikke bare det. Det er noe med den totale mangelen på nye tanker og ideer, der innhold så vel som ordbruk virker slitent og resirkulert.
Jeg betviler ikke at Arve Hjelseth vil arbeiderklassen vel med sin kronikk, men når man blir så ivrig etter å understreke at man overhode ikke har noe til felles med dem det gjelder, blir det en svært klam og ikke særlig velkommen omfavnelse.

Nok om det, kanskje på tide å tenke litt over hva jeg skal pakke ned i morgen. Nei, jeg skal ikke på camping på Larkollen, ei heller til noe eksotisk og spennende reisemål. Jeg skal bare en liten tur til England, noe som burde bli spennende nok, siden jeg har lest at jeg i egenskap av arbeiderklasse-individ har store problemer med å snakke engelsk.

En oppdatering: Mens jeg koste meg i England har artikkelen til Hjelseth kommet på nett og kan leses her. Takk til Sigrun som gjorde meg oppmerksom på det, ellers hadde jeg ikke oppdaget det.


onsdag 24. august 2011

Valgets kvaler

Hva stemmer man når man er usynlig for samtlige partier?
Så var valgkampen i gang. Det kan se ut som om enkelte lokalpolitikere er rimelig desperate i år, jeg har nemlig opplevd at man prøver å bestikke stemmekveget med godsaker av ymse slag. På lørdag mottok jeg en karamell fra SV, som til og med var pakket inn i SV-papir. Rett før overrekkelsen av karamellen, ble jeg for første gang forsøkt påpakket propaganda fra Fremskrittspartiet. Det forundret meg, ikke minst fordi jeg gikk og trillet på sykkelen min, trodde ikke dette partiet var særlig glad i syklister.
Noen som muligens er blitt veldig glade i syklister, eller bare veldig desperate, er Høyre. De prøvde nemlig å stoppe meg da jeg syklet forbi, ville jeg ha kaffe? Nei, det ville jeg ikke. Men ville jeg ha bolle da? Nei, jeg ville ikke det heller. Når man nærmest løper etter syklister og skriker at de kan få bolle, da må man være desperat.

Ved kommunevalget for fire år siden stemte jeg ikke. Med unntak av det første året jeg hadde stemmerett, er dette den eneste gangen jeg ikke har stemt. Dette er ikke året for å tilbringe valgdagen på sofaen, mer demokrati osv, men jeg lider virkelig valgets kvaler. Singel, barnfri, bilfri, tilhører arbeiderklassen og har sett mer dritt i arbeidslivet enn de fleste, dessuten er jeg altså syklist. Flere ganger usynlig, med andre ord.

Under foregående valgkamper har man sett politikere fra venstresiden som klør seg i hodet og ikke skjønner hvorfor så mange fra arbeiderklassen holder seg hjemme på valgdagen. Da jeg lot være å stemme for fire år siden, var det ikke fordi jeg befant meg på sofaen, men derimot på jobb. Det var stort sett der jeg var akkurat på den tiden, sent og tidlig, hverdag som helg. Selve valgdagen var det kveldsskift, flere av mine kolleger hadde heller ikke stemt. Hadde disse politikerne som ikke skjønner hvorfor så mange arbeidere ikke stemmer, kommet og tatt en prat med oss, kan det hende de hadde skjønt hvorfor det er sånn. Men det gjorde de selvfølgelig ikke.

Det var for øvrig det året da jeg, som den hjelpsomme og snille personen jeg er, hadde skrevet en lang mail til Audun Lysbakken i SV, der jeg i det vide og brede la ut om hvorfor det hadde seg sånn at vi lavt utdannede og lavt verdsatte ikke stemmer. Han hadde nemlig gitt uttrykk for at han lurte på akkurat det. Jeg tror nok ikke hadde satte særlig pris på svaret. Det hele endte, som det framgår av denne bloggposten, at jeg fikk beskjed fra en fyr på partiets svartjeneste at jeg satte meg ned og syntes synd på meg selv. Det er muligens dette som er å ta folk ”på alvor”.

Jeg tok det derimot ikke særlig alvorlig, selv om jeg ble ærlig og redelig forbanna sånn umiddelbart. Men du verden for en god historie å fortelle venner og kolleger. Det ble ledd mye av den historien i etterkant, men det var en ganske ond latter, det må sies. Det handler vel også om kulturforskjeller, ikke mellom folk fra forskjellige land, men mellom forskjellige typer nordmenn. Jeg er vant til kundekontakt i privat sektor, hadde jeg sagt noe tilsvarende det vedkommende på SVs svartjeneste skrev til meg, til noen av dem jeg var satt til å betjene, hadde det for å si det mildt gått meg ille. Hadde jeg gjort noe slikt mens jeg jobbet for et vikarbyrå, hadde det vært ut på dagen, og jeg hadde neppe fått noe nytt oppdrag fra samme arbeidsgiver. På den tiden jeg fikk dette svaret, så jeg vikarer bli kastet ut fra jobben med øyeblikkelig virkning, uten at vi skjønte hvorfor det skjedde. Noen med litt makt hadde bare en dårlig dag. Sådan er hverdagen for vikarer, det er vel dette som er å være ”fleksibel”.

Sist vinter fikk vi skandalen med Adecco, og da oppdaget man at det finnes noe som heter vikarer, og jaggu hadde de det visst litt ugreit også. En av dem som fant tiden inne til å mene noe om vikarer var Inga Marte Thorkildsen, som kjent også fra SV. På bloggen sin skrev hun en post som heter Møte med en tidligere Adecco-ansatt. Her kan man blant annet lese:

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er en helt korrekt beskrivelse av vikarers hverdag, det skal hun ha. Men legg merke til hvordan hun skriver. Hun skriver om vikarene, og til noen andre, det later til at hun tar det for gitt at ingen som selv er i en slik situasjon leser det hun skriver, det er i hvert fall ikke vikarene hun henvender seg til. Akkurat slik man også skriver om andre som befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet. Og da er det kanskje ikke noe rart at mange avstår fra å stemme. Fordi ingen henvender seg til dem. Det er dette som er å være usynlig.

Når politikerne på venstresiden klør seg i sine mer og mindre kloke hoder og ikke forstår hvorfor mange fra arbeiderklassen ikke stemmer, burde de kanskje også tenke litt over hvordan de oppfører seg overfor arbeidere dersom de skulle støte på noen i privatlivet. Det er antagelig flere enn meg som har opplevd noe som kan minne om mobbing, fra folk som er med i styre og stell for et parti på venstresiden. Når trakasseringen går nettopp på at man ikke er fin nok, ikke vellykket nok, så gjør det seg svært dårlig. Slikt kan sikkert skremme noen fra å stemme, man har liksom ikke så lyst til å bruke en stemmeseddel der man ser navnet på en som har vært svært ubehagelig mot deg.

Med slike erfaringer i bagasjen, ble jeg ikke overrasket da jeg mottok den tåpelige mailen fra SVs svartjeneste. På samme tid fikk jeg for øvrig høre noen hjerteskjærende betroelser fra kolleger, blant annet en stygg historie om en sliten vikars opplevelser i møte med de ansatte ved et sosialkontor. Av hensyn til vedkommende som fortalte meg det, kan jeg ikke gå i detaljer, men tro meg, det var ille. Og når det gjelder SV, så er det vel ikke til å komme utenom at dette er et parti der mange har nettopp den type jobber. Det er med andre ord ikke helt utenkelig at navnet til en av dem som hadde vært så fæle mot min stakkars kollega, kunne dukke opp på SVs liste ved kommunevalget.

Det kan i det hele tatt se ut til at litt selvransakelse er på sin plass blant en del politikere på venstresiden. Ikke at jeg tror det blir noen, de er gjerne veldig fornøyde med seg selv, og later til å være svært imponert over egen evne til verbal nestekjærlighet.

Så hva skal jeg stemme? Ved valget for to år siden greide jeg det mesterstykket å angre mitt valg allerede på veien til valglokalet. Da stemte jeg Arbeiderpartiet, mest som en motstemme mot Fremskrittspartiet. Jeg hadde hatt mareritt om Siv Jensen som statsminister, og det var min skyld, fordi jeg ikke hadde stemt. Slikt ville man jo ikke være skyld i, derfor gjorde jeg som flere andre jeg kjenner, ga en motstemme. Og det er vel det vi gjør, en del av oss, vi stemmer ikke noen, vi stemmer mot noen andre. Nå får jeg bruke tiden fram til valget til å finne ut hvem som blir den heldige mottaker av min motstemme i år. Det blir ikke lett.

onsdag 17. august 2011

Kjerringa mot strømmen

Jeg har ved enkelte anledninger brukt ord som saueflokk og saueflokkmentalitet på denne bloggen. Noe som ikke har vært ment som kritikk av sauer, jeg er glad i dyr, men derimot vært ment som kritikk av folk som lider av en sådan mentalitet. Og dem synes jeg det til tider det er litt for mange av. Dessverre har jeg en lei følelse av at det blir stadig flere av dem.

Det er selvfølgelig enkelt å være enig med flertallet, i mange miljøer er man ikke særlig tolerant overfor de annerledes tenkende. Jeg vokste opp i et miljø der de fleste var annerledes enn det jeg selv var, noe som til tider var et slit. Man skulle ikke like annen type musikk eller ha andre holdninger, sistnevnte betydde vel helst at egentlig at man ikke skulle mene noe i det hele tatt. Jeg var negativ, fikk jeg vite og hadde jeg fått en krone hver gang jeg ble beskyldt for akkurat det, så hadde jeg vært rik i dag.

Etter hvert ble jeg flinkere til å passe kjeften min og mindre skråsikker i min sak. Men å være enig med flertallet, bare fordi det er flertallet, er noe jeg fremdeles har liten sans for.

For noen dager siden kom jeg over et dikt av André Bjerke, det heter Kjerringa mot strømmen, jeg har hørt eller lest diktet en eller annen gang for lenge siden. Siden jeg ofte har følt meg som kjerringa mot strømmen, synes jeg det passer å sette det inn her.


KJERRINGA MOT STRØMMEN

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, Hun er firhetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

André Bjerke


søndag 14. august 2011

Debatten etterpå...

Det har vært stille her på bloggen i det siste. Det har stokket seg litt i hodet mitt, det har vært så mye. Først den forferdelige fredagen, deretter møtte man vold og terror med blomster og lys, en vakker og sivilisert måte å reagere på. Så kanskje grusomhetene ville føre noe godt med seg, en mer saklig og skikkelig debatt, blant annet. Nei, nok en gang tok jeg feil. Det skjønte jeg da Petter Nome kom trampende inn på banen med Til dere som har fostret en drapsmann. Hadde det vært islamister som hadde stått bak terroren, så hadde vi antagelig hørt tilsvarende fra en eller flere i Fremskrittspartiet. Et parti jeg alltid har syntes vært usmakelig, men nettopp derfor mener jeg andre bør holde seg til en mer renslig retorikk. Så har det gått slag i slag, til bunnen er nådd så langt, og det kommer, kanskje ikke uventet, fra dette partiet, altså Fremskrittspartiet. Enkelte lokalpolitikere legger nå skylda på Arbeiderpartiet for det som har skjedd, ofrene fra terrorhandlingene skal angivelig være de første ofrene for norsk innvandringspolitikk. Og da føler jeg at jeg befinner meg midt oppi den rene, skjære galskap, den kommer jo fra alle kanter.

Når jeg har vært på jobb har det hendt at jeg hørt noen som har sagt at de ikke vil jobbe sammen med utlendinger. Det har gjerne vært på arbeidsplasser der man har hatt behov for en vikar, så har enkelte hylt opp om at de ikke vil ha en utenlandsk vikar. Dette har som oftest blitt begrunnet med en konkret historie, der det har framgått at vedkommende har hatt en eller flere uheldige erfaringer med folk fra andre deler av verden. Da har jeg hørt på det vedkommende har sagt, ikke sagt imot, da det godt kan være at det stemmer. Men når kollegaen har snakket ferdig, har jeg fortalt om konkrete positive erfaringer jeg selv har hatt med utenlandske arbeidskamerater. Dette har fungert, kollegaen tror på det jeg sier og mumler gjerne noe om at de er vel ikke like alle sammen. Jeg tror mer på den metoden enn å beskylde vedkommende for å lide av fremmedfrykt, islamofobi og rasisme, for deretter å slå i bordet med at innvandrere er en ressurs.

Jeg har jobbet sammen med så vel muslimer som frp-velgere, antagelig i motsetning til mange av dem som er ute og synser og mener til de store gullmedaljer. Jeg har opplevd at man kan få sans for folk som er veldig forskjellige fra en selv. Jeg har skrevet om høylytte og brautende frp-velgere som kan være en pest og en plage. Men jeg har også opplevd at det slett ikke alltid er sånn, noen av dem som stemmer Fremskrittspartiet er hyggelige folk, men de er frustrerte og oppgitte, føler at de ikke blir sett, noe de heller ikke blir. Jeg synes det er tilgivelig for en som føler seg venneløs politisk sett, å la seg lure av falske venner. Dette er ikke de samme som oppfatter nettet som et digert offentlig toalett de kan fylle opp med dritten sin, det er heller snakk om forsagte mennesker som ikke sier stort, som går gjennom livet med bøyd nakke og lua i hånda, som må finne seg i dårlig behandling fra arbeidsgivere samtidig som de blir latterliggjort og stigmatisert i media. Det kan være de samme som snakker varmt om en utenlandsk kollega, som blir rasende når en asylsøker blir kastet ut av landet på brutalt vis. Og som jeg også har sett, hisser seg voldsomt opp når en vikar blir dårlig behandlet av byrået sitt og mener at vedkommende burde organisere seg så fort som mulig. Dette er ikke ment som noe forsvar av ledelsen i Frp, men synserne på venstresiden bør avstå fra å latterliggjøre samtlige av partiets velgere, heller spørre seg om de ikke har sviktet litt selv.

Jeg tilhører en gruppe som ikke har det med å ytre seg om innvandring i det offentlige rom. Muligens er det snakk om det tause flertallet, vi som ikke holder oss med konspirasjonsteorier eller skjeller og smeller i samtlige kommentarfelt vi kommer over. Vi som heller ikke bruker ord som ressurs, mangfold, eller beskylder andre for å lide av fremmedfrykt eller islamofobi så fort de kommer med en negativ bemerkning om innvandrere. Når slike som meg snakker sammen om slike temaer, snakker vi gjerne om konkrete erfaringer, både positive og negative. Vi har møtt folk fra forskjellige land som vi har likt godt, men så kommer det vanskelige, vi har også negative erfaringer. Og dem skal man vel helst ikke snakke om. I mange tilfeller gjelder det dårlige erfaringer med utenlandske naboer. Selv har jeg bare positive erfaringer med utenlandske kolleger, jeg har møtt utrolig mange hardt arbeidende og hyggelige folk fra mange forskjellige land, folk som har gjort tunge dager lettere å komme gjennom. På den annen side har jeg dessverre dårlige erfaringer med utenlandske naboer og det er langt fra hyggelig. Det har vært folk som bråker, søpler og har et meget avslappet forhold til alt som heter husordensregler. Når man bor i et nabolag hvor man opplever slikt, så er det ikke snakk om at alle ens utenlandske naboer oppfører seg på den måten. Men det er dem som bråker man hører, og det er søpla til dem som søpler man må vasse i. Da blir man sur, og når man kommer sammen med venner hender det at man blåser ut. Men slike samtaler likner likevel ikke det man leser på nettet, da det fort blir snakk om de gode erfaringene, om de hyggelige og flotte menneskene vi også har møtt. Noen kan være svært oppgitt over enkelte naboer, samtidig som de har et svært godt forhold til en eller flere utenlandske naboer, som heller ikke setter pris på oppførselen til disse andre. Uansett, når man snakker om slike erfaringer gjøres det oftest lavmælt, mens man kikker seg rundt i skrekk for at et eller annet ekstremt politisk korrekt menneske skal komme hoppende fram og skjelle en ut, og det hviskes at det er jo ikke lov å si det men…

I det siste har jeg tenkt at kanskje vi som forholder oss til det vi faktisk opplever burde begynne å delta i nettdebattene. Det er en enorm forskjell på å si at man har en og annen negativ opplevelse, til det jeg lest av kommentarer. Uansett hva den ovenstående artikkelen måtte inneholde, greier enkelte å gulpe utav seg en smørje av beskyldninger mot muslimer, sosialister, feminister, klimahysterikere og gudene vet hva. Den totale mangelen på respekt for andre mennesker er skremmende, og man kan jo lure på hvorfor de framstår så til de grader hatefulle. De jeg har møtt i arbeidslivet som har gitt uttrykk for holdninger som ligger nært opptil dette, har ikke vært de som har hatt det verst. Mens den fattige og fortvilte vikaren lavmælt forteller at hun knapt har råd til å betale husleia, sitter velfødde mennesker som er fast ansatt og har en lønn å leve av, samt hus, bil og hytte, på pauserommet og skriker ut sitt sinne over fartsgrenser og annet som ikke er mye å bære seg for.

Nå er den forsinkede valgkampen i gang, jeg håper den blir noenlunde saklig og ordentlig, men jeg er slett ikke sikker. Vi får håpe det beste, både for valgkampen og den videre debatten framover.


søndag 24. juli 2011

Den forferdelige dagen

På fredagskvelden skulle jeg begynne på den siste boka til Jo Nesbø, ta et glass hvitvin, kose meg på sofaen og gi blaffen i det elendige været. Nå ble det ikke helt sånn, kvelden ble alt annet enn koselig, og Jo Nesbø får vente til senere.

Så våknet jeg på lørdag til nyheten om at over åtti ungdommer var drept på Utøya. Det hele er så ufattelig, så grusomt at det ikke er mulig å sette ord på det. Og når man ikke har noe fornuftig å komme med, da er det kanskje like greit ikke å si noe. Kanskje jeg kunne finne noe musikk som passet for anledningen, tenkte jeg og da fant jeg denne.




Til ungdommen, det diktet betydde mye for meg den gangen jeg selv var ungdom og hadde en bok som het Ord mot våpen, hvor dette diktet sto. Det var den gangen jeg gikk rundt med jakkemerke mot atomvåpen. En gang ble jeg stoppet av en godt voksen mann som skrek til meg i fullt sinne at jeg var naiv. Kanskje jeg var det, og kanskje det ikke er det verste man kan være. Heller naiv, og tro at man kan forandre verden på fredelig vis, enn å være så full av hat at man dreper et uhyggelig antall uskyldige mennesker.  

lørdag 9. juli 2011

Nå kommer barnetimen?

For en tid siden skrev jeg en bloggpost der jeg henviste til et stykke av nåværende barne- familie- og likestillingsminister Audun Lysbakken skrev for noen år siden. Med tanke på disse fagre ord skulle man kanskje tro at SV ville trå til skikkelig for oss single. Men den gang ei, en kikk innom partiets nettside bekrefter mine mistanker om at så ikke er tilfelle. I det hele tatt er det å lete etter noen ord om oss single på den nettsiden som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. Og det gidder man vel ikke bruke særlig mye tid på. Det som derimot umiddelbart spratt fram var et forslag fra stortingsrepresentant Gina Barstad om å gi småbarnsforeldre en time fri fra jobben hver dag, en halvtime til far og en halvtime til mor, for å gjøre hverdagen deres enklere. En halvtime kan være gull verdt om morgenen, sier Barstad. Jo da, det kunne nok være gull verdt for noen og en hver, ikke minst for de av oss som ofte må pese til første buss om morgenen klokka seks, det hadde vært mye triveligere å ta bussen halv sju i stedet.

Men så er det hvordan dette vil fungere på arbeidsplassen da. La oss kikke litt på hvordan dette ville fungert i noen av jobbene jeg har hatt. Jeg har jobbet på kantiner, i mange tilfeller alene. På kantiner er det slik at morgenen ofte er den travleste tiden, da skal det lages enorme mengder mat, kasse skal gjerne klargjøres, ofte ankommer det matvarer som skal ryddes på plass. På mange kantiner er tempoet så heftig at hvert minutt teller og man må gjøre flere ting på en gang, her er det knapt nok tid til å trekke pusten. Dersom man skulle komme en halvtime senere på jobb ville det være umulig å være ferdig til folk skal spise. Siden kantiner gjerne drives av eksterne byråer er det ikke aktuelt at en av de andre ansatte i bedriften kan steppe inn og gjøre det man ikke ville få gjort i løpet av denne halvtimen.
På kantiner der man er to eller flere er arbeidsoppgavene tilsvarende, tempoet er fremdeles heftig, og man er helt avhengig av hverandres innsats, skal en komme en halvtime senere, vil tempoet bli enda hardere. Og hva hvis flere av de ansatte på kantina er småbarnsforeldre?

Når jeg har jobbet på sentralbord har disse åpnet klokka åtte om morgenen og det presis. Den første kunden ringer gjerne inn ett minutt over, da tar man umiddelbart telefonen, høflig og morgenfrisk. Dersom man ikke ankommer før klokka halv ni, er antagelig den samme kunden fly forbanna og ord om hva i all verden er dette slags bedrift og liknende blir skreket inn i ditt stakkars øre. Dersom dette gjentar seg er det store muligheter for at kunden finner en annen leverandør av de varer eller tjenester firmaet du jobber i tilbyr. Men en av de andre ansatte kan vel betjene sentralbordet så lenge? Ja, antagelig må de det, men vedkommende som må steppe inn har sikkert mer enn nok å gjøre med sine egne arbeidsoppgaver, da kan det fort bli stress, eller enda mer stress enn det allerede er. Og igjen, dersom det er mange småbarnsforeldre i bedriften blir det forferdelig masse stress og stress er det vel mer enn nok av på de fleste arbeidsplasser.

Gina Barstad synes sikkert hun er veldig lur og at dette er særdeles velsmakende valgflesk. Det er det nok en del andre som ikke synes. Dette gjelder ikke bare oss om ikke har barn, men også de som har store eller voksne barn, både på jobb og privat har jeg hørt slike gi uttrykk for at de er lei av måtte ta et helt annet hensyn til dagens småbarnsforeldre enn det de selv opplevde da deres egne barn var små.

Selvfølgelig, det er valgår i år, så dette var vel strengt tatt ikke uventet. Det er store muligheter for at forslag som omhandler barnefamilienes ve og vel kommer til å stå i kø i tiden framover. Det er like sikkert som at vi single kommer til å bli tiet i hjel nok en gang.



torsdag 7. juli 2011

Høyhælt status

Ubehagelig skal det være
Jeg har akkurat hatt en opprydning i stua, det var på tide, aviser og annet lå og fløt på bord og alle andre steder der ting kan legges. Da kom jeg over Klassekampen fra lørdag 25. juni, den lå brettet opp på en artikkel med tittelen De røde sålers seiersgang. Da jeg leste dette stykket den aktuelle lørdagen fikk jeg et aldri så lite hakeslepp. Først og fremst fordi en avis som Klassekampen brukte tre sider på å skrive om sko, eller rettere sagt torturinstrumenter forkledd som fottøy. Det dreier seg om Louboutin-sko, inntil denne lørdagen hadde jeg levd i lykkelig uvitenhet som disse skoene, i min lavhælte verden råder merker som Dr. Martens, Ecco og Puma. ”Hva er det som får kvinner til å bruke tusenvis av kroner på ubehagelig fottøy?”, står det over selve stykket og det lurer jaggu jeg på også.  
Louboutin-sko omtales som ”statement-sko” kan man lese og er dessuten kjent for sine røde såler. En av ”statement-skoene” er avbildet, det gir meg umiddelbart en fornemmelse av smerte, så blir det da også opplyst under bildet at skoene kun har én funksjon, å være sexy.

Mannen bak disse skoene, Christian Louboutin, har ingenting til overs for at ting skal være behagelige. ”Behagelig er et av de verste ordene som finnes – da ser jeg for meg en kvinne som sitter der helt opphovnet med spritflaska i hånda, og har det helt dritt. Et virkelig deprimerende syn, men hun synes likevel livet er fint, fordi hun har på seg behagelige sko.”
Det var jo litt av et spark til oss lavhælte, men særlig velrettet kan det vel ikke sies å være, jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen.

Ellers kan man lese at skoene er blitt brukt i tv-serien ”Sex og singelliv”, en serie undertegnede aldri har sett, men som det har vært umulig å unngå å høre om. Av det jeg har fått med meg framstår serien som totalt uinteressant for en lavhælt kvinne som meg. Man har annet å gjøre, om enn ikke å sitte der opphovnet og drikke sprit. Uansett, tv-serien har visst vært med på å gjøre skoene voldsomt populære.

 ”Hver enkelt sko er en fortelling om kvinnelighet som bæreren vil vise fram når hun går rundt med røde såler. De gir automatisk status”, sier sosiolog og trendviter Emilie van Hauen. Hun sier videre at når du kjøper så dyre sko viser du at du virkelig verdsetter deg selv. Nå finnes det vel andre måter å verdsette seg selv på, som kanskje ikke gir samme status, men som kan være mer givende enn å snuble rundt på ekstremt høye hæler. Som turen til Riga jeg nylig kostet på meg, ikke den billigste turen jeg har vært på, men den ga meg opplevelser som var vel verdt pengene. Men det har nok ingenting med saken å gjøre, for lenger ned kan man lese at den samme van Hauen holder jevnlige foredrag med tittelen ”Får jeg sex med disse skoene?”.  

Så hva skal en stakkars kvinne med lavhælte sko og tilsvarende status si til alt dette? Burde jeg bli så deprimert at jeg kreket meg bort til skapet hvor det står en flaske irsk whiskey og drikke til jeg hovner opp? Overhode ikke, jeg skammer meg ikke over skotøyet mitt, og skal fortsette å bære mine lavhælte sko og støvler med stolthet. Og hva er nå galt med fottøy som dette?

onsdag 29. juni 2011

Der lot jeg meg lure, gitt

Og det var kanskje ikke rart...
Vel, da får jeg bare innrømme at vedkommende som hadde lagt igjen kommentaren med de to sitatene nevnt i forrige bloggpost, har funnet på sitatene selv, følgelig ble jeg lurt da jeg trodde de var reelle. Det er vel da en får at er det ikke sant, så er det iallfall godt jugi. Jeg trodde faktisk at jeg hadde sett det ene av sitatene et sted selv. Det jeg har sett har vært noe som har vært til forveksling lik disse sitatene, dem har jeg dessverre sett en del av.

I mars i fjor skrev jeg et innlegg med tittelen Bare elendighet, her siterer jeg professor i sosiologi Ivar Elstad som blant annet sier …utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege. Videre sier den samme professoren: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med. Og da er det kanskje ikke rart jeg trodde sitatene i foregående bloggpost var hentet fra virkelighetens verden.

Videre kan jeg henvise til min bloggpost skrevet for snart ett år siden, der jeg skrev om boka Klassebilder. Der stykket til May-Len Skilbrei var smertefull lesning for en som er har vært nødt til å slite på kantiner iført en grusom taperuniform, ta imot nedlatende bemerkninger, bane seg vei mellom fremmede mennesker mens man triller på digre traller fylt opp med enorme mengder uappetittelig oppvask. Da jeg leste det stykket var jeg i det minste glad jeg hadde sluppet å betjene Skilbrei i løpet av min triste karriere som kantinearbeider, for hun hadde nok ikke vært særlig hyggelig å ha med å gjøre. Dessverre har jeg møtt tilsvarende, både i privatlivet og på jobb, og det har vært langt fra trivelig.

Egentlig er det jo bare morsomt at jeg lot meg lure, jeg må si kommentatoren min har gjort en god jobb med disse sitatene sine, på mange måter rommer de selve essensen av det som skrives om oss lavt utdannede. Og som samme person sier: Det er vanskelig å fri seg fra tanken at det er en slags form for posisjonering der det gjelder å sette seg selv over andre. Samme tanke har slått meg mer enn én gang.

tirsdag 28. juni 2011

Manglende refleksjonsnivå

Eller gamle påstander om igjen
For en stund siden fikk jeg en interessant kommentar som inneholdt to sitater som er ganske typiske for sitt slag, de er som følger:
Sosiolog1:"Vi har en stor gruppe mennesker som står svakt på arbeidsmarkedet på grunn av lav kompetanse. Denne gruppen finner det, i tillegg mange andre problemer, nær sagt umulig å sette ord på sin egen situasjon på grunn av manglende refleksjonsnivå. Vi må imidlertid vokte oss for å stigmatisere disse og sette dem i bås."
Sosiolog2:"Folk uten utdanning kan tro at det er deres egen skyld at de ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Dette er et problem alle offentlige funksjonerer med kommunikative oppgaver bør være obs på."

Jeg synes disse to sitatene er så fortreffelige at de fortjener mer oppmerksomhet enn de ville fått dersom de bare skulle ligge i kommentarfeltet. Stor takk til vedkommende som kom med dem. Egentlig taler de så godt for seg selv at ytterligere kommentering burde være unødvendig, men jeg greier ikke å la være. Først en liten pause, som brukes til rå latter, for egentlig finner jeg dette ustyrtelig komisk, om enn en smule tragikomisk.

Rå latter unnagjort, vi fortsetter. Når man skal tråkke på de lavt utdannede, for det er vel egentlig det man gjør, så må man ty til uttalelser som slett ikke alltid stemmer, de overnevnte sitatene er i stor grad å betrakte som det reneste, skjæreste vrøvl. Og man kan jo lure på hvem som lider av manglende refleksjonsnivå. Ønsker man derimot å henge ut enkelte andre, så holder det å sitere dem.

Men når den rå latteren har stilnet, så dukker det opp en ubehagelig følelse. For det man gjør er å ta verdigheten fra mennesker, den skal ha sterk rygg, som greier å gå rakrygget når man støtt og stadig må lese slikt om seg selv. Og man ikke bare leser slikt, jeg har møtt folk med tilsvarende holdninger ansikt til ansikt. Jeg pleier å omtale slike mennesker for de innbilt snille. I egne øyne er de nemlig selve inkarnasjonen av snillhet og godhet, men de går ikke av veien for å strø om seg med spydigheter og nedlatende bemerkninger til andre, som de anser for å være mindre gode enn dem selv. Jeg har opplevd de spisse stemmene, de foraktelige snøftene, selvgodheten, jeg er mer enn en gang blitt overrasket av at folk med høyere utdanning kan ha så lite selvinnsikt og vel nettopp manglende refleksjonsnivå.

De som strør om seg med slike uttalelser i det offentlige rom burde kanskje tenke over at det sitter en del lavt utdannede der ute og leser det de skriver. Med det resultat at man får svært gode kunnskaper om hva disse tenker og mener og man blir ikke alltid spesielt imponert. Nå er jeg blitt svært lite hårsår etter hvert, det har hendt jeg har tenkt at hadde enda disse fornærmelsene hatt en smule snert i seg, hadde de innehatt en viss grad av originalitet, så hadde man kanskje fått litt mer respekt for dem som framsatte dem. En velformulert og snedig fornærmelse kan egentlig være ganske artig. I stedet er det resirkulert og selvhøytidelig, saueflokkmentalitet på laveste nivå. Jeg har for øvrig ingenting imot sauer.

I høst en gang kom jeg over et stykke om den dumme arbeiderklassen, eller noe sånt, tror det var på nettsiden til Aftenposten. Stykket var illustrert av en grandiosa-pizza, utrolig originalt altså. Bildet skapte en svært uheldig assosiasjon hos undertegnede, da den minnet svært mye om ei spyruke noen hadde vært så elskeverdige å avlevere rett utenfor min dør en lørdagsnatt. Likevel, jeg greide ikke lenger å hisse meg opp, det ble bare for dumt.

Når jeg leser det sosiolog2 sier, tenker jeg umiddelbart på den kontakten jeg har hatt med Nav-ansette. Som vel er å anse som offentlige funksjonærer med kommunikative oppgaver. Jeg har flere ganger lest at jeg skal ha så utrolig vanskelig for å kommunisere med disse. Nå har det seg jo slik at en del Nav-ansatte er vanskelige å kommunisere med, fordi de ønsker å være det. Når de bevisst nekter å høre hva man sier og bare gnåler om sitt, så er det selvfølgelig vanskelig å nå fram, det blir som å stange hodet mot en mur, man får forferdelig vondt i hodet, men ellers skjer det lite. Nå har jeg snakket med folk med høyere utdanning som har opplevd akkurat det samme, uansett hvor høy utdanning man måtte ha er det vanskelig å kommunisere med en murvegg.
Men ikke alle Nav-ansatte er murvegger, nå har jeg møtt dem som har prøvd å være det, men hvor jeg har klart å banke løs på en slik måte at veggen har slått sprekker. Noe som er ytterst merkelig, da jeg visstnok ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Utover det har jeg faktisk sittet på kontorer hos Nav og snakket med ansatte i fred og fordragelighet og overhode ikke hatt kommunikasjonsproblemer. Bestemt kroppsspråk og fast blikk, det samme som man bruker overfor ei ulydig bikkje i trassalderen, gjør gjerne susen.

Så dersom slike som kommer med påstander som nevnt ovenfor, samt det evinnelige gnålet om grandiosa/grilldress/danseband, skulle lese dette er min oppfordring at dere får finne på noe nytt. Skal dere absolutt trampe på de lavt utdannede, så gjør det i det minste med litt stil, prøv å tenke sjøl, i stedet for å resirkulere gamle og slitne påstander nok en gang. Og for å gå over til å være litt mer alvorlig, husk at dere tramper på andres verdighet, kanskje dere skulle finne noe annet å uttale dere om, eller holde kjeft, kanskje det aller beste alternativet.

torsdag 23. juni 2011

Å lære eller ikke lære

Endelig fikk jeg tatt et kurs igjen
I vinter fikk jeg gjort noe det var lenge siden jeg hadde gjort, og som jeg har virkelig har savnet. Jeg fikk omsider tatt et kurs igjen, i engelsk grammatikk. Jeg lærte faktisk ett og annet og som vanlig fant jeg ut at det er uendelig mye jeg ikke kan. Noe som er viktig i seg selv, de mest påståelige og ufordragelige menneskene jeg har møtt har vært slike som vet så lite at de tror de vet alt.

Gjennom flere år var kurs et viktig bidrag til å holde ut hverdagen. Jeg gledet meg alltid til kurskveldene, få mulighet til å lære og til å møte mennesker jeg ofte hadde mer til felles med enn dem jeg jobbet sammen med på dagtid. Nå var det jo ikke alltid jeg jobbet sammen med noen i det hele tatt og da ble kurskveldene ekstra viktige. Slik var det jeg tok mitt første datakurs, Windows- 95, det begynner å bli noen år siden. Da jobbet jeg på en kantine der jeg var alene, det var et nitrist sted, uoppusset og stygt. De ansatte var riktignok hyggelige og ga ikke meg skylden for de triste omgivelsene og det elendige mattilbudet. Uansett, på den tiden visste jeg ingenting om data, og innså at det var på tide å sette meg inn i dataverdenens mysterier. Så jeg meldte meg på kurs og en ny og spennende verden åpnet seg. Det var en fantastisk gjeng som gikk på det kurset, det ble mye moro underveis. Ingen av oss hadde særlig peiling fra før, men vi lærte, og læreren syntes vi var flinke, ingen ble hengende etter.

Jeg syntes data var fantastisk spennende, en kveld fikk vi til og med lov å prøve oss på Internett, du verden for en opplevelse! At det var tregt som den seigeste sirup gjorde ikke noe, det var jo slik det var den gangen. Etter et kurs i Word, som også var store greier den gangen, var det slutt på datakursene for en stund og jeg tok noen kurs i engelsk, veldig givende det også. Deretter var jeg tilbake på datakurs og da var det selveste godprogrammet Adobe Photoshop det var snakk om. Utrolig flinke lærere og nok en gang møtte jeg flotte og interessante mennesker, disse kveldene var en sann fryd.

Så dumpet jeg ned på kantinejobb dagen etter kurset, måtte stå og sortere kniver og gafler som skulle vaskes opp, kniver til høyre, gafler til venstre, kniver til høyre... Da kan man snakke om nedtur. De fleste jeg gikk sammen med på kurset i Photoshop brukte programmet på jobb, som jeg misunte dem. Jeg hadde gitt alt i verden for å få fem minutter med det programmet i løpet av arbeidsdagen. Eller et hvilket som helst dataprogram, alt hadde vært bedre enn kniver til høyre, gafler til venstre…

Jeg lærte meg det grunnleggende i Excel og Access hjemme på egenhånd, med hjelp av bøker. Så da jeg fikk skreket meg til kurs for å ta datakortet gjennom Aetat gikk alt som en lek, og jeg gjorde det mye bedre på testene enn jeg hadde trodd jeg var i stand til. Det var en merkelig følelse å plutselig være best i klassen, det hadde det ikke vært særlig mye av da jeg gikk på skolen. Også her gikk jeg sammen med en flott gjeng, det ble noe trivelige uker med nyttig læring og fellesskap med hyggelige mennesker. Som jeg koste meg de ukene og hvor utrolig annerledes alt var enn da jeg gikk på det kurset på Reaktorskolen som jeg har skrevet så mye om her på bloggen. Noe som også føltes godt de ukene, var at jeg visste hva jeg skulle gjøre i noen dager eller uker framover. Like før det hadde jobbet en dag er, en dag der, og gjerne noen dager uten jobb mellom. Da var det godt å vite at i morgen og neste uke, skal jeg på kurs.

Det vil vel ikke være vanskelig for deg å få jobb, du er jo så flink med data, fikk jeg høre av dem jeg gikk sammen med. Men det viste seg at det ikke var så enkelt, jeg prøvde å overtale Aetat til å gi meg flere kurs, fordi arbeidsgivere jeg hadde snakket med hadde sagt jeg trengte litt mer enn selve datakortet for å komme over i annen type jobb. Det var ikke mye jeg trengte, fikk jeg beskjed om, men litt var det. Så jeg brettet opp ermene og gikk i nærkamp med det grå folket hos Aetat. Der var det selvfølgelig nei, nei og atter nei. Noe av det som gjorde meg forbanna var forskjellen på hvordan man kan oppføre seg på jobb. Her hadde jeg stått på diverse kantiner og beklaget, og beklaget enda mer, når det var utsolgt for karbonade sånn at folk måtte kjøpe pølse i stedet. Jeg slåss for en bedre framtid, for å få mulighet til en jobb som jeg kunne leve av, og ikke minst med, i mange år framover. Og det fikk jeg ikke hjelp til, da kunne man gudbedre beklage det, for det var mye verre enn å måtte spise pølse i stedet for karbonade. I stedet var tonen heller triumferende, det lot til at man hadde stor glede av å si nei, nei, nei…

Så da var det ut og søke drittjobber igjen og bedritent ble det og ingen flere kurs, før nå i vinter. Det jeg hadde håpet den gangen, var å komme over i en jobb som ga meg overskudd nok, både økonomisk og ellers, til å fortsette videre utdanning på fritiden. En slappfisk av en Aetat-ansatt lente seg tilbake i den gode stolen han satt i og sa at jeg fikk ta opp studielån og koste utdanning selv. Men jeg hadde så lite penger og manglet det meste, blant annet et brukbart sted å bo, så det var ikke noe alternativ. Så det ble slaving på lager, luselønn og skiftarbeid, mye av kunnskapene jeg hadde ervervet meg forsvant. Du verden som jeg savnet kursene og det påfyllet det hadde gitt meg i hverdagen.

Jobben ble et sted der jeg mistet kunnskap, i stedet for å lære noe. Skulle jeg vedlikeholde datakunnskapene mine måtte det skje på fritiden. Og det er noe med å komme hjem etter en slitsom dag på jobben og sette seg ned for å øve på programmer av typen Excel, det er liksom ikke det som frister mest. På lageret dreide det seg mye om pappesker, det hendte jeg tok meg i det, her sto jeg og diskuterte esker med, om ikke iver og glød, så i hvert fall et visst engasjement. Pappesker ble en viktig del av livet, hvilke som egnet seg til å putte hva oppi var et hett tema, men særlig verdifull kunnskap var det ikke. Så jeg savnet en jobb der jeg kunne få bruke noe av det jeg kunne, og gjerne lære noe nytt.

Den gangen jeg var til samtale hos Nav som endte med at jeg ble puttet i reaktor for åtte smertefulle uker, reagerte hun jeg snakket med veldig positivt på engelskkursene jeg hadde tatt. Så kan man jo lure på hvorfor ikke Nav sender folk på slike kurs i stedet for kurs av den typen jeg ble sendt på. Å være god i engelsk, både skriftlig og muntlig er ofte krav man kommer over når man leser jobbannonser. Og det er slett ikke alle som er så stive i engelsk, det har jeg sett på kursene jeg har gått, der har jeg stort sett gått sammen med mer velutdannede folk enn meg selv. Mange føler seg usikre og sliter med blant annet uttale. Jeg har hatt en fordel med alle turene mine til Irland, jeg er vant til å måtte svitsje over til engelsk med jevne mellomrom, er vant til å snakke med folk som har språket som morsmål, til tider med særpreget uttale. Noe som har vært en stor fordel når jeg har jobber på sentralbord, på de stedene jeg har vært innom har man hatt mye kontakt med utlandet og følgelig må man snakke en del engelsk på telefonen. For dem som ferierer på hytta eller andre steder der det snakkes lite engelsk, blir det ikke like enkelt, mange hadde nok hatt godt av å friske på kunnskapene sine. Noe som sikkert hadde ført til større selvtillit og at man lettere tok sjansen på å sende en søknad der gode engelskkunnskaper er et krav.
I det hele tatt mener jeg Nav i langt større grad burde sende folk på kurs med matnyttig læring, i stedet for tullballkurs der man må sitte flere dager i strekk og høre læreren snakke om å ha vondt i ”auen”, slik jeg måtte da jeg gjennomgikk reaktorkurset.

De som har forlest seg på idiotforklaringene om arbeiderklassen vil kanskje tro at det vil være vanskelig for en som meg å henge med på kurs der de fleste har mer utdanning og annen type jobber. Vil ikke en tulling med arbeiderklassebakgrunn bli hengende etter, vil de kanskje tenke. Svaret er absolutt nei, jeg har aldri hatt problemer med å henge med, verken på data- eller engelskkurs.

Kurset i vinter tok jeg først og fremst for å komme i gang igjen, samt for å trimme hjernen litt, det ga mersmak og jeg håper jeg får tatt nok et kurs til høsten.