onsdag 22. desember 2010

Full kontroll?

Vi som ikke klarer alt, tåler alt...
Jeg fikk nylig noen kommentarer fra en anonym person under en bloggpost jeg skrev for ett år siden. Den omhandlet tanker jeg gjorde meg i forbindelse med en påstand om at problemet med mobbing på arbeidsplassen ikke var ikke mobberne, men at folk lot seg mobbe. Den som har kommentert nå later til å være tilhenger av den type tenkning. Vedkommende skriver blant annet at ”vi har all mulighet til å styre oss selv og våre følelser”. I det året som har gått siden jeg skrev denne bloggposten har jeg støtt på slike holdninger flere ganger og har flere ganger tenkt å skrive litt om det, uten at jeg har fått gjort det. Grunnen til at jeg ikke har gjort det så langt, er den samme som at det i det hele tatt har vært lite blogging i det siste, nemlig at jeg nettopp har litt liten styring på meg selv og mine egne følelser for tiden. Hodet har en tendens til å være både for tomt og alt for fullt på en gang. Og jeg skulle selvfølgelig ønske det ikke var sånn.

Etter at jeg skrev før nevnte bloggpost har vi vært gjennom en debatt om sykefravær som var temmelig brutal, hvor jeg oppfattet en del av det som ble sagt som direkte skremmende. I høst fikk vi vite at det ikke bare er de syke som er late, men også de feite. Alle som ikke hører med blant de rene og ranke, som ikke har full kontroll over kropp og sjel, alle som av en eller annen grunn ikke oppfyller tidens krav til vellykkethet, effektivitet og lønnsomhet blir henvist til en stadig mer tettbefolket skammekrok.

Den som har skrevet kommentarene kommer innpå dette med å gjøre seg selv til offer. Det finnes nok mennesker som liker å velte seg i selvmedlidenhet, som trives i offerrollen, men jeg tror det er ganske langt mellom dem. Min erfaring er at de fleste ønsker å gjøre det beste ut av livet, og prøver å takle de problemer de møter så godt de kan. Når jeg har sett uttalelser om at man mener at folk skal klare alt, takle alt, så har jeg tenkt litt over hvor forskjellige forutsetninger vi har. Av egen erfaring vet jeg at ting som økonomi og nettverk kan bety mye for hvordan man mestrer problemer. Jeg har opplevd perioder i livet som har vært temmelig problematiske, da har jeg også hatt få, eller ingen, å støtte meg til. Dersom jeg hadde hatt et større nettverk rundt meg hadde problemene sikkert vært lettere å takle. Nå har jeg greid å komme meg gjennom det, hele tiden har jeg hatt et ønske om å gjøre det beste ut av det. Jeg har bitt tennene sammen og klart å komme meg videre.
På den annen side kunne det vært ting som hadde gjort problemene vanskeligere å takle, jeg har tenkt litt på hvordan det hadde vært dersom jeg hadde hatt en utrygg barndom preget av vold og overgrep. Med slik tung og trist bagasje å dra på hadde jeg nok hatt mindre krefter å møte voksenlivets problemer med.

Etter hvert som jeg er blitt eldre og fått en del erfaringer som ikke har vært av det gode, framstår så vel mennesker som selve livet som kompliserte saker. Det er lite som er bare svart eller hvitt. Samtidig opplever jeg at mye av det som sies og skrives i det offentlige rom blir mer overfladisk og til tider direkte barnslig. Da jeg fikk forsiden på VG om at de feite er late i fleisen da jeg sto i en av mine evinnelige kassakøer i høst, så minnet det meg ikke lenger om det som er blitt sagt på diverse pauserom av mine mest tanketomme kolleger, dette minnet meg om barndommen, om sandkassa. Der vi ungene satt og kastet sand på hverandre mens skjelte hverandre ut med ord som tjukken og dumma.
Jeg orket ikke å gå hjem og blogge om det, slik jeg har gjort flere ganger før når jeg har reagert på håpløse avisoverskrifter. Jeg ble rett og slett fullstendig slått ut.

Etter å ha lest de nevnte kommentarene, kom jeg til å tenke på en kantine jeg en gang jobbet. Det var to stykker som jobbet der i tillegg til meg. Den eldste av dem fortalte meg en gang den andre ikke var til stede, at hun jeg vikarierte for ikke var så lett å ha med å gjøre. Hun ble lett stresset og kunne da bli ganske vemmelig. Dette tok den yngste seg svært nær av, ble jeg fortalt. Denne jenta som tok seg nær av ekle kommentarer fra en kollega, hun var vel en sånn en som ikke hadde full kontroll på følelsene sine da, en man kan forakte, dersom man ønsker det. Det burde man kanskje ikke, for hun var også en av disse jeg har møtt som har vært så til de grader pliktoppfyllende og flink i jobben sin, samtidig framsto hun som et tvers gjennom snilt, godt og oppriktig menneske. Og altså sårbar, noe jeg har opplevd at slike mennesker ofte er, men så er de også alt for samvittighetsfulle til å såre andre. De er tandre planter i et stadig tøffere klima og jeg redd de er utryddelsestruet, jeg anser dem absolutt for å være verneverdige.

Det er mange som blir utsatt for hets for tiden, jeg lurer på hvem som blir de neste. Noen blir det nok, og det er vel stor grunn til å tro at også neste gruppe som skal henges ut blir noen som har nok å slite med fra før.

6 kommentarer:

  1. Sant nok. Utseendet ditt var tidligere noe du var født med. - Nå beskrives det nærmest som noe du står personlig ansvarlig for å designe, slik at andre kan være fornøyd med det.

    Likedan med følelsene dine. Selvsagt er ingen ansvarlige for følelsene sine, trenger ikke å være det heller, for følelser er aldri farlige. Bare hva du gjør med dem. Breivik kunne sittet på gutterommet sitt og følt hva han ville, det var ikke til fare for noen. Ikke før han bestemte seg for å føre følelsene sine ut i livet. Det er farlig det, for det er noe annet.

    Aftenpostens forside 29.11. kunne opplyse oss om at det er over 30.000 ledige jobber i bergensregionen. Åpnet man avisen, var det snakk om "32.000 ledige jobber i bergensregionen".

    Vel, jeg bor i Bergen, og vi har ikke hørt om 32.000 ledige jobber! Tvert om er vi godt kjent med nedskjæringer. Når prosjektet på arbeidsplassen min er til ende i juni 2013, står mange uten jobb. Dette er folk med hovedfag.

    En dame fra et rekrutteringsfirma bekreftet at det er omtrent stillstand i oppdrag, og hun burde vite det. Den eneste arbeidskraften som etterspørres, er undervannsteknologer. Deres nisje er så smal at det ikke er mange av dem, siden etterspørselen oftest er midlertidig og prosjekt-basert. Akkurat nå er det undervannsteknologi man bør satse på om man vil ha jobb. Men det må man jo være synsk for å vite i forkant.

    Poenget mitt er at det oppleves veldig lite artig for arbeidsledige å få sånt presentert på avisforsider - som om det er deres egen feil at de ikke har jobb når det angivelig finnes så mange ledige stillinger! At Aftenposten beskriver en virkelighet som ikke kan gjenkjennes av oss som faktisk bor her, og som bare må klore oss fast i den jobben vi har - det kan også oppleves som mobbing...

    SvarSlett
    Svar
    1. Av det Aftenposten skrev vil det selvfølgelig være lett å trekke den slutning at folk er arbeidsledige fordi de velger det. Og det ser vel ut som det går i den retning, de problemene man opplever er man selv skyld i. En av dem jeg gikk sammen med på det mye omtalte NAV-kurset fortalte at hun hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde gitt uttrykk for at det var noe gærent med henne siden hun var arbeidsledig. Hun hadde mistet jobben i kjølvannet av finanskrisa, den var ikke hennes skyld.

      Slett
  2. Ja det er veldig mye sånn tankegang rundt omkring. Kunne Aftenposten dokumentere og vise til konkrete ledige jobber? Jeg såg også den forsiden, men leste ikke artikkelen. Jeg har hatt inntrykk av Aftenposten som en seriøs avis og da må man kunne forvente at de kan dokumentere påstander.
    Dersom de ikke kan det er ikke artikkelen verdt papiret den er skrevet på.
    Jeg har også fått inntrykket av at det er min egen skyld at jeg stort sett alltid har midlertidige jobber. Som jeg har sagt før ble min faste jobb outsourcet - og også den fikk jeg først gjennom et vikarbyrå. Slike jobber som jeg har (enklere kontor og regnskap) får man omtrent kun gjennom vikarbyråer. Jeg vil påstå at 90 prosent av dem går gjennom byråer - og er man heldig kan det føre til fast jobb - som altså sjelden er mer fast enn at den kan outsources eller strykes med et pennestrøk av en mann i dress og slips som skal spare penger. For å si det sånn.

    SvarSlett
  3. Litt til - det at mange typer jobber nesten kun kan fåes gjennom vikarbyråer ser ut til å være vanskelig for de med fast jobb å forstå. I alle fall de med utdannelser som gjør at de slipper vikarbyråer. Dermed blir de sittende med inntrykket av at man velger det selv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, stadig flere jobber går gjennom vikarbyråer.
      Denne tankegangen om at vi er skyld i alt sjøl, vikarjobber eller arbeidsledighet, passer nok disse mennene med dress og slips utmerket.

      Slett
    2. Det minner meg om det uoppdragne preiket om "markedet som skriker etter arbeidskraft". Hvem skriker? Til og med nyutdannede håndverkere har vanskelig for å få jobb noe sted.
      Ingen tvil om at flere og flere typer arbeid siles gjennom vikarbyråer først. Det ropes høyt om det voldsomme behovet for arbeidskraft innenfor helsesektoren, men selv leger går i årevis på korttidskontrakter uten håp om fast ansettelse eller mulighet for boliglån. Ni av ti unge leger jobber i vikariater, og det går ut over både dem og pasientene:

      http://www.studenttorget.no/index.php?show=5898&expand=4631,4538,5898&artikkelid=8498

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.