Kampen mot slabbedaskene

Arbeid gjør fri, fattigdom gjør frisk?
Det skal kuttes i uføretrygden har man hørt i det siste, slik at det skal lønne seg å jobbe. Eller sagt på en annen måte, det skal straffe seg å være syk. Og hvorfor skulle jeg bry meg om det, jeg er jo ikke ufør. Det er vel ikke helt i takt med tidsånden å engasjere seg i den urett som ikke rammer en selv. Og bruker man nå ord som urett lenger, er ikke alt opp til en selv nå om dagen? Er det ikke den enkeltes fordømte plikt å sørge for å være en merkevare og ikke en feilvare?

Det kan virke som om enkelte later til å tro at de er kommet til verden med garanti mot en hver form for sykdom eller ulykke, at det er en selvfølge at livet skal gå på skinner. Jeg har til tider blitt skremt av hva noen kan lire utav seg når det gjelder mennesker som av forskjellige grunner ikke makter å delta i arbeidslivet. Jeg har også blitt lei meg når jeg har lest hva som skrives om min egen gruppe, arbeiderklassen, det er liksom ikke grenser for hvor uvitende og elendige vi er. Men jeg har fremdeles ikke opplevd å se at arbeiderklassen er blitt beskyldt for å være smittsom, det har jeg derimot sett at trygdede er blitt beskyldt for å være. Og jeg vet at dersom jeg hadde lest noe sånt om meg selv, da hadde jeg tatt meg forferdelig nær av det. Hvis man har venner eller naboer som er trygdede slabbedasker, da står man altså i fare for å ende om som trygdet slabbedask selv. Så da skal man kutte ut venner som blir trygdet, for å unngå å bli smittet med slabbedaskeri?

Veien fra pliktoppfyllende arbeidstaker til trygdet slabbedask kan være kort. På en av arbeidsplassene jeg jobbet fikk vi en dag besøk av en tidligere ansatt. Han hadde vært ute og kjørt bil, uheldigvis hadde også en annen vært ute og kjørt den dagen, en som kjørte i feil kjørebane. I løpet av et sekund hadde livet hans endret seg totalt. Han hadde flere ganger forsøkt å komme seg tilbake i jobb, men det gikk bare ikke.

Grunnen til at jeg blir engasjert når jeg leser om trygdede som må regne med at de kommer til å bli fattigere i framtiden, er at jeg vet litt om hva det vil si å være fattig og ikke minst hva det vil si å bli fattigere enn det man har vært. Nå har jeg vært heldigere enn mange andre, jeg har hilst på fattigdommen, men jeg sluppet å leve med den gjennom lengre tid. Fordi jeg tross alt har vært frisk, og det er unektelig bedre å være frisk og fattig, enn syk og fattig. Da jeg gikk ned mange kroner timen i lønn, og fattigdommen pustet meg i nakken med den vonde ånden sin, da kunne jeg brette opp ermene og jobbe overtid for å ta igjen for lavere timelønn. Men likevel vet jeg noe om hva det vil si stadig å være nødt til å kutte ut ting som har gitt livet mening, fordi man ikke har råd til det lenger. Det kan gi en sterk følelse av tap. Det er lite egnet til å gjøre syke mennesker friske, derimot kan det gjøre friske mennesker syke, man blir syk av sorg over det man har mistet og savnet etter et liv der man har mulighet til å utfolde seg.

Når man får mindre inntekt, og den man har hatt har vært liten nok, da blir man veldig oppmerksom på det som blir dyrere. Og når man skal handle mat, da er det nettopp det som er sunt man kanskje ikke kan ta seg råd til, pakken med fristende salat, de lekre tomatene som det smaker ordentlig av, det er dem man må kutte ut. Hjernen forvandles til en kalkulator som hele tiden tikker og går, har jeg råd til det, kan jeg koste på meg dette, alt dreier seg om hva man har råd til eller ikke.

Det blir ofte sagt at i Norge sulter folk tross alt ikke, folk er fattigere andre steder. Det er selvfølgelig sant, men at noen blir fattigere her i landet hjelper neppe dem som er enda fattigere andre steder. Og om folk ikke sulter i hjel i Norge, så har jeg opplevd at folk har kommet på jobb på mandag og fortalt at de har sittet i helgen uten penger til å kjøpe noe som helst. Og dette er folk som er i jobb, men som har så lav lønn at den ikke strekker til. Da snakker man ikke om at det skal lønne seg å jobbe, det gjør man først i det øyeblikket folk ikke lenger orker å jobbe. Dessuten kan den norske fattigdommen være svært ensom, fordi folk flest her i landet har det bra, er det ikke sikkert at den som er så uheldig å være fattig har andre fattige i bekjentskapskretsen. Da må man si nei til å være med på det andre foretar seg. Og det blir stor forskjell på en selv og de andre, det kan bli vanskelig å engasjere seg i andres liv, å være deltakende når andre har problemer, fordi disse problemene kan virke så latterlig små i forhold til ens egen mørke fattigdom.

Dette er erfaringer jeg har gjort, og de har vært dyrekjøpte. Det er neppe noen av dem som styrer og steller her i landet som sitter med liknende erfaringer, men jeg er redd det kommer til å bli mange andre som vil gjøre tilsvarende, og langt verre, erfaringer i tiden som kommer. Fordi det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være for syk til å jobbe, eller av andre grunner ikke passe inn i et stadig mer krevende arbeidsliv.