torsdag 18. november 2010

En julebordstragedie

Det aner meg at det går mot jul, julemarsipanen ankom butikkene allerede for en evighet siden, nå er snøen også kommet. Dessuten har jeg en flaske akevitt stående i skapet, et sikkert førjulstegn. Og da er det kanskje på tide med et julerelatert jobbminne, eller retter sagt et julebordminne.

Dette skriver seg fra noen få år siden, da jeg jobbet på et lager gjennom et vikarbyrå. Da det nærmet seg jul, dukket det opp en invitasjon til julebord. Det framgikk vel av det som sto at dette ikke var et julebord i luksusklassen, noe jeg heller ikke forventet av et byrå som ikke var å betrakte som direkte raust. Men når de nå spanderte noe, om enn aldri så lite, så syntes jeg at fikk ta det lille jeg kunne få.

Julebordet gikk av stabelen på en lørdag, ved relativt godt mot tok jeg bussen inn til byen og gikk til oppgitt adresse. Det lå nede i en kjeller, på vei ned trappa ble jeg møtt av et øredøvende spetakkel, dunkadunka-musikk på høyeste volum. Vel nede i dunkahelvete fikk jeg utdelt tre stykk bonger som kunne byttes mot valgfritt drikke i baren. Jeg byttet en av dem mot en øl, som jeg inntok mens trommehinnene vred seg i smerte. Det var dårlig med sitteplasser så jeg drakk ølet i stående stilling, greit nok for en som er vant til å henge rundt på irske puber, men skulle ikke dette være et julebord, hvor var bordet?
Etter noe som kjentes som en evighet, hele tiden med dunkadunka på full guffe, ble det gitt beskjed om at maten var servert. Maten befant seg på en disk innerst i lokalet, her kunne jeg se at det også fantes noe som minnet om et bord, men her var det få plasser og de var selvsagt opptatt. Jeg forsynte meg med mat på en papptallerken, tok med tilhørende plastbestikk, mens jeg lurte på hvordan i huleste jeg skulle få i meg maten. Med glass i den ene hånda og papptallerken med mat i den andre og ikke noe ledig bord i sikte, sto jeg overfor det som politikerne ynder å kalle en utfordring, men som jeg foretrekker å kalle et problem. Men det var heldigvis en løsning på problemet, for der borte på veggen var det ei hylle. Jeg skyndte meg bort til hylla før noen andre tok den, fikk plassert tallerken og glass. Da dukket det opp nok et problem, eller utfordring om man vil. Papptallerkenen var nemlig av aller dårligste kvalitet, så da jeg skar i maten skar jeg også opp tallerkenen. Det var jo ikke så kjekt, men med forsiktig skjæring gikk det på et vis. Spisestillingen ble temmelig ubehagelig, da hylla var for høyt plassert på veggen til å være velegnet som spisebord. Om maten var god? Var vel sånn passe, men noen kulinarisk høydepunkt var det definitivt ikke. Jeg spiste opp og forlot stedet, med verkende trommehinner og i dårlig humør kunne jeg slå fast at kvelden kunne settes på lista over heller mislykkede lørdagskvelder.

Etter litt surmuling den påfølgende søndagen, begynte jeg å se det komiske ved det miserable julebordet uten bord. Da jeg kom tilbake på jobb og fortalte om festlighetene ble det faktisk riktig så muntert. Vi fant ut at det egentlig hadde vært flotte saker, det var tross alt snakk om en stående buffet.

Den ene konsulenten fra vikarbyrået virket en smule slukøret da han dukket opp på jobben noen dager etterpå, og mumlet noe om at det var sånn ungdommen ville ha det. Nåja, jeg hadde nok en klar formening om at selv i min yngste ungdom syntes jeg det var greit å spise ved et bord og fortrinnsvis av en tallerken som ikke gikk i oppløsning under måltidet. Jeg fikk for øvrig en julegave, en liten konfekteske som inneholdt hele ni sjokolader, så her hadde man tatt på seg spanderbuksene i anledning jula. Disse var i det minste spiselige, ikke som da jeg flere år før jobbet for et annet vikarbyrå, som delte ut kalendre med sjokolader som smakte som om de var laget av plast. Jeg så slike kalendre i den lokale billigsjappa noen dager etter overrekkelsen, der kunne man få kjøpt to stykker for ti kroner. Kanskje ikke så rart at sjokoladen de inneholdt ikke var påfallende velsmakende.

De fast ansatte på lageret jeg jobbet hadde julebordet sitt like etter jul, og da de kom tilbake den påfølgende mandagen var det ikke grenser for lovord over det hvor flott og staselig det hadde vært. Likevel, vitsene om den stående buffeten med papptallerkener i full oppløsning overlevde begeistringen over det flotte julebordet til mine mer heldige kolleger.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.