onsdag 11. august 2010

Den lange og slitsomme veien tilbake til nettet

Jeg har, som det kom fram i forrige lille bloggpost, vært på flyttefot. Etter at ting begynte å komme noenlunde på plass, var det på tide å koble opp pc-en og komme seg på nett. Noe som skulle vise seg å bli en langt mer langvarig og smertefull prosess enn selve flyttinga. Det første jeg fant ut da jeg begynte på den lange og slitsomme prosessen, var at for å komme på nett, bør man fortrinnsvis ha nett i utgangspunktet. For det første jeg fikk høre da jeg tok min første av en meget lang rekke telefoner, var at jeg skulle gå inn på nettet og gjøre sånn og sånn. Og det var jo innmari enkelt når jeg ikke hadde noe nett.

I utgangspunktet tenkte jeg å beholde min gamle nettleverandør. Ikke fordi de jeg var så forferdelig fornøyd med dem, men for å slippe å bytte e-postadresse, det var liksom nok slit å bytte annen adresse. Så jeg ringte til dem som hadde opplegget i min nye leilighet og spurte om det kunne la seg gjøre. Jo da, det skulle la seg gjøre. Deretter ringte jeg til min gamle leverandør, jo da, sa de der og. Gå inn på nettet og gjør sånn, sa de, det var bare å plugge inn mitt gamle modem, så skulle jeg være på nett. Det lot seg ikke gjøre, ny telefon, vi har for tiden stor trafikk, pling plong, pling plong. Omsider var det et levende menneske i den andre enden, da skulle jeg gå inn på nettet og gjøre slik. Tur til biblioteket, låne pc, tjenesten jeg ba om var for tiden ute av drift, beklager problemene det måtte medføre, prøv igjen en annen gang.

Ny telefon, mer stor trafikk og mer pling plong. Etter ett par evigheter, jo da de var klar over at siden deres ikke fungerte helt som den skulle for øyeblikket. Kunne ting ordnes på telefonen? Da måtte jeg settes over til en annen avdeling, hold linja. Det gjorde jeg, nok ett par evigheter å vente. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte dra til Huttiheita for å hente nødvendig utstyr for at jeg skulle komme på nett. Men hvordan kom jeg meg nå til Huttiheita? Ny tur til bibliotek og lån av pc, for å sjekke siden til Trafikanten, som ganske riktig kunne fortelle meg hvilken buss jeg skulle ta. Den påfølgende dag var det tog til Oslo og buss videre til Huttiheita. Der kunne man fortelle meg at de ikke visste om jeg kunne bruke dem, de kunne komme på befaring hjemme hos meg, det ville ta noen uker. De kunne kanskje ringe meg i begynnelsen av uka, men han jeg snakket var ikke helt sikker på når det ble, siden det ikke var han som skulle ringe. Da bestemte jeg meg for å skifte nettleverandør, flere uker uten nett var utenkelig.

Dette var på fredag, jeg slepte meg gjennom en trist og nettløs helg, og ringte til dem som har opplegget her på mandag. Skulle bli ringt opp igjen om ti minutter, sa han jeg snakket med. Etter to timer ga jeg opp, og dro av gårde for å ordne andre ting. Mens jeg var opptatt på annet hold, hadde de ringt, det var mange timer etterpå, da hadde jeg for lengst gitt opp, og latt telefonen passe seg selv. Dagen etter orket jeg ikke ringe, tanken på nok en gang høre om stor trafikk med påfølgende pling plong, var rett og slett uutholdelig. Men i dag trakk jeg pusten dypt, ringte og fikk, som ventet, høre om enda mer stor trafikk. De kunne ringe meg opp igjen, det fikk de gjøre. Etter en time ringte det faktisk en dame, og hun kunne fortelle meg at det var kun dem som kunne levere nett i leiligheten. Tenk om jeg hadde fått høre det på første forsøk! Bare hun fikk navn og en del andre nødvendigheter, så skulle hun ordne det, og da ville jeg være på nett innen få minutter, bare å putte inn riktig kabel på dertil egnet sted. Og ganske riktig, plutselig var jeg på nett igjen. Å slå på pc-en og registrere at den umiddelbart koblet seg til nettet var en tilnærmet sjokkartet opplevelse. Da jeg sjekket mail, så jeg at min forrige nettleverandør hadde sendt meg mail om at jeg ikke kunne bruke dem i min nye bolig.

Uansett, jeg er på nett, og det føles godt å ha kontakt med verden igjen. Jeg har hatt Internett siden vinteren-99, å være uten nett har rett og slett vært grusomt. Den gangen var ikke nettet noen nødvendighet, sånn er det ikke lenger, nå ordnes jo det meste over nettet. Dessuten er det mye moro på nettet, akkurat nå hører jeg for første gang på flere uker på Spotify. Nå kan jeg se på nett-tv og høre på nettradio igjen, holde kontakt med venner på Facebook, kanskje til og med blogge litt. Jeg har liksom ikke vært helt i live denne tiden uten nett, du verden hvor avhengig jeg er blitt av det. For øvrig er ikke riktig alle telefonsamtalene jeg tok på min slitsomme vei tilbake til nettet nevnt, de har vært så mange at det er noen som allerede har gått i glemmeboka, og der kan de få lov å være.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.