søndag 4. juli 2010

Dit vi alle skal

En vandring på kirkegården
Gjennom mange år har sommeren betydd regelmessige turer til kirkegården. Faktisk i femten år, det er så mange år siden faren min døde, fant jeg ut sist gang jeg var der. I disse årene har jeg etter beste evne prøvd å plante og holde det pent på graven hans. Siden jeg ikke er født med grønne fingre, snarere tvert imot, har det til tider vært alt annet enn enkelt, men i år har det gått bra så langt.

Det høres kanskje rart ut, men jeg synes disse turene er ganske trivelige. Kirkegården på Lørenskog ligger i et område der det foreløpig verken har dukket opp rundkjøringer eller kjøpesentre, noe det er mer enn nok av i dette området. Her beiter islandshester på andre siden av veien, og det er fremdeles jorder og gårdsbruk i nærheten. Sist jeg var der gikk jeg en runde og kikket på noen av de gamle gravene. Jeg ble fascinert av titlene på noen av gravstøttene, mange gårdbrukere, sikkert en fin tittel en gang i tiden. Ikke som nå, da man vel ikke bruker ordet gårdbruker, men derimot bonde, og det er vel nærmest som et skjellsord å regne i disse tider. Nå kan man jo kjøpe alt man trenger av mat på Rimirema og følgelig trenger man ikke bønder til å produsere mat, etter hva jeg har skjønt er det i hvert fall mange som er av den mening. Her kan man jo skaffe seg det man måtte ønske av frosne kjøttklumper og vasne grønnsaker, så hva i huleste skal man med bønder? Andre noe foreldede titler man kan lese på gravstøttene er kjøpmann, malermester og tapetsermester. En gårdbruker var dessuten bibelbud i tillegg, det må det ha vært fint å være siden det står på gravstøtta. Flere proster ligger begravd der, og jeg så også en banksjef. Da slo det meg at dersom dagens banksjefer skulle ønske seg tittel på gravstøtta når den tid kommer, vil det sikkert komme til å stå bank sjef. Så kan man jo lure på hvorfor det i det hele tatt står titler på gravstøtter, når man først har havnet under jorda, kan det da ikke spille særlig rolle hvilken tittel man greide å oppnå her i livet.


For hit skal vi til syvende og sist alle sammen, enten vi er kortlevde arbeidsfolk eller langlivede rikfolk, det har vi til felles, vi skal alle en dag dø. Likevel kan man lett få inntrykk av at død kun skyldes usunn livsstil, i hvert fall dersom man utånder før man har fylt hundre. Overalt støter man på tips om hvordan man skal forlenge livet sitt, samtidig som det er totalt uunngåelig å støte på stykker om den fæle eldrebølgen som snart vil skylle innover oss, og feie med seg alt som er av velferd og goder for oss alle.

Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden, jeg er ikke særlig redd for å dø. Det jeg derimot er redd for, er å dø uten først å ha levd. Hvis jeg nå en dag ligger der og vet jeg skal dø, hvilken tanker vil jeg gjøre meg. Når jeg sier ”hvis”, er det ikke fordi jeg er i tvil om at jeg en gang skal dø, men derimot fordi jeg kommer fra en familie der mange har dødd brått av hjertesvikt, og jeg kunne godt tenke meg en slik utgang på livet, framfor å råtne bort på et gamlehjem, nå heter det vel ikke gamlehjem lenger, men noe mer politisk korrekt, men jeg regner med at man skjønner hva jeg mener. Men altså, hvis jeg nå lå der og visste at mine dager, for ikke å si timer, var talte, hva ville bety noe? Jeg kan vanskelig tenke meg at jeg ville bruke mine siste stunder her på jorden til å ergre meg over at jeg aldri hadde opplevd å ha dyre designmøbler. Eller følt at jeg har gått glipp av noe fordi jeg aldri kjøpte meg et ekstremt dyrt klessplagg, eller at jeg aldri bedrev hemningsløs shopping. Jeg lurer på om det er noen som har ligget på dødsleiet og gledet seg over at de oppnådde å ha større hus og dyrere bil enn naboen, det får man kanskje håpe, siden det kan virke som om slikt betyr mye for mange mens de ennå er midt i livet. Kanskje vi i framtiden vil se gravstøtter der det står han/hun var vellykket.
Nåvel, jeg vil neppe få et ettermæle som vellykket, og ikke kommer jeg til å få en fjong tittel på gravstøtta, og det bekymrer meg lite. Det viktigste for meg er å ha opplevd gode ting i livet, og at jeg forhåpentligvis vil bli husket som et noenlunde hyggelig og hederlig menneske.

Denne kvelden på kirkegården tenkte jeg litt på at jeg kun går i kirken ved to anledninger, den ene er nettopp begravelser der jeg har et såpass nært forhold til avdøde, eller noen av vedkommendes slektninger, at det er god folkeskikk å stille opp. Den andre er når jeg er ute og reiser og går innom en kirke for å bese den. Siden jeg har sluppet å gå i begravelser på relativt lenge, er siste kirkebesøk da jeg var i Westminister Abbey i London for drøyt to år siden. Sånn sett er det stor forskjell på kirkebesøkene mine, å se på en gammel, flott bygning mens jeg er på ferie og hverdagen er langt unna, er en sann fryd. Det samme kan naturlig nok ikke sies om begravelser. Det har hendt jeg har tenkt på min egen begravelse når jeg har sittet der på kirkebenken, som for øvrig ofte er så vond og hard at jeg har slitt med en økende verking i bakre kroppsdeler. Det jeg da har tenkt, er at min egen ikke skal være sånn som den jeg er i akkurat da, med salmer og gudsord, uansett hvor ukristelig avdøde har vært. Min egen begravelse skal si noe om hvem jeg har vært, der skal det spilles musikk som har betydd noe for meg, og det skal leses et dikt eller to som jeg har satt pris på. Den skal ikke være en lang tirade av gudsord, avbrutt av salmer ingen av de frammøtte klarer å synge. Jeg kan ikke se noen grunn til at jeg skal begraves til ord og toner fra en religion jeg overhode ikke har trodd på.

Og det skal ikke ljuges i min begravelse. Det ble nemlig gjort i begravelsen til faren min, og det var en usmakelig opplevelse. Det var en problematisk affære, siden foreldrene mine var pinsevenner, var det en derfra som skulle stå for begravelsen. Det var bare det at vedkommende ikke syntes det var så artig å holde begravelser, han foretrakk amerikaniserte show. Så opptatt var han av andre og morsommere ting, at han var umulig å få tak i. Siste kveld før begravelsen dukket han omsider opp hjemme hos moren min, og da visstnok i en sky av etterbarberingsvann, ganske sikkert bought in the USA. Da han dagen etter sto i kirken var det ifølge ham selv ikke måte på hvor mange gode samtaler han og moren min hadde hatt de siste dagene.
Plastikkmannen, som jeg kalte ham, brøt senere ut av pinsemenigheten, og dannet sin egen glorete sekt, med egen tv-stasjon, skole og alt som hører til moderne kristendom på vidvanke.


Denne kvelden da jeg gikk rundt på kirkegården, trillende på den kjære, nye sykkelen min, var en nydelig sommerkveld. Da jeg var ferdig med filosofering og studering av gravstøtter, syklet jeg en tur. Tok inn fargene, følelsen av sommer, av å være i live og ha evnen til å glede seg over det de gode øyeblikkene livet tross alt har å by på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.