fredag 23. juli 2010

Agurktid på bloggen

Mens Siv Jensen gråter bedriver andre agurkblogging
I det siste har det blitt mye tullete blogging, når man begynner å legge ut feriebilder, tuklet sammen i et amatørmessig program som det tar to minutter å lære, da er muligens bunnen nådd. Da er det god trøst å se at også andre skriver ting som ikke er overveldende smarte. I dag sto jeg nok en gang i kassakø, et tilbakevendende tema på denne bloggen, der fikk jeg vite at Siv Jensen gråter ofte. Og da har vel ikke denne dagen vært forgjeves, når man har fått så nyttig kunnskap? Også jeg som trodde at Siv Jensen kun var i stand til å bli dypt rystet. Noe som er sikkert er at den dagen Siv Jensen og partiet hennes kommer i regjeringsposisjon, da kommer jeg garantert til å gråte, uten at det kommer til å stå noe om det på forsiden av Dagbladet. Det var for øvrig en tid da jeg ble dypt rystet over alt vrøvlet tabloidene vrenger utav seg på førstesidene, den tiden er over, man venner seg til det meste.

Det er jo agurktid, tenkte jeg da jeg sto der i kassakøen, og da skrives det mye dumt. På en måte kan man kanskje si at det er agurktid året rundt på tabloidenes førstesider. Men nå har agurktiden også nådd denne bloggen. Det kan se ut som om det som begynte som en alvorlig blogg om arbeiderklassens slit og strev er i ferd med å bli en blogg om Irland og generelt tøys. Jeg har vært inne på tanken å dele opp bloggen, en alvorlig arbeiderblogg og en blogg for andre og mer useriøse temaer. Men det ble med tanken, for det er jo sånn at fordi om jeg har sett og opplevd mye fælt i arbeidslivet, så har jeg til tider hatt en både morsom og interessant fritid. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg antagelig ikke hatt overskudd til å blogge, eller selvtillit nok til å tørre det. Derfor synes jeg bloggen skal få lov å vise de forskjellige sidene ved meg, jeg er ikke bare en sliten arbeider.

Nå holdt det vel hardt med selvtilliten egentlig, å kaste seg ut i en bloggerverden hvor innbyggerne i stor grad besto av mennesker som tilhørte samme grupper som dem som omtrent har spyttet på meg både på jobb i og fritiden, det kostet en del. Forakten jeg har møtt fra enkelte har gjort ett og annet med meg, og jeg gikk på en liten smell da jeg holdt på med boka Klassebilder, der særlig ett av stykkene ble vel tungt å fordøye. Mer om det i en senere bloggpost. Da koblet hjernen ut klassegreiene, sikkert ren overlevelsesstrategi. Da var det godt å tenke på noe annet, noe som framgår av de forrige bloggpostene.

Heldigvis ble jeg langt bedre mottatt i bloggverdenen en jeg hadde forventet, veldig mange flotte mennesker der ute! Men skrivesperren har vært en trofast venn hele veien, en tvilsom venn jeg håper jeg vil bli kvitt. Derfor tillater jeg meg å skrive litt tullete greier, og tar sjansen på å slenge det ut på bloggen. Og så mye verre enn gråten til Siv Jensen er det vel neppe.

Å være opptatt av det bagatellmessige er vel en helt vanlig menneskelig egenskap. Da jeg startet bloggen var jeg sur fordi det ble skrevet så mye dumt om arbeiderklassen. Det jeg var aller mest sur for var muligens det mest bagatellmessige. Stikkord: danseband. Jeg var så innmari lei av at disse synserne alltid kom trekkende med danseband når det ble skrevet om arbeiderklassen. Mens jeg ennå fikk lov av Facebook å skrive hva jeg likte og ikke likte av musikk og annet, skrev jeg at jeg blir syk hvis jeg blir utsatt for danseband og Hotel California. Når får jeg ikke lov til det lenger, det er også en del artister Facebook ikke tillater meg å like. Men jeg får lov å like forfatteren som heter ”og mange flere”, og det er jo ganske så sjenerøst.

Nå skulle ikke dette handle om Facebooks sensurering av folks gode smak, men derimot om mitt noe anstrengte forhold til danseband. Jeg har jobbet sammen med noen som har likt den type musikk, de fleste har vært godt over femti. Hyggelige og greie har de stort sett vært, sånn sett har jeg vært nødt til å ta litt tak i egne fordommer underveis i min heller triste yrkeskarriere. Det hjelper lite å ha lest Kafka og høre på Beethoven, dersom man er en arrogant drittsekk.

I det siste har jeg også tenkt en del på dansebandentusiastene, som hele tiden opplever at musikken de liker blir latterliggjort. Jeg kan nyte min irske musikk i fred, uten at synserne vifter med sine velutviklede pekefingre og forteller at det jeg hører på er bånn i bøtta. Bortsett fra den ene gangen som jeg skrev om nettop, og da ble jeg da reagerte jeg vel nettopp som en typisk representant fra arbeiderklassen gjør når noen forteller henne at det hun hører på er mindreverdig. Jeg fikk en liten tankevekker, som jeg kanskje fortjente.

Dette får holde med agurkblogging i denne omgang, jaggu greide det å snike seg inn noe om klasse og sånn her også. Uansett, Siv Jensen får gråte videre, for min må hun gjerne kutte ut politikken og gråte på heltid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.