søndag 6. juni 2010

Om klasse, forakt og fordommer

Noen tanker etter forrige bloggpost
Da jeg skrev forrige bloggpost var jeg egentlig usikker på om dette var noe jeg burde publisere. Blant annet fordi det kanskje ga omtalte blogger mer oppmerksomhet enn han strengt tatt fortjente. Det er trist å lese så fordomsfulle og håpløse uttalelser fra folk fra egen klasse, men det er også trist å lese fordomsfulle og håpløse uttalelser om egen klasse, skrevet av noen som det er meget mulig anser seg selv som tolerante og fordomsfrie mennesker.

Da jeg hadde skrevet ferdig den før omtalte bloggposten dukket det opp et minne om noe jeg en gang leste. Det var like etter at røykeloven ble innført, og det dreide seg om folk som sluttet å røyke. Dette gjorde de ikke først og fremst på grunn av helsa, sto det, men fordi røyking ble ansett som et lavstatusfenomen. Så når man nå var nødt til å stå ute på gata og røyke, så kunne man altså bli oppfattet som et lavstatusmenneske av de forbipasserende, og det ville man selvfølgelig ikke ha noe av. Noe som betydde, slik jeg oppfattet det, at folk var mer redde for å bli oppfattet som en sånn som meg, enn å pådra seg alvorlige sykdommer.

Det er kanskje ikke rart at mange fra arbeiderklassen er svært skeptiske til dem som er høyere på strå enn dem selv. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan de må føle det, disse som jeg har jobbet sammen med på enkelte kantiner der de vi måtte betjene ikke gjorde noe for å skjule at de så på oss som undermennesker. Jeg husker med gru et sted der vi betjente noen særdeles ubehagelige advokater, de hadde ikke fnugg av respekt for oss som lagde mat til dem. Når maten, som advokatene skulle stappe inn i sine høystatusmunner, ankom stedet måtte den først bæres opp en trapp, og deretter trilles på traller gjennom en gang med mange dører. Å tre seg gjennom dørene med store traller smekkfulle med matvarer, var ingen enkel oppgave. Det hendte jeg støtte på en av advokatene i døra, der folk med et fnugg av alminnelig folkeskikk ville holdt opp døra for meg, forventet disse derimot at jeg skulle holde opp døra for dem. Jeg var der bare noen uker, og dro videre til andre steder, der folk var hyggeligere å ha med å gjøre. Men hva hadde det gjort med meg dersom jeg hadde jobbet fast på et slikt sted i årevis? Og dersom jeg aldri hadde hatt positiv kontakt med folk fra andre klasser?

Jeg har ofte reagert på at journalister og andre fra skravleklassen ikke later til å tro at arbeiderklassen leser det som skrives om dem. Per Kristian Bjørkeng hadde en gang et stykke i Aftenposten som het En klasse for deg. Dette stykket ligger ikke lenger ute på nettet, men jeg har lagret det på pc-en, og kom tilfeldig vis til å kikke litt på her en dag. Her kan man lese følgende: ”Vi snakker ikke om en underklasse/arbeiderklasse, men bruker kanskje begrepet "mennesker på en annen frekvens". "Vi", ja for sjansen er stor for at både du som leser dette og jeg kan defineres som de mer privilegerte…” Når jeg kikker gjennom teksten, ser jeg også disse ordene som så gjerne dukker når man skal beskrive arbeiderklassen, P4, kinakål, Gran Canaria, kjøttkaker, dansebandmusikk.

Jeg hører ikke på P4, jeg får hodepine av den og tilsvarende radiokanaler, kan ikke huske sist jeg hørte på en annen kanal enn P2. Jeg liker ikke kinakål, har riktignok hørt at dersom den tilberedes på riktig måte kan den bli spiselig, det er mulig, men jeg tviler. Jeg har aldri vært på Gran Canaria, jeg har aldri vært i det som omtales som Syden i det hele tatt. Jeg har aldri drevet det lenger sør i verden enn Roma. Kjøttkaker er greit nok hvis jeg får det servert, men jeg lager det aldri selv. Får jeg valget mellom kjøttkaker og indisk mat, da går jeg for indisk. Og når det gjelder dansebandmusikken, da må jeg bare riste oppgitt på hodet.

For øvrig er det tydelig at Bjørkeng og jeg er på hver vår frekvens. Nå har jeg faktisk møtt folk fra middelklassen som har vært på samme frekvens som meg selv, og folk fra arbeiderklassen som ikke har vært det. Jeg har hatt en del kontakt med folk fra middelklassen, og uti fra egne erfaringer kan jeg ikke se at det finnes noe sånt som et typisk middelklassemenneske. De jeg har vært borti har hatt forskjellige interesser, væremåte og holdninger. Jeg har møtt middelklassefolk som har vært morsomme, interessante å snakke med, tolerante og hyggelige. Jeg har også møtt dem som har vært kjedelige, spydige, selvgode og generelt vemmelige. Mye av det samme kan sies om de arbeiderne jeg har jobbet sammen med. Den forskjellen jeg har sett, er at der arbeiderklassen bedriver regelrett skittkasting, pakker folk fra middelklassen dritten inn i glanset papir, uten at den blir mindre illeluktende av den grunn.

Grupper er sammensatte, og individer er sammensatte. Når man leser om arbeiderklassen skulle man tro vi var like endimensjonale som personene i de kioskromanene jeg antar at man tror vi leser, dersom man tror vi er i stand til å lese i det hele tatt. Så sammensatte kan arbeidsfolk være at de kan like danseband og opera på en gang, en tidligere kollega av meg gjorde faktisk det. Noe som burde være et bevis på at det meste er mulig.

Synd å si det, men mange ganger når jeg har lest disse bombastiske omtalene av min egen klasse har det minnet meg mye om egne uttalelser fra den gang jeg var en umoden fjortis som trodde jeg hadde svarene på det meste. Hadde ikke livet gitt meg så pass mye juling som det har, kan det være jeg også hadde endt opp med å bli like selvgod og unyansert. Jeg har nok noen tendenser i den retning, men de erfaringene jeg har hatt i livet har nok gjort meg noe mer ydmyk enn jeg ellers ville ha vært.

Jeg kan likevel forstå dem som reagerer med sinne og forakt overfor alle de mener tilhører eliten. Den forakten arbeiderklassen blir utsatt for skal man ha sterk rygg for å bære. Jeg har tross alt møtt mange som står over meg på rangstigen som har behandlet meg med respekt, ikke alle har det. Vi fra arbeiderklassen har stort sett ingen som taler vår sak, og når man er venneløs er det lett å la seg lure av falske venner. Jeg tror det er en av grunnene til at så mange arbeidere stemmer Fremskrittspartiet, og dette partiet gjør dessverre mye for å fyre oppunder fordommene en del har.
Men dersom man vil ha venner er det kanskje ikke så lurt å skjelle og smelle mot alle som er annerledes enn en selv, og her er det en del fra arbeiderklassen som har litt å lære, som det framgikk av forrige bloggpost.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.