søndag 30. mai 2010

Bare møkka?

Jeg så ikke på Melodi Grand Prix på lørdagskvelden. Tror ikke jeg gikk glipp av noe, og da jeg slo på pc-en på søndag morgen og så dette ble jeg styrket i troen på at MGP er noe ordentlig møkk.


Blogglisten

tirsdag 25. mai 2010

Om helse og klasseforskjeller

Bare et spørsmål om frukt og grønt?
Jeg har akkurat sett at noen andre bloggere har skrevet om klasseforskjeller når det gjelder helse. Dette er et tema jeg lenge har tenkt å skrive om, jeg ser jo dette i et litt annet perspektiv, siden jeg selv tilhører disse lavt utdannede som altså har dårligere helse. Og som dessuten ikke kommer til i orde i denne debatten, som i de fleste andre debatter, kan man vel si.

Man behøver ikke ha særlig mye utdanning for å vite at frukt er sunnere enn godteri og at det er bedre for helsa med en salatbolle enn en pose potetgull, at mat man lager fra bunnen av stort sett er sunnere enn ferdigmat. De fleste av oss vet også at det er sunnere å være ute og bevege seg framfor å sitte i sofaen og glo på tv. Og at røyking er usunt burde vel alle ha fått med seg. Nå har jeg riktignok hørt folk fra egen klasse blåse av mye av dette, da enkelte har et så anstrengt forhold til folk de oppfatter som elite at de overhode ikke bryr seg om hva denne ”eliten” måtte si. Dette kan jeg til en viss grad forstå, da det er den samme ”eliten” som til tider uttaler seg i media på en måte som gjør det tydelig at de ikke vet særlig mye om hvordan arbeiderklassen har det, og i tillegg kan være riktig så foraktelige i sine uttalelser når det er snakk om de lavt utdannede. Det er også folk fra denne ”eliten” som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk for å få dem til å jobbe enda hardere, sånn at det blir mer penger i kassa for dem selv, samtidig som enkelte gir uttrykk for at de ønsker lavere lønn for dem som allerede tjener dårlig.

Uansett, de fleste av oss har noenlunde peiling på hva som er bra for helsa. Likevel har jeg hatt perioder med heller usunn livsstil. Det har vært når jeg har hatt ekstremt tøffe jobber, da har jeg hatt nok med å komme meg gjennom dagene, da har det ikke vært snakk om å komme seg ut for å mosjonere på fritiden, det har ikke vært krefter igjen. Det har heller ikke vært krefter igjen til å stå på kjøkkenet for å lage god mat når jeg har kommet hjem. Da har det vært enkelt å ta med seg en ferdigpizza, eller noe annet som har vært like trist og ferdig, hjem til middag. Når man er helt ferdig, spiser man ferdigmat, kan man vel si.

Spesielt ille var det den perioden jeg jobbet skift. De ukene jeg jobbet kveld ble det et heller stusselig kosthold. Nå brukte jeg sykkel til og fra jobb så lenge vær og føreforhold tillot det, så helt mangel på mosjon ble det ikke. Jeg dro hjemmefra litt over to på ettermiddagen, og kom hjem nærmere tolv på natta. Etter at jeg kom hjem ble jeg gjerne sittende ved pc-en, blant annet for å lese og sende e-post, på den måten fikk jeg i et minimum av kontakt med verden utenfor arbeidsplassen, noe jeg absolutt følte et behov for. Timene jeg hadde før jeg gikk på jobb gikk med til å ordne nødvendigheter som å vaske hus og klær, handle, samt spise en slags middag og gjøre i stand matpakke, kantina på stedet var ikke oppe på kveldstid. Matpakka var rimelig sunn, gjerne en grov baguett rikelig fylt med salatblader, paprika, løk eller oliven og litt kjøttpålegg. Dette tok tid, derfor ble middagen ofte lite velsmakende, og ganske sikkert usunn, ferdigmat. Det hendte også at jeg følte meg så sliten at jeg kjøpte med en sjokolade for å spise i løpet av kvelden, ikke fordi det smakte særlig godt, men jeg følte at det ga energi, selv om det antagelig ikke gjorde det i særlig grad. Det var noe med å jobbe på en tid på døgnet når man vanligvis roer seg ned og gjør seg klar for å legge seg, jeg kjente at det var langt mer slitsomt å jobbe kveld enn dag. Jeg har merket at slitsomme jobber gjør at jeg rett og slett gir blaffen i helsa, alt er fokusert på å overleve dagene. Siden det er snakk om jobber som gir lite påfyll blir det ganske deprimerende når jeg ikke har krefter til annet enn jobb, da er det liksom ikke så farlig om man forkorter livet sitt litt.

Når jeg har anledning foretrekker jeg å spise hjemmelaget mat, gjerne uten kjøtt, men derimot med masse krydder og hvitløk. Jeg har en gammel vegetarkokebok jeg omtrent har slitt i filler. Har jeg tid, baker jeg brødet mitt selv, både billigere, sunnere og ikke minst bedre enn det som er å få kjøpt i butikken. Jeg har et stort forbruk av linser, bønner og kikerter, og har funnet ut at hjemmelaget hummus og moste bønner er utmerket pålegg, dessuten nesten gratis. Jeg spiser gjerne fisk, både som middag og pålegg. Jeg opplevde en gang at en kollega syntes det var rart da jeg fortalte at jeg lagde sursild selv, det hadde hun visst ikke hørt om før. Også det som er så enkelt å lage, og mye bedre enn den man kjøper ferdig.

Jeg har vært lykkelig de gangene jeg har hatt jobb som ikke har slitt meg mer ut enn at jeg har orket å bevege meg på fritiden, det har ikke alltid vært noen selvfølge. Derfor er kan jeg forstå dem som ikke mosjonerer, noen har så tøffe jobber at det ikke er krefter igjen når de kommer hjem. Jeg har alltid vært glad i å gå turer og å sykle, derfor har savnet vært stort når jeg ikke har orket på grunn av for slitsom jobb. Når jeg skal ut og sykle, tenker jeg aldri at nå skal jeg trene, og jeg lar som oftest veien bli til mens jeg sykler. Hvor langt jeg sykler og hvor fort, lar jeg vær og dagsform bestemme. På lørdag var jeg ute og syklet på ny sykkel, den kan gå fort, men da jeg syklet på en smal grusvei, omgitt av trær med nytt, frisk løv så jeg ingen grunn til å sykle fort, hvorfor skulle jeg skynde meg bort fra noe så vakkert? Det å glede seg over vakre omgivelser tror jeg kan være vel så helsebringende som å stresse av gårde. Også måtte jeg stoppe flere ganger underveis for å ta bilder, det er ikke så nøye med å komme fort fram. Mosjon får jeg uansett, det er bedre med en rolig sykkeltur enn ikke å bevege seg i det hele tatt.

Det kan for så vidt være helsebringende å være lavtlønnet, da har man ikke råd til bil. Derfor sykler jeg over alt i sommerhalvåret. Jeg sykler når jeg skal handle, har sykkelvesker til å ha varene oppi, veldig greit. Har for øvrig lagt merke til at det blir stadig lengre mellom sykkelstativene. Om vinteren går jeg mye, også til butikker, bærer varer i sekk på ryggen. Blir det for tungt tar jeg bussen. Det er ikke noe problem å greie seg uten bil i sentrale strøk så lenge man er frisk og rask. Når jeg skal handle må jeg som oftest bevege meg inn i disse kjøpesentrene det er så mange av på disse kanter, der ser jeg mange som nok hadde hatt godt av å gå eller sykle litt. Man kan kanskje spørre seg om ikke disse sentrene er skadelige for folkehelsa, her labber folk rundt, spiser på kafeene, selv en lørdag med fint vær ser det ut til at mange tilbringer store deler av dagen der inne. Mens jeg løper inn, kjøper det nødvendige for helgen, og løper ut igjen, dasser forspiste familier rundt og ser ikke ut til å tenke på å komme seg ut i det fine været. Da har jeg mange ganger lurt på hva slags vaner disse har tenkt å gi ungene sine, ikke langt fra disse sentrene er det skog med mange flotte turmuligheter, hvorfor ikke ta seg en skogtur?

Sykkel som framkomstmiddel og et kosthold med lite kjøtt har mange fordeler, det blir billig, det er sunt og dessuten bra for miljøet. Dette hadde jeg fortsatt med selv om jeg hadde hatt bedre råd. Det er snakk om at folk med lite penger ikke har råd til å leve sunt, men jeg tror like ofte det er snakk om mangel på overskudd. Spiser man lite kjøtt har man råd til å kjøpe grønnsaker, og gjerne litt småsnadder i tillegg, som oliven og soltørkede tomater.

Når det er snakk om helse og klasseforskjeller, nevnes stort sett bare kosthold og røykevaner. Som før sagt, jeg har hatt perioder hvor jeg ikke har orket å tenke på helsa. Når jeg har overskudd til det, er det mest for å føle meg best mulig her og nå, når jeg blir gammel vil jeg antagelig få så liten pensjon at den ikke blir til å leve av, jeg har neppe noen morsom alderdom å se fram til. I de periodene hvor jeg har hatt fæle forhold på jobben, er jobben hovedgrunnen til at jeg har følt meg elendig, fysisk som psykisk. Jeg har skrevet mye på denne bloggen om alle de utslitte menneskene jeg har møtt i arbeidslivet. Det kan være de ikke alltid har særlig sunn livsstil, men de skadene jeg har sett folk slite med er vesentlig forårsaket av tungt og ensidig arbeid gjennom mange år. Og tempoet blir hardere og forholdene generelt tøffere. Hvorfor man aldri nevner dette kan man jo lure på, kan det være fordi man ikke vet, eller ikke ønsker å vite?

Lavtlønnede jobber er gjerne fysisk krevende, ensformige, kjedelige, man blir kontrollert av andre hele tiden. Jeg husker fredagene da jeg jobbet på lager, da tenkte jeg at i morgen kan jeg gå løs, hurra! På jobben følte jeg at jeg sto tjoret i et kort tau hele dagen, til tider holdt de ensformige arbeidsoppgavene på å drive meg til vanvidd. Noen ganger, særlig når jeg jobbet kveld, kunne jeg faktisk kjenne at hjernen gjorde opprør, den ville gjerne ha litt å gjøre den også. Kunnskap jeg hadde ervervet meg, blant annet på kurs som hadde kostet mer enn jeg egentlig hadde råd til, gikk til helvete mens jeg sto og puttet ting i pappesker. Mens hodet tømtes for innhold verket føttene stadig mer, til slutt greide jeg knapt verken å gå eller stå, i en sånn situasjon står man ikke og planlegger joggeturer eller tenker ut oppskrifter på helsekost.

Jeg kunne sikkert skrevet enda mye mer, årsakene til klasseforskjellene når det gjelder helse er mange og sammensatte, men etter det jeg har sett er forholdene i arbeidslivet en vesentlig grunn til at lavtlønte ofte har dårlig helse.

lørdag 15. mai 2010

Tabloide monstersjokk i sikte?

Dagbladet skal bli frekkere og mer uskikkelig
Som de fleste vel har fått med seg blir Lars Helle ny sjefsredaktør i Dagbladet. Han skal gjøre Dagbladet frekkere og mer uskikkelig, sier han. Det er mulig noen gleder seg, jeg gjør det ikke. Dette frambrakte et gammelt og egentlig ganske pinlig minne hos undertegnede. Det hendte faktisk at jeg kjøpte Dagbladet en og annen gang i en fjern fortid. Med fjern fortid mener jeg tiden før slike moderne greier som pc og Internett. Grunnen til at jeg kjøpte avisen var at jeg likte å følge med på hva som skjedde på konsertfronten, jeg var en ganske ivrig konsertgjenger den gang. Dette minnet, som jeg skulle ønske hadde forblitt i den store glemmeboka, skriver seg fra en dag da jeg var innom en butikk på vei hjem fra jobb, og en av tingene som sto på huskelista var nettopp Dagbladet. Jeg visste det var en konsert på gang jeg gjerne ville ha med meg, og siden det måtte ringes for å få den ønskede billetten, og jeg er litt surrete til tider, ville jeg gjerne ha annonsen foran meg når jeg ringte. Glad og fornøyd vandret jeg gjennom butikken og slang de ønskede varene opp i handletralla. Så kom jeg fram til kassa, der sto Dagbladet og skrek imot meg med enorme bokstaver: Halvparten av alle norske kvinner er misfornøyde med kroppen sin, også var det bilde av et par pupper. Og dette skulle jeg liksom kjøpe! Vel, jeg ville på konsert, så jeg kjøpte. Du verden hvor godt det er å leve i dataalderen, der alt kan ordnes over Internett.

Denne forsiden burde ikke ha overrasket meg, på den tiden var det pupper på forsiden av Dagbladet nesten hver eneste dag. Det var knapt en eneste sak som ikke kunne illustreres med bilde av en pupp eller to. Pupper var som poteten for Dagbladet på den tiden, de kunne brukes til det meste. Med tanke på dette blir jeg derfor litt bekymret når Lars Helle lover at Dagbladet nå skal bli frekkere og mer uskikkelig, skal det bli mer framvisning av kroppsdeler, og i så fall hvilke, når man nå skal være så innmari frekk og uskikkelig?

Dette med ”frekk og uskikkelig” framkalte også et annet minne hos meg, også det er noe jeg hadde ønsket skulle forbli i den store glemmeboka. For en del år siden jobbet jeg noen uker på en kantine der man hadde en litt begrenset radio. Den tok kun inn to stasjoner, det var NRK P1, samt den som het Kanal 24. Siden sjefen på kantina ikke orket andaktene på P1, var det Kanal 24 som surret og gikk hele dagen. Heller ikke jeg setter særlig pris på andakt til arbeidet, men det må sies at Kanal 24 var sørgelige greier. Mulig vi var de eneste lytterne den hadde, dersom det ikke var andre der ute som også hadde defekte radioer. Det var ikke bare sørgelig, det var pinlig. Skravlinga til disse som holdt det gående i denne kanalen utgjorde det definitive lavmål. Det var verre enn det jeg og andre jeg kjenner har prestert uti de små nattetimer etter inntak av diverse alkoholholdige drikker, og jeg skal ikke påstå at det nivået har vært særlig høyt. Ei svensk jente jeg jobbet sammen med, som akkurat hadde ankommet landet, var sjokkert over det begredelige nivået på norsk radio. Hvorfor dukket dette minnet opp i forbindelse med Dagbladet, jo fordi en eller annen i denne miserable radiokanalen like før hadde lovt at også denne skulle bli frekkere, og muligens mer uskikkelig også, ett eller annet i tilegg til frekkere var det i hvert fall. Det kan ha vært dummere, men det var neppe det han sa, selv om det kan ha vært det han mente.

Konklusjonen på dette må bli at jeg regner med mye oppgitt risting på mitt kloke hode når jeg står i kassakø på butikken framover, så vel Dagbladet som VG har gitt meg stunder i disse kjedelige køene der jeg ikke har visst om jeg skulle le eller gråte, som oftest ender det altså med oppgitt hoderysting.

tirsdag 11. mai 2010

Må vi virkelig "våge å ta debatten"?

Om raseteorier og forakt
Som representant for arbeiderklassen med en særdeles omflakkende yrkeskarriere bak meg, har jeg hørt mange fordomsfulle og lite gjennomtenkte uttalelser rundt om på stedene jeg har jobbet. Likevel har mye av det som har vært sagt i det offentlige rom i den senere tid, av mennesker som skulle være langt mer kunnskapsrike og velutdannede, liknet mye på det jeg har hørt blant de minst tolerante av mine tidligere arbeidskamerater. Man begynner gjerne med å si ting som ”vi må tørre å spørre oss om…”, ” vi må våge å ta debatten om…”, for så å fortsette med noen kraftige spark, og de går sjelden oppover. Likevel later det altså til at man anser seg som modig når man ”våger” å spørre seg om f eks de syke egentlig bare er late og om det nå ikke er sånn de trygdede er tiltaksløse slabbedasker. Da denne debatten pågikk som verst i vinter ble jeg angrepet av en voldsom pessimisme, det ante meg at dette bare var begynnelsen på noe jeg fant meget skremmende.

Nå har vi fått fortsettelsen, og den er virkelig skremmende, nå har det dukket opp noe jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve, noe jeg trodde hørte den mørke fortiden til. Man har begynt å diskutere raseteorier igjen. Og man anser seg fremdeles som modig. Forsker Ole Jørgen Anfindsen er en slik selvoppnevnt modig mann, så modig er han at han mener vi må våge å ta debatten om det ikke er sånn at noen, les dem med mørk hud, er dummere enn oss med mindre pigment i huden. Er ikke dette en debatt man har ”våget” før, og med heller trist resultat? Mulig jeg er feig, men denne debatten skulle jeg gjerne vært foruten. Nå har ikke jeg noen forskingsresultater å vise til, men jeg har møtt mange mennesker, både i arbeidslivet og ellers. Noen av disse har tilhørt den gruppen som forskeren mener har lavere IQ enn oss andre, men det har jeg virkelig ikke merket noe til.

Det jeg derimot har merket, har vært enkeltes forakt overfor meg fordi jeg tilhører arbeiderklassen, og det å bli møtt med så vel tilslørt som åpenlys forakt er ikke morsomt. Jeg opplevde slik forakt på noen av kantinene jeg jobbet, på flere av disse stedene jobbet det også folk med mørk hud. Når jeg var ferdig på jobb kunne jeg ta av meg den fæle uniformen jeg hadde vært nødt til å ha på meg, da var det ingen som kunne se at jeg var på vei hjem fra kantinejobb, så jeg slapp i det minste foraktelige blikk på bussen. Hudfarge kan man ikke kle av seg. I en periode var det mange foraktelige utsagn om arbeiderklassen i media, og jeg hadde en følelse av at det var med på å fyre opp enkelte. Derfor er jeg redd man nå fyrer oppunder enkeltes fordommer mot folk på grunn av rase.

Som sagt, jeg har hørt mange fordomsfulle uttalelser blant mine egne, men akkurat dette med at noen såkalte raser skal være dummere enn oss andre, det tror jeg faktisk ikke selv de mest fordomsfulle blant mine kolleger har tenkt på. Nå er det noen som setter dem på tanken, og jeg er redd at enkelte kommer til å omfavne denne teorien, og bruke den for det den er verdt.

En annen ting jeg har erfart her i livet er at det ofte er folk som ikke er de aller skarpeste knivene i skuffen som gjerne mener at andre er dumme. Jeg har fått ødelagt mang en hardt tiltrengt pause av kunnskapløse bedrevitere som har skreket ut om andres dumskap og egen fortreffelighet. Er det dumt å påstå at andre er dumme? Jeg mener i hvert fall at vi må ”våge å ta debatten”.

søndag 2. mai 2010

Nav og kunsten å finne sin egen vei til selvtillit

Lite velkomment brev fra Nav
Det har vært lite blogging i det siste, og det har vel egentlig vært lite av det meste. Den siste tiden har jeg i større grad enn jeg setter pris på kjent at vonde opplevelser gjennom mange år har satt seg i systemet. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men må bare innse at sånn er det.

Derfor var det ytterst lite kjærkomment da det en dag dukket opp et brev fra Nav i postkassa. Jeg er innkalt til møte, brevet inneholder de sedvanlige truslene som hva som vil skje dersom jeg ikke møter opp, og deretter avslutter man med ”vi ser frem til et hyggelig møte”. Prøver man å være morsom? Ironisk? Ikke godt å si, det som er sikkert er at jeg ikke ser fram til dette møtet. Sist gang jeg var i et tilsvarende møte endte det med åtte redselsfulle uker i reaktor. Etter å ha sjekket siden til Nav, ser jeg nå at tilsvarende kurs som det jeg deltok på i høst ikke er på gang, derimot noe som er enda verre, jobbklubb. Bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det jeg har hørt folk som har vært gjennom slike fortelle er langt fra lystelig, jeg hørt oppegående og sterke folk fortelle at de har grått hver eneste kveld mens de har gått i slike jobbklubber. Jeg har hørt historier om hvordan folk har blitt ydmyket og tråkket på, blitt tvunget til å gjøre ting det er direkte latterlig å utsette voksne mennesker for.

Jeg har fremdeles ikke kommet meg helt etter kurset i høst, nå har jeg ikke flere krefter å søle bort på meningsløst vrøvl. Til tross for at det het seg at kurset skulle inneholde nyttig læring, var det først og fremst et jobbsøkkurs. Men dagene der vi fikk lov å lære noe nyttig gjorde det mulig å holde ut, de var kjærkomne pustehull i noen ellers tunge uker.

Er svak tilknytning til arbeidslivet det samme som å være møkkete?
Uansett, jeg kan være glad jeg bare er en vanlig arbeidsledig, og ikke er tatt opp i det såkalte kvalifiseringsprogrammet eller ”har blitt vurdert til å ha behov for tett individuell oppfølging”. Da kunne jeg nemlig stått i fare for å havne på et kurs der man blant skal lære om ”livsstilstemaer som kosthold, mosjon og hygiene”. Det er alltids noe å glede seg over, og jeg er svært takknemlig over at jeg slipper å gå kurs for å lære å holde meg ren. Dette kurset skal også gi ” bistand til økt mestringsfølelse, motivasjon og selvtillit”. Ja, alle vet vel at er det noe Nav er flinke til, så er det å gi folk selvtillit. De som er nødt til å ta dette kurset har min største medfølelse. Jeg har aldri tenkt over at det å ha ”svak tilknytning til arbeidslivet” som det står her, er det samme som å ha dårlig hygiene.

Men "restselvtilliten" min får dere aldri!
Til tross for at kurset jeg var gjennom i høst ikke inneholdt hygieneundervisning, som jeg hadde følt svært ydmykende, merket jeg at det slet hardt på selvtilliten. Nå har jeg ikke mer selvtillit igjen å gi bort til Nav. ”Restselvtilliten” har jeg tenkt å beholde for meg sjøl, den skal ikke Nav få lov å trampe i stykker. Jeg vet hvordan det er ikke å ha selvtillit, jeg vet også hvordan det er å ha det, jeg er ikke i tvil om hva som er best.

Grunnen til at jeg akter å tviholde på det jeg har igjen av selvtillit er at den ikke har kommet av seg selv, den tok det år å bygge opp. Ironisk nok var det blant annet kurs som var med på å bygge opp den selvtilliten som ble noe redusert gjennom høstens Nav-kurs, og som jeg er redd vil forsvinne ytterligere dersom Nav tvinger meg til å delta i en såkalt jobbklubb.

Det kan se ut som om Nav og jeg er på kollisjonskurs når det gjelder hva som gir folk selvtillit. Mens Nav vil gi folk selvtillit ved å lære dem å vaske seg, har jeg erfart at det er andre ting som skal til, og ydmykelser hører ikke med blant dem. Det gjør derimot gode opplevelser, og det å bli møtt med respekt av andre mennesker. Min vei til selvtillit er muligens litt sær, her må antagelig alle finne sin egen vei, i henhold til det man har av evner, interesser og ressurser. Vi er alle forskjellige, derfor kan vi ikke bare kjøres gjennom samme kvern, og det er vel akkurat det Nav har en lei tendens til å gjøre.

Min sære vei til selvtillit
Så litt om min sære vei til selvtillit. At det å delta på en rekke kurs var en viktig del av den, er neppe så sært. Her lærte jeg matnyttige ting som å mestre data og bli langt bedre i engelsk enn jeg var i utgangspunktet. Engelsken min ble enda bedre av diverse turer til Irland på egenhånd, og det at jeg mestret opphold i utlandet helt alene var helt klart med på å styrke selvtilliten. Uten at det dermed er sagt at man skal begynne å droppe mennesker med dårlig selvtillit i Irland og overlate dem til seg selv. Men for meg fungerte akkurat det utmerket, jeg droppet meg selv der da, helt frivillig, men du verden hvor skjelven jeg var første gang. I tillegg til at jeg merket at jeg mestret det utmerket, fikk jeg også mange gode minner jeg kunne ta fram og styrke meg på når hverdagen ble tøff. Så dro jeg til Italia alene, riktignok på en arrangert tur, men første dagen måtte jeg greie meg alene i Roma. Skremmende det også, men det gikk fint, og jeg kom hjem med enda flere gode opplevelser i bagasjen. Mer å styrke seg på, enda bedre selvtillit. Slik holdt jeg på i noen år, tøff hverdag med få adspredelser, bortsett fra de kjære kursene mine, og utenlandsturer så fort økonomien tillot det. Hadde det ikke vært for disse turene, der jeg hadde mulighet til å legge alt som var vondt og leit bak meg, hadde jeg neppe sittet her og skrevet på en blogg i dag, jeg hadde aldri våget. På disse turene ble jeg kjent med andre sider ved meg selv, jeg møtte den personen jeg kunne ha vært, dersom jeg ikke hadde ødelagt så mye av livet mitt med lav selvtillit og lav utdanning, som er en direkte følge av den elendige selvtilliten.

Andre sære ting på min vei til selvtillit var illustrering av et lite blad om bull terriere, flere av de gamle tegningene har jeg brukt her på bloggen. Disse mildt sagt sære tegningene har faktisk sin lille del av æren for at jeg ikke har snublet meg gjennom hele livet med total mangel på selvtillit. Jeg har fått, tro det eller ei, mange gode tilbakemeldinger på disse underlige figurene.
Og til tross for at jeg har hatt tøffe tak i arbeidslivet, har gode kolleger som har vært rause med godordene, som har møtt meg med respekt og toleranse, sin del av æren for min styrkede selvtillit.

Ikke alltid lett å programmere seg sjøl
Men til tross for gode opplevelser og oppmuntring fra andre, det er blitt litt for mye av det vonde. Jeg vet at det er for tida er moderne å mene at man kan bestemme sjøl at man bare skal klare det som er vondt og vanskelig. Hadde det bare vært så enkelt, tenk om jeg bare kunne ha skrudd av den fæle indre frosten som har plaget meg gjennom mange år, og som bare er blitt verre etter hvert. Det samme med spenningshodepinen, konsentrasjonsvanskene og det psykiske ubehaget, tenk om det bare kunne programmeres bort. Jeg vil jo være den tøffe og selvstendige dama som greier alt, takler alt. Jeg ønsker ikke å være en person som har det vondt, og jeg ønsker ikke å være en som andre skal synes synd på. Det er tøft å merke at overskudd og selvtillit forsvinner, men jeg håper jeg kan komme tilbake dit jeg var for noen år siden. Hadde jeg ikke hatt de gode opplevelsene jeg har hatt, hadde jeg nok hatt det verre nå.

De som skal på kurs der de blant annet skal lære om hygiene, har kanskje ikke like mange gode opplevelser å hente styrke fra som det jeg tross alt har. Jeg håper virkelig at de som er lærere på slike kurs har en ekte og oppriktig respekt for dem de er satt til å undervise. Etter egne erfaringer fra kurset jeg ble sparket ut på i høst, er jeg redd de ikke har det. At folk har en svak tilknytning til arbeidslivet behøver ikke å bety at de er uten evner og anlegg, like lite som det behøver å bety at de ikke er i stand til å holde seg rene. Så hvis noen som er lærere på slike kurs leser dette, sørg for at folk får muligheten til å blomstre opp og få tro på seg selv, i stedet for å knuse dem og ta fra dem det de måtte ha av tro på seg selv. Jeg mistet selvtillit på kurset jeg gikk i høst, men jeg hadde litt å ta av, hva med dem som har et dårligere utgangspunkt?