Påsken er begynt, ute regner det. Jeg har aldri vært blant disse gale menneskene som når vinteren endelig er i ferd med å forsvinne, pakker sekken, og ikke minst skiene, for å oppsøke enda mer vinter. Jeg holder meg hjemme og nyter våren, dersom værgudene tillater det. Så kan disse andre grave seg ned i tide, eller hva det nå er folk driver med der oppe på fjellet i påsken. Mens vi andre kan nyte fred og ro her nede, på betryggende avstand fra snøskredfare og annen elendighet.
Disse gamle skiene, som neppe lenger var kompatible med moderne skistøvler, ble en gang innkjøpt fordi jeg skulle på skoletur. I min ungdom gikk jeg på folkehøyskole, og skoleårets høydepunkt, i bokstavelig forstand, var en skitur på Hardangervidda. Det het seg faktisk i reklamen for skolen at man hadde lagt turen til en tid på året da det var harde forhold på vidda, sånn at vi skulle oppleve fjellet fra den tøffe siden. Dessverre stemte reklamen, det var snøstorm. Egentlig var det merkelig at jeg ikke ble så skremt av dette at jeg fant meg en annen skole å gå på, det var nok å velge mellom. Men mange av folkehøyskolene var kristne, det var kanskje grunnen, bedre med noen dagers lidelse på vidda, enn gudsord og salmesang gjennom hele året. Som straff for min skrekk for gud og salmer endte jeg altså opp i noe som må være å betegne som min ungdoms verste mareritt. For meg som ikke hadde hatt ski på beina siden barndommen, og aldri på fjellet, ble det en forferdelig opplevelse, og jeg ble kraftig vaksinert mot videre skigåing.
På denne skolen måtte jeg også gjennom noe annet jeg oppfattet som ubehagelig, om enn ikke like grusomt som skitur på vidda i snøstorm. Og dette pågikk gjennom hele året, det het folkeviseleik, og var en heller trasig affære. Det gikk ut på å tråkke rundt i ring på gulvet samtidig som man sang sudeli dudeli dei. Det er mulig dette var ment som en øvelse til nasjonalfølelsens fremme, kanskje dette skulle gjøre oss til entusiastiske tilhengere av norsk folkedans. Jeg syntes ikke det var stort mer stas å trakke rundt og synge sudeli dudeli dei, enn det var å tråkke rundt i snøstorm med planker under føttene. Jeg fikk altså inderlig nok av både skigåing og alt som måtte smake av norsk folkedans i løpet av det året.
Nå gjorde jeg faktisk et tappert forsøk på å gå på ski noen år etter katastrofen på Hardangervidda. Siden det var noen relativt flate jorder å gå på like i nærheten, og ingen snøstorm i sikte, tenkte jeg at jeg fikk gi skiene en sjanse til. Men så var det jo dette med at ski må smøres, og det skulle vise seg at jeg overhode ikke behersket skismøringens edle kunst. Følgelig gikk skigåingen svært dårlig. Det gikk fint når jeg kom til en nedoverbakke, normalt ville jeg ramlet overende i en slik bakke, men siden skiene, på grunn av miserabel smøring, beveget seg framover i en fart av fem meter i timen, kom jeg ned i god behold. Problemet var på flatmark, da gikk de bakover. Mosjonseffekten ble formidabel, da det krevdes enorme krefter for å få skiene til å gli framover, men det var ikke morsomt. Da jeg kom hjem fra denne totalt mislykkede skituren prøvde jeg å lese litt om smøring, avisene var fulle av smøretips akkurat da. Men det var kompliserte greier, det var ikke grenser hva som skulle til for å få de forbaskede plankene til å gå framover. Siden jeg egentlig ikke syntes det var særlig stas å gå på disse plankene, ga jeg like godt opp.
Sånn gikk det til at skiene ble stående og støve ned i en kjellerbod, helt til de i høst møtte sin skjebne og havnet i en container sammen med annet ubrukelig søppel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.
Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.