søndag 7. februar 2010

Uka som gikk

Sykefravær og supperåd
Det var vel ingen stor overraskelse at også foregående uke sto i sykefraværsdebattens tegn. Midt oppe i all støyen kom jeg plutselig over noe som stemte med mine egne erfaringer, det hender ikke ofte, for å si det forsiktig. Forsker Ingrid Sivesind Mehlum ved Statens arbeidsmiljøinstitutt har funnet ut at ved fravær utover fjorten dager skyldes førti prosent helseplager som har med forhold på arbeidsplassen å gjøre. Det gjelder særlig tungt fysisk arbeid, løfte og bære tungt og å stå mye, samt få pauser.
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte for øvrig i uka som gikk at økende fravær ikke har noe med et mer brutalt arbeidsliv å gjøre. Jeg tillater meg å tvile en smule på akkurat det.

Jeg har hatt nok av fysisk krevende jobber, der alt arbeid utføres i stående stilling og hvor det er mange tunge løft. Når tempoet øker og det blir langt mellom pausene, noe det er min erfaring at det gjør, så blir man raskere utslitt enn om man jobber i roligere tempo og har mer pauser, det burde si seg selv.
Jeg skal ta et konkret eksempel jeg selv har opplevd. For en del år siden jobbet jeg ett par uker på en kantine der det var tre ansatte. To i full stilling og en som jobbet fem timer per dag. Det var nok å gjøre, men man slapp å bli totalt utslitt. Jeg var tilbake på samme sted en stund senere, da hadde man kuttet ut stillingen på fem timer. Det hadde ikke blitt mindre å gjøre, noe som vil si at de to som var igjen måtte jobbe atskillig hardere, det var ikke lenger noen trivelig arbeidsplass. Etter det jeg har erfart er ikke dette et enestående eksempel, men viser heller en klar tendens.

Kristin Halvorsen har også kommet på banen i den evigvarende sykefraværsdebatten. Hennes medisin mot fraværet er mer utdanning, naturlig nok, siden hun nå er blitt utdanningsminister. Hun påpeker at det er sammenheng mellom utdanningsnivå og sykefravær og uføretrygding. Noe som neppe er noen bombe, siden folk med mer utdanning gjerne har mindre fysisk belastende jobber. Nok en selvfølgelighet der altså, det begynner å bli mange av dem etter hvert. Kristin vil for øvrig kurere de lavt utdannedes sykelighet med å lære dem å lese. Her har man visstnok snekret sammen et program som heter ”Basiskunnskaper i arbeidslivet”, og ingen kan beskylde dem for at navnet ikke er dekkende. Greit nok at det sikkert finnes folk med dårlige lese- og skriveferdigheter, men jeg merker likevel at jeg blir litt satt ut her.

For ikke så alt for lenge siden jobbet jeg sammen med ei dame som tok ut sine siste krefter i jobben, altså den ettertraktede restarbeidsevnen man er så opptatt av. Hun hadde hele livet hatt hardt fysisk arbeid, med mange tunge løft, nå var hun helt utslitt. Hun fortalte meg at det hun pleide å gjøre på fritiden var å lese bøker og løse kryssord. Noe som tyder på at det ikke var manglende lese- og skriveferdigheter som var hennes problem. Som det heller ikke har vært det for de fleste andre jeg har møtt som har vært mer og mindre utslitte.

Jeg ble redd da jeg leste om basiskurset som Kristin vil servere folket, redd for å havne der selv. Med tanke på høstens noe bisarre kursopplevelse, og fordi jeg dessverre fremdeles er i klørne på Nav, så jeg med ett for meg et skrekkbilde av meg selv sittende bundet fast ved en pult der jeg skulle lære å lese og skrive. På pulten lå det lesebøker av samme type som jeg hadde da jeg gikk i førsteklasse og tilsvarende kladdebøker. Dersom jeg ikke utviste den forventede takknemligheten for dette flotte tiltaket ville jeg straffes på verst tenkelig måte. Denne skrekkvisjonen skyldes som før nevnt den tvilsomme kursopplevelsen for ikke så lenge siden, der jeg for alvor innså at virkeligheten kan overgå selv mine mest pessimistiske antakelser.

En annen ting som skjedde foregående uke var at opprettelsen av nok et supperåd, vi liker jo sånt her i landet. Denne gangen er det et kvinnepanel, for ikke lenge siden var det et mannspanel. Og før det igjen var det Verdikommisjonen, hva var det de greide å komme fram til forresten? Kokte det bare bort? Sikkert en naturlig ting å gjøre for resultatet til et supperåd.
Naturlig nok skulle jeg gjerne sett at det hadde vært med et medlem i kvinnepanelet, som hadde representert kvinnene som sliter på laveste trinn i arbeidslivet. Jeg har møtt mange flotte kvinner blant disse, som sikkert hadde hatt noe fornuftig å tilføre dette supperådet, unnskyld kvinnepanelet, men noe slikt ville selvfølgelig aldri skje.

Derimot er det vel overhengende fare for at både kvinner og menn fra de lavere lag av befolkningen blir å treffe på skolebenken i tiden framover, for å lære å lese og skrive.


2 kommentarer:

  1. Kristin Halvorsen har ikke oppfattet poenget når hun mener folk skal ta mer utdannelse. Jeg har utdannelse, men da jeg vasket, var da den jobben like slitsom – uansett hvor mye utdannelse jeg hadde!

    Poenget er at slitsomme jobber alltid vil finnes. Folk kan til en viss grad utdanne seg vekk fra dem, men utdannelsen hjelper jo ikke dem som til syvende og sist må ta disse jobbene, siden det bare finnes begrenset med jobber for folk med utdannelse!

    Den ene venninnen min utdannet seg til adjunkt, men da fikk hun ikke jobb, for skolene sparte penger ved å ansette ufaglærte. I stedet jobbet hun ved sykehuskantine. Først senere fikk hun brukt lærerutdannelsen sin. Jeg er ikke teknisk tegner, men ble ansatt av et firma som ønsket å spare penger og tenkte jeg kunne greie meg med litt opplæring. Jeg tok altså opp plassen som en teknisk tegner burde hatt. Til gjengjeld har jeg en annen utdannelse, men den har jeg ikke brukt i mer enn sammenlagt fire et halvt år. Sykehusene foretrakk å spare penger ved å ta inn ufaglærte, selv om de gjorde mange feil som var til skade for pasientene.

    Poenget er: Utdannelse er ikke noe særlig til springbrett. Jeg mener ikke at det er dumt med skolegang, men folk må slutte å snakke som om det da står en jobb og venter på deg! Utdannelse er rett og slett oppskrytt.

    Helst havner du i en jobb du ikke er utdannet til, slik at du kan avlønnes som ufaglært. Det er helt typisk at en psykiater ble politidirektør, noe han manglet enhver forutsetning for å være. Men siden han hadde vært Stoltenbergs forlover, ble han avlønnet som om han var utdannet politimann. Den fordelen har ikke vanlige folk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har man både utdanning og de rette forbindelsene kan man nok se lyst på framtida. I noen tilfeller holder det med gode forbindelser. Jeg tror ikke politikerne tenker over at folk med forskjellig bakgrunn ikke har de samme forbindelsene. Har man tatt en høyere utdanning har man gjerne et stort studielån, da blir det enda vanskeligere å klare seg på luselønn enn det er for folk uten utdanning.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.