tirsdag 2. februar 2010

Stor, stygg, streng og svartkledd

Litt om utseende og hva man kan bekymre seg om, hvis man gidder
Da jeg satt og surret på nettet her om dagen ramlet jeg plutselig innom Dagbladet, en avis jeg vanligvis ikke leser, verken på nett eller i papirutgave. Plutselig hadde jeg havnet på en side som tydeligvis omhandlet mote, utseende og slike ting, stoff som jeg heller ikke har det med å lese. Denne fargen gjør deg eldre, sto det med store bokstaver. Fargen var selvfølgelig svart, en meget stor del av klærne mine er nettopp svarte, derfor fortsatte jeg å lese.
Dette var definitivt ikke gode nyheter for en som har et klesskap der det ser temmelig svart ut.

Svart opp mot ansiktet får fram det verste hos kvinner, kunne jeg lese, dessuten gjør svart hudtonen dramatisk eldre. Svart gjør at man ser blek og større ut, står det videre. Og om ikke dette skulle være nok elendighet, så ser man syk ut i tillegg.

Stor og stygg, gammel og syk, dette ble i overkant mye elendighet på en gang. Men det stopper ikke der, svart er visstnok en autoritær farge og man ser streng ut i svart, derfor advares single jenter på jakt etter mann å kle seg i svart. Man bør ikke kle seg i denne fargen hvis man skal ut på date, får man vite. Hvilken farge man bør kle seg i ved slike anledninger sier artikkelen ingenting om. Kanskje rosa er en passelig yndig og underdanig farge? Jeg ville sett ut som en vandrende katastrofe i rosa, men nå har jeg altså fått vite at jeg ser streng, stor, gammel og syk ut i svart, noe som også høres temmelig katastrofalt ut.

Man mener for øvrig at det er veldig viktig å bevisstgjøre folk på dette, fordi folk visstnok er generelt bevisstløse når de handler klær. Tja, kanskje det er andre ting det kunne være viktigere å bevisstgjøre folk om? Og når det gjelder å handle klær i bevisstløs tilstand, synes jeg det høres ut som en god ide. Det har i hvert fall vært øyeblikk i diverse prøverom, som jeg pleier å kalle prøvelsesrom, med speil på alle kanter som viser ting man helst vil slippe å se, da en smule bevisstløshet hadde vært ytterst kjærkomment.

Nok om mine prøvelser i prøverommene, tilbake til artikkelen. Man kan jo trekke den slutning at når man ser så grusom ut i svart, da burde man se riktig så flott ut i det motsatte, altså hvitt. Neida, hvitt er den farligste fargen kan man lese helt til slutt, hvitt gjør nemlig at tennene ser gule ut, og i tillegg lærer man at ”dessuten ser det ut som om fargen spaserer foran deg når du kler deg i hvitt, og at du selv blir visket ut”, så vet man det.

Hvitt er altså en ”farlig” farge, fordi man får gule tenner av å være iført hvitt. Det har aldri slått meg når jeg har sett folk iført hvitt at tennene deres ser gule ut. Men hvis nå dette likevel stemmer, er det virkelig farlig? Er det noen som har dødd av gule tenner?

For en tid siden var jeg inne på en side på nettet som hadde en artikkel om jordskjelvkatastrofen på Haiti. Ved siden av selve stykket dukket det opp en yndig ung dame med lyst hår og tomt blikk, hun var så lykkelig fordi hun var blitt kvitt cellulittene sine. Det var jo hyggelig for henne, lurer på om de som lå under ruinene i Port-au-Prince var plaget med cellulitter.

Da jeg var helt ung pleide jeg å kjøpe et ukeblad beregnet på unge jenter, jeg sluttet med det da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da var jeg vel forsynt med alle skjønnhetstipsene, jeg gadd ikke bruke tid på å sitte med agurkskiver i ansiktet og gulrøtter mellom tærne, eller hvordan det nå var. Dessuten var jeg lei av intervjuer med folk som kun var kjente fordi de var pene, noe som vil si at de så ut omtrent som cellulittjenta i før nevnte reklame, de hadde ikke foretatt seg noe spennende eller tenkt en eneste interessant tanke, derimot hadde de blondt hår, hvite tenner og garantert ikke en eneste cellulitt. For også den gangen var det å bli rammet av cellulitter en forferdelig katastrofe, det var noe som måtte bekjempes for en hver pris. Det lot ikke til at det var mulig å leve et godt liv dersom man hadde en cellulitt eller to.

I en periode brukte jeg en frisør hvor det ofte var svært lang ventetid, ventetiden ble brukt til å bla gjennom ymse dameblader, dette var et glimt inn i en for meg temmelig ukjent verden. Blant annet leste jeg noen spørsmål fra leserne, skjønnhetsrelaterte selvsagt, det meste er jo det i disse bladene. Det som slo meg var misforholdet mellom innsendernes fortvilelse, som var formidabel, og hva problemene deres faktisk dreide seg om, som var uvesentlig småtteri. Jeg lurte på hvordan disse kvinnene som brukte så mye tid på å bekymre seg over slike uvesentligheter ville tenke dersom de ble rammet av en alvorlig sykdom. Ville de angre på at de hadde brukt så mye tid og krefter på å gremme seg over bagateller, framfor å nyte livet mens de ennå var friske og raske?

Skal jeg komme med noen konklusjon her, så må det bli at jeg har tenkt å fortsette med å være en stor, stygg og streng dame i svart, som ikke gidder å bekymre seg over cellulitter og andre uvesentligheter.

3 kommentarer:

  1. Å nei, jeg har alltid trodd at "streng og autoritær" er en bra ting. Uff, så ukvinnelig av meg! Jeg må nok sporenstreks øve meg på å være feig og underdanig. Fordi det er sexy, det sier jo artikkelen i Dagbladet...

    SvarSlett
  2. Hm. Har alltid hørt at svart virker slankende! Derfor ble "den lille sorte", visstnok introdusert av Coco Chanel, så populær. Det het seg at "i svart er man alltid korrekt antrukket". Egentlig rart, svart uttrykker jo sorg. (I Kina er sørgeklærne hvite.)

    Chanel hadde noen triks på lur, man pyntet på med dingeldangel den ene dagen, og et fargerikt skjerf den neste. Da kunne man få mange kjoler ut av "den lille sorte", og det er jo praktisk hvis man er på reise eller bare har den ene penkjolen.

    At hvitt er verdt å styre unna, trodde jeg skyldtes at flekker synes så lett. Hvite bomullsplagg er nedtur. Du vasker dem, og så blir de gule! Ser snuskete ut i stedet for rene. Best å styre unna.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ble meget overrasket over dette selv. Viser vel egentlig bare hvor mye tull som skrives. Har heller ingen erfaring med at menn reagerer negativt på sortkledde kvinner. De mennene som ønsker seg yndige pyntedukker som kler seg i pastellfarger, eller hva man nå skal kle seg i for ikke å virke "autoritær", står jeg gladelig over.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.