søndag 28. februar 2010

Min ytringsfrihet

Når det er andre enn muslimene som er problemet
Søndag ettermiddag, det har vært en begivenhetsløs helg, noe som i stor grad skyldes det evinnelige snøværet. Nå sitter jeg med en Irish coffee og barokkmusikk, og har tenkt å skrive litt om ytringsfrihet. Det har det jo vært mye snakk om i det siste, men jeg lover at dette ikke skal handle om muslimer, dem overlater jeg til andre å skrive om. På egne vegne er jeg mer bekymret for dem som har reell makt og innflytelse i samfunnet, jeg tenker blant annet på arbeidsgivere. Etter at jeg startet med denne bloggen har jeg tenkt en del på at det jeg skriver kan få konsekvenser, nettopp fra arbeidsgivere og andre som har muligheter til å forsure livet mitt. Så langt vet jeg at bloggen er blitt funnet av en som strengt tatt ikke burde ha funnet den. Det kan fort bli flere, men den sjansen er jeg nødt til å ta. Alternativt måtte jeg legge ned bloggen, det har jeg ikke lyst til. Eller jeg måtte gjøre den passe tannløs og ”markedstilpasset”, det har jeg enda mindre lyst til. Pjatt, tullball og folk med moteriktige holdninger er det ingen mangel på for tiden, jeg ønsker ikke å bidra med mer av det samme.

Hele poenget med denne bloggen har vært å fortelle om hvordan det er å befinne seg på nederste trinn i arbeidslivet. Det er ikke mulig å beskrive den virkeligheten jeg har opplevd på en slik måte at de som er tilhengere av slike forhold vil like det de leser. Vedkommende som fant bloggen min lot til å bli riktig så støtt av det han leste, for å bruke et ord som er mye brukt for tiden, kan man si at han ble krenket. Og det så til de grader at han skrev flere kommentarer av den heller ufine sorten. Når jeg lest slike usaklige kommentarer på nettet, det er jo nok av dem, har jeg stort sett antatt at de har kommet fra folk med samme klassebakgrunn som meg selv. Noe som kan tyde på at jeg faktisk har fordommer mot min egen klasse, og da er det kanskje ikke så rart at andre har det. Men den som har skrevet disse kommentarene har ikke arbeiderklassebakgrunn. Og da kan man kanskje trekke den slutning at den andre dritten, unnskyld uttrykket, som nettet flommer over av, kanskje heller ikke alltid kommer fra folk fra arbeiderklassen. Jeg har jo sett nok av dårlig oppførsel og utilslørt forakt fra mennesker som befinner seg langt høyere på rangstigen enn meg selv.

At jeg utsetter meg for en viss fare med å skrive det jeg gjør er min egen sak. Om jeg er dum eller modig, vet jeg ikke, kanskje mest dum. Jeg ønsker uansett ikke å lage problemer for andre med det jeg skriver. Jeg har hørt historier fra kolleger, opprørende og hjerteskjærende historier, som jeg gjerne skulle skrevet om, men siden det kan gjenkjennes kan jeg ikke gjøre det. Dette er historier fortalt i fortrolighet, ofte i korte pauser mellom harde arbeidsøkter, historier fra en helt annen virkelighet enn den man til vanlig hører om.

I løpet av den tiden jeg har blogget ser det ut til at det har hardnet til rundt meg. Vi har hatt, og har vel fremdeles, en temmelig brutal debatt om sykefraværet, der de som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet ofte blir omtalt i svært lite flatterende vendinger. Noe av det verste i så måte var påstander om at trygdede ikke bare er arbeidsskye slabbedasker, men også smittsomme slabbedasker. Så smittsomme mente man de trygdede var, at de visstnok var i stand til å smitte hele nabolag, med store kolonier av latsabber på trygd som resultat.

I løpet av min tid som blogger har det også dukket opp svært tydelige ønsker om større klasseforskjeller. Jeg tenker særlig på Kristin Clemets uttalelser om at de laveste lønningene bør bli enda lavere. Når man har slike ønsker er det ikke rart om man vil at de lavtlønte skal være så ansiktløse som mulig. Det er nok lettere da, når man slipper å tenke på dem som enkeltmennesker, eller kanskje til og med som medmennesker. Mennesker som en selv, som også ønsker seg et godt liv, med muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.

Med denne bloggen ønsker jeg å gi mitt lille bidrag til at folk fra det man har yndet å omtale som lavstatusgrupper ikke skal bli fullstendig usynliggjort. Eller sagt på en annen måte, jeg håper jeg kan bidra til at vi blir sett på som mennesker, verken mer eller mindre.


lørdag 20. februar 2010

Synserne

Synsere i saueflokk
Jeg har skrevet mye om klasseforskjeller på denne bloggen. Det har fått meg til å tenke over at det ikke bare dreier seg om forskjeller i inntekt, men også i hvilken grad man har mulighet til å komme til orde, til å være med i den offentlige debatt. For oss arbeidere er det vanskelig å bli hørt, mens andre riktig breier seg i det offentlige rom og er plagsomt til stede i alle medier. Jeg kaller denne gruppen for synserne. I det siste har man som kjent synset om sykefraværet, og da synsere later til å trives best i flokk, har alle synset om dette temaet. Til tross for saueflokkmentaliteten, ser synserne ut til å ha et ønske om å framstå som originale og kreative, noe som har ført til mange meget snodige betraktninger.

Da jeg for en tid siden skrev om en som til og med greide å blande inn gjeterhunder i debatten om sykefraværet, kom jeg i etterkant til å tenke på at man kanskje burde satt en gjeterhund til å spre denne saueflokken av synsere. Det kan virke som om de kunne trengt å bli jaget ut i nytt og ukjent terreng, hver for seg. Da hadde det kanskje kommet noen nye tanker i hodene deres, og det hadde antagelig ikke vært så dumt. Alternativt kunne man fått synserklassen til å holde kjeft, sånn at andre hadde fått sagt noe, men det tror jeg er vanskelig.

Kan de ikke spise kaker?
Det som kjennetegner synserne er at de er velfødde, friske mennesker som ikke ser ut til å forstå at det er mange som ikke er like heldige. Eksempelvis har man problemer med å skjønne at noen faktisk er for syke til å gå på jobb. Man later heller ikke til å forstå at det er forskjell på jobber, mens de selv sitter behagelig i myke stoler er det andre som må løfte tungt og slite hardt. Synserne tar kjekt og greit utgangspunkt i egne erfaringer, har man en nabo som er trygdemisbruker betyr det at vi er nasjon av trygdemisbrukere, for det har man sett ved selvsyn, og er følgelig som ekspert å regne. At andre har opplevd noe helt annet later ikke til å være relevant i sakens anledning.

Vi er blitt pysete, mener synserne, vi er så bortskjemte at vi er hjemme fra jobben dersom vi har vondt i lillefingeren. Snakk for dere sjøl, sier jeg, for jeg har sett mange som så visst ikke har særlig lav smerteterskel, som slett ikke lar seg stoppe av verken vonde lillefingre eller smerter ellers i kroppen. Har synserklassen forresten tenkt over hvordan det er å bli usynliggjort, av egen erfaring vet jeg at det i seg selv kan være en belastning, det fører blant annet til en følelse av håpløshet, og kan gi psykisk smerte.

I løpet av den tilsynelatende evigvarende debatten om sykefraværet har jeg lagt merke til at synserne henviser til hverandre for å støtte opp om egne meninger. Den har sagt det og den har skrevet det, da er det i hvert fall sant. Til tider kan de minne om bortskjemte barn som mobber de barna som ikke har like fine og dyre leker som dem selv.


Med rett til å synse
Slikt som klasseforskjeller ser synserne helt bort fra, det er jo populært å hevde at det ikke finnes klasser lenger. Nå ser jo verden litt annerledes ut når man ser den ovenfra enn når man er så uheldig at man er nødt til å betrakte den nedenfra. Der nede ser man at klasseforskjellene øker, noe som også betyr økende forskjeller i mulighet til utfoldelse på de fleste av livets områder. Av egen erfaring vet jeg at dårlig økonomi kan bli et kvelende jerngrep, som gjør vondt selv i de stundene man opplever noe som egentlig er fint.

Selvfølgelig skal synserne få ytre seg, men problemet er at det er så få andre som kommer til orde. Den virkeligheten synserne opplever blir den eneste virkeligheten, vi som besitter helt andre erfaringer blir oversett, vår virkelighet later ikke til å eksistere.
Også når det gjelder muligheten til å bli hørt er klasseforskjellene i høyeste grad til stede.

torsdag 18. februar 2010

Pauseromsterroristene

Jeg har som prinsipp at dersom det skal utdeles spark til noen på denne bloggen, så skal det sparkes oppover og de som mottar eventuelle spark skal ha gjort seg fortjent til det. Noe som stort sett vil si at de selv har sparket folk som har det vanskelig nok fra før, f eks de som er syke og enten er sykmeldte eller på trygd som følge av det som feiler dem. Jeg avstår fra å beskylde dem som gjør dette for å sparke nedover, da det ikke er gitt at de som sparker er de mest oppegående.

Jeg har nå tenkt å ta meg den friheten å sparke litt bortover. Som arbeider med erfaring fra en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt mulighet til å studere folk fra arbeiderklassen, både på godt og vondt. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker og har sett hvordan folk viser hverandre omsorg i tøffe situasjoner. Jeg har møtt godhet og snillhet i bøtter og spann, blitt kjent med rause og inkluderende mennesker som det har vært en sann glede å jobbe sammen med. Derfor har jeg ergret meg grønn når jeg har lest om min egen klasse som en gjeng uopplyste og intolerante dustemikler. Men dessverre så er det noen som er akkurat det, jeg pleier å omtale denne gruppen som pauseromsterroristene. Det er nemlig på diverse pauserom jeg har sett disse utfolde seg, og det har til tider vært alt annet enn fornøyelig.

Det som kjennetegner pauseromsterroristene er at de er kunnskapløse, og dessuten stolte av det, veldig stolte. Et annet typisk trekk ved pauseromsterroristene er at samtlige ser ut til å lide av den vrangforestillingen at andre er like glade i høre stemmene deres som de selv er. En typisk pauseromsterrorist har ingen forståelse for de annerledes tenkende, da alle som måtte mene noe annet enn pauseromsterroristen er forferdelig dumme. Dette er faktisk et av yndlingstemaene, jeg har tilbrakt mange pauser med å høre på hvor dumme og tullete disse andre er. Samtlige politiske partier er helt på jordet, til og med på feil jorde. Med ett uhederlig unntak, så godt som alle pauseromsterrorister jeg har vært borti er ihuga frp-tilhengere. Hagen var gud, når pauseromsterroristen snakket om Hagen ble han, et overveiende flertall av dem er menn, andektig i stemmen. Ikke et vondt ord måtte sies om Hagen, hans ord var lov, han var dessuten forfulgt av alle disse andre som var så inni granskauen dumme. Jeg hadde et svakt håp om at det ville bli litt fredeligere på pauserommene den dagen denne guden abdiserte.
Det ble ikke det, for da kom ”hu Siv”. Og ”hu Siv” er jenta si som skal lede oss til det lovede land, det skattefrie paradis uten innvandrere, opera og fartsgrenser.

Pauseromsterroristene har heldigvis utgjort et klart mindretall av dem jeg har møtt på arbeidsplassene jeg har vært. Men de tar stor plass, og et eksemplar av arten er nok til å spolere en pause fullstendig. Å motsi en pauseromsterrorist er bortimot håpløst, riktignok har jeg møtt kvinnelige eksemplarer som har gitt seg når de har møtt saklige motargumenter. De mannlige er gjerne mer skråsikre i sin sak, og stempler ofte annerledes tenkende som ”sosialister” og da er løpet kjørt, for er man sosialist har man ikke stemmerett, den saken er klar. Alternativt kan man ”tro man er noe”, og det må man jo for all del ikke tro.

Det var dagens lille spark til enkelte av mine tidligere kolleger, en aldri så liten takk for diverse foredrag om egen fortreffelighet og andres dumskap.

tirsdag 16. februar 2010

Så var det OL igjen...

Da jeg for noen uker siden fikk vite at det var OL denne vinteren skjønte jeg ingenting. Jeg syntes det nettopp hadde vært OL, var det ikke i fjor? Riktignok har jeg lite greie på sport, men jeg har nå fått med meg at OL er noe som arrangeres hvert fjerde år. Selv om det for enkelte av oss kan virke som det er hvert eneste år. Men er det ikke OL er det vel noe annet, noen er i hvert fall ute og går på ski eller skøyter eller hva man nå driver med, og dette blir sendt på tv og radio, hele tiden, så mye har jeg fått med meg.

Siden jeg verken har mann eller tv blir jeg ikke så hardt rammet av OL. Aldri er jeg så glad for at jeg er singel som nettopp når slike arrangementer pågår. I slike perioder blir jeg også styrket i troen på at jeg aldri skal skaffe meg tv.

Nå har jeg jo befunnet meg i nærheten av tv-apparater, også under OL. Dette er hva jeg har fått med meg: Norsk skiløper tryner over mål og har vunnet olympisk gull. Norsk skiløper tryner over mål ti ganger i sakte film. Norsk skiløper er i studio etter å ha vunnet olympisk gull og blir spurt hvordan det føles. Norsk skiløper har lite fornuftig å komme med. Slektningene til den norske skiløperen blir intervjuet, de som gikk sammen med skiløperen i barnehagen blir intervjuet. Man får se skiløperen tryne over mål i sakte film ett par ganger til.
Fredag etter OL, norsk skiløper som har vunnet olympisk gull dukker opp hos selveste kongen av pludring, Skavlan, og blir spurt hvordan det føltes. Norsk skiløper har fremdeles svært lite fornuftig å komme med.

OL er over og man er klar for nok noen runder med Melodi Grand Prix. Samt selvfølgelig diverse andre sportsarrangementer.
Fotballsesongen begynner....
Undertegnende ønsker seg fremdeles ikke tv.

lørdag 13. februar 2010

Sykefraværet, nå også med dyriske innslag

De firbeinte har kommet på banen i debatten om sykefraværet
Debatten om sykefraværet fortsetter. Til tross for at debatten nå både virker sliten og i stadig økende grad syk, så hangler den tappert videre. For å si det med Arbeiderpartiet, alle skal med. Det ser i høyeste grad også å gjelde denne syke debatten, siste nå er at de firbeinte skal med. Den som har greid å trekke våre venner dyrene med i debatten heter Leif Knutsen. På E24 har han en kommentar der han omtaler sin onkels border collie Peddy, som i likhet med mange andre border collier jobbet som gjeterhund. Her hylles Peddy for sin utmerkede arbeidsmoral, Peddy identifiserte seg fullt ut med sitt arbeid, kan Leif Knutsen fortelle. Og mener selvfølgelig at bikkja er et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Jeg skal innrømme at jeg har syndet her, jeg har slett ikke alltid identifisert meg med arbeidet jeg har utført. Som da jeg vasket på en jernbanestasjon, denne jobben innebar mye vasking av toaletter, for å bruke et noe mer folkelig uttrykk velger jeg å kalle det potter. Jeg skal innrømme at jeg ikke identifiserte meg voldsomt med pottevaskinga, og det skal også sies at da jeg gikk der og vasket den ene potta etter den andre, så var jeg nok først og fremst opptatt av å bli ferdig for dagen. Men pottene ble rene, jeg tror det var det viktigste for dem som skulle bruke dem.

Hadde jeg derimot hatt Peddys gode arbeidsmoral ville jeg vasket dem med langt større iver og glød, samt vasket alt annet jeg kom over, selv på fritiden. En border collie er nemlig slik laget at den gjeter det meste, er det ikke sauer i nærheten tar den gladelig til takke med joggere, syklister, unger og alt som ellers måtte komme i dens vei. Dette fordi den er en utpreget gjeterhund, forfedrene dens har gjett sauer så å si siden tidenes morgen. Jeg hadde derimot ikke pottevasking i genene på samme måte, selv om jeg kommer fra en solid arbeiderklassefamilie har ikke mine forfedre bedrevet pottevasking i tilsvarende grad som border colliene har gjett sauer.

Jeg har for øvrig flere ganger hatt gleden av å se gjeterhunder i aksjon, det er et fascinerende skue, men jeg har visse problemer med å se sammenhengen med sykefraværet. Men nå kan jo sykefraværet ses i sammenheng med det meste, det er ikke den ting i verden som på en eller annen måte kan kobles til det norske sykefraværet.

Debatten er slitsom nok som det er, om ikke dyreverdenen også skal kobles inn. Skal det bjeffes, brekes, rautes og knegges i tillegg til alt det andre maset, vil det ikke være til å holde ut. Like etter at jeg hadde lest om bikkja med den høye arbeidsmoralen gikk jeg forbi en busk der det satt en kjøttmeis og kvitret. Det er jo koselig med fuglesang, men med ett begynte jeg å mistenke den lille fjærkledde for at også den prøvde å si noe om sykefraværet. Noe som kan tyde på at debatten er i ferd med å drive meg til vanvidd.


Støver'n: Sykefraværet, nei det bryr jeg meg ikke noe om.

Da jeg passerte den syngende meisen, som sikkert bare kvitret ut sin glede over at sola skinte og vinteren snart er over, gikk jeg sammen med min gode venn og turkamerat, Støver’n. Siden han i likhet med før omtalte Peddy er en hund, om enn ikke av samme rase og muligens med noe slettere arbeidsmoral, spurte jeg ham om han har noe å komme med i debatten om sykefraværet, men fikk bare et spørrende blikk til svar. Noe som sannsynligvis betyr at han ikke kommer til å ytre seg med et eneste lite bjeff om saken, kanskje andre som ikke har særlig mye konstruktivt å komme med burde følge hans eksempel?

fredag 12. februar 2010

De laveste lønningene er ikke lave nok

Siste nytt fra Kristin Clemet
Kristin Clemet synes ikke at de som tjener minst tjener lite nok. For så vidt ingen stor overraskelse. Hun begrunner sitt ønske om å ta fra de fattige og gi til de rike med at høye minstelønnssatser ”gjør det vanskelig for lavt kvalifisert arbeidskraft å komme seg ut på markedet”. Dessuten gir hun uttrykk for at hun mener de med ”lave kvalifikasjoner” ikke er så produktive. Kristin Clemet bedriver som kjent tenkning i tenketanken Civita, og nå har man tenkt seg fram til en rapport med tittelen ”Den norske syken”. Den har jeg så langt ikke lest, og jeg tror heller ikke jeg orker. Jeg kjenner at jeg er blitt provosert nok som det er.

Følgende smakebit fra rapporten får holde: "På kort sikt er det positivt for de som får et ekstra lønnsløft, men det kan også bidra til å begrense antallet lavproduktive jobber. På lengre sikt er bildet mer usikkert. En som ender opp som arbeidsløs eller trygdet, får normalt en lavere inntekt enn vedkommende ville fått ved å være i arbeidslivet på et noe lavere lønnsnivå, heter det i rapporten",

Her dukker det opp et uttrykk jeg ikke har sett før, lavproduktive jobber. Det aner meg at det man mener er lavtlønte jobber. I motsetning til Kristin Clemet og de andre tanktenkerne i Civita har jeg erfaring med lavtlønte jobber. Og jeg vet av bitter erfaring at her må man i høyeste grad være høyproduktiv. Og mener virkelig Clemet & co at dårligere lønn sikrer folk mot å bli trygdet eller arbeidsløs? Mener man at fattigdom er helsefremmende? Dessuten er det vel slik at fattigdom kan være et hinder til å skaffe seg kunnskap som øker sjansene på arbeidsmarkedet.

Selv i disse jobbene man nå velger å kalle lavtproduserende kreves det ofte grunnleggende datakunnskaper. Jeg har aldri fått noen dataopplæring av betydning fra arbeidsgivere, den har jeg bekostet selv, og datakurs er dyre. Riktignok greide jeg å slåss meg til et kurs for å ta datakortet gjennom Aetat for en del år siden, men hadde det ikke vært for de kursene jeg hadde tatt på forhånd hadde jeg neppe bestått testene. Den gangen jeg tok disse kursene tjente jeg forholdsvis bedre enn jeg har gjort senere. Jeg kan glede Kristin Clemet med at de laveste lønningene faktisk har blitt lavere de senere år. Men i motsetning til Clemet greier jeg ikke å se hva som er så positivt med å tjene dårlig. Noe som muligens skyldes at jeg har følt det på kroppen, noe Clemet er så heldig at hun ikke har.

For noen år siden hadde jeg veldig lite penger og forferdelig vonde føtter. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe nye sko, og jeg måtte stå og gå mye på jobben. Hvert skritt jeg tok gjorde vondt, men det var bare å bite tennene sammen og holde ut. Nye og gode sko kostet penger, og penger hadde jeg for øyeblikket ikke. I disse dager leser jeg at vi er blitt så svake og sutrete her i landet at vi ikke tåler å ha vondt, da løper vi sporenstreks til legen og blir sykmeldte, det gjelder kanskje for dem som skriver slikt, men for mange av oss andre, vi som ikke kommer til orde, så er det nok ikke helt sånn. Jeg har sett mye smerte på arbeidsplassene jeg har vært, jeg har møtt mange som står på og jobber selv om de har aldri så vondt.

Clemet & co ønsker å redusere sykelønna til sytti prosent. For dem som tjener minst, og som man altså ønsker skal tjene enda mindre, vil dette bety at det blir temmelig magre tider dersom man blir syk. Da kommer vel argumentet om at man taper inntekt når man blir arbeidsløs også, men hvis de laveste lønningene blir enda mindre, betyr dette at de lavest lønte får enda mindre når de mister jobben, siden dagpenger regnes ut etter inntekt.

Nå sies det at man ønsker at uføre skal få mer enn de gjør nå, men det er da ikke lenge siden jeg hørte Kristin Clemet uttale at hun mente at folk som kun var i stand til å ta lavtlønte jobber måtte få liten trygd, da det ikke skulle lønne seg å leve på trygd.

Clemet & co burde tenke litt over hva de ønsker å gjøre mot folk. Lav lønn kan fort bety lav livskvalitet. Lav lønn betyr ofte dårlige boforhold, liten mulighet til livsutfoldelse, dårligere fysisk og psykisk helse.

Jeg skulle ønske Kristin Clemet hadde møtt noen av de flotte og tapre menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med i arbeidslivet, disse hun så arrogant avfeier som lavproduktive. Hadde hun virkelig greid å se dem inn i øynene og fortelle dem at hun mener de fortjener å få det enda tøffere enn de allerede har? Vel, det hadde hun nok.

For øvrig synes jeg ikke det hadde gjort så mye om Clemet & co hadde blitt lavproduktive selv, siden jeg ikke setter særlig pris på tankene de produserer. Vi er nå en gang så vrange, vi som har lite, at vi ikke har lyst til å gi bort noe til dem som har mye. Men siden vi ikke bare har lite penger, men også lite vi skulle ha sagt, så blir det nok Kristin Clemet og hennes meningsfeller som går av med seieren.

søndag 7. februar 2010

Uka som gikk

Sykefravær og supperåd
Det var vel ingen stor overraskelse at også foregående uke sto i sykefraværsdebattens tegn. Midt oppe i all støyen kom jeg plutselig over noe som stemte med mine egne erfaringer, det hender ikke ofte, for å si det forsiktig. Forsker Ingrid Sivesind Mehlum ved Statens arbeidsmiljøinstitutt har funnet ut at ved fravær utover fjorten dager skyldes førti prosent helseplager som har med forhold på arbeidsplassen å gjøre. Det gjelder særlig tungt fysisk arbeid, løfte og bære tungt og å stå mye, samt få pauser.
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte for øvrig i uka som gikk at økende fravær ikke har noe med et mer brutalt arbeidsliv å gjøre. Jeg tillater meg å tvile en smule på akkurat det.

Jeg har hatt nok av fysisk krevende jobber, der alt arbeid utføres i stående stilling og hvor det er mange tunge løft. Når tempoet øker og det blir langt mellom pausene, noe det er min erfaring at det gjør, så blir man raskere utslitt enn om man jobber i roligere tempo og har mer pauser, det burde si seg selv.
Jeg skal ta et konkret eksempel jeg selv har opplevd. For en del år siden jobbet jeg ett par uker på en kantine der det var tre ansatte. To i full stilling og en som jobbet fem timer per dag. Det var nok å gjøre, men man slapp å bli totalt utslitt. Jeg var tilbake på samme sted en stund senere, da hadde man kuttet ut stillingen på fem timer. Det hadde ikke blitt mindre å gjøre, noe som vil si at de to som var igjen måtte jobbe atskillig hardere, det var ikke lenger noen trivelig arbeidsplass. Etter det jeg har erfart er ikke dette et enestående eksempel, men viser heller en klar tendens.

Kristin Halvorsen har også kommet på banen i den evigvarende sykefraværsdebatten. Hennes medisin mot fraværet er mer utdanning, naturlig nok, siden hun nå er blitt utdanningsminister. Hun påpeker at det er sammenheng mellom utdanningsnivå og sykefravær og uføretrygding. Noe som neppe er noen bombe, siden folk med mer utdanning gjerne har mindre fysisk belastende jobber. Nok en selvfølgelighet der altså, det begynner å bli mange av dem etter hvert. Kristin vil for øvrig kurere de lavt utdannedes sykelighet med å lære dem å lese. Her har man visstnok snekret sammen et program som heter ”Basiskunnskaper i arbeidslivet”, og ingen kan beskylde dem for at navnet ikke er dekkende. Greit nok at det sikkert finnes folk med dårlige lese- og skriveferdigheter, men jeg merker likevel at jeg blir litt satt ut her.

For ikke så alt for lenge siden jobbet jeg sammen med ei dame som tok ut sine siste krefter i jobben, altså den ettertraktede restarbeidsevnen man er så opptatt av. Hun hadde hele livet hatt hardt fysisk arbeid, med mange tunge løft, nå var hun helt utslitt. Hun fortalte meg at det hun pleide å gjøre på fritiden var å lese bøker og løse kryssord. Noe som tyder på at det ikke var manglende lese- og skriveferdigheter som var hennes problem. Som det heller ikke har vært det for de fleste andre jeg har møtt som har vært mer og mindre utslitte.

Jeg ble redd da jeg leste om basiskurset som Kristin vil servere folket, redd for å havne der selv. Med tanke på høstens noe bisarre kursopplevelse, og fordi jeg dessverre fremdeles er i klørne på Nav, så jeg med ett for meg et skrekkbilde av meg selv sittende bundet fast ved en pult der jeg skulle lære å lese og skrive. På pulten lå det lesebøker av samme type som jeg hadde da jeg gikk i førsteklasse og tilsvarende kladdebøker. Dersom jeg ikke utviste den forventede takknemligheten for dette flotte tiltaket ville jeg straffes på verst tenkelig måte. Denne skrekkvisjonen skyldes som før nevnt den tvilsomme kursopplevelsen for ikke så lenge siden, der jeg for alvor innså at virkeligheten kan overgå selv mine mest pessimistiske antakelser.

En annen ting som skjedde foregående uke var at opprettelsen av nok et supperåd, vi liker jo sånt her i landet. Denne gangen er det et kvinnepanel, for ikke lenge siden var det et mannspanel. Og før det igjen var det Verdikommisjonen, hva var det de greide å komme fram til forresten? Kokte det bare bort? Sikkert en naturlig ting å gjøre for resultatet til et supperåd.
Naturlig nok skulle jeg gjerne sett at det hadde vært med et medlem i kvinnepanelet, som hadde representert kvinnene som sliter på laveste trinn i arbeidslivet. Jeg har møtt mange flotte kvinner blant disse, som sikkert hadde hatt noe fornuftig å tilføre dette supperådet, unnskyld kvinnepanelet, men noe slikt ville selvfølgelig aldri skje.

Derimot er det vel overhengende fare for at både kvinner og menn fra de lavere lag av befolkningen blir å treffe på skolebenken i tiden framover, for å lære å lese og skrive.


tirsdag 2. februar 2010

Stor, stygg, streng og svartkledd

Litt om utseende og hva man kan bekymre seg om, hvis man gidder
Da jeg satt og surret på nettet her om dagen ramlet jeg plutselig innom Dagbladet, en avis jeg vanligvis ikke leser, verken på nett eller i papirutgave. Plutselig hadde jeg havnet på en side som tydeligvis omhandlet mote, utseende og slike ting, stoff som jeg heller ikke har det med å lese. Denne fargen gjør deg eldre, sto det med store bokstaver. Fargen var selvfølgelig svart, en meget stor del av klærne mine er nettopp svarte, derfor fortsatte jeg å lese.
Dette var definitivt ikke gode nyheter for en som har et klesskap der det ser temmelig svart ut.

Svart opp mot ansiktet får fram det verste hos kvinner, kunne jeg lese, dessuten gjør svart hudtonen dramatisk eldre. Svart gjør at man ser blek og større ut, står det videre. Og om ikke dette skulle være nok elendighet, så ser man syk ut i tillegg.

Stor og stygg, gammel og syk, dette ble i overkant mye elendighet på en gang. Men det stopper ikke der, svart er visstnok en autoritær farge og man ser streng ut i svart, derfor advares single jenter på jakt etter mann å kle seg i svart. Man bør ikke kle seg i denne fargen hvis man skal ut på date, får man vite. Hvilken farge man bør kle seg i ved slike anledninger sier artikkelen ingenting om. Kanskje rosa er en passelig yndig og underdanig farge? Jeg ville sett ut som en vandrende katastrofe i rosa, men nå har jeg altså fått vite at jeg ser streng, stor, gammel og syk ut i svart, noe som også høres temmelig katastrofalt ut.

Man mener for øvrig at det er veldig viktig å bevisstgjøre folk på dette, fordi folk visstnok er generelt bevisstløse når de handler klær. Tja, kanskje det er andre ting det kunne være viktigere å bevisstgjøre folk om? Og når det gjelder å handle klær i bevisstløs tilstand, synes jeg det høres ut som en god ide. Det har i hvert fall vært øyeblikk i diverse prøverom, som jeg pleier å kalle prøvelsesrom, med speil på alle kanter som viser ting man helst vil slippe å se, da en smule bevisstløshet hadde vært ytterst kjærkomment.

Nok om mine prøvelser i prøverommene, tilbake til artikkelen. Man kan jo trekke den slutning at når man ser så grusom ut i svart, da burde man se riktig så flott ut i det motsatte, altså hvitt. Neida, hvitt er den farligste fargen kan man lese helt til slutt, hvitt gjør nemlig at tennene ser gule ut, og i tillegg lærer man at ”dessuten ser det ut som om fargen spaserer foran deg når du kler deg i hvitt, og at du selv blir visket ut”, så vet man det.

Hvitt er altså en ”farlig” farge, fordi man får gule tenner av å være iført hvitt. Det har aldri slått meg når jeg har sett folk iført hvitt at tennene deres ser gule ut. Men hvis nå dette likevel stemmer, er det virkelig farlig? Er det noen som har dødd av gule tenner?

For en tid siden var jeg inne på en side på nettet som hadde en artikkel om jordskjelvkatastrofen på Haiti. Ved siden av selve stykket dukket det opp en yndig ung dame med lyst hår og tomt blikk, hun var så lykkelig fordi hun var blitt kvitt cellulittene sine. Det var jo hyggelig for henne, lurer på om de som lå under ruinene i Port-au-Prince var plaget med cellulitter.

Da jeg var helt ung pleide jeg å kjøpe et ukeblad beregnet på unge jenter, jeg sluttet med det da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da var jeg vel forsynt med alle skjønnhetstipsene, jeg gadd ikke bruke tid på å sitte med agurkskiver i ansiktet og gulrøtter mellom tærne, eller hvordan det nå var. Dessuten var jeg lei av intervjuer med folk som kun var kjente fordi de var pene, noe som vil si at de så ut omtrent som cellulittjenta i før nevnte reklame, de hadde ikke foretatt seg noe spennende eller tenkt en eneste interessant tanke, derimot hadde de blondt hår, hvite tenner og garantert ikke en eneste cellulitt. For også den gangen var det å bli rammet av cellulitter en forferdelig katastrofe, det var noe som måtte bekjempes for en hver pris. Det lot ikke til at det var mulig å leve et godt liv dersom man hadde en cellulitt eller to.

I en periode brukte jeg en frisør hvor det ofte var svært lang ventetid, ventetiden ble brukt til å bla gjennom ymse dameblader, dette var et glimt inn i en for meg temmelig ukjent verden. Blant annet leste jeg noen spørsmål fra leserne, skjønnhetsrelaterte selvsagt, det meste er jo det i disse bladene. Det som slo meg var misforholdet mellom innsendernes fortvilelse, som var formidabel, og hva problemene deres faktisk dreide seg om, som var uvesentlig småtteri. Jeg lurte på hvordan disse kvinnene som brukte så mye tid på å bekymre seg over slike uvesentligheter ville tenke dersom de ble rammet av en alvorlig sykdom. Ville de angre på at de hadde brukt så mye tid og krefter på å gremme seg over bagateller, framfor å nyte livet mens de ennå var friske og raske?

Skal jeg komme med noen konklusjon her, så må det bli at jeg har tenkt å fortsette med å være en stor, stygg og streng dame i svart, som ikke gidder å bekymre seg over cellulitter og andre uvesentligheter.