søndag 3. januar 2010

Nytt år, sånn litt på etterskudd

Litt forsinket kan jeg slå fast at det er nytt år. Det burde jeg vel ha fått med meg før, men å ligge litt etter er liksom min stil.
Nyttårsdagen var jeg ute og gikk en liten tur, rundt meg var alt hvitt og vakkert. Som om verden var renvasket på årets første dag, i bakhodet surret noen tanker om en klimakonferanse som ikke gikk så bra som det hadde vært ønskelig. Så får man bare håpe at det nye året blir bedre enn det gamle, det kan synes som om behovet er til stede.

Vakker start på det nye året

Hva skjedde i det gamle året? Tradisjonen tro opplevde jeg selvfølgelig nok et tilfelle der jeg gikk ned i lønn, denne gang ikke fullt så mye som jeg har blitt vant til, men forferdelig surt. For øvrig første gang jeg har opplevd å gå ned i lønn i samme jobb jeg har hatt før, for samme vikarbyrå, som det hadde ant meg brukte man finanskrisa for det den var verdt. Er det dårlig med jobber får folk finne seg i å jobbe for lavere lønn, tenkte man vel. Dette hadde jeg allerede tenkt ut på forhånd at man kom til å tenke, jeg har begynt å kjenne lusa på ganga, for å si det sånn.

Så det har gått nedover også dette året, slik det har gjort jevnt og trutt gjennom de senere år.
Jeg hadde ikke overlevd, eller iallfall beholdt vett og forstand sånn noenlunde, uten noen positive opplevelser i livet. Dette året var det noe positivt som måtte markeres, det var ti år siden min første tur til Irland, da var det bare en ting å gjøre, nok en tur til dette herlige, regnvåte landet, min tiende tur var det også, så det var dobbelt jubileum. Hvor jeg hadde befunnet meg hvis det ikke var for disse turene, pluss noen turer til andre steder, vil jeg helst slippe å tenke på. Dette har vært helsebringende turer, selv om de neppe kan karakteriseres som helsereiser i tradisjonell forstand. Jeg tilbrakte noen dager i Cork, dro til Blarney Castle, kysset ikke ”The Blarney Stone”, betraktet derimot samlebåndet av mennesker som hang utfor den høye og fryktinngytende borgen for å gjøre det, noe som definitivt hadde en viss underholdningsverdi. De som gjorde denne halsbrekkende øvelsen ble fotografert underveis, sånn at de kunne glede seg over et bilde av seg selv i en særdeles lite flatterende positur.
Deretter Dublin, ingen tur til Irland uten noen dager der, det er noe med meg og Dublin, jeg kan ikke holde meg unna.

Blarney Castle

Jeg kom hjem i tide til valgkampen, den prøvde jeg stort sett å unngå så langt det lot seg gjøre. Først var jeg så kjepphøy at jeg hadde bestemt meg for å stemme blankt, for å vise min forakt for politikkens begredelige tilstand. Jeg feiget ut noen dager før valget og ombestemte meg. På valgdagen tuslet jeg duknakket bort til valglokalet, og jeg tør nesten ikke si det, jeg stemte på Arbeiderpartiet. Går det an? Jeg hadde gått i fire år og ergret meg og angret som bare det på at jeg hadde gjort akkurat det samme ved forrige stortingsvalg, også gjorde jeg samme tabbe igjen! Det endelige beviset på at jeg ikke har evnen til å lære av erfaring. Angeren dukket opp umiddelbart, jeg er jo nesten ikke enig med dem i noe, men i valget mellom pest eller kolera, også kjent som Jens eller Jensen, gikk jeg altså for Jens. Som hevn har jeg holdt meg langt unna nyttårstalens hans, uten at jeg føler meg noe bedre av den grunn, men det kan være jeg hadde følt meg enda verre dersom jeg hadde hørt den.
En av grunnene til at jeg angret så grusomt etter forrige valg heter Bjarne Håkon Hanssen, han har som kjent forsvunnet ut av politikken, og det på an ualminnelig lite elegant måte, men så har det heller aldri vært særlig mye elegant over denne figuren.
Det hjelper lite, det er fremdeles mange igjen i det partiet som gir grunn til dyp og inderlig anger for mitt dårlige valg.

Ellers fortsatte min personlige nedtur utover høsten, da jeg ble sendt på kurs i regi av Nav, dette har jeg lovt ikke å si noe mer om, da det meste som bør sies, og antagelig litt mer, allerede er sagt.

Til slutt, jeg kom akkurat til å tenke på et stykke jeg leste i Irish Independent i fjor. Der omtalte man denne tiden på året for ”the feel bad season”. Januar er som kjent måneden for dårlig samvittighet og gode forsetter.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.