onsdag 6. januar 2010

Nødskrik fra en usynlig

I romjula kunne man lese et stykke i Dagsavisen skrevet av Per Fuggeli og Benedicte Ingstad som har tittelen Arbeid – helsens kilde?
Det begynner som følger: ”Vi har nettopp avsluttet et omfattende forskningsprosjekt: «Helse på norsk. God helse slik folk ser det». Vi har gjennomført kvalitative dybdeintervju med 80 mennesker om hva helse er og om hva som bygger og river helse i deres livsverden. Arbeid står fram som en av de store helsekildene. Forenklet kan vi si at arbeidet har vandret fra ondt til godt. Før innebar arbeidet ofte å bytte helse mot penger. Jobben var ikke et sted hvor du hentet helse. Fabrikken var et sted du hentet inntekt og betalte med yrkessykdommer og arbeidsulykker. Forenklet kan vi også si at arbeidet har vandret fra kropp til sjel. I dag er det arbeidets psykososiale virkninger som får oppmerksomhet.”

Nok en gang slår det meg hvor langt det er fra den virkeligheten jeg leser om i media og den jeg har opplevd selv. Nå må det sies at dette stykket inneholder mye fornuftig, og Per Fuggeli er en person jeg egentlig har stor sans for, nettopp derfor synes jeg det er trist at arbeiderklassen blir oversett nok en gang. Jeg har møtt så utrolig mange flotte mennesker som har byttet helse mot lønn. Dette er folk som virkelig fortjener å bli sett, og innsatsen deres burde verdsettes i langt større grad enn den faktisk gjør. Det er ikke lenge siden jeg leste en uttalelse om ”folk som jobber på lager fordi de ikke har utdanning”. Jada, det gjør de sikkert, men det er også en annen grunn til at folk jobber på lager, nemlig den at det faktisk er et behov for at noen jobber på lager. Lagerarbeidere gjør en nyttig jobb, de er med på å holde hjulene i samfunnet i gang, akkurat som andre lavt utdannede og lavtlønte. Jeg har jobbet på lager, der pakket jeg blant annet materiell til skoler, sykehus og andre samfunnsnyttige institusjoner. Så visst ikke en jobb jeg mente jeg behøvde å skamme meg over, dessuten møtte jeg mange hyggelige folk på lageret. Dessverre hadde mange av disse byttet så mye helse mot penger at det ikke var så mye helse igjen hos enkelte. Derfor forsvant også noen ut underveis, fordi helsa rett og slett tok slutt, den var brukt opp.

Det ser ut som om arbeiderklassen i økende grad blir usynliggjort. Det er nesten så jeg lengter tilbake til den tiden vi ble omtalt i foraktelige vendinger, som lavstatusgrupper og annet som ikke var morsomt å se seg selv omtalt som, men da var vi i hvert fall der et sted. Selv om det ikke var grenser for hva slags dårlige egenskaper og ditto smak vi ble tillagt. Men det var tross alt bedre å bli beskyldt for å lese Se og hør, høre på dansebandmusikk og spise kinakål, som var noen av påstandene som ble framsatt om sånne som meg, enn rett og slett ikke eksistere i det hele tatt. Det er litt nedslående å lese at man ikke finnes, at man er blitt så usynlig at man overhode ikke blir sett. Dansebandmusikken og kinakålen kunne man tross alt le av, om enn litt oppgitt etter hvert, men å være usynlig er ikke morsomt i det hele tatt.
Man usynliggjør mennesker, man usynliggjør hverdagen deres og det arbeidet de utfører, som disse som ikke ser dem faktisk har stor nytte av at blir gjort.

Forfatterne av overnevnte artikkel hadde sikkert de beste hensikter med det de skrev, men kjære dere, og kjære alle andre som har glemt at det fremdeles finnes en arbeiderklasse her i landet, kan dere ikke i det minste prøve å se oss!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.