søndag 31. januar 2010

Jenta som fikk kjeft

En trist historie fra arbeidslivet
Dette er en historie fra den gang jeg slet i det som må ha vært den verste jobben jeg noen gang har hatt. Jeg har vært inne på denne jobben før, en vikarjobb på en stor kantine midt i Oslo sentrum, vanvittig arbeidstempo og minimalt med pauser. Jeg har aldri, verken før eller senere, blitt så til de grader dårlig av en jobb som jeg ble av denne, når jeg var ferdig for dagen sjanglet jeg nedover for å ta bussen hjem, kvalm, svimmel og fullstendig satt ut. Trøsten var gode kolleger og at de vi betjente stort sett var hyggelige å ha med å gjøre.

Men det umenneskelige arbeidspresset gjorde likevel at jeg trodde den berømmelige bunnen var nådd, derfor stilte jeg meg positiv da det ble snakk om å flytte meg over til en annen kantine, drevet av samme kantineselskap, der man var alene. Hun som jobbet der var fra Tyrkia og grunnet et dødsfall i familien var hun nødt til å reise hjem noen dager. Siden jeg var ”flink” mente man at det ville være lurt å sette meg på den kantina og ta inn en annen vikar på den store kantinen der man jobbet sammen med andre.

Jeg sa altså ja, til tross for at jeg egentlig avskydde å jobbe på såkalte alenekantiner. Fraværet av kolleger og det aldri å ha noen å rådføre seg med når det dukket opp problemer var vesentlige grunner til at jeg helst ikke jobbet alene. Det ble forferdelig ensomt og lønna sto ikke i forhold til ansvaret. Men siden denne jobben var så til de grader stressende og slitsom var jeg villig til å gå over til den andre kantina, verre kunne det tross alt ikke bli, trodde jeg.

Jeg ble sendt ned på den andre kantina en ettermiddag for å få en innføring. Jenta som jobbet der var ung, bare i begynnelsen av tjueårene. Hun begynte å forklare meg hvordan rutinene var, man måtte gjøre sånn, ellers fikk man kjeft, fortalte hun. Og sånn og sånn, ellers ble det enda mer kjeft. Det var veldig spesielle mennesker som jobbet her, fortalte hun meg, de kjeftet veldig mye. Og disse kjeftende menneskene var fra de høyere lag i samfunnet, de tilhørte ”de viktige”, og som viktige mennesker flest hadde de massevis av viktige møter, og da måtte man servere og traktere dem på beste vis, ellers ble det enda mer kjeft. Jeg begynte å angre noe voldsomt på at jeg hadde sagt ja til dette, jeg trodde at jeg hadde befunnet meg i helvete, men jeg hadde bare vært i helvetes forgård, dette var selve helvete. For det framgikk at tempoet var like vanvittig her som på den andre kantina, og man fikk huden full av kjeft i tillegg.

Jeg syntes inderlig synd på den unge jenta som fikk all denne kjeften. Hun framsto som en meget samvittighetsfull og pliktoppfyllende person, og dessuten sårbar. Her gikk hun alene hver dag og gjorde så godt hun kunne, og alt tydet på at hun gjorde en særdeles god jobb, som takk for innsatsen fikk hun kjeft i bøtter og spann. Det var ei dame som jobbet i resepsjonen som var hyggelig, sa hun, og tok meg med for å hilse på den hyggelige dama, som ganske riktig virket blid og trivelig, henne kunne jeg spørre hvis det var noe jeg lurte på. Det lot til at hun var den eneste personen på stedet som var i besittelse av alminnelig folkeskikk.

Da jeg møtte på jobb dagen etter sa jeg umiddelbart fra at jeg ikke ønsket å bli overført til den andre kantina. Heldigvis ble dette akseptert uten problemer, og jeg kunne puste lettet ut. For meg var det ille nok å jobbe helsa av meg for luselønn, om jeg ikke skulle motta massevis av kjeft hele dagen i tillegg. Så jeg fortsatte på den store kantina, sjanglet fortsatt ut fra jobben, men jeg hadde i det minste gode kolleger og slapp kjeft.

Jeg har mange ganger tenkt på den tyrkiske jenta i ettertid, jeg fikk så godt inntrykk av henne. Hun var holdt tappert ut i en ualminnelig tøff hverdag, prøvde tydeligvis å gjøre det beste ut av det. Hun minner meg om andre jeg har møtt i arbeidslivet, ærlige, gode og arbeidsomme mennesker som blir grovt utnyttet av hjerteløse arbeidsgivere. Dessuten var hun en av mange tilfeller jeg så da jeg jobbet på kantiner, folk med utenlandsk bakgrunn som ble ekstra hardt utnyttet, dette så jeg dessverre en del av.

Jeg håper hun fant seg en bedre arbeidsplass, der man satte pris på henne og behandlet henne på en bedre måte enn kjeftegjengen på dette stedet. Man kan jo tenke seg hva det gjør med et ungt menneske å hele dagen bli kjeftet på av godt voksne mennesker, folk som var høyt på strå i samfunnet, til tross for at hun gjorde en formidabel innsats. Hvor sliten har hun ikke måttet bli, hvor nedbrutt og trist, bak den tapre overflaten hennes ante jeg fortvilelse og håpløshet.

I disse dager raser fortsatt debatten om sykefraværet, den blir stort sett ført av mennesker fra samme lag av befolkningen som dem som kjeftet denne unge jenta huden full. Folk som henne kommer ikke til orde, blir verken hørt eller sett. Kanskje det velfødde hylekoret som skriker fra alle kanter for tiden, burde ta en aldri så liten pause i sin synsing og masing om for gode ordninger, for late arbeidstakere, og heller prøve å tenke litt over hvordan de har det, disse som vasker kontorene deres, serverer dem god mat på kantina, varter dem opp når de holder sine viktige møter. De er tross alt avhengige av disse menneskenes innsats for at de selv skal kunne leve sine behagelige liv.

3 kommentarer:

  1. Stakkars jente :-( Enn å bli herjet sånn med av disse "høye herrene", at folk ikke kan være litt ok??

    Har selv jobbet i "frontlinjen" på forskjellig måte og opplev de "høye herrers" vrede om ikke alt var som de mente det skulle, det kan få en til å føle seg SÅ liten.

    SvarSlett
  2. Priceless igjen Laila.
    Skriv bok. Ditt budskap MÅ ut.
    Jeg blir bare sååååå forbanna og provosert når jeg hører ting som dette.
    Og har opplevd om ikke akkurat det samme så i alle fall noe som ligner........

    SvarSlett
  3. Jeg glemmer aldri den stakkars jenta, selv om dette begynner å bli noen år siden. Jeg fikk inntrykk av at hun gjorde en kjempejobb, og antagelig er hun en av disse som kommer til å bli utslitt i alt for ung alder og havne i Nav-mølla, for slike jobber holder man ikke ut i lenge, verken psykisk eller fysisk.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.