søndag 13. desember 2009

Noen forvirrede tanker på en sen kveld

Om ytringsfrihet
Jeg har akkurat tenkt over at jeg tross alt er veldig glad for at jeg lever i Norge i 2009. Det kunne vært verre, jeg kunne levd i andre deler av verden eller jeg kunne levd i dette landet for mange år siden, det hadde neppe gått bra. Grunnen til denne erkjennelsen er mine reaksjoner på det høyst tvilsomme kurset jeg går for tiden. Beklager at jeg kommer tilbake til dette kurset nok en gang, men jeg kan bare ikke la være.

Det dreier seg om ytringsfrihet og min manglende respekt for autoriteter. Jeg avskyr mennesker som har makt og misbruker den så langt det går. Det behøver ikke å være rare makten de har, det dette dreier seg om de menneskene som har bittelitegranne makt, og gjør mest mulig ut av den. Jeg har vært borti ett par slike på dette sorgens kurset, og da er jeg glad for at den makten de har er så begrenset som den faktisk er. Siden dette er et kurs arrangert av Nav, kan disse menneskene rapportere til nettopp Nav at de ikke liker trynet mitt, og der stopper for så vidt den makten de måtte ha over meg. De har ikke makt til å brenne meg på bål, kappe hodet av meg eller steine meg, slik de ville hatt til andre tider eller på andre steder.

Manglende evne til å passe munnen sin
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg nettopp har fått god kontakt med mine mer opprørske sider, jeg har registrert min manglende evne til å holde kjeft når jeg føler jeg blir utsatt for urett. Den manglende evnen i så måte er så formidabel at den antagelig ikke hadde vært mulig å temme uansett hvilke forhold jeg hadde levd under. Derfor kunne jeg fort ligget an til å ende som torturoffer eller noe annet trist og tragisk, hadde det ikke vært for at jeg tross alt er så heldig at jeg lever i et land og i en tid der faren for sånt ikke er plagsomt overhengende.

Nå prøver riktignok Nav, og for så vidt den alltid like slitsomme jobbsøklæreren, å torturere folk så langt det går, men de har tross alt ikke særlig vide fullmakter i så måte. Ingen av de grusomme metodene jeg har lest om i mine mange år som medlem av Amnesty er innen rekkevidde, og takk for det!

Maktmisbruk light
Maktmisbruk er aldri vakkert når man har mulighet til å observere det, uansett hvor bagatellmessig det måtte være. På fredag ble jeg nok en gang rammet av slikt maktmisbruk light. Da ble jeg, og mine lidelsesfeller på dette kurset, tvunget til å søke fire jobber, så skulle vi få lov å ta helg, vel og merke etter å ha sendt en såkalt jobblogg til læreren, noe som vil si en liste om de jobbene vi hadde søkt. Sist gang han prøvde seg på sånt, var det seks jobber det var snakk om, så man kan vel si det går riktig vei. Han firer på kravene, det skal han ha. Men det var da min indre opprører kom til overflaten, i stedet for umiddelbart å gå i gang med den påtvungne jobbsøkingen, kastet jeg meg over Twitter og klaget min nød. ”Få se!” sa andre kursdeltakere da jeg sa hva jeg hadde gjort, og de fikk se, både det jeg hadde skrevet og et svar jeg hadde fått. Da var det at jobbsøklæreren plutselig viste meg voldsom interesse og skulle ha meg til å se på et ett eller annet på pc-en. Jeg rakk å minimere vinduet med min opprørske melding før han kastet seg over meg. Han ante nok at det foregikk ett eller annet bak ryggen hans, han liker meg ikke, og alle guder jeg ikke tror på skal vite at det er gjensidig.

Jeg freste stygt bak ryggen på denne læreren på fredag, jeg hadde problemer med å holde sinnet mitt i tømme. Jeg hater å bli utsatt for at andre tvinger meg til ting det overhode ikke er mening i, bare for å vise hvem som bestemmer. Selv kan jeg ikke fordra å gi ordre til andre, så til de grader at det har vært et problem når jeg har vært satt til å være sjef over folk som har hatt litt for dype lommer og vært litt for glade i å ha hendene så dypt som mulig i disse lommene.

Om tortur
De gangene jeg har vært i det selvransakende hjørnet har jeg tenkt over om jeg er et menneske som hadde vært i stand til å utføre tortur på andre. De færreste av oss mener vel at vi er det, men samtidig viser både historien og nåtiden at det er det svært mange som er. Og de som utfører slike skrekkelige handlinger er neppe særlig annerledes enn oss andre.

For mange år siden hadde jeg en samtale med en jente fra Iran, i likhet med meg var hun av den typen som har lett for å slenge med leppa. Problemet hennes var at hun hadde slengt med leppa i et land der man absolutt ikke bør gjøre det. Hun hadde havnet i fengsel for sin manglende evne til å holde kjeft. Hun fortalte at i fengselet ble alle voldtatt, sa ingenting om hva hun selv hadde opplevd i den forbindelse, men det framgikk jo tydelig at hun hadde vært en av disse ”alle”. Videre fortalte hun at vaktene hadde tisset i munnen på kvinnen som satt i nabocellen, jeg fikk en sterk følelse at det hadde de også gjort med henne. Heldigvis hadde hun greid å flykte, hadde kommet seg til Norge og fått lov å bli her.

Ytringsfrihet, men...
Vi har ytringsfrihet i Norge, vi slipper å bli kastet i fengsel om vi forbanner makta aldri så mye. Selv om man støtt og stadig kan lese innlegg fra mennesker som mener vi blir styrt av personer som er en uhyggelig blanding av Pol Pot og Stalin, hadde vi virkelig vært det, ville ikke disse menneskene fått lov å holde på med de dypsindige skriveriene sine, men det ser det ikke ut til at de tenker nevneverdig over.

Skjønt ytringsfriheten har nok sine små begrensninger, jeg vet at dersom en potensiell arbeidsgiver hadde kommet over bloggen min hadde jeg neppe kunnet regne med å få jobb der. Jeg er fremdeles innmeldt hos et vikarbyrå, heller ikke noen av konsulentene der bør finne denne bloggen, da vil de garantert aldri ha noen oppdrag til meg mer. Skulle min ikke direkte elskede jobbsøklærer finne den, vil han antagelig gi en tilbakemelding på meg til Nav som er av en slik art at jeg vil få problemer med dem på en eller annen måte, muligens miste dagpenger på grunn av dårlig samarbeidsvilje og slett samfunnsmoral.

Da jeg abonnerte på Dagsavisen tenkte jeg mange ganger at jeg skulle skrive et innlegg om mine heller triste erfaringer langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Jeg gjorde det aldri, for det første fordi jeg regnet med at den avisen aldri hadde tatt inn et slikt innlegg. Nå er det ikke noen katastrofe ikke å få publisert et avisinnlegg, den viktigste grunnen til at jeg aldri skrev et slikt innlegg var at det var en viss mulighet for at det kunne komme på trykk, og da ville det fort kunnet bli en katastrofe. Jeg jobbet som vikar, da sitter man rimelig løst i jobben, det hadde vært lett å skylde på at det ikke var noen oppdrag til meg. Man hadde neppe ønsket å ha ansatte som sa offentlig fra om hva de opplevde i et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Folk som meg skal stå med lua og hånda og holde kjeft, men akkurat det er jeg innmari dårlig til.

4 kommentarer:

  1. Der oppsummerte du ganske kjapt hvorfor jeg ble kasta ut av den bedriften som skulle utrede min arbeidsevne da jeg først kom til NAV. jeg var jo "ustabil", må vite.

    Lett å skylde på diagnosen min når jeg ikke finner meg i å bli tråkka på!

    SvarSlett
  2. Bra du sa ifra når du følte for det! Tenk hvordan du ville følt det om du ikke hadde gjort det!

    Om du har lest «30 dager i Sandefjord» av Vigdis Hjorth, gir den et levende - men humoristisk – innsyn i hvordan det er å sitte i fengsel. Straffen innebærer at man må møte frem på tiltak uten å kunne velge dem vekk, og sy tevarmere og andre produkter som selges i fengselets utsalg.

    Dette tilsvarer helt nøyaktig hva syke folk utsettes for når de utredes for arbeidsevne av Nav. Folk på AAP (arbeidsavklaringspenger) er ikke straffedømte eller kriminelle, men oppskriften er den samme som om de satt i fengsel: Tvungent fremmøte og meningsløse oppgaver, som ofte må utføres nettopp ved en symaskin.

    Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at politikerne (som tross alt har lagt føringene for galskapen) oppfatter syke som en slags lovbrytere. Politikerne selv kan bli syke, men gjelder dette noen i den øvrige befolkning, behandles de som om de har brutt en type samfunnskontrakt om å holde seg friske og arbeidsføre. Imidlertid eksisterer det offisielt ingen slik avtale. Det gjør hele opplegget enda mer opprørende.


    SvarSlett
    Svar
    1. Havner man i fengsel må man sy tevarmere, havner man i klørne på Nav må man sy puter.

      Ja, politikerne har lov å bli syke, da er det faktisk synd på dem. De blir også syke dersom de har gjort noe dumt og får kritikk som fortjent. Et skrekkeksempel er jo Per Sandberg som gikk på talerstolen i Stortinget etter å ha kikket i for dypt i akevittglasset, sykmeldt i to uker, såvidt jeg husker.

      En annen ting at politikere og andre fremstående personer kan stå fram og nærmest skryte av det dersom har hatt et snev av psykisk sykdom. Da snakker man om hvor fint det er med åpenhet. Jeg tror ikke det er lurt av vanlige arbeidstakere å være tilsvarende åpne om eventuelle psykiske plager.

      Slett
  3. Så sant som det er sagt. Spikeren på hodet igjen Laila :)

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.