mandag 7. desember 2009

Når naviotisk kurs fører til fornyet selvinnsikt om manglende selvtillit

Jeg har brukt en god del av mitt voksne liv på å være sint på meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung. Jeg har forbannet min egen dumhet mens jeg har slitt over skurebøtter og enorme mengder uappetittelig oppvask, holdt lange og lydløse skjenneprekener til meg selv mens jeg har betjent køer av mer og mindre sure kantinekunder og svettet over rødglødende sentralbord mens digre hauger av post har hopet seg opp på pulten.
Jeg har ikke skjønt hvordan i all verden jeg kunne være så dum at jeg ikke sørget for å skaffe meg såpass utdanning at jeg hadde sluppet unna disse underbetalte slavejobbene.

Etter flere uker på kurs i regi av Nav er jeg nå i ferd med å tilgi meg selv, jeg har blitt kraftig minnet om hvordan det er å sitte i et klasserom og bare ønske å være et helt annet sted. Da jeg gikk på ungdomsskolen hatet jeg mattetimene, den stakkars hjernen min sluttet å fungere hver gang den ble presentert for tall. Følgelig måtte jeg være dum, at jeg var en racer til å skrive stil spilte ingen rolle. Kurset har tappet meg for så vel energi som selvtillit, nå husker jeg hvor lite selvtillit jeg hadde da jeg var ung, og hvor plagsomt det var.

Hvor sterkt jeg vantrivdes på skolen har jeg på en måte glemt. I en periode gikk jeg en del kurs, jeg så alltid fram til kurskveldene. Jeg trivdes med å lære noe nytt, og traff alltid spennende og interessante folk. Fikk vi hjemmeoppgaver storkoste jeg meg med dem. Jeg har savnet disse kursene, men det ble etter hvert vanskelig å gå kurs. Lønnen krympet, jobbene ble hardere og mer slitsomme, det ble lite overskudd til annet enn å komme seg gjennom dagene. Dessuten jobbet jeg i en periode skift, og da er var det uansett ikke mulig å gjennomføre.

På disse kursene ble man behandlet som en likeverdig av lærerne, det skulle da også bare mangle. De var et kjærkomment pusterom fra jobber der jeg ofte følte meg respektløst behandlet, det være seg av kunder, sjefer eller konsulenter fra vikarbyråer jeg jobbet for. Naviot-kurset har gitt meg en påminnelse om hvordan det er når man ikke blir behandlet med respekt av lærere. Nå må det i rettferdighetens navn sies at også på dette kurset har vi lærere som behandler oss som de voksne menneskene vi faktisk er. Det har vært dagene med jobbsøk som har gitt meg denne påminnelsen. Disse jobbsøkdagene har også minnet meg om den grusomme kjedsomheten jeg opplevde på skolen, ikke minst i de beryktede mattetimene. På en måte er jeg heldigere nå enn den gangen, jeg har tilgang til Internett, i min ungdoms mattemareritt hadde jeg kun en kladdebok jeg fylte opp med mer og mindre sære tegninger. Slik tegnet jeg meg gjennom timene, tallene skjønte jeg likevel ingenting av, og lærerne gadd så visst ikke å anstrenge seg for å sette meg inn i mattematikkens mystiske verden.

Når jeg har sittet på dette kurset og følt meg elendig, kjedet meg, og i likhet med flere av de andre kursdeltakerne hatt store problemer med ikke å sovne, har jeg husket hvordan det var å være miserabel tenåring som vantrivdes på skolen og ellers følte seg både dum og stygg.
Det var så visst ingen god følelse, og en viktig grunn til at jeg har havnet der jeg har gjort.

Denne selvinnsikten er en noe uventet bivirkning av dette merkelige kurset, det kan være jeg kan ha nytte av det på ett eller annet vis. Men man må jo spørre seg, når et kurs blir en så kraftig påminnelse om hvordan det er å ha dårlig selvtillit, virker det ikke da litt mot sin hensikt? Eller er det sånn at Nav sender folk på disse kursene for å ta fra dem det de måtte ha opparbeidet seg av selvtillit her i livet? Man kan jo lure.


2 kommentarer:

  1. Enig i at utdannelse er en god investering! Men jeg har tre tilføyelser å komme med her:
    1) Selv har jeg opplevd som den største fordelen med utdannelse at jeg nå vet hvor lite andre egentlig kan. Ved artium hadde jeg fått med meg at mine med-artianere knapt kunne gjøre seg forstått på engelsk, langt mindre på tysk og fransk, enda dette var fag vi hadde tatt eksamen i. Da jeg tok sekretærutdannelse, visste jeg at mange av de andre, riktignok med dårlige karakterer, hadde problemer med å stave sitt eget morsmål, norsk, og å formulere setninger. Greit nok det, men ikke når du skal være noens sekretær!
    2) Folk snakker ofte til deg som om det står en jobb og venter på deg, bare du har utdannelse. Men i dag er det svært vanskelig for nyutdannet norsk håndverkerungdom å få jobb. Det blir billigere med østeuropéere...
    3) Akademisk utdannelse er heller ingen garanti, og da har du attpåtil studielån! Der jeg jobber, slåss folk med hovedfag i historie eller arkeologi om jobbene, som består i skanning av dokumenter og tegninger. En ungdomsskoleelev kunne helt fint gjort jobben! Likevel står altså høyt utdannete folk og skanner, fordi de ikke får annen jobb. De er klart overkvalifiserte; JEG er overkvalifisert, og jeg har "bare" sekretærutdannelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde en gang et vikaroppdrag på en kantine der jeg jobbet sammen med en annen vikar som hadde seks års universitetsutdannelse. Før hun fikk dette oppdraget hadde hun brukt lang tid på å søke etter jobb. I løpet av tiden jeg jobbet sammen henne fikk hun et langvarig vikariat i en jobb som var hakket bedre enn kantine, men heller ikke i den ville hun få bruk for utdannelsen sin.

      Under en bloggpost jeg skrev om Adecco fikk jeg en kommentar fra en som hadde fått et oppdrag fra dem som krevde bachelorgrad, timelønna var på vel 130 kroner. Jeg vil tro at vedkommende hadde studielån, da blir det vanskelig å klare seg.

      Det kan se ut som om man ikke bare trenger utdanning, men også de rette forbindelsene, en god porsjon flaks kommer sikkert også godt med.

      At det er mange som fullfører en utdanning uten å være i besittelse av brukbare norskkunnskaper er nok riktig. For ikke lenge siden kom jeg over en jobbannonse fra et vikarbyrå jeg har jobbet for. Et av kravene var at man skulle være "plikt oppfylende". Og det var bare en av mange skrivefeil. En av dem man kunne henvende seg til var min kontakt under et oppdrag jeg hadde for dem. Om det var han som sto bak den hårreisende annonsen vet jeg ikke, men husker han ikke utmerket seg med godt språk da jeg kommuniserte noe med ham på mail. Jeg vil tro han har en eller annen form for høyere utdanning.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.