tirsdag 29. desember 2009

Nav-kurset for siste gang

Forsøk på å bearbeide ubehagelige opplevelser
Jeg hadde virkelig ikke tenkt å skrive noe mer om Nav-kurset jeg ble ferdig med for ikke så lenge siden, jeg syntes nok var sagt om den saken. Men da jeg kom hjem fra julefeiring på landet, kikket jeg innom bloggen min og leste gjennom siste innlegg, og da dukket det opp et særdeles dårlig minne fra disse mørke ukene. Kanskje like greit å få det ut, så blir jeg kanskje ferdig med det.

Jeg har vært innom denne opplevelsen før, men ikke sin fulle gru, her er hele skrekkhistorien. Det var denne før omtalte fredagen da vi ble tvunget til å søke seks jobber. Skoledagene var i sin helhet på seks timer, vi hadde tre kvarter lunsjpause og noen andre pauser. Noe som vil si at vi hadde under fem timer til å finne seks jobber som var aktuelle for oss å søke på, deretter måtte vi skrive seks søknader som fortrinnsvis burde være av at sånt slag at potensielle arbeidsgivere skulle få lyst til å ansette oss. Dersom vi ikke greide å finne disse seks jobbene, fikk vi beskjed om at vi skulle melde oss på seks vikarbyråer, det er bare det at det kan være en lang og komplisert affære å fylle inn skjemaene til disse byråene. De inneholder gjerne felt der i hvert fall jeg bruker litt tid på å tenke gjennom hva jeg skal skrive.
Nå kan det virke som man var mer opptatt av kvantitet enn kvalitet på denne skolen. Turbomannen vi hadde disse jobbsøkdagene drev nemlig hele tiden og maste om at når man hadde sendt rundt tretti søknader så skulle ting begynne å skje. Dette som da skulle skje, lot det til ville skje uansett om man søkte på relevante jobber eller ikke.

Jeg har egentlig som prinsipp ikke å sende jobbsøknader for moro skyld, å søke på jobber man enten ikke er kvalifisert for eller overhode ikke har lyst på, mener jeg er respektløst overfor bedriften som søker etter folk. Det kan ikke være moro for dem som skal ansette noen å være nødt til å forholde seg til fullstendig uaktuelle søknader. Når folk som er så uheldige å befinne seg i Nav-systemet tvinges til å søke jobber på denne måten sløses det så vel med tid som med krefter, både for jobbsøkere og arbeidsgivere.

Tilbake til den ulykksalige fredagen vi skulle søke seks jobber på løpende bånd. Jeg sa klart i fra at det ville ikke bli aktuelt og ble deretter halt med ut på gangen til full overkjøring av læreren. Der ute framsatte denne læreren en beskyldning jeg i ettertid har ergret meg mye over. Det var ikke lett å få sagt noe til dette maskingeværet i menneskeform, han var en person som snakket til folk, ikke med. Det jeg fikk sagt mellom ladningene jeg ble pepret med, var at jeg alltid har kommet godt ut av det med folk jeg har jobbet sammen med, at jeg har lagt vekt å være hyggelig mot kolleger og mange ganger har gitt folk ros for at de er greie å jobbe sammen med. Da så denne figuren på meg med kjepphøy mine og sa at det gjorde jeg vel til det sa ”poff”. Han beskyldte meg med andre ord for å ha det med å eksplodere på jobb, mens jeg i virkeligheten kanskje har vært i overkant konfliktsky. Det har vært flere ganger jeg har følt meg urettferdig behandlet, men har valgt å bite det i meg. Det har stort sett vist seg å være lurt, ofte har slikt skjedd i stressede situasjoner og har kommet fra en person jeg egentlig har hatt sans for. Det har også hendt at vedkommende har bedt om unnskyldning i etterkant, jeg har respekt for folk som har evnen til akkurat det. Dette fikk jeg ikke sagt noe om, jeg ble bare sittende å gape, følte meg fullstendig trengt opp i et hjørne mens læreren fortsatte å fyre løs. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende før, bli beskyldt for noe som er fullstendig tøv, og deretter ikke få mulighet til å forklare meg i det hele tatt. Slike frekkheter har jeg heldigvis stort sett vært spart for.
Turbolæreren var nok godt fornøyd med seg selv, syntes vel han hadde greid å ta knekken på den vrange kjerringa som ikke ville skrive tullesøknader.

Etter en liknende seanse en annen fredag beklaget en av de andre kursdeltakerne seg over hvor vanskelig det var å finne aktuelle jobber på slike dager med tvangssøknader. Hun hadde søkt på alt som var aktuelt å søke på, samtidig som hun visste at læreren ville rapportere til Nav dersom vi ikke var lydige nok. Folk var redde for å miste dagpenger som følge av lærerens rapportering til Nav, og man antok at han fikk ”stjerner i boka” når han greide å presse oss til å sende søknader på løpende bånd.

Jeg skal ikke komme nærmere inn på hva slags sprøyt og nonsens som ble servert disse jobbsøkdagene, noen av uttalelsene til denne læreren er av en slik sort at jeg avstår fra å nevne dem her, da det ville bli ren uthenging av vedkommende.
Og da tror jeg det er på tide jeg omsider setter en sluttstrek for skribleriene om dette kurset.


søndag 20. desember 2009

Ute av reaktoren

Navnet var Reaktorskolen (og det er ikke fleip)
Så var jeg endelig ferdig på dette kurset jeg ble sendt på av Nav. Jeg har tilbrakt åtte uker i reaktor, og kommet levende fra det. Skolen bærer nemlig det noe eiendommelige navnet Reaktorskolen. En venninne trodde jeg fleipet da jeg omtalte skolen ved sitt rette navn, hun syntes enda jeg var så utrolig kreativ som hadde greid å finne på et så festlig navn på anstalten jeg hadde blitt sendt til. Men det var altså ikke fleip, derimot blodig alvor.
Det finnes reaktorer, unnskyld reaktorskoler, i Oslo, Lillestrøm, Sandvika, Bergen, Trondheim og Jessheim. På sistnevnte driver man, ifølge nettsiden deres, ”individuell karriere oppfølging”. Kanskje man kan være glad for at ingen av reaktorskolene holder norskkurs.

Skolens verdier
Det første man kan lese på skolens hjemmeside er følgende: På Reaktorskolen mener vi at alle mennesker kan gjøre en forskjell. Dessuten holder man seg med verdier, det er jo så moderne, og verdiene er som følger:
Vi ser og tror på mulighetene
Vi lager realistiske planer
Vi øker den enkeltes kunnskap om seg selv
Vi gir innsikt i styrker, ressurser og utfordringer
Vi er ærlige
Vi er engasjerte
Vi eier vår egen utvikling

Eller sagt på en annen måte, i reaktoren tror man på floskler. Den første dagen var fullstendig viet slike forslitte klisjeer. ”På reaktorskolen mener vi at alle kan lykkes”, var det første jeg og mine blivende lidelsesfeller fikk høre. Så gikk det slag i slag gjennom hele dagen. En lærer, som visstnok jobbet som coach på si, kunne fortelle at ”hvis man går hjemme føler man seg fort dum, ikke sant?”, damen så megetsigende på oss etter å ha framsatt denne absolutte sannheten. Selv tenkte jeg umiddelbart på alle jobbene jeg har hatt som har fått meg til å føle meg dum, men jeg skjønte at det burde jeg holde klokelig kjeft om, det passet ikke inn i den rådende ideologien. Sant å si passet ikke jeg og de erfaringene jeg har gjort inn i reaktorfolkets ideologi i det hele tatt.

Om flat struktur og hjerner man kan ta med seg og gå
Etter som dagene gikk ble vi servert mer av samme sorten. Her fikk jeg høre ”sannheter” jeg ofte har kommet over i media, men som jeg inntil da hadde sluppet å høre framført i levende live. Som dette med ”flat struktur”, som jobbsøklæreren yndet å snakke om. For meg som for ikke lenge siden var nødt til å stille i stram giv akt klokken sju hver morgen for å bli ropt opp, etter at det hadde ringt inn til jobb, for deretter å bli overvåket hele dagen og få høre ting som ”dere får ikke lov til…” virket dette med ”flat struktur” uendelig fjernt fra min egen virkelighet. En annen populær floskel som samme lærer greide å gulpe opp, var at ”man bare kan ta med seg hjernen sin og gå”. Også en påstand som har svært lite å gjøre med mine erfaringer fra de nederste trinn i arbeidslivet.

Utmattende jobbsøk
De første ukene i reaktor dreide det meste seg om jobbsøk og atter jobbsøk. Verst var fredagen vi ble beordret å søke seks jobber før vi skulle få lov å ta helg. Det var da jeg satte meg på bakbeina og ble halt med ut på gangen av læreren. Der ute prøvde jeg å si ett og annet om hvorfor jeg nå var i ferd med å møte veggen, men det var som å kommunisere med et maskingevær. Til slutt ble jeg bare sittende der med en dundrende hodepine mens læreren pepret meg med akkurat de samme påstander jeg allerede hadde hørt så vanvittig mange ganger i klasserommet.

Noen av de andre kursdeltakerne hadde nylig vært gjennom kurs med jobbsøk, man kan lure på hva poenget er med å utsette folk for dette igjen og igjen. Jeg merket at dagene med jobbsøk tappet meg for energi, og jeg kjente meg igjen da en av de andre sa at jobbsøkingen slet på selvtilliten hennes. Flere ga også uttrykk for at de foretrakk å sitte hjemme og søke jobber i fred og ro. I tillegg ville det også gått raskere, datasystemet i reaktoren sto nemlig til stryk, jeg kan ikke huske noen gang å ha vært borti noe så lite velfungerende. Det var dager hele systemet stoppet fullstendig opp, og til vanlig var gikk det så sakte at det var på grensen til det ubrukelige. Skolen bar i det store og hele sterkt preg av at vi som gikk der ikke betalte for det selv. Jeg har tatt kurs hos AOF, Folkeuniversitetet og en språkskole i Oxford som heter Embassy CES, samtlige av disse kursene har holdt et helt annet nivå.

Det samme kan sies om kurset jeg gikk gjennom daværende Aetat for en del år siden, denne kursarrangøren holdt også kurs for private bedrifter, der fungerte alt bedre. Lærerne var strukturerte og flinke til å undervise, datasystemet fungerte, og vi ble behandlet som de voksne og oppegående menneskene vi faktisk var. Også den gang ble det forlangt at kurset inneholdt jobbsøk, men kursarrangøren valgte å legge dette til dagene etter at selve kurset var unnagjort. Hun som sto for disse dagene var av et helt annet slag enn jobbsøklærerne hos Reaktorskolen. Hun spurte oss om noen av oss ville vise fram cv-ene våre, det var det ingen som ønsket, da brukte hun sin egen som eksempel i stedet. Det hele endte med en dialog mellom lærer og kursdeltakere, der vi diskuterte temaer som har med arbeidsliv å gjøre. Her kom vi inn på hva kan gjøre dersom man får en sjef som er psykopat og hvordan det er dersom man i egenskap av å være flink i jobben blir en trussel mot andre på arbeidsplassen. Dette var temaer som overhode ikke eksisterte for jobbsøklærerne i reaktoren, der det at man kan støte på problemer i arbeidslivet var et ikke-eksisterende tema. Her var man lettvint, overfladisk, tilhengere av teorien at dersom du opplever problemer er det deg selv det er noe gærent med. I reaktoren rådde barnehagementaliteten, når voksne og særdeles oppegående mennesker klager over at de føler seg tvunget til å skrive jobbsøknader med pistol i nakken, er det nødvendigvis noe som er forferdelig galt.

Få se CV-en din!
Jeg reagerte på dette at cv-er ble nærmest ble offentliggjort i hytt og pine. Det er greit at det er sånn at man må vise cv til arbeidsgiver, det er jo poenget med en cv. Men likevel, for den som ikke har verdens beste cv kan det å måtte vise den fram i utide være en belastning, sånn var det for meg, og jeg tror ikke jeg er så spesiell i så måte. Jeg har hull på cv-en, grunnet arbeidsledighet og manglende dokumentasjon på midlertidige jobber jeg har hatt. For meg er det utmattende å måtte forholde meg til dette i større grad enn strengt tatt nødvendig. Hvordan er det da for dem som har hull på cv-en sin av grunner som er ytterligere belastende å forholde seg til?

Ros til dem som fortjener det
Etter hvert som kurset skred fram ble det mindre jobbsøk og mer nyttig læring. Dagene vi ble undervist i dataprogrammet som skulle læres var for meg de store lyspunktene, og det var nok flere som følte det sånn. Vi var alle godt fornøyd med læreren vi hadde disse dagene. Ikke bare var hun flink til å undervise, hun framsto også som et hyggelig og empatisk menneske. Så rett skal være rett, også i reaktoren finnes det bra folk.

Dårlig helhetsinntrykk
Til tross for noen svært hederlige unntak, i det store og hele står denne skolen til stryk. Kaotiske forhold, lærere som fløy ut og inn av klasserommet, møter som ble holdt i skoletiden slik at vi ble overlatt til oss selv, et datasystem som var ubeskrivelig dårlig. I tillegg trusler om at innsatsen vår skulle rapporteres til Nav, ikke bare faglig, men også hvordan vi oppførte oss. Dette er det vel Nav som står bak, så her er det dem, og ikke skolen, som har skylden. Men det å ha lærere som også fungerer som angivere gir ingen god følelse.

Jeg sa hva jeg mente, og gikk
Jeg ser ikke bort fra at jobbsøklæreren kommer til å sende en lite flatterende tilbakemelding på meg til Nav. Noe som egentlig ikke bekymrer meg nevneverdig, blir jeg kalt inn på teppet skal jeg nok greie å forklare meg. På den annen side er jeg ikke helt sikker på at han våger, jeg fikk stoppet kjeften på ham siste dagen, noe som i seg selv er litt av en prestasjon. Han holdt det gående med den samme leksa vi hadde hørt så alt for mange ganger før, om hvilken lysende framtid de hadde fått de tidligere elevene ved reaktoren. Det var ikke grenser for hva slags lykke og velstand disse hadde opplevd, noen hadde fått praksisplass, noe som i realiteten betyr at man må jobbe gratis mot å få dagpenger fra Nav, mens andre hadde fått oppdrag for vikarbyråer, noe som kan bety ny periode som arbeidsledig så fort et oppdrag er avsluttet. Da var det at en av kursdeltakerne begynte å si imot læreren, og så jeg mitt snitt til å få sagt det jeg hadde hatt lyst til under hele kurset. Jeg fortalte ham i klartekst at jeg hadde følt meg fremmedgjort fra dag én, at det som ble prediket i reaktoren hadde svært lite med min virkelighet å gjøre, at vel var jeg godt kjent med dette moderne tankegodset han sto for, men for meg hadde det ingen relevans. Jeg husker det ikke ordrett, jeg var rimelig opprørt i gjerningsøyeblikket, men dette var essensen i mine noe aggressive uttalelser. Om det sank inn er vanskelig så si, er han like glatt og overfladisk som han framsto som, gjorde det antagelig ikke det.
Lettet over å få sagt det jeg hadde ønsket å si under hele kurset, tok jeg kursbeviset, som sikkert kan være kjekt å ha, og marsjerte ut av reaktoren for siste gang. Jeg skal aldri dit igjen, da må jeg i så fall bæres hylende og skrikende inn.


tirsdag 15. desember 2009

Lar du deg mobbe er du dum!

Problemet er ikke mobberen, men at noen lar seg mobbe. Denne uttalelsen stammer fra psykolog Jan Atle Andersen, og er hentet fra en artikkel på ABC startsiden. Stykket har overskriften ”Ha folkeskikk på jobben”, akkurat det er vel noe de færreste er uenige i. Mye av det som står under provoserer derimot undertegnede noe vanvittig. Som dette med at psykologen later til å mene at det er den som blir mobbet, lar seg mobbe, som er problemet og ikke den som faktisk mobber. ” Ord kan verken såre, knuse, angripe eller skape dype arr”, slår han også fast. ”Andres ord har bare den makt som mottakeren tillater” er en annen uttalelse han kommer med.

Når det gjelder den siste uttalelsen, så har jeg møtt mennesker jeg overhode ikke tilkjenner noen injurierende kraft, jeg har følgelig ikke brydd meg om hva de har måttet si om meg. Dette har vært folk jeg har hatt mulighet til å unngå å ha noe med å gjøre, ikke personer jeg har vært nødt til å forholde meg til i åtte timer hver dag, fem dager i uka, året rundt. Jeg er så heldig at jeg verken har blitt mobbet selv eller opplevd at andre har blitt det på de arbeidsplassene jeg har vært. Men jeg har snakket med folk som har opplevd å bli mobbet på jobben, både personer jeg har møtt på jobb og i privatlivet. Dette er ikke folk det er noe gærent med, det er arbeidsomme og hyggelige mennesker, at det er dem – og ikke jeg – som har blitt mobbet er ren tilfeldighet. Jeg jobbet en gang sammen med en dame som fortalte meg at hun hadde blitt mobbet så hun måtte slutte i en tidligere jobb, hun visste at mobberen umiddelbart hadde funnet seg et nytt mobbeoffer da hun sluttet. Jeg ble rimelig godt kjent med denne dama, hun var en god kollega og jeg kunne ikke se at det var noe problematisk med henne. Slik det heller ikke har vært med andre som har fortalt at de har opplevd mobbing på jobben. Det har vært tøffe og oppegående mennesker som har blitt slått ned i støvlene av det de har gått gjennom, de har ikke greid å programmere seg selv til ikke å bli såret eller knust av sine mobbende kolleger.

Kan mennesker velge ikke å være sårbare? Psykolog Jan Atle Andersen argumenter med at du kan komme med den samme ufine bemerkningen til tre ulike personer og få svært ulike reaksjoner. At mennesker er forskjellige, og følgelig reagerer forskjellig, behøver man vel strengt tatt ikke være psykolog for å vite. Ut i fra egne erfaringer vet jeg også at hvor sårbar den enkelte av oss er kan variere etter hvordan vi har det i livene våre. Jeg har møtt mange flotte mennesker som også er svært sårbare på grunn av en tøff hverdag og mange vonde opplevelser opp gjennom årene. Og hva skal vi egentlig med psykologer, dersom vi bare kan bestemme oss for ikke å få traumer av det vonde vi opplever?

Da jeg leste dette tenkte jeg umiddelbart på noe liknede jeg leste for ikke så lenge siden. Det var på nettsiden til lokalavisen, en skoleelev ble mobbet sønder og sammen av sine medelever. Foreldrene hadde prøvd å ta kontakt med foreldrene til mobberne, men uten resultat, de ville ikke innse at deres barn gjorde noe galt. Under artikkelen sto disse leserinnleggene det er så mye av, oppgulp fra den delen av befolkningen jeg gjerne kaller ”Ola Dunk”. Og Ola Dunk ga her uttrykk for at det var ungen som ble mobbet som hadde den hele og fulle skyld for mobbingen, det måtte simpelthen være noe gærent med vedkommende som gjorde at de andre mobbet ham. Da jeg leste dette så jeg for meg Ola Dunk der han satt i den smakløse stua si, en kunnskapløs fyr med nisselua godt nedover ørene og Se og hør på salongbordet. Noe som kanskje sier en del om undertegnedes fordommer. Nå kan det se ut som det er Ola Dunk, og ikke jeg, som har de mest tidsriktige holdningene.

 

søndag 13. desember 2009

Noen forvirrede tanker på en sen kveld

Om ytringsfrihet
Jeg har akkurat tenkt over at jeg tross alt er veldig glad for at jeg lever i Norge i 2009. Det kunne vært verre, jeg kunne levd i andre deler av verden eller jeg kunne levd i dette landet for mange år siden, det hadde neppe gått bra. Grunnen til denne erkjennelsen er mine reaksjoner på det høyst tvilsomme kurset jeg går for tiden. Beklager at jeg kommer tilbake til dette kurset nok en gang, men jeg kan bare ikke la være.

Det dreier seg om ytringsfrihet og min manglende respekt for autoriteter. Jeg avskyr mennesker som har makt og misbruker den så langt det går. Det behøver ikke å være rare makten de har, det dette dreier seg om de menneskene som har bittelitegranne makt, og gjør mest mulig ut av den. Jeg har vært borti ett par slike på dette sorgens kurset, og da er jeg glad for at den makten de har er så begrenset som den faktisk er. Siden dette er et kurs arrangert av Nav, kan disse menneskene rapportere til nettopp Nav at de ikke liker trynet mitt, og der stopper for så vidt den makten de måtte ha over meg. De har ikke makt til å brenne meg på bål, kappe hodet av meg eller steine meg, slik de ville hatt til andre tider eller på andre steder.

Manglende evne til å passe munnen sin
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg nettopp har fått god kontakt med mine mer opprørske sider, jeg har registrert min manglende evne til å holde kjeft når jeg føler jeg blir utsatt for urett. Den manglende evnen i så måte er så formidabel at den antagelig ikke hadde vært mulig å temme uansett hvilke forhold jeg hadde levd under. Derfor kunne jeg fort ligget an til å ende som torturoffer eller noe annet trist og tragisk, hadde det ikke vært for at jeg tross alt er så heldig at jeg lever i et land og i en tid der faren for sånt ikke er plagsomt overhengende.

Nå prøver riktignok Nav, og for så vidt den alltid like slitsomme jobbsøklæreren, å torturere folk så langt det går, men de har tross alt ikke særlig vide fullmakter i så måte. Ingen av de grusomme metodene jeg har lest om i mine mange år som medlem av Amnesty er innen rekkevidde, og takk for det!

Maktmisbruk light
Maktmisbruk er aldri vakkert når man har mulighet til å observere det, uansett hvor bagatellmessig det måtte være. På fredag ble jeg nok en gang rammet av slikt maktmisbruk light. Da ble jeg, og mine lidelsesfeller på dette kurset, tvunget til å søke fire jobber, så skulle vi få lov å ta helg, vel og merke etter å ha sendt en såkalt jobblogg til læreren, noe som vil si en liste om de jobbene vi hadde søkt. Sist gang han prøvde seg på sånt, var det seks jobber det var snakk om, så man kan vel si det går riktig vei. Han firer på kravene, det skal han ha. Men det var da min indre opprører kom til overflaten, i stedet for umiddelbart å gå i gang med den påtvungne jobbsøkingen, kastet jeg meg over Twitter og klaget min nød. ”Få se!” sa andre kursdeltakere da jeg sa hva jeg hadde gjort, og de fikk se, både det jeg hadde skrevet og et svar jeg hadde fått. Da var det at jobbsøklæreren plutselig viste meg voldsom interesse og skulle ha meg til å se på et ett eller annet på pc-en. Jeg rakk å minimere vinduet med min opprørske melding før han kastet seg over meg. Han ante nok at det foregikk ett eller annet bak ryggen hans, han liker meg ikke, og alle guder jeg ikke tror på skal vite at det er gjensidig.

Jeg freste stygt bak ryggen på denne læreren på fredag, jeg hadde problemer med å holde sinnet mitt i tømme. Jeg hater å bli utsatt for at andre tvinger meg til ting det overhode ikke er mening i, bare for å vise hvem som bestemmer. Selv kan jeg ikke fordra å gi ordre til andre, så til de grader at det har vært et problem når jeg har vært satt til å være sjef over folk som har hatt litt for dype lommer og vært litt for glade i å ha hendene så dypt som mulig i disse lommene.

Om tortur
De gangene jeg har vært i det selvransakende hjørnet har jeg tenkt over om jeg er et menneske som hadde vært i stand til å utføre tortur på andre. De færreste av oss mener vel at vi er det, men samtidig viser både historien og nåtiden at det er det svært mange som er. Og de som utfører slike skrekkelige handlinger er neppe særlig annerledes enn oss andre.

For mange år siden hadde jeg en samtale med en jente fra Iran, i likhet med meg var hun av den typen som har lett for å slenge med leppa. Problemet hennes var at hun hadde slengt med leppa i et land der man absolutt ikke bør gjøre det. Hun hadde havnet i fengsel for sin manglende evne til å holde kjeft. Hun fortalte at i fengselet ble alle voldtatt, sa ingenting om hva hun selv hadde opplevd i den forbindelse, men det framgikk jo tydelig at hun hadde vært en av disse ”alle”. Videre fortalte hun at vaktene hadde tisset i munnen på kvinnen som satt i nabocellen, jeg fikk en sterk følelse at det hadde de også gjort med henne. Heldigvis hadde hun greid å flykte, hadde kommet seg til Norge og fått lov å bli her.

Ytringsfrihet, men...
Vi har ytringsfrihet i Norge, vi slipper å bli kastet i fengsel om vi forbanner makta aldri så mye. Selv om man støtt og stadig kan lese innlegg fra mennesker som mener vi blir styrt av personer som er en uhyggelig blanding av Pol Pot og Stalin, hadde vi virkelig vært det, ville ikke disse menneskene fått lov å holde på med de dypsindige skriveriene sine, men det ser det ikke ut til at de tenker nevneverdig over.

Skjønt ytringsfriheten har nok sine små begrensninger, jeg vet at dersom en potensiell arbeidsgiver hadde kommet over bloggen min hadde jeg neppe kunnet regne med å få jobb der. Jeg er fremdeles innmeldt hos et vikarbyrå, heller ikke noen av konsulentene der bør finne denne bloggen, da vil de garantert aldri ha noen oppdrag til meg mer. Skulle min ikke direkte elskede jobbsøklærer finne den, vil han antagelig gi en tilbakemelding på meg til Nav som er av en slik art at jeg vil få problemer med dem på en eller annen måte, muligens miste dagpenger på grunn av dårlig samarbeidsvilje og slett samfunnsmoral.

Da jeg abonnerte på Dagsavisen tenkte jeg mange ganger at jeg skulle skrive et innlegg om mine heller triste erfaringer langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Jeg gjorde det aldri, for det første fordi jeg regnet med at den avisen aldri hadde tatt inn et slikt innlegg. Nå er det ikke noen katastrofe ikke å få publisert et avisinnlegg, den viktigste grunnen til at jeg aldri skrev et slikt innlegg var at det var en viss mulighet for at det kunne komme på trykk, og da ville det fort kunnet bli en katastrofe. Jeg jobbet som vikar, da sitter man rimelig løst i jobben, det hadde vært lett å skylde på at det ikke var noen oppdrag til meg. Man hadde neppe ønsket å ha ansatte som sa offentlig fra om hva de opplevde i et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Folk som meg skal stå med lua og hånda og holde kjeft, men akkurat det er jeg innmari dårlig til.

torsdag 10. desember 2009

Mitt nye liv som avisløs

For noen måneder siden sa jeg opp Dagsavisen, en avis jeg hadde abonnert på i en evighet, nærmere bestemt helt siden den het Arbeiderbladet. Lenge var jeg helt avhengig av denne avisen. Frokost på lørdag med Dagsavisen var en ukentlig høytidsstund, som for øvrig noen ganger ble spolert av et forvirret avisbud. Det hendte nemlig at det var helt andre aviser enn min kjære Dagsavis som ble halt opp av postkassa på lørdag morgen. På de verste lørdagene var det Vårt Land som befant seg i kassa, det var totalt nedtur, lørdagen var spolert. Stemningen sto heller ikke i taket de lørdagene det desorienterte budet hadde gitt meg Finansavisen, også de lørdagene ble triste. Noen ganger var det Aftenposten jeg hadde fått utdelt, der fant jeg i det minste noe leselig, men det var kun de lørdagene budet hadde greid å gi meg riktig avis som ble slik som en lørdag skulle være.

Da jeg jobbet på kantiner solgte ofte disse VG og Dagbladet, da leste jeg, eller rettere sagt bladde gjennom, disse avisene i pausene, dersom det var pauser, ingen selvfølge på kantiner. De framkalte kun oppgitt hoderisting fra min side, kjendisstoff og generelt tullball, nei huff! Da satte jeg ekstra pris på å krype opp i sofaen med Dagsavisen når jeg kom hjem. Noen ganger hadde jeg også med meg Dagsavisen på jobb, det hendte at jeg jobbet sammen med folk som ikke hadde hørt om den før. Andre ganger hendte det jeg lånte den bort i en pause eller to til folk som vanligvis ikke leste aviser av det slaget, da følte jeg at jeg bedrev regelrett folkeopplysning, spredte litt kunnskap ned i det folkedypet som til vanlig ikke leser andre aviser enn VG.

Men etter hvert begynte det å skje noe, Dagsavisen og jeg gled liksom fra hverandre, den begynte i økende grad å bli en kilde til mer irritasjon enn glede. På den tiden ordet ”lavstatusgrupper” var på sitt mest populære, var Dagsavisen en svært flittig bruker av dette vederstyggelige begrepet. Noe som gjorde at jeg følte at folk som meg kun ble skrevet om, og da i svært nedlatende vendinger, og overhode ikke for. Siden dette tross alt var avisen som en gang hadde hatt navnet Arbeiderbladet syntes jeg at avisen burde vise arbeiderklassen så vel respekt som en smule oppmerksomhet. Det var det lite av, og avisen innrømmer da også at den ikke er for arbeidsfolk, går man inn på nettsiden deres og klikker seg inn på ”annonsere”, kan man lese følgende: 115.000 personer leser Dagsavisen hver dag. Nærmere 80.000 av våre lesere, leser ikke Aften. Tør du gå glipp av denne kjøpesterke målgruppen?
Leserne av Dagsavisen.no er høyt utdannede mennesker med god inntekt, med hovedvekt fra Oslo og Akershus. Våre lesere interesserer seg bla. for reiser, kultur, uteliv, interiør, bil, mat, livsstil, friluftsliv etc.

Det kan se ut som det er lenge siden denne avisen var for arbeidsfolk, Dagsavisen er altså avisen for dem som har råd til maldonsalt i maten.

Da jeg sist vinter opplevde at det ble dårlig med oppdrag fra vikarbyrået jeg jobbet for, og forsto at jeg måtte melde meg arbeidsledig, var jeg forståelig nok svært interessert i hvordan det sto til med dette uhyret som heter Nav. Da var det ikke mye hjelp å få av Dagsavisen, mens nettet og andre aviser var fulle av historier om folks skremmende møter med Nav, på denne tiden fikk ikke arbeidsledige pengene sine og det var kriser og katastrofer på løpende bånd, men Dagsavisen var forbløffende taus om alle problemene med Nav. Der var man visst mest redd for at arbeidsledigheten skulle forårsake at den rød-grønne regjerningen skulle tape det kommende valget, at arbeidsledige gikk personlig konkurs på grunn av manglende utbetalinger av dagpenger lot til å bekymre avisen i langt mindre grad.

Til slutt kom Dagsavisen diltende etter og ble med i hylekoret mot Nav. Da hadde vel arbeidsledigheten blitt så omfattende at man muligens innså at også noen av avisens høyt utdannede lesere med god inntekt hadde mistet jobben, og disse bør man jo holde seg inne med. Da het det seg blant annet i en leder: Det er også en skandale at arbeidsledige henvises til «sosialen». Der har de ingen ting å gjøre. Sosialtrygd er for folk som ikke eier nåla i veggen. Folk som mister jobben har både leilighet, litt penger i banken og kanskje en bil. For å komme igjennom nåløyet på sosialkontoret blir de fratatt alt de eier. Det er så grusomt at det burde være forbudt ved lov.
Umiddelbart var jeg for så vidt enig da jeg leste dette, men samtidig aner jeg en smule, og kanskje mer enn en smule, forakt overfor disse som ikke eier nåla i veggen. At det finnes mennesker som ikke eier ei nål, og antagelig heller ikke noen vegg til den nåla de ikke har, ser det ikke ut at Dagsavisen bryr seg nevneverdig om. Nå har vel ikke de nålløse råd til å abonnere på noen avis, og er uansett ingen gruppe det er noe stas å skryte av overfor potensielle annonsører. ”Våre abonnenter eier ikke nåla i veggen”, det sier seg selv, dette er ingen gruppe det er verdt å bruke tid eller oppmerksomhet på.

Nå hørte heller ikke jeg til noen av gruppene Dagsavisen lot til å synes det var noe stas med, så jeg fant ut at tiden var inne for å avslutte mine mange år som trofast abonnent. Jeg trodde jeg skulle komme til å savne den litt, men det forventede savnet har uteblitt. Jeg prøvde et tre ukes gratis abonnement på Aftenposten, men her var det mer papir enn lesestoff. Dette er ikke en avis en bare kan ta opp av postkassa og putte i sekken, slik jeg pleide med Dagsavisen. Jeg fant ut den gjør seg best på nett. Å lese aviser på nettet er både gratis og miljøvennlig, men jeg merker at det blir mer overfladisk lesning. Det var lettere å konsentrere seg om tyngre utenriksstoff når jeg leste det på papir, enn når jeg sitter og dingler foran pc-en. Det har hendt jeg har unnskyldt meg med at det skjer jo så mye, kan ikke ha greie på alt, når jeg har hoppet fra vesentlige begivenheter i det store utland til innenlands tullball. Egentlig en farlig tanke, den kan representere det første steget ned i uvitenhetens mørke kjeller. Hvordan det kan gå med mennesker som har tilbrakt for mye tid der har jeg hatt rikelig mulighet til å observere.

I det store og hele lever jeg godt som avisløs, forhåpentligvis vil nettaviser og P2 sørge for at jeg ikke blir totalt analfabet. Likevel, jeg skulle gjerne holdt meg med avis, men den avisen jeg ønsker meg finnes ikke. En avis som skrev mer om arbeiderklassens virkelighet. En avis som var opptatt av singles levekår. En avis som når det var snakk om for mange sykmeldte og trygdede, spurte noen av dem det gjaldt hva grunnen for dette var, i stedet for bare å moralisere og intervjue virkelighetsfjerne forståsegpåere om folkets angivelige dovenskap. En avis som så dem som til vanlig ikke blir sett. En avis med solid utenriksstoff og absolutt intet om kjendiser og deltakere i diverse tv-serier. Man kan jo alltids drømme….

mandag 7. desember 2009

Når naviotisk kurs fører til fornyet selvinnsikt om manglende selvtillit

Jeg har brukt en god del av mitt voksne liv på å være sint på meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung. Jeg har forbannet min egen dumhet mens jeg har slitt over skurebøtter og enorme mengder uappetittelig oppvask, holdt lange og lydløse skjenneprekener til meg selv mens jeg har betjent køer av mer og mindre sure kantinekunder og svettet over rødglødende sentralbord mens digre hauger av post har hopet seg opp på pulten.
Jeg har ikke skjønt hvordan i all verden jeg kunne være så dum at jeg ikke sørget for å skaffe meg såpass utdanning at jeg hadde sluppet unna disse underbetalte slavejobbene.

Etter flere uker på kurs i regi av Nav er jeg nå i ferd med å tilgi meg selv, jeg har blitt kraftig minnet om hvordan det er å sitte i et klasserom og bare ønske å være et helt annet sted. Da jeg gikk på ungdomsskolen hatet jeg mattetimene, den stakkars hjernen min sluttet å fungere hver gang den ble presentert for tall. Følgelig måtte jeg være dum, at jeg var en racer til å skrive stil spilte ingen rolle. Kurset har tappet meg for så vel energi som selvtillit, nå husker jeg hvor lite selvtillit jeg hadde da jeg var ung, og hvor plagsomt det var.

Hvor sterkt jeg vantrivdes på skolen har jeg på en måte glemt. I en periode gikk jeg en del kurs, jeg så alltid fram til kurskveldene. Jeg trivdes med å lære noe nytt, og traff alltid spennende og interessante folk. Fikk vi hjemmeoppgaver storkoste jeg meg med dem. Jeg har savnet disse kursene, men det ble etter hvert vanskelig å gå kurs. Lønnen krympet, jobbene ble hardere og mer slitsomme, det ble lite overskudd til annet enn å komme seg gjennom dagene. Dessuten jobbet jeg i en periode skift, og da er var det uansett ikke mulig å gjennomføre.

På disse kursene ble man behandlet som en likeverdig av lærerne, det skulle da også bare mangle. De var et kjærkomment pusterom fra jobber der jeg ofte følte meg respektløst behandlet, det være seg av kunder, sjefer eller konsulenter fra vikarbyråer jeg jobbet for. Naviot-kurset har gitt meg en påminnelse om hvordan det er når man ikke blir behandlet med respekt av lærere. Nå må det i rettferdighetens navn sies at også på dette kurset har vi lærere som behandler oss som de voksne menneskene vi faktisk er. Det har vært dagene med jobbsøk som har gitt meg denne påminnelsen. Disse jobbsøkdagene har også minnet meg om den grusomme kjedsomheten jeg opplevde på skolen, ikke minst i de beryktede mattetimene. På en måte er jeg heldigere nå enn den gangen, jeg har tilgang til Internett, i min ungdoms mattemareritt hadde jeg kun en kladdebok jeg fylte opp med mer og mindre sære tegninger. Slik tegnet jeg meg gjennom timene, tallene skjønte jeg likevel ingenting av, og lærerne gadd så visst ikke å anstrenge seg for å sette meg inn i mattematikkens mystiske verden.

Når jeg har sittet på dette kurset og følt meg elendig, kjedet meg, og i likhet med flere av de andre kursdeltakerne hatt store problemer med ikke å sovne, har jeg husket hvordan det var å være miserabel tenåring som vantrivdes på skolen og ellers følte seg både dum og stygg.
Det var så visst ingen god følelse, og en viktig grunn til at jeg har havnet der jeg har gjort.

Denne selvinnsikten er en noe uventet bivirkning av dette merkelige kurset, det kan være jeg kan ha nytte av det på ett eller annet vis. Men man må jo spørre seg, når et kurs blir en så kraftig påminnelse om hvordan det er å ha dårlig selvtillit, virker det ikke da litt mot sin hensikt? Eller er det sånn at Nav sender folk på disse kursene for å ta fra dem det de måtte ha opparbeidet seg av selvtillit her i livet? Man kan jo lure.


onsdag 2. desember 2009

Direktesending fra naviotisk kurs

Så sitter vi her igjen da, vi som er så heldige at vi går på kurs på en skole hvis navn er så latterlig at jeg foreløpig avstår fra å bruke det. I dag har vi jobbsøk, noe som stort sett betyr at alle driver med sitt, for øyeblikket er læreren i klasserommet. Veldig ofte er han andre steder, spør ikke om hvor. Han har gitt oss noen tips om jobber vi kan søke på, mange av dem har gått ut på dato og de fleste av dem er lite aktuelle. Nå forsvant han akkurat ut, bablende i telefonen.

Sant å si er disse jobbsøkdagene best når læreren er ute. Når han åpner munnen renner det ut slitne floskler og gamle klisjeer. Det går i samme duren hele tiden, jeg får gnagsår på hjernen av stemmen hans. Nå har jeg gått her i over fem uker, jeg har hørt det han har å si for lengst, siden han ikke har noe nytt å komme med. Hun ved siden av meg gjesper, det er mange av oss som har problemer med å holde oss våkne i disse timene.

Slik kaster man penger ut av vinduet, det er Nav som betaler for denne "moroa", eller rettere sagt felleskapet, skattebetalerne om man vil. Skolen er sterkt preget av at vi som går her ikke betaler selv, da hadde man vært nødt til å holde en helt annen standard.

Nå er læreren tilbake i klasserommet, vi fikk beskjed om at vi skulle gå inn og se på en jobbannonse, nå leser han den høyt, så virker det som han gjør noe.

Det er ennå over en halvtime til lunsj.....

tirsdag 1. desember 2009

Hvordan stresse ned før jul

En førjulsrapport fra Kjøpesenterland

For noen dager siden kom det en reklame i posten fra et av de mange butikksentrene jeg er omringet av. Stress ned! Møt julen på Metro, var det glade budskap. Da jeg leste dette fikk jeg en av disse ”verden er snudd på hodet-opplevelsene” som dukker opp med jevne mellomrom. Et slikt øyeblikk der jeg virkelig føler at jeg lever i en gal, gal verden. Hvordan i huleste er det mulig å stresse ned i et kjøpesenter før jul?

For den som måtte være av en annen oppfatning er mulighetene for å stresse ned før julen setter inn tilnærmet ubegrensede. Her lokker man med så vel nattåpent som søndagsåpent, ingen grunn å møte julen i stresset tilstand, altså.

Pust ut! Kom i julestemning hos oss, kan man lese på baksiden.
Bare tanken på et slikt senter en lørdag før jul er nok til at jeg mister pusten, er det meg det er noe gærent med? Jeg greier ikke å se det avslappende med dytting, mas, ungeskrik og køer, køer og atter køer. Ikke kommer jeg i julestemning av det heller.

Man lokker også med pakkedisker, sånn at folk skal slippe den uhyre stressende aktiviteten det er å pakke inn julegaver. For noen år siden jobbet jeg ved en slik pakkedisk i noen dager før jul. Det var hyggelig nok, folk lot til å være overlykkelige for at noen pakket inn for dem. Jeg husker særlig ei jente som fortalte at hun egentlig syntes det var koselig å pakke inn selv, men hun hadde ikke lenger tid, det var så mye å gjøre på jobben. Hun jobbet i en av butikkene i nærheten.

Kanskje det er sånn det er blitt, det er så mye stress før jul at folk ikke lenger har tid til å gjøre det de egentlig synes er koselig og avslappende.