søndag 22. november 2009

Forbudte følelser

Om psykisk frost og sjelelig gjennomtrekk
Etter mange år med slitsomme og dårlige betalte jobber, uhederlige arbeidsgivere, perioder med usikre arbeidsforhold og arbeidsledighet, begynner jeg nå for alvor å kjenne på kroppen, eller rettere sagt psyken, hva slike forhold gjør med en. Når jeg på toppen av dette for tiden sliter med et kurs gjennom Nav, med et evinnelig mas om jobbsøking og lærere uten særlig forståelse for hvordan det er å ha befunnet seg nederst på rangstigen i arbeidslivet i årevis, da kjenner jeg at nå begynner det å bli i overkant mye elendighet å forholde seg til.

De jobbene jeg har hatt har vært fysisk utmattende, slitsomme og ensformige arbeidsoppgaver som sliter på kroppen. De har også slitt meg ut psykisk, og det er det som plager meg mest nå. Jeg har ikke fått varige fysiske skader av jobbene jeg har hatt, i motsetning til mange av dem jeg har jobbet sammen med. Derimot står det ikke helt bra til på den psykiske siden, selv om det vel er opplest og vedtatt at folk fra arbeiderklassen ikke har lov til å slite psykisk. Nå har vi vel heller ikke lov til å ha fysiske skavanker, vi har vær så god å holde oss friske og jobbe til vi stuper. Og når vi først stuper, bør vi fortrinnsvis stupe så kraftig at vi dør på flekken, sånn at vi ikke ligger samfunnet til byrde.

Jeg vikarierte en gang for en slik dame, som hadde vist så god samfunnsånd at hun bare hadde gått hjem fra jobben, for øvrig en jobb der man virkelig måtte slite hardt, og dødd i en alder av førtisju. Muligens et eksempel til etterfølgelse for oss alle, bortsett fra at noen kanskje mener at damen burde ha holdt seg i live og frisk og rask i ti år til, slik at man kunne tynt den siste arbeidskraften ut av henne, inkludert den berømmelige restarbeidsevnen man er så opptatt av for tiden, samt en god del skattekroner. Det som er sikkert er at det ikke var særlig morsomt å komme inn på en arbeidsplass og få vite at man var der på grunn av så tragiske omstendigheter. For øvrig var jeg ikke overrasket, dette var en jobb på kantine, og etter diverse ekstremt tøffe kantinejobber, var det akkurat noe sånt jeg hadde ventet på.
Men det var en vemmelig påminnelse om at fremtidsutsiktene var langt fra lystelige.

På denne tiden jobbet jeg stort sett en dag her og en dag der. Ofte ble jeg ringt opp om morgenen, da var det bare å løpe av gårde og håpe at jeg greide å finne fram til det som skulle være arbeidsplassen min den dagen. Å vente på telefon om morgenen uten å vite om det ble jobb den dagen eller ikke, ga meg etter hvert en følelse av angst. Å få angst av denne usikkerheten er vel egentlig forbudt for en som jobber som vikar, da det er tegn på at man ikke er ”fleksibel” nok, men angsten kom krypende åkkesom.
Det var bedre når jeg fikk beskjed om et oppdrag dagen i forveien, men uansett var det et slit hele tiden å skulle gå inn på nye arbeidsplasser, møte nye mennesker og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og rutiner. Når man har gjort det ti ganger går det greit, da har man fått øvelse, når man har gjort det hundre ganger går det ikke lenger så greit, da begynner man å bli sliten.

Da jeg jobbet på kantiner var jeg stort sett nødt til å iføre meg det jeg kalte taperuniform, stygge klær som det virket var designet for å få den som var nødt til å ha dem på seg til å føle seg så elendig som mulig. Noen dager måtte jeg gå rundt og trillet digre traller med oppvask, iført den forhatte taperuniformen, måtte bane meg vei mellom fremmede mennesker, selvtilliten sank til under nullpunktet. Etter en slik dag var jeg helt tom innvendig, jeg kan huske jeg en gang tenkte at det føltes som å ha gjennomtrekk i sjelen.

Det å gå ned i lønn støtt og stadig har vært en annen psykisk belastning. Særlig da jeg dumpet ned mange kroner i lønn, samtidig som jeg kunne lese i alt jeg kom over av aviser at nå hadde vi det bedre enn noen gang, folk tjente bedre og hadde det bedre, alt var bedre, bedre, bedre. Og jeg tjente dårligere og dårligere, da var det som om noe gikk i stykker, troen på at jeg noen gang kom til å få det bedre ble knust. Det ga også en følelse av ikke å høre til i samfunnet, ikke være en del av dette fellesskapet som fikk det så mye bedre. Jeg var utenfor, jeg ble ikke regnet med.
Dessuten er det noe med å takle å gå ned i lønn, det kan gjøres på to måter, enten kan man akseptere det og dermed også akseptere at man ikke er mer verdt, eller man kan føle seg urettferdig behandlet fordi man vet at man er mye mer verdt enn den usle lønna skulle tilsi.
Jeg følte meg utnyttet, at jeg ikke ble verdsatt.
I tillegg til de vonde følelsene i forbindelse med lavere lønn blir det selvfølgelig også stadig vanskeligere å leve av det man tjener. Jeg fleipet med det på jobben, at hvis jeg skulle fortsette å gå ned slik i lønn ville det ikke være lenge før jeg ikke tjente noe i det hele tatt, også lo jeg av det. Jeg lo derimot ikke når jeg var alene, da dukket det opp mange tunge tanker.
Frustrasjoner og bekymringer i forbindelse med stadig vanskeligere økonomi gjorde meg anspent, noe som igjen førte til at jeg ble mer fysisk sliten av jobben enn jeg antagelig ellers ville blitt.

For noen år siden fikk jeg problemer med en arbeidsgiver som ikke ville utbetale meg penger jeg hadde krav på. For å få pengene måtte jeg ta saken til Forliksrådet, det var en lang og omstendelig prosess, og lite hjelp å få underveis. Jeg hadde vært nødt til å ta denne svært tunge og ubehaglige jobben fordi jeg ikke hadde greid å få noe annet. Arbeidsgivere jeg hadde vært i kontakt med hadde fortalt meg i klare ordelag at jeg ikke kunne få noe annet slitsomme drittjobber, jeg var ikke kvalifisert for noe annet. Heldigvis var jeg kvalifisert nok til å greie å sette meg inn i alt som måtte gjøres for å få saken til Forliksrådet. På denne tiden begynte jeg å fryse, en isende indre frost som fremdeles dukker opp støtt og stadig.

Selv etter at jeg hadde vunnet saken over min forhenværende og dønn uhederlige arbeidsgiver hadde jeg store problemer med å få pengene jeg skulle ha. Mens jeg jobbet på lager på kveldtid, brukte jeg dagene til å ta nødvendige telefoner, reise inn til Jussbuss for å høre med dem hva jeg skulle gjøre, det var et sant slit. En god venninne sendte meg en oppmuntrende mail der hun omtalte meg som en hverdagshelt. I så fall var jeg ikke den eneste, på jobben møtte jeg tapre hverdagshelter hver eneste dag. Godt voksne mennesker som slet med skader etter mye hardt arbeid, og som i tillegg til tider ble behandlet temmelig respektløst av ledelsen på stedet. Livet som arbeidende fattig er tøft, og ikke minst er det tøft å være arbeidsledig som jeg er akkurat nå, med Nav som puster meg i nakken og dessuten har sendt meg på et kurs med mye tvang og barnehagementalitet. Samtidig lærer jeg tross alt noe som kan være nyttig, og jeg har møtt mange flotte folk blant de andre kursdeltakerne.

Det kunne tross alt vært verre, og mange har det langt verre. Noe av det som har plaget med de siste årene er tanken på å havne blant dem som virkelig har det ille, de som er for syke til å jobbe, enten det skyldes fysiske eller psykiske årsaker. Folk som må slåss med Nav i langt større grad enn det jeg har vært nødt til, og som blir hengt ut så å si daglig i media som snyltere og unnasluntrere. Kanskje det er blant disse man finner de virkelige hverdagsheltene?


2 kommentarer:

  1. Mulig du har sett dette allerede, men her er det en som søker NAV-historier. Det virker som du har litt å bidra med...
    http://tantesofie.net/

    SvarSlett
  2. Hun har kontaktet meg og får lov å bruke det hun har lyst til fra bloggen min.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.