lørdag 14. november 2009

Et sorgens kurs

Nå har jeg gjennomført tre uker av kurset som Nav har vært så elskverdige å sende meg på. At jeg skulle lære noe nyttig har jeg nå avskrevet som meningsløs propaganda. Det er jobbsøk og atter jobbsøk, og det som det het seg at vi skulle lære forsvinner i jobbsøktåka, som nå begynner å bli faretruende tjukk. Rett skal vare rett, det hender at det er en dag innimellom jobbsøkterroren som er viet matnyttig læring, men det er langt mellom dem.
Resultatet etter disse tre ukene er at jeg føler meg fullstendig tappet for energi, og har pådratt meg en plagsom hodepine.

De første dagene på kurset mimret jeg tilbake til kurs jeg har gått før. Datakurset jeg en gang gikk på Lillestrøm. Det var bra, selv om det var gjennom daværende Aetat. Jeg fikk tatt datakortet, og det med langt bedre resultater enn jeg hadde trodd var mulig for meg å oppnå, og jeg koste meg skikkelig underveis. Jeg sendte også en og annen lengselsfull tanke til språkkurset jeg tok i Oxford for en del år siden. Da jeg gikk disse kursene tenkte jeg mye på hvorfor i all verden jeg ikke hadde tatt skikkelig utdanning da jeg var ung. Det var jo så herlig å lære, jeg kunne ikke skjønne hva jeg tenkte på i ungdommen.
Dette kurset har framkalt minner om hvorfor jeg ikke tok noen ordentlig utdanning, det har fått meg til å tenke på mattetimene på ungdomskolen. Der satt jeg og skjønte stort sett ingenting, og jeg hatet hvert minutt. Slik jeg nå avskyr hvert øyeblikk på alle disse dagene med jobbsøk, jobbsøk, jobbsøk. Sånn sett er kurset en påminnelse om hvorfor jeg ikke hadde lyst til å gå særlig mye på skole da jeg var ung.

Det har gått nedover med mimringa om tidligere og bedre tider, for tiden er jeg på et stadium der jeg mimrer tilbake til tiden jeg jobbet på lager. Der sto jeg og puttet ting i pappesker, alternativt gikk rundt og plukket ting i kasser, som andre igjen puttet i pappesker. Dette fortoner seg nå som ren, skjær lykke. Fortsetter det sånn, og det tror jeg det er all grunn til å tro, så vil jeg mimre meg videre nedover i rekka, og ende opp med å lengte tilbake til å vaske doer på en jernbanestasjon, som jeg regner som et av de definitive bunnpunktene i min heller triste yrkeskarriere.

Fredagen var et sant helvete, da fikk vi beskjed om at vi skulle søke på seks jobber i løpet av dagen. Vær så god, søk! Da var det at undertegnede sprakk og ble halt med ut på gangen til samtale med læreren. Der ble jeg blant annet fortalt at det ville bli rapportert tilbake til Nav om kursdeltakernes innsats i løpet av kurset. Er det ikke et uttrykk som heter ”riset bak speilet”? Kanskje like greit å hente det fram og gi gjenstridige kursdeltakere en real omgang juling, det er vel det man har lyst til. Jeg føler i hvert fall at jeg blir behandlet som en drittunge. Og det setter jeg, naturlig nok, svært liten pris på.

5 kommentarer:

  1. vekket minner dette...
    Jeg deltok på kurs før det ble NAV, men ting var ikke særlig bedre da. En gjeng ble innkalt til kurs i å lære å søke på jobb og videre skolegang.
    Det smarte var at vi begynte på dette kurset en mandag, og FOREGÅENDE fredag gikk søknadsfristen ut til å søke på skoler dette året.
    smart ja...
    Jeg hadde allerede søkt videre skolegang, men måtte møte på kurset likevel.
    Hadde kanskje vært lurt å gi kursplassen til en som ikke hadde søkt allerede?
    Nå kom jeg inn på skole, men ...så enkelt skulle det ikke være.
    Skolegangen var på attføring, og etter en uke på skolen ringte min saksbehandler og sa at jeg måtte slutte på skolen.
    jeg var et stort spørsmålstegn!
    Jo, sa dama, de skulle utrede nakkeplagene mine...omsider...
    Jeg fikk beskjed om at jeg ville få innkalling fra et navngitt sted for å utrede nakken min.
    Jada, jeg var lydig, sluttet på skolen og ventet på innkalling...
    ventet og ventet....og ventet litt til.
    Tilslutt tok selv min enorme tålmodighet slutt og jeg ringte stedet som skulle utrede nakkeplagene mine.
    høh, de hadde sluttet samarbeidet med arbeidskontoret for lenge siden, så de skulle overhode ikke utrede min nakke...sa de.
    Jaha..så ringte jeg min saksbehandler og fortalte dette. Damen ble veldig overrasket.
    Men, lite å gjøre med det da. Jeg fikk bare gå på attføring hjemme et år til. Og så søke skole neste år igjen.
    Og sånn gikk no dagane...

    SvarSlett
  2. Ja, sånn holder de på. Det kan virkes som det er om å gjøre å somle og rote mest mulig, og sløse bort mest mulig penger på mest mulig tull.
    Tenk om de kunne brukt disse pengene på å hjelpe folk på skikkelig måte i stedet. En av kursdeltarne var syk ett par dager, hun leverte legeattest, men har ikke fått penger for disse dagene. Det må behandles som egen sak, og kommer sikkert til å ta veldig lang tid.

    SvarSlett
  3. Hei! Jeg prøver å samle folks egne erfaringer/historier fra NAV på en blogg. Blir det mange nok, vil de kanskje fungere til skrekk og advarsel. Har du noe å dele, så ikke nøl med å skrive! Sammen blir vi litt sterkere, blir vi mange nok, kan vi skape forandring:
    http://nav-norge.blogspot.com

    SvarSlett
  4. Oppslag i dagens Aftenposten med fokus på fortsatt arbeidsledighet etter X antall Nav-kurs:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/20-ar-23-handlingsplaner-672-tiltak-Men-fortsatt-er-arbeidsledigheten-blant-innvandrere-tre-ganger-sa-hoy-7053268.html

    Serien fokuserer imidlertid på innvandrere. Har ikke Aftenposten glemt noe her? Innfødte nordmenn, mener jeg? Mulig jeg leser artikkelen feil, men jeg satt igjen med inntrykk av at nordmenn og -kvinner uten videre har en jobb å gå til.

    Iblant leser jeg at "vi har et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft". Hvem skriker? Det er mangel på ingeniører, men der stopper det opp. En venn av meg ble overtallig og måtte slutte i sin mangeårige jobb som kirketjener. Han har fortsatt ikke funnet annet arbeid, selv om han skulle stå bra rustet både til en vaktmester- og en sjelesørgerjobb, men nei. Konen er hjemmehjelp, så de har det trangt. Egentlig er hun gartner, men også hun ble overtallig, og måtte prise seg lykkelig at hun fikk denne jobben som hjemmehjelp - som én av 47 søkere. Begge er norske og har bodd her hele livet.

    Ikke en gang leger kan påregne ansettelse i dagens Norge:
    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Over-halvparten-av-landets-sykehusleger-har-ikke-fast-jobb-6939536.html

    Kanskje gambler myndighetene på at nordmenn slutter å bli syke. Mye penger å spare der, som regjeringen sin vane tro kan sende ut av Norge som bistandshjelp til korrupte regimer...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, også nordmenn kan sliet på arbeidsmarkedet. Eksempelvis blir man fort for "gammel" til at arbeidsgiverne vil ha deg. Husker han jeg gikk sammen med på kurs gjennom Aetat, høyere utdanning, hadde hatt gode jobber, frisk, oppegående og hadde fremdeles mye å gi. Men siden han hadde fylt seksti var det ingen som ville ansette ham. Samtidig som det mases om at folk skal stå i jobb til de blir mye eldre enn det.

      Når det gjelder innvandrere og jobb, på kurset som omtales ovenfor gikk jeg sammen med den person som var svært dårlig i norsk. Vi var fire stykker som skulle øve på jobbintervju med å intervje hverandre. Denne personen var det umulig å gjennomføre et intervju med, da hun var alt for dårlig i norsk. På cv'en hennes sto det oppført en hel liste med diverse kurs gjennom NAV, jeg kan ikke skjønne at hun kunne ha hatt noen nytte av disse kursene når hun var så dårlig i norsk. Det hun trengte var først og fremst norskkurs.

      At leger ikke får fast jobb er ille, både for legene selv og for pasientene.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.