søndag 22. november 2009

Forbudte følelser

Om psykisk frost og sjelelig gjennomtrekk
Etter mange år med slitsomme og dårlige betalte jobber, uhederlige arbeidsgivere, perioder med usikre arbeidsforhold og arbeidsledighet, begynner jeg nå for alvor å kjenne på kroppen, eller rettere sagt psyken, hva slike forhold gjør med en. Når jeg på toppen av dette for tiden sliter med et kurs gjennom Nav, med et evinnelig mas om jobbsøking og lærere uten særlig forståelse for hvordan det er å ha befunnet seg nederst på rangstigen i arbeidslivet i årevis, da kjenner jeg at nå begynner det å bli i overkant mye elendighet å forholde seg til.

De jobbene jeg har hatt har vært fysisk utmattende, slitsomme og ensformige arbeidsoppgaver som sliter på kroppen. De har også slitt meg ut psykisk, og det er det som plager meg mest nå. Jeg har ikke fått varige fysiske skader av jobbene jeg har hatt, i motsetning til mange av dem jeg har jobbet sammen med. Derimot står det ikke helt bra til på den psykiske siden, selv om det vel er opplest og vedtatt at folk fra arbeiderklassen ikke har lov til å slite psykisk. Nå har vi vel heller ikke lov til å ha fysiske skavanker, vi har vær så god å holde oss friske og jobbe til vi stuper. Og når vi først stuper, bør vi fortrinnsvis stupe så kraftig at vi dør på flekken, sånn at vi ikke ligger samfunnet til byrde.

Jeg vikarierte en gang for en slik dame, som hadde vist så god samfunnsånd at hun bare hadde gått hjem fra jobben, for øvrig en jobb der man virkelig måtte slite hardt, og dødd i en alder av førtisju. Muligens et eksempel til etterfølgelse for oss alle, bortsett fra at noen kanskje mener at damen burde ha holdt seg i live og frisk og rask i ti år til, slik at man kunne tynt den siste arbeidskraften ut av henne, inkludert den berømmelige restarbeidsevnen man er så opptatt av for tiden, samt en god del skattekroner. Det som er sikkert er at det ikke var særlig morsomt å komme inn på en arbeidsplass og få vite at man var der på grunn av så tragiske omstendigheter. For øvrig var jeg ikke overrasket, dette var en jobb på kantine, og etter diverse ekstremt tøffe kantinejobber, var det akkurat noe sånt jeg hadde ventet på.
Men det var en vemmelig påminnelse om at fremtidsutsiktene var langt fra lystelige.

På denne tiden jobbet jeg stort sett en dag her og en dag der. Ofte ble jeg ringt opp om morgenen, da var det bare å løpe av gårde og håpe at jeg greide å finne fram til det som skulle være arbeidsplassen min den dagen. Å vente på telefon om morgenen uten å vite om det ble jobb den dagen eller ikke, ga meg etter hvert en følelse av angst. Å få angst av denne usikkerheten er vel egentlig forbudt for en som jobber som vikar, da det er tegn på at man ikke er ”fleksibel” nok, men angsten kom krypende åkkesom.
Det var bedre når jeg fikk beskjed om et oppdrag dagen i forveien, men uansett var det et slit hele tiden å skulle gå inn på nye arbeidsplasser, møte nye mennesker og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og rutiner. Når man har gjort det ti ganger går det greit, da har man fått øvelse, når man har gjort det hundre ganger går det ikke lenger så greit, da begynner man å bli sliten.

Da jeg jobbet på kantiner var jeg stort sett nødt til å iføre meg det jeg kalte taperuniform, stygge klær som det virket var designet for å få den som var nødt til å ha dem på seg til å føle seg så elendig som mulig. Noen dager måtte jeg gå rundt og trillet digre traller med oppvask, iført den forhatte taperuniformen, måtte bane meg vei mellom fremmede mennesker, selvtilliten sank til under nullpunktet. Etter en slik dag var jeg helt tom innvendig, jeg kan huske jeg en gang tenkte at det føltes som å ha gjennomtrekk i sjelen.

Det å gå ned i lønn støtt og stadig har vært en annen psykisk belastning. Særlig da jeg dumpet ned mange kroner i lønn, samtidig som jeg kunne lese i alt jeg kom over av aviser at nå hadde vi det bedre enn noen gang, folk tjente bedre og hadde det bedre, alt var bedre, bedre, bedre. Og jeg tjente dårligere og dårligere, da var det som om noe gikk i stykker, troen på at jeg noen gang kom til å få det bedre ble knust. Det ga også en følelse av ikke å høre til i samfunnet, ikke være en del av dette fellesskapet som fikk det så mye bedre. Jeg var utenfor, jeg ble ikke regnet med.
Dessuten er det noe med å takle å gå ned i lønn, det kan gjøres på to måter, enten kan man akseptere det og dermed også akseptere at man ikke er mer verdt, eller man kan føle seg urettferdig behandlet fordi man vet at man er mye mer verdt enn den usle lønna skulle tilsi.
Jeg følte meg utnyttet, at jeg ikke ble verdsatt.
I tillegg til de vonde følelsene i forbindelse med lavere lønn blir det selvfølgelig også stadig vanskeligere å leve av det man tjener. Jeg fleipet med det på jobben, at hvis jeg skulle fortsette å gå ned slik i lønn ville det ikke være lenge før jeg ikke tjente noe i det hele tatt, også lo jeg av det. Jeg lo derimot ikke når jeg var alene, da dukket det opp mange tunge tanker.
Frustrasjoner og bekymringer i forbindelse med stadig vanskeligere økonomi gjorde meg anspent, noe som igjen førte til at jeg ble mer fysisk sliten av jobben enn jeg antagelig ellers ville blitt.

For noen år siden fikk jeg problemer med en arbeidsgiver som ikke ville utbetale meg penger jeg hadde krav på. For å få pengene måtte jeg ta saken til Forliksrådet, det var en lang og omstendelig prosess, og lite hjelp å få underveis. Jeg hadde vært nødt til å ta denne svært tunge og ubehaglige jobben fordi jeg ikke hadde greid å få noe annet. Arbeidsgivere jeg hadde vært i kontakt med hadde fortalt meg i klare ordelag at jeg ikke kunne få noe annet slitsomme drittjobber, jeg var ikke kvalifisert for noe annet. Heldigvis var jeg kvalifisert nok til å greie å sette meg inn i alt som måtte gjøres for å få saken til Forliksrådet. På denne tiden begynte jeg å fryse, en isende indre frost som fremdeles dukker opp støtt og stadig.

Selv etter at jeg hadde vunnet saken over min forhenværende og dønn uhederlige arbeidsgiver hadde jeg store problemer med å få pengene jeg skulle ha. Mens jeg jobbet på lager på kveldtid, brukte jeg dagene til å ta nødvendige telefoner, reise inn til Jussbuss for å høre med dem hva jeg skulle gjøre, det var et sant slit. En god venninne sendte meg en oppmuntrende mail der hun omtalte meg som en hverdagshelt. I så fall var jeg ikke den eneste, på jobben møtte jeg tapre hverdagshelter hver eneste dag. Godt voksne mennesker som slet med skader etter mye hardt arbeid, og som i tillegg til tider ble behandlet temmelig respektløst av ledelsen på stedet. Livet som arbeidende fattig er tøft, og ikke minst er det tøft å være arbeidsledig som jeg er akkurat nå, med Nav som puster meg i nakken og dessuten har sendt meg på et kurs med mye tvang og barnehagementalitet. Samtidig lærer jeg tross alt noe som kan være nyttig, og jeg har møtt mange flotte folk blant de andre kursdeltakerne.

Det kunne tross alt vært verre, og mange har det langt verre. Noe av det som har plaget med de siste årene er tanken på å havne blant dem som virkelig har det ille, de som er for syke til å jobbe, enten det skyldes fysiske eller psykiske årsaker. Folk som må slåss med Nav i langt større grad enn det jeg har vært nødt til, og som blir hengt ut så å si daglig i media som snyltere og unnasluntrere. Kanskje det er blant disse man finner de virkelige hverdagsheltene?


lørdag 14. november 2009

Et sorgens kurs

Nå har jeg gjennomført tre uker av kurset som Nav har vært så elskverdige å sende meg på. At jeg skulle lære noe nyttig har jeg nå avskrevet som meningsløs propaganda. Det er jobbsøk og atter jobbsøk, og det som det het seg at vi skulle lære forsvinner i jobbsøktåka, som nå begynner å bli faretruende tjukk. Rett skal vare rett, det hender at det er en dag innimellom jobbsøkterroren som er viet matnyttig læring, men det er langt mellom dem.
Resultatet etter disse tre ukene er at jeg føler meg fullstendig tappet for energi, og har pådratt meg en plagsom hodepine.

De første dagene på kurset mimret jeg tilbake til kurs jeg har gått før. Datakurset jeg en gang gikk på Lillestrøm. Det var bra, selv om det var gjennom daværende Aetat. Jeg fikk tatt datakortet, og det med langt bedre resultater enn jeg hadde trodd var mulig for meg å oppnå, og jeg koste meg skikkelig underveis. Jeg sendte også en og annen lengselsfull tanke til språkkurset jeg tok i Oxford for en del år siden. Da jeg gikk disse kursene tenkte jeg mye på hvorfor i all verden jeg ikke hadde tatt skikkelig utdanning da jeg var ung. Det var jo så herlig å lære, jeg kunne ikke skjønne hva jeg tenkte på i ungdommen.
Dette kurset har framkalt minner om hvorfor jeg ikke tok noen ordentlig utdanning, det har fått meg til å tenke på mattetimene på ungdomskolen. Der satt jeg og skjønte stort sett ingenting, og jeg hatet hvert minutt. Slik jeg nå avskyr hvert øyeblikk på alle disse dagene med jobbsøk, jobbsøk, jobbsøk. Sånn sett er kurset en påminnelse om hvorfor jeg ikke hadde lyst til å gå særlig mye på skole da jeg var ung.

Det har gått nedover med mimringa om tidligere og bedre tider, for tiden er jeg på et stadium der jeg mimrer tilbake til tiden jeg jobbet på lager. Der sto jeg og puttet ting i pappesker, alternativt gikk rundt og plukket ting i kasser, som andre igjen puttet i pappesker. Dette fortoner seg nå som ren, skjær lykke. Fortsetter det sånn, og det tror jeg det er all grunn til å tro, så vil jeg mimre meg videre nedover i rekka, og ende opp med å lengte tilbake til å vaske doer på en jernbanestasjon, som jeg regner som et av de definitive bunnpunktene i min heller triste yrkeskarriere.

Fredagen var et sant helvete, da fikk vi beskjed om at vi skulle søke på seks jobber i løpet av dagen. Vær så god, søk! Da var det at undertegnede sprakk og ble halt med ut på gangen til samtale med læreren. Der ble jeg blant annet fortalt at det ville bli rapportert tilbake til Nav om kursdeltakernes innsats i løpet av kurset. Er det ikke et uttrykk som heter ”riset bak speilet”? Kanskje like greit å hente det fram og gi gjenstridige kursdeltakere en real omgang juling, det er vel det man har lyst til. Jeg føler i hvert fall at jeg blir behandlet som en drittunge. Og det setter jeg, naturlig nok, svært liten pris på.

onsdag 11. november 2009

How to get what you want!

For noen år siden forvillet jeg meg inn i noe som må ha vært avdelingen for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin. Et stort rom fullstappet av bøker med titler av typen ”How to get what you want”. De fleste av bøkene hadde påfallende smakløse og grelle omslag, skrikende grønt og skjærende rosa gikk igjen på mange av dem. Det var ikke grenser for hva man kunne oppnå med å kjøpe disse bøkene. Her kunne man få nyttige tips om det meste, hvordan bli rik, lykkelig, ung og vakker, slutte å røyke, gå ned i vekt, bli en bedre elsker, jobbe tjue timer i døgnet og fremdeles ha masse tid til venner og hobbyer, det var kort sagt ikke den ting ikke disse bøkene kunne hjelpe deg med.

Jeg ble helt satt ut av alt dette, og dessuten sur. Her sto jeg midt i den tusen år gamle irske hovedstaden, en by som har fostret et stort antall kjente forfattere, James Joyce, George Bernard Shaw, Samuel Beckett og Oscar Wilde, for å nevne noen, og denne bokhandelen så ut som en søppeldynge. Selvhjelpsfolket ville sikkert umiddelbart slå fast at det var meg det var noe gærent med, at jeg var negativ og sånn sett fortjente min vanskjebne som noe overvektig og temmelig fattig røyker, uten nevneverdig suksess i verken jobb eller privatliv. Jeg greier rett og slett ikke å tenke riktig, for det er jo bare det det hele dreier seg om, å tenke på den rette måten.

I ettertid har jeg tenkt at jeg burde kjøpt et eksemplar av hver eneste bok, jeg ville fått historiens største overvekt på flyet hjem, og dessuten overtrukket kontoen min noe voldsomt, men du verden hvor vellykket jeg ville blitt! Så jeg har vel bare meg selv å takke for min manglende suksess i livet.

Jeg har sett mennesker som har drevet med det som kalles selvutvikling, hvor resultatet snarere er blitt selvinnvikling, personer som har viklet seg så kraftig inn i seg selv at de ikke er i stand til å se andre mennesker i det hele tatt. De er blitt både selvgode og selvopptatte, men rikdommen og suksessen på alle livets områder har derimot uteblitt. De har minnet meg ganske mye om min barndoms pinsevenner, med klokkertro på egen fortreffelighet, og tilsvarende mangel på respekt for de annerledes tenkende.
Jeg hørte en gang en person som hadde viklet seg voldsomt inn i seg selv, uttale at folk som var fattige var det fordi de hadde vært rike i sitt forrige liv, og motsatt, at de rike hadde vært fattige forrige gang de tråkket rundt på jorden. At noen er rike og andre fattige skyldes altså ikke at det er noen form for urettferdighet ute og går, og det er jo behagelig tanke, så lenge man befinner seg blant de noenlunde rike.
Man tror altså på reinkarnasjon, og jeg har flere ganger lest om folk som mener de har vært indianerhøvdinger og egyptiske prinsesser i sitt forrige liv. Det merkelige er at jeg derimot aldri har lest om noen som har vært husmenn eller fabrikkarbeidere.

Tankegangen som selvutviklingsbøkene forfekter passer godt inn i vår tid, med nyliberalisme og selvdyrking. Da er det sikkert flott med bøker som kan lære folket hvordan de skal kvitte seg med foreldet tankegods, også kjent som folkeskikk, solidaritet og nestekjærlighet. Så kan vi alle finne fram til vår indre huleboer, og trampe i vei mot ubetinget suksess.

onsdag 4. november 2009

Den enes død.....

Nok en gang har jeg fått den tabloide virkeligheten i fleisen når jeg har stått i kassakø.
”Her ble Oda (15) funnet kvalt” skrek VG imot meg i dag. Kvalt, med enorme bokstaver, sånn for å sikre seg at absolutt alle skal få med seg hvordan den unge jenta ble drept.

Dette minte meg på en annen tragisk drapssak for mange år siden, der også en ung kvinne var blitt drept. Saken gikk som føljetong på forsiden av VG i ukevis, man riktig gasset seg med alle de uhyggelige detaljene. Den gangen jobbet jeg alene på en liten kantine der jeg var nødt til å selge denne sorgens blekka. Det var dager da jeg hadde lyst til å gjemme bort hele avisbunken og si at dessverre har ikke VG kommet i dag. Det kunne jeg selvfølgelig ikke gjøre, selv om jeg hadde aldri så lyst. Jeg var nødt til å sette fram svineriet i stativet sitt, og selge til alle som ville ha. Og det var mange som ville ha, VG er vel på mange måter avisenes Grandiosa, temmelig smakløs, men du verden så populær!

Jeg har mange ganger fundert over hva disse som lager slike førstesider tenker, er de stolte over det de gjør? I likhet med meg må vel også de stå i kassakø på butikken, der de får rikelig anledning til å beundre sine egne ”mesterverk”. Synes de virkelig selv at dette er veldig bra, eller er de litegranne flaue over seg selv, sånn innerst inne i sine tabloide sjeler?

søndag 1. november 2009

Jobbsøkingens forbannelser

Takler du fleksibelt stress med gode og dårlige egenskaper?
Jeg er blitt sendt på kurs gjennom Nav. Da jeg var arbeidsledig for flere år siden, og innmeldt på det som den gang het Aetat, fikk jeg inntrykk av at kurs var en vederstyggelighet man helst skulle holde seg langt unna. Riktignok greide jeg å mase meg til datakortet, men da var det også slutt, alle spørsmål om videre kursing ble besvart med et rungende og unisont NEI!
Derfor hadde jeg ikke tenkt på noe kurs i denne omgang, men nå skulle plutselig alle på kurs, nå var kurs blitt noe bra man ville ha mest mulig av.
Siden jeg er en lærevillig sjel var jeg mer enn villig til å stille på kurs. All kunnskap er av det gode etter min mening. Eller kanskje ikke? Dessverre inneholder kurset en rekke dager med såkalt jobbsøk. For meg som har vært nødt til å forholde meg til jobbsøking støtt og stadig gjennom mange år er dette et sant slit. De to første dagene var fullstendig viet jobbsøkingens forbannelser, og det kommer flere.
Jobbsøk, bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Noe som skyldes at jeg har vært i flere jobbintervjuer enn jeg setter pris på, føler liksom at jeg har brukt opp kvoten min. Jeg har svettet over jobbsøknader og CV-skriving, slitt meg gjennom et uendelig antall intervjuer. Dine sterke og svake sider? Hva forbinder du med en god sjef? Har du problemer med ryggen? Takler du stress? Er du fleksibel? Hvordan tror du vennene dine oppfatter deg? Fortell litt om deg selv! Osv, osv, osv, osv.

Skade rådgiver med gode norsk kunnskaper
Jeg har lest enormt mange jobbannonser, og sett påfallende mye dårlig norsk. For noen dager siden så jeg en annonse hvor man søkte etter "finans selger". Andre er på jakt etter "skade rådgiver" eller "bil lakkerer". For å få disse sikkert veldig interessante jobbene må man være i besittelse av "gode norsk kunnskaper", ha "stå på vilje", og selvfølgelig er man for tiden på jakt etter folk som kan "gjøre en forskjell". For en som verken har sans for slitne floskler eller orddeling er bare det å måtte lese alt dette vrøvlet noe ordentlig herk.
I tillegg til all denne elendigheta har jeg fått med meg en lang rekke mer og mindre vanvittige jobbsøkertips. Særlig gjorde et om "forretningsmessig frisyre" et uforglemmelig inntrykk. Hvordan i huleste ser en forretningsmessig frisyre ut?
I det hele tatt, i jobbsøkerland skal man strømlinjeformes og markedstilpasses, man skal bedrive nettsverksbygging, uttrykke seg med forslitte fraser og strø om seg med begreper som "nøkkelegenskaper" og "kjerneverdier".

For mye av det gode er ikke alltid vidunderlig
Greit nok at man som jobbsøker trenger informasjon om tingenes bedrøvelige tilstand. Et og annet tips kan så absolutt være verdt å få med seg. På den annen side kan det bli for mye av det gode, man kan bli så utmattet av jobbsøkermaset at det ikke blir krefter igjen til selve jobbsøkingen. Det kan gjelde folk som er langtidsledige, som kanskje hadde hatt godt av å glemme seg bort litt, konsentrere seg om å lære noe nytt og oppleve gleden med det, i stedet for hele tiden å være nødt til å tenke på seg selv som arbeidsledig. Siden det ser ut til at Nav putter inn jobbsøk i absolutt alle kurs må det bli slitsomt for dem som tar flere kurs, og må gjennom det samme igjen og igjen. Dessuten koster det penger å sende folk på kurs, og da kan man stille spørsmål ved om dette er den beste måten å gjøre det på. Da jeg gikk på datakurs gjennom Aetat var det også jobbsøk, følgelig er mye av det jeg hørte de første dagene på dette kurset ikke nytt for meg.
En annen ting er den før omtalte utmattelsen. Mens jeg har jobbet bortover i diverse tvilsomme jobber har det hele tiden surret og gått i hodet mitt hvordan skal jeg komme meg over i en bedre jobb, hvordan skal jeg få en jobb jeg kan leve av og med i årene framover. Hvordan i all verden skal jeg komme meg vekk fra denne elendigheta? Da blir man forferdelig psykisk sliten. Da trenger man et pusterom, å lære noe nytt kan være akkurat det man trenger. Man får noe annet å tenke på, samtidig som man øker mulighetene til å komme over i en bedre jobb. Når det hele tiden skal brytes inn med jobbsøk, kan dette virke forstyrrende og stressende.

Kjerneverdier: Avskyr floskler, illojal
En god ting med jobbsøkingen jeg har vært gjennom så langt er at den har minnet meg på at arbeidsgivere har et annet forhold til klisjeer og forslitte fraser enn det jeg har. Jeg avskyr sånt, mens arbeidsgiverne ser ut til å elske det. Så heretter skal jeg pøse på med floskler, samt litt orddeling, eller særskriving som det vel egentlig heter, det ser de også ut til å ha sansen for.
Og mine kjerneverdier? Eller kjerne verdier? Jo, jeg er veldig mot krig og fred og sånn jeg altså. Videre henvises man til min blogg, der man kan lese om hvor innmari festlig jeg synes det er å jobbe helsa av meg for stadig lavere lønn. Dersom arbeidsgiveren snyter meg litt i tillegg hopper jeg formelig i taket av glede.
Ikke lojal og fleksibel nok? Nei, kanskje ikke. Drittlei? Ja, helt klart!