Matlapper

En trist historie fra virkeligheten
For noen år siden kom jeg over et stykke i lokalavisen som gjorde et sterkt inntrykk. Det omhandlet en sosialklient som var blitt sendt på butikken med en matlapp å handle for. Personen som satt i kassa visste ikke hvordan man behandlet slike lapper, og hadde skreket ut et spørsmål om hva vedkommende skulle gjøre med den sorgens lappen så det hadde hørtes ut over hele butikken. Noe som selvfølgelig var grusomt ydmykende for stakkaren som sto der med matlappen sin. Da avisen tok kontakt med det aktuelle sosialkontoret ble det fortalt at de ikke lenger hadde lov å utbetale kontanter til trengende klienter, derimot skulle det gis ut slike matlapper.
Dette var mens Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og ikke lenge etter at han hadde kommet med beskjeden om at sosialklienter skulle ”stå opp om morran”. Det slo meg umiddelbart at dette kunne være noe han hadde funnet på for å stigmatisere dem ytterligere.

Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, hvordan det må føles å stå der i butikken med bøyd nakke og matlapp i hånda, hvor ødeleggende kan ikke en slik opplevelse være for et menneske som nødvendigvis må ha det vanskelig fra før. Jeg ble svært overrasket over historien, fordi jeg trodde vi hadde blitt såpass siviliserte at gapestokken i en hver form var avskaffet. Jeg kan huske jeg i barndommen hørte de voksne fortalte om gamle dagers fattigkasse, der folk nettopp ble utstyrt med slike matlapper som de kunne gå i butikken å handle for, dette var noe jeg trodde tilhørte en mørk fortid. Jeg har aldri regnet meg selv for en særlig optimistisk person, men det kan se ut som jeg ikke er pessimistisk nok, verden ser faktisk ut til å være ytterligere grusom og urettferdig enn jeg trodde den var.

I sommer satt jeg og kikket på forskjellige partiers hjemmesider, og da jeg var innom siden til Arbeiderpartiet sendte jeg dem noen spørsmål om disse matlappene. Jeg fikk umiddelbart en tilbakemelding om at jeg skulle få et svar, de ba meg bare ha tålmodighet med dem. Dette var i juli, så gikk ukene og etter hvert månedene uten at jeg hørte noe mer fra dem. Til slutt etterlyste jeg det lovede svaret som aldri hadde dukket opp. Noen dager senere fikk jeg en e-post fra en person som er førstekonsulent for arbeids- og sosialfraksjonen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her er mailen i sin helhet:

Først må vi beklage veldig at du ikke fikk svar fra oss på din forrige mail. Her må det ha skjedd noe galt, for vi prøver å svare på alle mailene vi får inn til oss så raskt som mulig!
Når det gjelder det du spør om angående utdeling av matlapp fra Nav-kontoret (eller tidligere sosialkontoret) så er dette en ordning som svært sjelden brukes, men som det gis anledning til gjennom merknader til Sosialtjenesteloven. Hovedregelen er at sosialhjelpen skal utbetales i kontanter, men i praksis blir dette gjort ved utbetaling pr. postgiro. Dette gjøres fordi det ikke skal oppbevares kontanter på kontorene av sikkerhetsmessige grunner. I svært sjeldne tilfeller kan det gis rekvisisjon til mat, klær eller liknende, men da må sosialklienten selv gi samtykke til dette.
Lov om sosiale tjenester er gammel, men det skjer stadig endringer som må behandles og vedtas av Stortinget. Selv om det kan oppfattes som nedverdigende å få utdelt rekvisisjon til for eksempel mat, gjøres altså dette til beste for den det gjelder og etter samtykke fra personen.
I alle tilfeller var det veldig uheldig at butikkbetjeningen offentliggjorde dette for alle som var i butikken, det er vi helt enige med deg i. Dette burde vært behandlet på en mer diskret måte!

Man unnskylder seg altså med at ordningen sjelden brukes, det er neppe noen særlig trøst for dem som rammes av dette. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan overføre penger til klientens konto i stedet for å utstede disse lappene, det er da gjort med bare noen tastetrykk, og burde være den enkleste sak i verden.
Videre sier man at sosialklienten selv må gi sitt samtykke, men hva er alternativet for den det gjelder? Sannsynligvis ikke å få noe i det hele tatt. Deretter sier man, slik jeg oppfatter det, at man nedverdiger mennesker til deres eget beste. Noe som umiddalbart gir meg assosiasjoner til foreldre som slår sine barn fordi de er så glade i dem. Dette har heldigvis blitt forbudt, men å nedverdige og ydmyke voksne mennesker som er så uheldige at de har havnet på sosialen er altså ikke forbudt. Kanskje det burde bli det?

Det ser ut til at det er en økende tendens til å mene at folk som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet burde skamme seg. De som blir utstyrt med disse matlappene blir sånn sett ettertrykkelig plassert i skammekroken, eller i gapestokken om man vil.
Det kan se ut som man tror at det å knuse et menneskes selvbilde er en god hjelp for å få vedkommende ut i arbeidslivet. Med tanke på egne erfaringer i forbindelse med jobbsøking og det å begynne i ny jobb, vet jeg at et dårlig selvbilde er et svært dårlig utgangspunkt for å komme seg i jobb. Og jeg vet jeg ville fått varige skader dersom jeg skulle vært nødt til å stå på butikken med en matlapp, til spott og spe for alle rundt meg. Da tror jeg ikke jeg hadde vært i form til å bedrive aktiv jobbsøking de nærmeste dagene. Faktisk tror jeg at jeg hadde brukt lang tid på å komme meg etter en så vond opplevelse.