fredag 25. september 2009

Slitsomme sommerdager på kantine

Nok et ti år gammelt jobbminne
Jeg skrev nettopp om en jobb jeg hadde for ti år siden, en trist, men lærerik erfaring. Jeg har flere dårlige jobbminner fra den tiden, i juli var det ti år siden en annen skrekkjobb, som også har festet seg godt i hukommelsen. Kanskje jeg er blitt så gammel at jeg er kommet i ”mimrealderen”, uansett, la oss gå vel ti år tilbake i tiden.

Det var en onsdag midt i juli, og jeg hadde sagt ja til å jobbe en og en halv uke på en kantine ikke langt fra der jeg bor. Så langt hadde jeg ingen spesielt dårlige erfaringer fra kantiner, det hadde vært greie jobber og dessuten fikk man gjerne spise gratis i tillegg. Jeg var derfor vel til mote da jeg gikk inn på det som skulle være arbeidsplassen min de kommende dagene. Det var to jenter til stede da jeg ankom, den ene jobbet der fast og skulle begynne ferie dagen etter, den andre var en vikar som jeg skulle jobbe sammen med. Planen var at jeg skulle jobbe fra ti om morgenen, torsdag og fredag skulle jeg jobbe til utpå kvelden, de andre dagene skulle jeg også begynne ti, men bare jobbe til tre. Den fast ansatte lurte på om jeg kunne begynne halv ni i stedet, fordi den andre vikaren var så treg om morgenen, hun jobbet fra sju til tre hver dag. Det svarte jeg ja til, mer jobb betydde mer penger, greit nok.
Da jeg ankom på min andre dag, hadde den andre vikaren smurt enorme mengder med horn, rundstykker og annet som skulle smøres. Alt dette hadde hun gjort på en og en halv time, og denne jenta skulle altså være ”treg om morgenen”. Da kan en lure på en som var rask skulle ha greid å få til. Ikke bare var denne jenta rask til å jobbe, hun var også særdeles oppegående og hyggelig å arbeide sammen med. Vi fant raskt tonen, hun fortalte meg at dagene sammen med den andre jenta hadde vært slitsomme. Sjefen på kantina var visst av det slaget som herset med sin undersått, når sjefen var borte herset undersåtten med vikaren, hakkeloven nok en gang. Jenta som til vanlig var undersåtten til en herskesyk sjef var neppe den skarpeste kniven i kantineskuffen, det framgikk blant annet av en del informasjon hun hadde hengt opp rundt om på kjøkkenet. Inntil da hadde jeg ikke sett så mange skrivefeil på en gang, denne rekorden ble for øvrig slått noen år senere, da jeg var innmeldt på det som het Aetat og mottok brev og e-poster fra en dame som var avdelingsleder der. Noe som kan tyde på at denne jenta kunne gjort en lysende karriere i en offentlig etat, nok om det.

Om jenta jeg jobbet sammen med var hyggelig selskap, kunne ikke det samme sies om dem vi var satt til å betjene. Maken til sure og grinete folk hadde jeg knapt vært borti før. Stedet drev med transport og mange av dem vi betjente var trailersjåfører, kanskje ikke en gruppe man forbinder med utsøkt høflighet og dannelse, men en smule folkeskikk burde man dog kunne forvente. Jeg har senere hatt med sjåfører å gjøre som har vært riktig så hyggelige. Kontorfolket som jobbet der var ikke hakket bedre, sure og fulle av klager over det meste, det var med andre ord en ualminnelig lite sjarmerende gjeng vi skulle lage mat til. Og det var ikke småtterier vi skulle stelle i stand til denne gjengen av surpomper. Det skulle smøres og hakkes, kokes og stekes. Her skulle det være salatbar, ferdigsmurte baguetter og annet, brød og pålegg til å smøre selv, middag hver dag. Og dessuten skulle de ha ubegrenset tilgang til stekte egg, bacon og karbonader, hele dagen, hver dag. Dette tilbudet benyttet de seg av til fulle. Hele dagen var det en jevn strøm foran disken av folk som skulle ha ”dobbel egg og bacon” og ”dobbel egg og karbonade”.

En vanlig dag på kantina var omtrent som følger:
- Dobbel egg og bacon
- Dobbel karbonade og egg
- Dobbel egg og bacon og der hoper det seg opp med oppvask
- Dobbel egg og karbonade og tomt for kaffe
- Dobbel egg og klage på at hornene var blitt så små i det siste
- Dobbel karbonade og der holder middagen på å svi seg
- Dobbel egg og oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for kaffe igjen
- Dobbel karbonade med oppvask
- Dobbel oppvask og bacon
- Dobbel surmaget klage og egg og enda mer oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for Thousand Island-dressing i salatbaren, krise!
- Dobbel krise med egg
- Enda mer dobbel krise og enda mer dobbel egg og bacon

Slik forløp dagene. Og tro meg, når det var tomt for Thousand Island-dressing, da var det total krise, og det gjaldt ikke bare på denne kantina. Nordmenns forkjærlighet for dette rosa stoffet sluttet aldri å forbause meg, rosa dressing skulle det være, smaken lot det ikke til at det var så farlig med. På denne kantina var det som gikk under navnet Thousand Island ekstra ufyselig, men populært var det, uhyre populært! I utgangspunktet var det hamburgerdressing i store spann, tjukk som graut, dette ble blandet med saften fra sylteagurker, også fra store spann. Dette måtte vi røre sammen, det luktet grusomt da vi blandet det, og det så langt fra spiselig ut. Verken jeg eller den andre vikaren gjorde noen gang noe forsøk på å smake på den illeluktende guffa.

I likhet med mange andre kantiner ble denne drevet av et kantineselskap, en dag kom det en fra dette selskapet for å inspisere hvordan det gikk. Han var en bredbeint småkonge med et noe uheldig fornavn, som for øvrig kledde ham godt. Han startet utspørringen om tingenes tilstand med et ”Åssen går’e, a?”, eller noe i den dur, dette er tross alt ti år siden, så noen detaljer er blitt borte underveis. Det jeg husker godt er at jeg følte en voldsom antipati for den bredbeinte småkongen, jeg sa til ham at jeg hadde jobbet på mange kantiner, men aldri noen hvor det var så enormt mye å gjøre. ”Er’e ikke ålreit å ha noe å gjørra, a?” var svaret jeg fikk. Akkurat det husker jeg som det skulle vært i går. Vi lo for øvrig godt av småkongen dagen etter, han var tross alt en temmelig latterlig figur i all sin oppblåste skittviktighet.

Ikke alle fant denne figuren komisk, den påfølgende høsten jobbet jeg to dager på en annen kantine som ble drevet av samme kantineselskap. Dette var en kantine der man var alene, jenta som jobbet der hadde blitt syk og måtte til legen. Jeg ble følgelig utkalt med øyeblikkelig virkning, kastet på meg klærne og hoppet på første buss. Den syke jenta var på stedet da jeg ankom. Da hun fikk se meg fikk hun omtrent sammenbrudd, jeg skulle nemlig være iført hvit overdel, noe jeg ikke var. Jenta gikk fullstendig i oppløsning, fordi sjefen hennes, som altså var den bredbeinte småkongen, kom til å bli såååå sinna hvis han fikk se at noen jobbet på kantina hans uten å være iført den pålagte hvite overdelen. ”Dette visste vikarbyrået om”, hulket hun, nå var det like før hun begynte å stortute for alvor. Jeg prøvde å si at kanskje vikarbyrået mente de fikk være glade for at noen hoppet inn på ett minutts varsel for å overta, at de kanskje ikke trodde det var så farlig, så lenge den som steppet inn var ren og ordentlig, noe jeg absolutt var. Jenta var nå totalt hysterisk, men rådløs var hun tross alt ikke, jeg fikk overta kokkejakka hennes, og dagen var reddet.

De verste dagene på kantina var naturlig nok torsdag og fredag, da jeg jobbet til langt ut på kveldene. På disse dagene prøvde jeg å få tatt meg en spisepause midt på dagen for ikke å bli alt for sliten innen kvelden var omme, men dette var ikke alltid så lett å få til. Vi pleide å sette oss ved pulten på kontoret når vi tok pauser, eller rettere sagt prøvde å ta pauser. En dag jeg gjorde et slikt pauseforsøk, kom det ei dame inn på kontoret og begynte å beklage seg over en kaffemaskin ett eller annet sted i bygget som hadde sluttet å virke. Jeg hadde aldri sett den elendige kaffemaskinen, jeg ante overhode ikke hvor den befant seg, men dama hang over meg og ville ikke gi seg med å mase. Da var det like godt å avslutte pauseforsøket, det var ikke mye hvile i å fungere som klagemur for den kaffetørste dama. Så da ble det ikke mer enn ti minutters pause den dagen, det er ikke mye i løpet av en elleve timer lang dag.

På slutten av disse lange dagene var det kassaoppgjør, og tur innom nattsafen på vei hjem. Når jeg kom hjem var jeg utslitt, husker jeg satte meg ned i stol og tenkte at det hadde vært godt med en kopp te, men jeg orket ikke å reise meg fra stolen. De lange og tilnærmet pauseløse dagene kjentes godt i kroppen.
Det var en stor lettelse å forlate stedet siste kvelden. Nå skulle jeg på ferie, jeg var overlykkelig over at de skrekkelige dagene var overstått.

Helt ferdig med disse dagene var jeg ikke. Jeg fikk verken overtidsbetaling eller noe kveldstillegg for de lange dagene med kveldsjobbing, kun vanlig timelønn. Jeg hadde snakket med en av de ansatte i vikarbyrået og hun hadde lovt at det skulle jeg få. Da jeg snakket med samme person etter at jeg hadde fått utbetalt lønna, het seg plutselig at det skulle jeg overhode ikke ha. Slik gikk det til at denne jobben førte til min første erfaring med Arbeidstilsynet. Den gangen kunne jeg ring til et kontor de hadde i Lillestrøm, de som jobbet der var riktig så hyggelige og hjelpsomme. Men det tok sin tid, det gikk nesten ett år før jeg fikk utbetalt det vikarbyrået skyldte meg, i mellomtiden hadde de dessuten snytt meg for litt mer. Da de omsider betalte meg pengene fikk jeg også, til min store overraskelse, en flott blomsterbukett med et kort der det sto at de håpet de var tilgitt. Hvilket de også ble, i det store og hele var dette hyggelige folk, de var også langt flinkere til å gi ros enn senere vikarbyråer jeg har jobbet for.

Jeg tror ikke det hadde vanket noen blomsterbukett og bønn om tilgivelse fra noe vikarbyrå i dag, ti år senere. Forholdene har endret seg, jeg føler jeg blir langt mindre respektert når jeg jobber for vikarbyråer nå enn jeg gjorde den gangen. Lønna er også forholdsvis dårligere i dag enn den var for ti år siden, og forholdene er på alle måter tøffere. Det er heller ikke like mye hjelp å få fra Arbeidstilsynet, sist gang jeg kontaktet dem fikk jeg overhode ikke noe hjelp i det hele tatt. Så på alle måter er det blitt en hardere virkelighet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.