tirsdag 29. september 2009

Ikke syk, bare lat og umoralsk?

Når jeg har vært rundt om på diverse arbeidsplasser har jeg hørt mye rart. Dette har jeg skrevet om før, men siden det stadig dukker opp ting i mediebildet som vekker visse minner, kommer jeg tilbake til det nok en gang. Det er dessverre sånn at en del av dem jeg har møtt i arbeidslivet har det med å generalisere, det være seg om muslimer, politikere, kunstnere eller andre grupper som enkelte i arbeiderklassen ikke liker. Dette kan det være et slit å høre på, og som oftest har vi som har hatt litt mer nyanserte holdninger holdt kjeft når folk har kommet med disse lite gjennomtenkte påstandene. Det er liksom ingen vits å argumentere med folk som vet så lite at de tror de vet alt. Og det er vel bare de enkleste blant oss som mener at dersom noen få i en gruppe gjør noe gærent, så er alle som tilhører samme gruppe likedan.

Nå ser det ut til at på visse områder er det helt greit å generalisere, i noen tilfeller ser man at også mennesker som i høyeste grad burde regnes som oppegående trekker tilsvarende slutninger som disse ”pauseromsterroristene” jeg har vært utsatt for på enkelte arbeidsplasser. Et eksempel i så måte er Ivar Sønbø Kristiansen, professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitet i Oslo. Han mener at det økende sykefraværet ikke skyldes at folk er syke, men derimot lider av sviktende moral. Jeg kan ikke se at han har noen forskningsresultater å vise til som underbygger påstandene hans.
Det går snart ikke en dag uten at noen kommer med påstander om folkets dovenskap og dårlige arbeidsmoral. Det finnes nok noen der ute som ikke er særlig plaget av arbeidslyst, men, jeg har sett langt flere som går på jobb når de er syke, enn som er hjemme når de ikke er syke.

Med tanke på alle de pliktoppfyllende menneskene jeg har møtt i arbeidslivet gjennom mange år, som står på til de absolutt ikke orker mer, blir jeg både trist og provosert når jeg leser slike ytringer som dem Ivar Sønbø Kristiansen kommer med. For en tid siden jobbet jeg sammen ei flott dame som bare jobbet førti prosent, hun var utslitt etter mange år med hardt arbeid. Hun var lei seg for at hun ikke lenger orket å jobbe full tid og fortalte meg at hun gledet seg til de dagene hun skulle på jobb. Dessverre sviktet helsen hennes for alvor, og hun orket ikke lenger å jobbe i det hele tatt. Jeg har sett mange slike eksempler, folk som sliter med skader de har pådratt seg etter mange tøffe år i arbeidslivet, de spiser smertestillende og holder ut så lenge det går. Den dagen de ikke klarer mer har de brukt opp alle kreftene sine, da er de ikke en gang i besittelse av det som kalles restarbeidsevne, for øvrig et skrekkelig ord.

Hvis man skal tro dette hylekoret som synser og mener om hvor late og slappe folk er blitt, da må det være noe ytterst merkelig med alle disse stedene jeg har jobbet. Der har jo latsabbene og unnasluntrerne vært i absolutt mindretall, mange steder har de vært totalt fraværende.



4 kommentarer:

  1. Uff sånn provoserer meg veldig :(
    Hvis vi hadde hatt mer aksept for at folk tok vare på seg selv i stedet for å sette arbeidet først i alt og ett, så tror jeg det hadde blitt mindre sykemeldinger på sikt også.

    SvarSlett
  2. "Jammen, du er jo ikke syk??? Du kunne jo fint ha jobbet?"
    Jeg skrev et innlegg om å ta seg sammen, på min gamle blogg, les det om du har lyst! (Jada, dette er litt egenreklame, men godt ment!)

    http://bluefairy.blogg.no/1238096571_om__ta_seg_sammen.html

    SvarSlett
  3. Bluefairy, takk for linken, absolutt lesverdig!
    Vi skal ta oss sammen som aldri før, bare synd vi er mennesker og ikke maskiner. Ser ut som vi er på god vei dit at psysisk og fysisk sykdom blir likestilt, men ikke på den måten man skulle ønske, nå ser det også ut at fysisk sykdom er i ferd med å bli tabu.
    Også enig med Martine, å være hjemme en dag eller to når man er syk, er mye bedre enn å presse seg til man møter veggen fullstendig.

    SvarSlett
  4. Ja, sannsynligvis sa det er

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.