søndag 26. juli 2009

De rike har det godt?

Jeg våknet på fredag morgen til den gode nyheten at milliardæren og sutrekoppen Stein Erik Hagen hadde tenkt å rømme landet. Noe som skyldtes at denne hardt prøvede mannen var nødt til å betale hele 1,1 % i formueskatt, det har han selvfølgelig ikke råd til, det får være grenser for hva en stakkars sliter skal utsettes for. Lenger utpå fredagen så det ut til at vi likevel ikke ble kvitt selve Hagen, det var visst bare pengene hans som skulle sendes til Sveits. Skuffelsen var stor hos enkelte av oss, det hadde vært nydelig å være kvitt denne plumpe og pinlige nyrikingen og den evinnelige sutringen hans.
Steinrike Hagen, også kjent som Rimi-Hagen, er for øvrig samme mann som for noen år siden sto i kirken og holdt tale mot grådighetskulturen.

Det er populært å hevde at de av oss som ikke er fulle av beundring overfor rikinger av typen Hagen i virkeligheten er misunnelige. Ikke minst rikingene selv kommer trekkende med dette argumentet støtt og stadig. Det kan være ren ønsketenkning, de liker nok å tro at det er sånn det henger sammen. Men hvis jeg skulle velge på øverste hylle hvem jeg skulle misunne, ville jeg nok velge noen som hadde noe mer stil enn folk som Hagen.
Det er vanskelig å være misunnelig på folk som oppfører seg som bortskjemte drittunger, som tramper i beina og skriker at hvis de ikke får det som de vil så stikker de sin vei.

Alle ønsker seg vel mer penger, men det er ikke det samme som at man går og drømmer om hyttepalasser på Hahafjell, kompleksbiler, digre båter og luksuriøse privatfly. Hva i all verden skal man med sånt? Så beklager rikinger, det at noen av oss synes dere er både tåpelige og barnslige i all deres grådighet, er ikke det samme som at vi misunner dere.
Det kan faktisk virke som disse rikingene misunner oss som har lite det lille vi har, det er ikke få ganger jeg har hørt eller lest slike komme med uttalelser av typen: ”Vi må godta større klasseskiller i tiden framover”. Noe som vel betyr at de vil ta fra dem som har lite og gi til seg selv. Skulle noen derimot komme på den tanken å ta litt fra dem blir det hyl og skrik til de store gullmedaljer, de må ha en langt lavere smerteterskel enn oss andre disse rikingene.

lørdag 25. juli 2009

Det gode liv som barnfri

Men hvorfor kan ikke andre la oss barnfrie være i fred?
Jeg har aldri ønsket meg barn. Beslutningen om å avstå fra å produsere avkom må ha bli tatt umiddelbart etter at jeg forlot bleiestadiet, jeg kan ikke huske annet enn at jeg har vært fullt og fast overbevist om å gå gjennom livet uten å formere meg. Da jeg sa dette i tidlig ungdom ble jeg alltid møtt av kommentarer som ”det sier du nå, det”, og ”bare vent til du treffer den rette”. Dette gjorde ikke særlig inntrykk, jeg syntes de voksne som sa sånt var ganske teite, de lirte jo av seg de samme standardfrasene alle sammen.
Ikke bare ønsket jeg meg ikke unger, jeg ville heller ikke å bli et sånt standardmenneske når jeg ble voksen. Jeg ønsket slett ikke å bli en av dem som mente at man må være slik det forventes at man skal være, en av disse som lirte av seg slike slitne standardfraser.

Jeg har akkurat lest på nettet at det er vanskeligere å være barnefri nå enn det var for en del år siden, at folk blir utsatt for stadig større press. Det er særlig kvinner som blir utsatt for dette barnemaset, og mange opplever at omverdenen krever en forklaring på hvorfor de ikke har barn. Jeg har selv møtt mange forskjellige reaksjoner på min frivillige barnløshet, blant annet fikk jeg for få år siden høre følgende: ”Bare du hadde fått barn hadde det sikkert gått veldig bra”. Nå er det vel ingen automatikk i at man blir flink med barn i det øyeblikket man får barn selv, det er mange tragiske eksempler på det motsatte. Og hvorfor i all verden skal man skaffe seg unger når man ikke ønsker seg noen? Jeg går ut fra at folk som sier slike ting egentlig er glade i barn. Da burde de ønske at flest mulig barn har det bra, ikke at flest mulig skal få barn.

Om jeg aldri har vært glad i barn, har jeg alltid vært glad i dyr. Jeg hadde en gang hund, når jeg snakket med andre som ønsket seg hund pleide jeg alltid å be dem tenke seg, om det er mye arbeid og stort ansvar. Jeg trivdes godt som hundeeier den gangen, men jeg måtte sette bikkja foran meg selv hver dag, året rundt gjennom tretten år. Ikke alle tenker gjennom dette på forhånd, og resultatet er mange triste dyreskjebner. Fordi jeg er oppriktig glad i dyr ønsker jeg at de skal ha eiere som setter pris på dem og gjør alt de kan for at de skal få et godt og langt liv. Nettopp derfor har jeg problemer med å forstå meg på disse ”barnemaserne”, de burde unne alle unger å være ønsket, å ha foreldre som har de beste forutsetninger for å gi dem en god start i livet. Dessuten burde de lære seg å respektere andres valg.

Jeg kan huske jeg en gang snakket med ei dame som syntes det var helt greit at jeg ikke ville ha barn, men hun regnet med at da måtte jeg vel støtt og stadig forklare meg overfor andre. Nei, svarte jeg, det gidder jeg rett og slett ikke. Også dette syntes dama var helt greit, litt overrasket ble hun kanskje for det var tydelig at hun ikke hadde hørt noen si noe liknende før.
Jeg har ikke vært utsatt for mye plagsomt barnemas, noe som i stor grad skyldes at jeg aldri har hatt særlig omgang med slike barnemasere, dette er folk jeg har lite til felles med i det store og hele, og jeg synes heller ikke at mennesker som mener at alle skal være maken til dem selv er særlig interessant selskap. De gangene jeg har vært i nærheten av slike har jeg greid å sette en stopper for barneterroren før den er kommet skikkelig i gang. Egentlig har alltid hatt sans for å opptre litt provoserende overfor dem som ikke har noen forståelse for at ikke alle ønsker å leve A4-liv. Slike mennesker har godt av å bli utfordret litt, men de setter sjelden pris på det. Nå må det sies at jeg har møtt mange, også folk som selv har barn, som ikke har noen problemer med å forstå at ikke alle ønsker seg avkom.

Ikke alle drømmer om å trille barnevogn
Det har hendt jeg har kommet over uttalelser jeg har reagert kraftig på. Et eksempel i så måte var i fjor sommer i Dagsavisen, da de hadde et stykke med overskriften ”Frykter østkanten blir barnløs ørken”. Her kunne man lese at for mange barnløse mennesker på en gang skapte dårlig bomiljø, man var redd for at ”indre by kan bli et sosialt utarmet sted for caffe latte-drikkende likesinnede ”. Det er ikke mange andre grupper man kunne tillate seg å si liknende ting om. Hører man noen si at det er et problem at det bor for mange ”likesinnede” i områder der det stort sett bare bor barnefamilier?

I forbindelse med dagens massive barnepress ser jeg at noen kommer inn på at vi for tiden ikke har noen barnefrie idealer. Dette har jeg egentlig ikke tenkt over, men jeg ved nærmere ettertanke ser jeg at det stemmer. Som et eksempel på at det ikke alltid har vært slik nevner flere Simone de Beauvoir, en kvinne som valgte å leve et utradisjonelt og barnefritt liv. Jeg kan huske fra tidlig ungdom at hun var et stort forbilde for mange som var opptatt av kvinnefrigjøring.
Jeg trodde at hensikten med kvinnefrigjøring var at vi skulle bli fri til å velge de livene som passer hver enkelt av oss, det kan se ut som jeg tok feil.

Når jeg har stått i disse kassakøene der jeg leser overskrifter på blader og aviser jeg aldri kjøper, er det ikke få ganger jeg har støtt på ordet ”babylykke”. De som rammes av denne ”babylykken” er stort sett kjendiser av ymse slag, for det meste folk jeg ikke aner hvem er, uten at det bekymrer meg noe særlig. Jeg kan ikke huske jeg har sett overskrifter om at noen er lykkelige uten barn. Har vi ikke en eneste barnefri kjendis i dette landet, eller tør de ikke stå fram med sin barnefrie lykke av redsel for å bli uglesett?

Vi barnefrie blir ofte konfrontert med at vi er egoister. Hvis det er egoistisk å avstå fra å skaffe seg noe man ikke ønsker seg, og antagelig heller ikke passer til, så lever jeg godt med å være egoist. Jeg hadde ikke blitt noen god mor, jeg er for irritabel og utålmodig, ikke liker jeg støy og ikke liker jeg mas. Det er ikke få ganger jeg har observert folk med hylende, skrikende unger og lurt på hvordan i all verden de holder ut.

Jeg husker en episode fra en jobb jeg hadde for noen år siden, jeg satt ute i et kontorlandskap og en av de ansatte kom forbi og spurte meg om jeg var gift, noe jeg ikke var. Om jeg hadde barn, nei. Det var tydelig at jeg hadde svart nei på en måte som fjernet all tvil om at jeg var lei meg for min barnløse tilstand, for vedkommende slo fast: ”Så du er lykkelig uten barn”. Hvorpå det ble ropt inne fra et av kontorene: ”Det er flere enn meg, skjønner du!”
Ja, det er flere av oss. Jeg har møtt mange bortover på alle arbeidsplassene jeg har vært, husker særlig ei svensk jente som ble så glad da hun oppdaget at hun jobbet sammen med flere som ikke ønsket seg barn.

Et argument som brukes mye overfor oss barnefrie er at vi går glipp av så mye. Jeg føler heller at jeg har opplevd mye jeg ikke ville gått glipp av, nettopp fordi jeg aldri har skaffet meg barn. Hvis andre ønsker å oppfatte meg som grusom, egoistisk, og i det hele tatt ei fæl kjerring fordi jeg setter pris på friheten og muligheten til å gjøre det jeg selv har lyst til, så vær så god!

søndag 19. juli 2009

Hvordan sikre seg mot voldtekt

Jeg blir til tider skremt når jeg ser hva som rører seg der ute i folkedypet. Internett renner formelig over av hatefulle innlegg. Blant grupper det er populært å hate er ”sosialistene”, til denne gruppen hører samtlige regjeringspartier og alle som stemmer/har stemt på noen av disse partiene. ”Eliten”, som etter hva jeg har fått med meg består av alle som ikke stemmer Fremskrittspartiet. Og selvfølgelig muslimene, som kanskje er den gruppen det er aller mest populært å hate. Etter å ha lest en del av disse innleggene ser jeg at ett av argumentene som går igjen mot muslimene er kvinnesynet deres. Tusenvis av norske jenter blir voldtatt av muslimer, leste jeg her om dagen, og det lot til at man hadde voldsom sympati for alle disse jentene. Da kan man vel i det minste trekke den slutning at norske menn har kommet et stykke på vei når det gjelder synet på likestilling og kvinners rett til å ferdes fritt. Selv disse sinte menn med sine like sinte meninger, forsvarer oss norske kvinner mot trusselen fra utenlandske menn som ikke respekterer oss som likeverdige skapninger. For norske menn synes det er flott med selvstendige kvinner som gjør som de selv vil, de mener at det er en selvfølge at jenter skal kunne gå på byen, ta seg noen glass og gå trygt hjem alene. Det er i hvert fall det man umiddelbart må tro når man leser disse innleggene.

At dette var en i overkant optimistisk konklusjon forsto jeg da jeg kom over en debatt om voldtekt, da hadde plutselig pipa fått en annen lyd. Kan det være fordi det her også gjaldt voldtekter begått av norske menn? Det lot nemlig til at disse staute norske menn mener at kvinner som blir voldtatt av nordmenn har seg selv å takke. Da skyldes det at ofrene legger opp til det selv, enten på grunn av klesdrakt, oppførsel, eller begge deler. Eksempler på adferd som gir inntrykk av at man ønsker å bli voldtatt kan være at man tar seg en drink i en pub, viser litt bar hud, at man prater med fremmede menn, kanskje til og med ler.
Jeg har tenkt litt over dette og kommet fram til hvordan vi skal te oss og kle oss for å unngå voldtektsfremmende oppførsel.

Forslag til klesdrakt som beskytter mot voldtekt:
Tweeddrakt, selvfølgelig med skjørt godt ned på leggene, verken jakke eller skjørt må være ettersittende. Bluse med usmakelig mønster, gjerne prikker, må sitte godt opp i halsen, helst med sløyfe som knytes så stramt at du nesten blir kvalt. Brune, tjukke strømper, bør helst ligge i folder rundt anklene. Klumpete sko med snøring og lave hæler. Pass på at frisyren ikke på noen måte signaliserer løsaktighet, gode forslag her er en ufiks hårtopp, hårbøyle eller sideskill med spenne på ene siden.
Bruk en veske som matcher antrekket, går du og vifter med en fjong liten veske f eks i rød lakk, kan det fort sende ut feil signaler. Bruk heller en stor veske i rutete stoff, helst i triste farger som brunt og beige. Det sikreste er nok dog trillebag.
Unngå all bruk av sminke og neglelakk. Hvis du absolutt må bruke smykker hold deg til små perler i ørene og gullkors rundt halsen, da dette neppe virker særlig opphissende på menn.

Forslag til oppførsel som beskytter mot voldtekt:
Gå ikke ut etter mørkets frembrudd. Gå aldri på barer eller tilsvarende steder uten at du har med mannlig anstand. Skal du drikke alkohol, gjør det når du er hjemme alene, aldri når du er sammen med andre. Legg deg til en lutende holdning og nedslått blikk, øv hjemme foran speilet før du går ut. Dersom du har lyst til å gå ut og hygge deg, gå på en kafé der det ikke serveres alkohol, gjerne i et kjøpesenter. Ta med deg noe du kan lese på, det gjør det lettere å unngå øyekontakt med fremmede menn, noe som er viktig da dette kan virke utfordrende. Her bør du velge et ukeblad med høy husmorfaktor, f eks Hjemmet, eller enda bedre den kristne avisen Vårt Land. Kjøp en kopp vanlig kaffe, ikke caffe latte, cappuccino eller noe annet som kan oppfattes som fancy og moderne, det kan gi inntrykk av at du er frisinnet. Tenk på det samme dersom du kjøper mat, rundstykke med brunost, horn med ost og skinke eller vaffel med syltetøy er trygge valg.
Dersom en fremmed mann skulle snakke til deg, prøv å unngå å svare. Dersom en situasjon skulle oppstå der du er nødt til å snakke med fremmede menn, studer skotuppene dine når du snakker, ikke smil, det kan virke inviterende.

Synes du dette blir mye å tenke på, overvei innkjøp av burka.

Lykke til!

onsdag 15. juli 2009

Ulyd i valgkampen

Det kan se ut som om årets valgkamp skal bli en heller pinlig affære.
Jeg håpet at bånn allerede var nådd da Arbeiderpartiet for en tid siden lanserte t-skjorta med påskriften ”Jens vi kæn!”. Dersom man skulle ønske å sprade rundt i århundrets hittil flaueste t-skjorte kan den kjøpes fra partiets nettside for kroner tre hundre.

Det stoppet selvfølgelig ikke der, nå har partiene funnet at veien til velgernes hjerte går gjennom ørene. De har følgelig begynt å lage sanger som de skal plage oss med i tiden fram mot valget. Venstre har greid å snekre sammen en låt med tittelen ”En annen tid”, som blant annet inneholder den fortreffelige strofen ”Vi vil hjelpe, vi vil løfte deg fram, om du er hundre år, eller veier et gram.” Venstre – partiet for gamlinger og lettvektere, med andre ord. Vi som verken er hundre år eller veier et gram(!) står gladelig over.
Arbeiderpartiet har ikke lagd en låt som heter ”Jens vi kæn!”, som man kanskje skulle tro. Derimot har de sørget for et musikalsk mesterverk med tittelen ”Alle skal med”, i tillegg til tittelfloskelen synges det her blant annet at man skal ”skape og dele”. Det de her har skapt skal de i hvert fall slippe å dele med meg.
Fremskrittspartiet – partiet for folk flest – har selvfølgelig også lagd sang, den heter ”Fremtiden i dag”, jeg har ikke hørt den, og håper det fortsetter sånn.
SV gjør også hva de kan for å plage ørene våre, ”SV mash-up” heter låta deres. Her kan man blant annet høre finansministeren si:” miljøpolitikken, miljøpolitikken, miljøpolitikken”, og ”flere ansatte, flere ansatte, flere ansatte”. Huff, huff, huff!

Jeg har gått og grudd meg til valgkampen omtrent siden forrige valg, men dette er likevel verre enn mine mest bange anelser. Hva i all verden er det partiene ønsker å oppnå med dette?
Valgkampen er fremdeles i startgropa, jeg tror vi har mye vondt i vente.


mandag 13. juli 2009

Kunsten å være lavstatus del to

Mindre lavstatusmas
Det første jeg skrev på denne bloggen var en utblåsning mot begrepet ”lavstatusgrupper”, et ord jeg hadde sett meg inderlig lei på, og like lei var jeg av å lese om hva slags nedrige egenskaper disse lavstatusgruppene var i besittelse av. Siden det hadde framgått av det jeg hadde lest at jeg var en av disse angivelig lavtstående menneskene følte jeg meg rett og slett tråkket på. Jeg hadde fått nok av folk som mente de visste hva slags mat jeg spiste, hva slags musikk og radiokanaler jeg hørte på, hva slags ferier jeg foretrakk, hvilke meninger jeg hadde, jeg var i det store og hele lei av å bli beskyldt for å være noe jeg overhode ikke er.
Jeg var så utrolig lei av alt lavstatusmaset at jeg ga bloggen adressen lavstatus på ren skjær trass. Nå skulle jeg prøve å slå tilbake mot lavstatusterroristene.
Men så var det liksom som om lavstatusgnålet mer eller mindre forsvant, tror til og med jeg har lest ett eller annet sted at lavstatusgrupper er blant ordene som blir stadig mindre brukt. Og da skulle man vel tro at jeg var fornøyd, men så enkelt er det ikke.
For å sitere Oscar Wilde: There is only one thing in life worse than being talked about, and that is not being talked about.

Lærerikt å være lavstatus
Nå kan jeg vel ikke si jeg savner de nedlatende betraktningene om lavstatusgruppene, men det er heller ikke så festlig å bli usynliggjort. Forakten er der like fullt, og den møter vi ikke bare i media, men også ansikt til ansikt. Noe som heller ikke er særlig trivelig, men derimot kan det være lærerikt. Ja, faktisk har jeg lært en del om menneskenaturen på grunn av min lave status. Jeg har fått mulighet til å studere angivelig mer høytstående mennesker når de viser fram sine laveste og dårligste egenskaper. Dette har i stor grad vært folk som gjerne skryter av hvor tolerante og gode mennesker de er, men overfor dem de anser som mindre vellykkede enn seg selv kan de være alt annet enn tolerante. Jeg har mange ganger lurt på hva som gjør at folk er villige til å vise fram så primitive sider av seg selv som jeg har opplevd at de har gjort. Det kan skyldes mangel på selvinnsikt, at de er så forblindet av sin egen innbilte fortreffelighet at de ikke er i stand til å se hvor lite sivilisert de faktisk oppfører seg. Det kan også se ut som enkelte nyter å slenge spydigheter og vemmelige kommentarer, de blir ofte framsatt med tilfredse hånflir. Det ser ikke pent ut når folk utfolder seg på den måten, og derfor har dette hatt en oppdragende effekt på meg, jeg har lært å temme disse sidene i meg selv. For de fleste av oss er vel ikke bedre enn at vi liker å føle oss litt bedre enn andre, og det er lett å sparke nedover. Når folk har vært på sitt verste overfor meg så har jeg tross alt gjenkjent sider av meg selv som jeg ikke er særlig stolt av. Som et noenlunde sivilisert menneske bør man innse at man er i besittelse av en del heller primitive egenskaper, og deretter prøve å gjøre noe med dem.

Svake mennesker snakker ikke engelsk
Da jeg akkurat hadde skrevet mitt første innlegg på bloggen, som altså omhandlet lavstatusmenneskets interesser og egenskaper, fant jeg ut at i tillegg til all den andre elendigheten var jeg også svært dårlig i engelsk. Dette var det Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenpostens kulturavdeling som var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på. Siden denne særdeles opplysende kommentaren hadde blitt publisert like før jul, burde jeg ha fått den med meg da jeg skrev overnevnte innlegg, men bedre sent enn aldri. Stykket har overskriften ”Når NRK svikter de svake” og grunnen til dette sviket er at en person visstnok har kommet i skade for å snakke litt engelsk i programmet Sånn er livet på P2. Journalisten henviser her til at trettitre prosent av oss nordmenn skal ha fortalt til Statistisk Sentralbyrå at vi ville ha problemer med å klare oss alene i engelskspråklig land. Han utreder dette videre med å fortelle at blant dem med inntekt over tre hundre tusen er det ingen som mente det ville være meget vanskelig å klare seg alene i engelskspråklig land. Mens blant ”de mindre privilegerte”, ”nordmenn med lav utdanning” er det hele sekstini prosent som mener dette ville være litt eller meget vanskelig. Og da skal det visstnok være så vanskelig at man ikke en gang greier å bestille mat eller betale undergrunnsbilletter i London.



Her klarer du deg ikke alene dersom du tjener dårlig
Så vet man det, jeg greier ikke en gang å reise med undergrunn i London, i hvert fall har jeg store problemer med å betale for billetten.
Dette er vel en i overkant eplekjekk konklusjon. Det er sikkert mange som synes det kan høres skremmende ut å reise alene til engelskspråklig land, men som hadde klart seg fint hvis de først hadde gjort det. Jeg har selv vært en av dem, en gang gikk jeg skjelvende ut av et fly i Dublin og syntes det var utrolig skremmende å skulle klare meg alene i Irland i nesten to uker. Men det skulle vise seg å være helt uproblematisk, jeg fikk til og med ros for engelsken min av de innfødte. På kantiner og lager hvor jeg har arbeidet har jeg møtt folk som har jobbet eller gått på skole i England, andre som snakker brukbart engelsk selv om de knapt har vært i engelskspråklig land, og atter andre som også behersker fransk og tysk. Så det står nødvendigvis ikke så dårlig til blant ”de svake”.
Selvfølgelig er det en del blant arbeiderklassen som ikke er gode i engelsk, men disse hører antagelig heller ikke på P2.
Nå framgår det av denne kommentaren at det er svært få som klager på engelskbruken i NRK, noe som journalisten tolker på følgende måte: Men hvor mange i gruppene med lav utdanning og inntekt ringer egentlig for å fortelle at de ikke klarte å følge med på skolen?Når jeg leser slike påstander blir jeg litt satt ut, da gjelder det å trekke pusten dypt og passe på at jeg ikke hisser meg alt for mye opp. Språk er i likhet med mye annen kunnskap noe som må vedlikeholdes, å være dårlig i engelsk i voksen alder betyr ikke nødvendigvis at man ikke greide å følge med på skolen.

For ordens skyld, undertegnede har lav utdanning og ditto lønn, etter mine første skjelvende steg helt alene på irsk jord, har jeg vært mange ganger på egenhånd i både Irland og England. Jeg har aldri hatt problemer med å greie meg, men jeg holder hele tiden språket ved like med å sørge for å lese og høre mye engelsk.

Kunsten å overleve som lavstatus
Foruten å måtte lese nedsettende utsagn om oss selv i avisen, kan vi ”lave” bli utsatt for forakt både i privatlivet og på jobben. Da jeg jobbet som vikar på kantiner hendte det jeg var innom steder der folk ikke gadd å legge skjul på at de foraktet dem som jobbet på kantina. Heldigvis var disse stedene i mindretall, men for de som jobbet der fast var dette neppe noen trøst.
Å være nødt til å forholde seg til andres forakt støtt og stadig er slitsomt, deprimerende og styrker ikke akkurat selvtilliten. Nå er jeg så heldig at jeg har opplevd å bli respektert og verdsatt av mange, og det har ofte vært riktig så oppegående mennesker. Da er det lett å snu seg vekk fra de andre, og avskrive dem som personer uten injurierende kraft.
For alle er det ikke slik, det er mange med lav utdanning og lønn som også har lav selvtillit, det er kanskje nettopp derfor de har havnet der de har. Dette kan ofte være folk med mange gode kvaliteter, jeg har møtt et stort antall snille og kloke mennesker blant disse man ynder å omtale som ”de svake”. Men de er kanskje ikke alltid så veltalende, og de føler seg nok ofte mindreverdige når de står overfor folk som er høyere oppe på rangstigen. Da er det lett å krype sammen og ta seg nær av nedsettende bemerkninger og mer og mindre utspekulerte spydigheter, i stedet for å rette seg opp og ta igjen.

Jeg har vært der selv, jeg hadde et elendig selvbilde da jeg var yngre, jeg trodde rett og slett at jeg var dum. Dette er en vesentlig grunn til at jeg endte opp som ”lavstatus”.
Etter hvert begynte det å ane meg at jeg ikke var så dum som jeg hadde trodd, og da var det også slutt på å være hoggestabbe for folk med behov for å hakke på andre. Da erkjennelsen om min manglende dumhet var relativt fersk, fikk jeg anledning til å ta igjen med en av mine plageånder på en ganske elegant måte, og det med mange tilhørere til stede, vedkommende plaget meg aldri mer.
Etter hvert kuttet jeg ut slike mennesker, jeg oppdaget at lot de meg være i fred så var det andre som fikk gjennomgå i stedet, og det var det ikke moro å være vitne til. Den gangen var jeg ikke tøff nok ennå til å ta igjen på andres vegne, det hadde jeg nok vært nå. Men jeg gidder ikke kaste bort tid og krefter på folk som hele tiden må gi uttrykk for at de ser ned på andre.

Fordi jeg alltid har hatt tendenser til å være en ”ensom ulv”, har det vært lett for meg å snu ryggen til folk når de har blitt for brysomme å ha med å gjøre. Jeg fant ut at når jeg gikk mine egne veier fant jeg også folk som respekterte meg for den jeg var. Men til tross for at jeg ikke bryr meg veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om meg, har det gjort godt å møte respekt og oppmuntring fra andre. For det er noe vi alle trenger, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det er for dem som går gjennom livet uten å møte for mye av dette.

Ut ifra egne erfaringer vet jeg at jo mer utslått man er, jo mer blir man tråkket på, og da det lett å komme inn i en ond sirkel. Jeg skulle ønske disse som later til å ha sånn glede av å tråkke på andre kunne gå litt i seg selv og spørre seg hva de ønsker å oppnå med den dårlige oppførselen sin.
Jeg håper virkelig det blir mindre lavstatusmas i media, de burde holde seg for gode til å være med å fyre oppunder holdninger som går ut på at store grupper i befolkningen er mindreverdige.
 

torsdag 9. juli 2009

Hurra for biblioteket!

Jeg har alltid likt å lese. Jeg kunne ikke lese før jeg begynte på skolen, men det tok ikke lang tid før jeg kunne lese hele setninger i læreboka, de var av typen ”far leser avisen”, ”mor vasker opp”, man hadde ikke kommet så langt med likestillingen den gang.
Disse håpløse setningene tok ikke motet fra meg, det varte ikke lenge før jeg ble så avansert at jeg kunne komme meg gjennom hele bøker. Når jeg hadde bursdag ønsket jeg meg gjerne penger, og disse ble brukt i den lokale bokhandelen. Det var toppen av lykke å kunne gå dit og kjøpe bøker. Når jeg ikke hadde mulighet til det, var biblioteket en god løsning.

Og jeg har fortsatt å låne bøker på biblioteket, hadde jeg vært nødt til å kjøpe alle bøkene jeg har lest ville jeg for det første ikke hatt råd til annet enn bøker, og jeg ville heller ikke hatt plass til stort annet enn bøker. Siden det ikke hadde vært noen holdbar situasjon så ville jeg rett og slett vært nødt til å lese mindre dersom jeg ikke hadde hatt biblioteket. Bare tanken gjør meg trist, derfor er jeg kjempeglad for det flotte tilbudet som bibliotekene faktisk er. Jeg har akkurat vært gjennom en periode der jeg var selvforsynt med bøker, noe som blant annet skyldtes at jeg var i overkant sløv med å avbestille bøker fra Bokklubben Nye Bøker, det ramlet ned overraskelser i postkassa støtt og stadig en tid, men heldigvis var alle overraskelsene særdeles lesbare. I tillegg til engelske pocketbøker innkjøpt i blant annet Dublin, der de har mange gode bokhandlere, og billige bøker kjøpt på nettet. Men plutselig var mesteparten av dette lest, og jeg måtte igjen legge veien innom biblioteket. Der finner jeg stort sett alltid noe lesbart, og i disse dager er det også veldig enkelt og greit å bestille bøker de ikke har inne. Det er bare å gå inn på nettsiden til biblioteket, sjekke om den ønskede boka er på hylla, er den ikke det er det fort gjort å bestille den, så dukker det gjerne snart opp en mail med beskjed om at boka kan hentes. Virkelig flotte greier!

Det har slått meg i det siste at det kan være lurt å benytte seg av dette godet mens det ennå er tid. Min store skrekk er at Fremskrittspartiet skal komme til makta, da er jeg ikke så sikker på at det vil gå så bra med bibliotekene. Dette partiet ser ut til å ville starte et korstog mot den såkalte kultureliten, og siden dette partiet later til å operere med noe jeg vil kalle det utvidede kulturelitebegrep, er jeg redd for at også vi som er glade i bøker havner i denne utvidede kultureliten. Jeg har før befunnet meg i denne gruppen fordi jeg abonnerte på Dagsavisen, visstnok en avis som bare kultureliten leser, ifølge Frp. Jeg har nå kuttet ut denne avisen, av grunner jeg skal skrive om en annen gang, det skyldes ikke angst for å tilhøre kultureliten. Siden jeg hører på klassisk musikk og P2, vil jeg antagelig uansett havne i den store stygge kultureliten til Frp. Der i gården liker man jo ikke denne kultureliten, der dyrker man ”folk flest”, hvem nå disse måtte være. Uansett, tilhører man ikke disse man ynder å kalle folk flest, bør man holde kjeft, da er man ikke folkelig nok til å ha rett til å uttale seg. Siden jeg ikke er så veldig sikker på om folk flest er noe særlig glade i å lese bøker, er jeg redd bibliotekene fort kan bli salderingspost hvis dette ”folkekjære” partiet skulle komme i regjerning.
Som omstreifende arbeider har jeg møtt mange fra arbeiderklassen, og der er det jo mange som sympatiserer med Fremskrittspartiet. Det er også mange som ikke gjør det, arbeiderklassen er like sammensatt som en hvilken som helst annen gruppe. Når det gjelder disse som stemmer Frp er min erfaring at blant dem er det mange som har en negativ innstilling til kultur i det store og hele. Dette er neppe folk som løper ned dørene på nærmeste bibliotek, og jeg tror ikke disse ville felle alt for mange tårer om alt som fantes av bibliotek her i landet ble nedlagt.

Som den overbeviste lesehesten jeg er, håper jeg virkelig at bibliotekene vil bestå. Det å lese bøker har gitt meg enormt mye glede, og sikkert litt kunnskap i tillegg.
Og hvor deilig er det ikke å krabbe opp i sofaen med en god bok etter en slitsom dag på jobb. For ikke å snakke om late sommerdager på stranda, eller andre steder, hva hadde de vært uten en bok å lese på? Hvordan skulle jeg overlevd flyturer, jeg som kjeder meg så fælt på fly, om jeg ikke hadde kunnet stikke nesa i en bok og glemme hele kjedsomheten? I det hele tatt, hvordan i all verden skulle jeg overlevd uten bøker?

Derfor et stort og rungende hurra for biblioteket som har vært med på å lære meg å sette pris på det å lese, det har gitt meg mange gleder jeg ikke ville vært for uten!

torsdag 2. juli 2009

Naken mann amok i VG

Da jeg sto i kassakø på butikken her om dagen, kom jeg i skade for å kikke bort på tabloidene som sto der i stativene sine og skrek ut sitt budskap med store fete typer. ”Naken mann amok i fly” sto det utenpå VG. Som så mange ganger før slo det meg hvor takknemlig jeg egentlig er overfor denne avisen. Her går man og bekymrer seg for finanskriser, klimakriser og en hel drøss med andre kriser, da er det fint med en avis som greier å skjære gjennom alt dette og fortelle oss hva som virkelig er viktig. Det føles så godt å få greie hva som er det mest vesentlige, som at en naken mann har gått amok på et fly ett eller annet sted i verden. Jeg kan huske en annen gang, i en annen kassakø, da jeg leste følgende overskrift utenpå samme avis: ”Knuste dodør med slegge”. Også da følte jeg meg beriket, noen hadde knust en dodør med slegge, og disse folka i VG var så vennlige at de gjorde meg og andre oppmerksomme på denne skjellsettende hendelsen, dette er folkeopplysning på høyt nivå!
VG gjør virkelig en formidabel innsats for å spre kunnskap og dannelse ut i folkedypet. Til tross for min beundring i så måte, har jeg ikke kjøpt denne avisen en eneste gang i hele mitt liv, det er jo egentlig innmari rart.

Da jeg sto der i kassakøen og leste overskriften om den nakne mannen som gikk amok på fly, sendte jeg en tanke til dem som har flyskrekk, for enkelte kan sikkert dette være med på forsterke skrekken ytterligere. Ikke bare sitter disse stakkars menneskene på flyet og skjelver av skrekk for å ramle ned, nå skal de plages med angst for nakne menn som går amok i tillegg. For undertegnede skal det mer for å bli redd for å fly, jeg eier ikke flyskrekk, men lider derimot av en omvendt flyskrekk. Denne omvendte flyskrekken går ut på at jeg er redd for at flyet ikke skal lette i det hele tatt, dette er velbegrunnet angst for streiker, kollektivt syke flygerledere og annen elendighet som dukker opp støtt og stadig. Når jeg skal ut å fly tenker jeg med gru på skrekkbilder av overfylte flyplasser med utslitte og elendige mennesker som har ventet i flere døgn på å komme av gårde, før de må innse at slaget er tapt og dra hjem. Jeg er overlykkelig hver gang jeg kommer om bord i flyet og det faktisk letter. Når flyet er vel i luften er det ofte slutt på lykkefølelsen og kjedsomheten overtar. Jeg kan ikke tenke meg et mer gørrkjedelig framkomstmiddel enn fly. Om en måneds tid skal jeg nok en gang fly til Dublin, det tar to timer og er sånn sett ikke mye å bære seg for. Men du verden så kjedelige disse to timene er! En stor del av denne tiden flyr man over Nordsjøen, og der er det ikke mye spennende å se. Jeg pleier å holde motet oppe med å glede meg til å komme fram. Men siden jeg denne gangen skal sitte flere timer på toget etterpå, blir det langt fram til det er noe lys i kjedsomhetens tunnel. Med dette i tankene syntes jeg egentlig naken mann som går amok hørtes litt spennende ut, det hadde fått tiden til å gå fortere siden man ville fått litt underholdning underveis. Han burde fortrinnsvis ikke gått veldig amok, bare sånn passe amok, slik at det ble et uventet lite opptrinn mens man satt der og kjedet seg.

Så skulle det være en naken mann der ute som har lyst til å gå litegranne amok i fly, så må vedkommende gjerne gjøre det på direkteflyet til Dublin noen dager uti august!