tirsdag 30. juni 2009

Sykkeltur til Fetsund

Det er ikke alltid så mye som skal til for at man skal ha en fin dag. På lørdag var jeg på sykkeltur til Fetsund. Avslappende og deilig å sykle gjennom grønt og frodig landskap på en varm sommerdag. Ikke minst fordi det er skikkelig sykkelvei utover, til og med uten alt for mange sprekker i asfalten. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge, å være syklist i Norge kan til tider være en heller tvilsom fornøyelse. Jeg har hatt flere nær døden-opplevelser på sykkel enn jeg setter pris på. Manglende sykkelveier, og sykkelveier hvor bakken ser ut som et krater er vanlige opplevelser for oss syklister. På lørdag ble jeg ikke plaget av noe av dette, og kunne tråkke av gårde uten fare for liv og helse, og da er det ikke noe framkomstmiddel som er bedre enn nettopp sykkel. Med klassisk musikk på mp3-spilleren slappet jeg av og kunne la tankene fly. Og det slo meg, som det har gjort mange ganger før, at vi er heldige vi som lever i et land hvor vi har så mye plass. Selv om jeg bor rett ved hovedstaden har jeg to minutters gange til skogen, og ved å ta noen tråkk på sykkelen er jeg ute i svært landlige omgivelser. Noe jeg vet å benytte meg av, men jeg har mange ganger stusset over hvor lite folk jeg møter i skogen. Jeg bor tross alt i et tettbefolket område, og likevel har jeg stort sett herlighetene helt for meg selv.

Vel framme ved Fetsund Lenser var det tid for vaffel og siden kafeen der selger brus på ordentlige glassflasker ble det også en cola light. Nå er kvalitet på brus noe jeg ikke er så veldig opptatt av, når jeg skal kose meg skikkelig drikker jeg andre ting, men det må sies at brus på flaske er merkbart bedre enn brus på plastflasker. Selvfølgelig er det lettvint med plastflasker med skrukort, og kanskje er det et typisk trekk for tiden vi lever i at man er mer opptatt av det som er lettvint enn kvalitet. Og da tenker jeg ikke bare på brus. Jeg tenker på intetsigende, mer og mindre hjernedøde tv-programmer, på sensasjonspregede tabloidaviser, på masete radiokanaler med hyl og skrik og en uendelig mengde reklame. Og jeg kunne sikkert nevne mye annet, men tilbake til lørdagen på Fetsund.

Jeg fant meg en rolig og idyllisk plass der jeg kunne sitte og se utover vannet. Her var det stille, og stillhet er luksus. Jeg bor i et område der folk har små hageflekker, og for å holde disse i den ønskede orden later det til at man trenger enorme mengder bråkete redskap. Jo mer støy man er i stand til å lage, jo bedre ser det ut til at det er. Det er mulig det gir status å være den stolte eier av flest mulig dingser som lager mest mulig bråk. Så stillhet er virkelig en luksus jeg har lært å verdsette.

Mens jeg var på Fetsund måtte jeg sende en sms til en venninne for å fortelle om hvor fint jeg hadde det. Og da kom jeg samtidig til å tenke på hvor mange duppedingser jeg etter hvert har begynt å dra rundt på. Mobil, mp3-spiller og digitalkamera er stort sett alltid med på tur. I den forbindelse tenkte jeg litt over noe jeg en gang leste i en avis, der sto det at disse duppedingsene visstnok skal si noe om hvem man er. Dette gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg leste det, derfor har det blitt lagret ett eller annet sted i min ikke alltid velfungerende hjerne. At rekken av tilfeldige Nokia-telefoner skulle si noe om min personlighet, hva skulle det i så fall være? At jeg aldri har prøvd noe annet merke skyldes at da hadde jeg vært nødt til å lese bruksanvisningen, og det gidder jeg ikke. Noe som kanskje sier at jeg er en smule lat, greit nok, men utover det?
Min nåværende mobil var et hastverkskjøp, da den forrige plutselig ble fullstendig stum. En telefon som ikke gir lyd fra seg når noen ringer er ikke særlig praktisk. Riktignok har det vært øyeblikk da jeg har ønsket at samtlige av mine medmennesker var i besittelse av stumme telefoner, ikke minst om bord på diverse kollektive transportmidler.
Uansett, den jeg har nå fungerer og det er det viktigste. Jeg vurderer ikke folks egenskaper etter hvor fin mobil de måtte ha, og tror ikke jeg hadde stått høyere i kurs blant mine venner om jeg hadde hatt en særdeles dyr og fancy mobil.
Også mp3-spillere skulle si enormt mye om hvem man er, ifølge denne avisartikkelen.
Hvis det virkelig er sånn at en del mennesker går rundt og viser fram de nye og dyre duppedingsene sine med det formål å fortelle hvor vellykkede de er, synes jeg det er ganske stakkarslig. Hvis personligheten får plass i mobilen eller mp3-spilleren da må det være dårlig stelt, men det sa ikke artikkelen noe om.
Noe som igjen fikk meg til å huske noe annet jeg en gang leste i en avis, jeg har lest mye rart i aviser, dette omhandlet mennesker som jobbet hardt for å gjøre seg selv til en merkevare. Hvilket jeg syntes var lite å trakte etter, for å bli en merkevare må man vel i utgangspunktet være å betrakte som en vare, og det er vel ikke noe særlig. Dette må være markedstenkning som har gått amok. Når mennesker helt frivillig vil gjøre seg selv til en vare, da må noe virkelig være riv ruskende gærent. Heller ikke i dette stykket ble det stilt noen kritiske spørsmål til denne noe spesielle formen for merkevarehysteri. Noe jeg absolutt syntes hadde vært på sin plass, i det hele tatt tror jeg det er mange mer og mindre vedtatte sannheter det burde settes ett og annet spørsmålstegn ved.

Slik kan man bedrive hobbyfilosofering når man er på sykkeltur i landlige omgivelser. Konklusjonen på dette må bli at sykling er hyggelig, sunt, og dessuten miljøvennlig. Og om ikke dette skulle nok, kan det dukke opp mange rare tanker underveis. Og det er kanskje ikke så dumt det heller.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.