onsdag 27. mai 2009

Det skal ikke være enkelt å være dame

Om slanking, sprettrumper og annen elendighet
Ved en tilfeldighet kom jeg akkurat over et stykke på nettet med overskrift ”Ny frisyre hver dag”. Her var det beskrevet sju forskjellige frisyrer, slik at man kunne stille med ny sveis hver dag, hele uka gjennom. Etter å ha lest hele greia, kjenner jeg at jeg blir sliten. Bare tanken på å skulle prøve å dandere mine gjenstridige lokker i forskjellige fasonger hver eneste dag er nok til at jeg føler meg totalt utmattet. Det meste av slikt ”damestoff” har den virkningen på meg, jeg leser følgelig aldri såkalte dameblader. Det har hendt hvis jeg har sittet og ventet hos frisøren at jeg har kikket gjennom slike blader, og da har jeg skjønt at det er mye jeg burde bekymre meg over når det gjelder utseende, ting jeg til daglig aldri tenker over, og ikke har til hensikt å begynne å bry meg om heller.
I likhet med en del av disse bladene jeg har sett hos frisøren inneholdt denne nettsiden tips av typen ”i år skal det være…”, også er det bilder av ting undertegnede ikke ville iført seg mot betaling. For eksempel sko som ser mer ut som torturinstrumenter enn som fottøy. Bare synet er nok til at mine ømtålige undersåtter begynner å verke. Denne nettsiden kan også fortelle meg at i år skal man være iført haremsbukser, tanken på meg selv iført disse buksene gir assosiasjoner til vraltende elefant, og buksene på det tilhørende bildet har da også en farge som minner veldig om fargen på disse ikke direkte elegante dyrene. Fargen har sikkert ett eller annet fancy navn, uten at det gjør saken særlig mye bedre.
Når jeg studerer slike damesider slår det meg nok en gang at jeg kanskje er en smule ukvinnelig. Her er det både shoppingguide og brudekjolegalleri, få ting interesser meg mindre. Når det gjelder shopping mangler jeg rett og slett dette shopping-genet som en stor del av mine medsøstre ser ut til å være utstyrt med. Jeg avskyr shopping, ikke bare blir jeg sliten, jeg blir også i forferdelig dårlig humør av det. Nå har jeg gjort noen halvhjertede forsøk på å bedrive shopping, eksempelvis har jeg prøvd å gå i butikkene i Oxford Street når jeg har vært i London, eller rettere sagt en av butikkene, det holder, da er undertegnede så sliten at hun sporenstreks må søke tilflukt på en pub for å komme til hektene igjen.
For ikke å snakke om brudekjoler, dette er plagg jeg aldri har drømt om å iføre meg. Jeg ville rett og slett ikke kledd brudekjole, siden jeg aldri har vært i nærheten av å gifte meg har aldri dette vært noe problem. Det ville vært litt av et syn, undertegnede iført hvit brudekjole, snublende oppover et kirkegulv, klønete som jeg er ville jeg gått på snørra underveis, og skandalen ville vært et faktum. Alternativt ville jeg kommet meg helskinnet over kirkegulvet, men angret hele giftinga i siste øyeblikk og sagt nei, noe som sannsynligvis hadde ført til enda større skandale. Så da er det kanskje like greit at jeg aldri har gått i giftetanker.

Kombinasjonen av drastiske slankekurer og oppskrifter på ekstremt fetende kaker, er et annet trekk med en del av disse damebladene som aldri har sluttet å forundre meg. Gå ned ti kilo på fjorten dager! Her er de tjue beste sjokoladekakene! På forsiden av samme blad, her skal det jojoslankes til de store gullmedaljer.
Slanking er tydeligvis noe vi damer skal være veldig opptatt av, jeg kan ikke huske å ha sett en eneste forside på et sånt blad uten at det har vært reklame for en eller annen slankekur.
Et annet begrep i denne dameverdenen er velvære. Siden jeg ikke har lest særlig mye av dette stoffet vet jeg ikke helt hva det går ut på. Men jeg har en formening om at det skal skrubbes, gnikkes og smøres for at vi damer skal kunne føle dette ettertraktede velværet. Selv har jeg ofte følt en sterk følelse av velvære når jeg har sittet på pub og tatt meg en øl, gjerne på dagtid, men jeg regner med at denne formen for velvære ikke teller. Det skal liksom ikke være så enkelt for oss damer. Å unngå utseendemaset er ikke lett, det holder ikke med å unngå ukeblader og damesider på nettet. Det var et år at jeg ble drevet til vanvidd gjennom hele januar måned. Da skulle man nemlig å ha ”sprettrumpe”, og tilbud på sprettrumpefremmende saker strømmet på i form av e-poster hver eneste dag. Det var tilbud om bøker, cd-er, dvd-er, trimapparater, alle med det formål å sørge for sprettrumper til folket. Januar er jo tiden for nyttårsforsetter, og man lot til å regne med at svært mange hadde anskaffelse av sprettrumpe høyt oppe på lista over gode forsetter for det nye året. Da februar gjorde sitt inntog ble det heldigvis slutt på sprettrumpegnålet.

Det er mulig jeg ikke er så kvinnelig som jeg burde være, det bekymrer meg ikke nevneverdig. Jeg tripper ikke rundt på høye hæler, men subber derimot rundt i Dr.Martens-støvler eller tilsvarende fottøy. Jeg følger ikke moten, jeg er ikke av det lydige slaget og lar ikke andre bestemme hvordan jeg skal se ut. Men jeg liker å leke meg med sminke, smykker og neglelakk i alle mulige farger, jeg gjør det fordi jeg har glede av det. Og kanskje er det fraværet av glede og moro som gjør meg så slått ut av sånt damestoff. Det meste er så selvhøytidelig, en skal være så innmari deilig hele tiden, så utrolig perfekt, men hvor er moroa?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.