torsdag 19. februar 2009

Kjære Dagsavisen

Vi har fulgt hverandre gjennom mange år, du og jeg. Faktisk helt siden den gangen du het Arbeiderbladet. Du har holdt meg med selskap på badestrender, kaffebarer, og uterestauranter når jeg har tatt meg en øl i sommervarmen. Jeg har kost meg med deg på morgenen i helgene, og jeg har hatt deg med på jobb. Jeg ble jo til og med mobbet av en arbeidsgiver på grunn av deg, han kalte meg ”sånn sosialist” fordi jeg leste deg, og han likte ikke ”sånne sosialister”. Jeg har lært ett og annet av deg, noen ganger har du provosert meg, og noen ganger har vi vært enige. Det er vel som det skal være mellom venner, du har jo vært som en trofast venn gjennom alle disse årene. Men noen ganger vokser venner fra hverandre, og det er det jeg tror er i ferd med å skje mellom oss nå.
Jeg tror rett og slett ikke vi passer så godt sammen lenger, at vi begynner å bli såpass grunnleggende uenige at det kanskje er på tide at vi går hver vår vei. For det er jo sånn blant venner, selv om man kan være uenige så busta fyker til tider, er det en nødvendig at man har noen viktige ting til felles. Det har jo hendt Dagsavisen, at jeg noen ganger har følt at du ikke har likt meg noe særlig, at du kanskje har sett litt ned på meg. Og det liker jeg ikke så godt, det skjønner du sikkert.

Jeg synes også at du har fått en tendens til å gjenta deg selv, og da blir det jo litt kjedelig. Du er så veldig opptatt av alt som har med barn og skole å gjøre, og det er gjerne når du skriver om slike ting at du har lett for å si ting opp igjen. Og du er kanskje litt sånn som så mange på venstresiden er for tiden, du er så forferdelig opptatt av de veletablerte barnefamiliene, og lite opptatt av en del andre grupper. Du bryr deg f eks ikke om oss som er single, oss snakker du aldri om. Og jeg synes at du, som en gang het Arbeiderbladet, kanskje burde være litt mer opptatt av de menneskene som er nettopp arbeidere. Dessverre ser det ut til at du i liten grad er det, og de gangene du skriver om folk fra arbeiderklassen kan du være ganske nedlatende, og det synes jeg ikke du skulle være.

I de siste dagene har det vært mye snakk om NAV, om hvor dårlig det fungerer og hvor mange som lider på grunn av den dårlige behandlingen de får av NAV. Du har jo nevnt det du også, men det er noe med måten du uttaler deg på, jeg synes ikke du er så bekymret for brukerne av NAV som jeg synes en avis som deg burde være. Du har ikke skrevet særlig mye om mennesker som har fått livene sine ødelagt av NAV, jeg har faktisk en aldri så liten følelse av at du er mer opptatt av de ansatte i NAV enn av brukerne.
Du har nettopp hatt et stykke om noen damer som jobber i NAV, og som synes det er plagsomt med kritikken de får, men du sier ikke så mye om hvor plagsomt det er for dem som ikke får de pengene de har krav på. Og dem er det mange av om dagen, vet du. Jeg tror nok kanskje at du foretrekker disse NAV-damene framfor sånne som meg, og da blir jeg litt sur på deg. Du har et bilde av NAV-damene som ikke liker å bli kritisert, disse damene ser unektelig temmelig annerledes ut enn det jeg gjør. Jeg er jo en sånn dame som bruker neglelakk, og det kom jo fram for en tid siden at noen av dem som jobber i NAV ikke liker damer med neglelakk. Kanskje ikke du gjør det heller.

Jeg må innrømme at jeg litt skuffet over deg, Dagsavisen, jeg skulle ønske du hadde skrevet mer om hvordan det er å bli arbeidsledig, nå som så mange blir det. I stedet fortsetter du bare med alt barnestoffet ditt, kanskje du egentlig drømmer om å skifte navn til Barneavisen. Før jul holdt du det jo gående med førstesider om småbarnsfedre hver eneste dag, helt fram til Israel begynte å bombe Gaza sønder og sammen, da kom du tydeligvis til å tenke på at det er en verden bortenfor de norske barnefamiliene.



Husker du da Fremskrittspartiet gikk ut og sa at de ville ha deg bort, de syntes ikke du var noe å samle på fordi du angivelig bare ble lest av den såkalte kultureliten? Det syntes jeg var morsomt, ikke at de ville ha deg bort, men at jeg plutselig tilhørte kultureliten. Vanligvis blir jo folk som meg omtalt i langt mer foraktelige vendinger, der har dessverre også du syndet, så det var en god avveksling å bli omtalt som elite. Fremskrittspartiet mente at folk fikk lese VG i stedet for deg, den er vel avisen for ”folk flest”, og det er jo som kjent disse som kalles ”folk flest” som stemmer på det partiet.
Men som du sikkert har fått med deg, jeg liker ikke VG, jeg synes det er en forferdelig dum avis. Når jeg har stått i kassakø i butikken og lest de vanvittige overskriftene de har på førstesidene sine, har jeg mange ganger ikke visst om jeg skulle le eller grine. Og da jeg jobbet på steder der de solgte både VG og Dagbladet og hadde mulighet til å lese disse avisene i pausene, da ble jeg ofte veldig oppgitt over det som sto der. De skrev stort sett om mennesker jeg ikke visste hvem var, og som jeg heller ikke var interessert i å vite noe om. Det var som oftest folk som var med i forskjellige tv-programmer, gjerne realityserier, og det har vi jo fremdeles felles, det er ingen av oss som er særlig opptatt av sånt.

Jeg skal innrømme det, Dagsavisen, at jeg i det siste har tenkt å si deg opp neste gang abonnementet går ut, og kanskje prøve Aftenposten en periode i stedet. Dette hadde jeg ikke trodd for noen år siden, men jeg har lest en del i nettavisen deres, og der har jeg funnet mye interessant. Jeg kan berolige deg dersom du tror jeg har gått over til å stemme Høyre, det har jeg ikke. Jeg stemte ikke ved forrige valg i det hele tatt, det var litt trist, men det var ingen jeg kunne stemme på. Jeg synes venstresiden har sviktet litt, og det synes jeg nok dessverre du har gjort også. Jeg synes du skulle skrive mer om de økende klasseskillene, du som en gang hadde det ærverdige navnet Arbeiderbladet, burde absolutt være bekymret når klasseforskjellene øker. Kanskje det er fordi du holder med den nåværende regjeringen, og synes det er litt flaut at de ikke har greid å gjøre noe med det.

Uansett Dagsavisen, vi har hatt mange interessante stunder sammen, og det hender fremdeles at du kommer med ett og annet jeg synes er riktig bra. Jeg vet jeg kommer til å savne deg, og jeg håper at du kommer til å utvikle deg i en retning som gjør at jeg igjen får lyst til å ha deg som venn.

onsdag 18. februar 2009

NAV - kriser og katastrofer på løpende bånd

Ord blir fattige når man hører hva som har kommet fram om Nav i det siste, og fattige blir jo også brukerne av Nav som må vente i månedsvis på å få penger de har krav på. For å skape en balanse i galskapen har til gjengjeld en rekke konsulenter tydeligvis blitt rike av Nav, nå har det jo kommet fram at de har brukt to milliarder på konsulenttjenester.

Nrk.no kan man lese at politikerne ble advart mot sammenslåingen av Aetat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten av to ekspertutvalg som begge mente at en fortsatt tredeling ville gi bedre resultater. Videre kan man lese at Eva Kristin Hansen (Ap) som var saksordfører i arbeids- og sosialkomiteen da Nav-reformen ble vedtatt, ikke kan ”huske” at de ble advart. Nå er det vel ikke så sjelden man opplever at politikere har en rimelig selektiv hukommelse. Statssekretær Laila Gustavsen husker derimot at forskerne anbefalte en fortsatt deling, men påstår også at de hadde uttalt ” at det ikke var noen umulig oppgave å gå for én etat”. Forsker ved Telemarksforskning, Geir Møller sier for øvrig at det ble gitt klar beskjed om at en slik sammenslåing ikke ble anbefalt.

De siste dagene har man knapt kunnet åpne en avis, slå på tv eller radio eller kikke på nettet, uten å støte på historier om kriser og katastrofer hos Nav. Det later til at det meste er feil med Nav, og det ser ikke ut til at det er mye som fungerer som det skal. Eller sagt på en annen måte, hadde Nav vært et privat firma hadde det gått konkurs for lengst.

Opprettelsen av Nav var helt klart et formidabelt feilsteg, men jeg håper man ikke fortaper seg i en tankegang om hvor bra alt var før Nav ble opprettet. Jeg har skrevet om mine erfaringer med Aetat, og jeg har ingen nostalgiske følelser overfor den etaten. Noe av det jeg og andre reagerte på, var at de ansatte hos Aetat oppførte seg på en måte som man ikke kan gjøre når man jobber i privat sektor. Der må man være høflig og imøtekommende i forhold til dem man skal betjene, uansett hvor dårlige forhold man arbeider under.
Nå er det snakk om at de ansatte på Nav har mye å gjøre, må jobbe overtid, og i det hele tatt ikke har det bra på jobb. Det kan nok være, men hvis de tror at de er de eneste som har det sånn, har de nok ikke helt fått med seg hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært de senere år. Jeg har jobbet på steder der man nedbemanner til tross for at arbeidsmengden er økende, sett at folk må jobbe overtid både kvelder og helger. Og det har vært i jobber som er tunge og slitsomme, og tempoet høyt.
Noe jeg har lært etter en lang rekke med slitsomme og tøffe jobber, er at man får en langt triveligere arbeidsdag hvis man er hyggelig mot de menneskene man skal betjene. Og kan man ikke hjelpe dem, så koster det så utrolig lite å beklage det på en høflig måte.
I private bedrifter forventes det at man oppfører seg skikkelig overfor kundene, og det nytter ikke å unnskylde seg med å sutre om hvor sliten man er eller hvor vanskelig man måtte ha det.

Jeg håper at man nå, etter alt som har kommet fram om Nav, rydder skikkelig opp. Jeg er redd for at det bare blir noen små, kosmetiske forandringer, også fortsetter i realiteten alt som før. Kanskje det er på tide at politikerne tar innover seg at Nav-ofrene faktisk er levende mennesker som får ødelagt livene sine av dette uhyret som man har gitt navnet Nav.


onsdag 11. februar 2009

Om gudsbespottelse, barnetro og arme syndere

Etter alle viderverdigheter i senere tid i forbindelse med fjerning av blasfemiparagraf og forsøk på innføring av forbud mot religionskritikk, har det dukket opp noen minner fra min tidlige barndom. Jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner, og fikk følgelig et ganske godt innblikk i hvordan det kan være i relativt ytterliggående kristne miljøer. Jeg forsvant ut av dette miljøet i svært ung alder, men en del av det jeg hørte og opplevde har festet seg godt i hukommelsen.
Ordet blasfemi kan jeg ikke huske jeg noen gang hørte, derimot brukte man ordet ”gudsbespottelse” temmelig ofte, og bedrev man gudsbespottelse bar det lukt til helvete. Ordet ”helvete” hørte jeg støtt og stadig, for det trodde man på, og det skulle ikke mye til før man lå an til å måtte tilbringe evigheten i denne særdeles lite trivelige badstua. I min barndom var det faktisk en stor del av pinsevennene som mente det holdt med et par øreringer, litt sminke og et litt for kort skjørt. Det var mye som var syndig, og ordet ”synd” var også et ord jeg hørte ofte. Noe som ikke lot til å stå på den lange lista over syndige handlinger var baksnakking, det var det mye av. Man voktet hverandre vel, og fant man noe å utsette på andres oppførsel, sørget man for å fortelle det til alle, bortsett fra den det gjaldt.

Troen på egen fortreffelighet var formidabel, og man var svært skeptisk til annerledes tenkende. Jeg kan huske jeg hørte det ble vitset om de dumme menneskene som trodde ”vi stammet fra apene”. I det hele tatt sto ikke kunnskap særlig høyt i kurs, og jeg hørte også enkelte snakke om at det ikke var heldig at ungdom begynte å studere, da dette visstnok kunne føre til at de mistet sin ”barnetro”. Ordet barnetro står også på lista over ord jeg hørte mye i løpet av disse mine første leveår. Barnetro var fine greier, i det hele tatt var det flott å tro, og ikke like bra å tenke. Man skulle helst ikke tenke, man skulle tro, pinsevennene omtalte da også seg selv som ”troende”. På den andre siden hadde man de ”vantro” også omtalt som de ”verdslige”, alternativt de ”arme synderne”. Disse syndige menneskene var det naturlig nok synd på, ikke bare ville de brenne i helvete til evig tid, også i levende live hadde de det vondt, de var bare ikke klar over det selv. Disse burde man følgelig gjøre alt man kunne for å frelse, å være ”frelst”, nok et ord man yndet å bruke, var nemlig selve lykken her i livet. Var man ikke frelst, var man ulykkelig, sånn var det, det visste man. Egentlig syntes jeg det var rart at disse menneskene omtalte seg selv som ”troende”, siden de alltid visste best, ville det vært mer naturlig å kalle seg ”vitende”.

På søndagskolen fikk jeg blader som fortalte at alle kristne var gode og snille, mens de som ikke var kristne var voldelige, alkoholiserte og i det store og hele fæle mennesker. Søndagsskole syntes jeg var trasige greier, riktignok ble vi belønnet med gullstjerner og små bilder av Jesus, stort sett omgitt av en flokk sauer, som takk for oppmøtet. Men av en eller annen grunn syntes jeg verken gullstjerner eller Jesusbilder, med eller uten sauer, var særlig stas.

Jeg kan huske jeg en gang tenkte, jeg må ha vært ca fire år, at jeg kunne bli kristen når jeg ble veldig gammel, sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle det skulle være noe i dette med at man kunne komme til helvete. Nå tok det ikke lang tid før jeg slo fra meg denne tanken. Det lille jeg måtte ha hatt av tro på helvete forsvant fort, og dessuten ante det meg jeg ikke helt hadde trivdes i denne himmelen det var så om å gjøre å komme til. Etter å ha betraktet noen av dem som var helt sikre på at de skulle dit, ante det meg at himmelen måtte være et sant helvete.

Jeg endte med andre ord opp som en av disse ”arme synderne” jeg hadde hørt så mye ufordelaktig om i mine første leveår. Det jeg opplevde i barndommen ga ikke mersmak, jeg har aldri lengtet tilbake til dette miljøet. Jeg har aldri ønsket å sette tankene mine i fengsel, slik jeg opplevde at flertallet av pinsevennene gjorde. Det er nok lettvint å ha fastlagte svar på det meste, og aldri behøve å argumentere med annet enn at ”det står i bibelen”, men selv ville jeg syntes det hadde blitt forferdelig kjedelig å aldri behøve å tenke selv.
Det har slått meg når jeg i voksen alder har sett kristne skrike og bære seg over alt som er syndig og fælt, at de kanskje føler at de går glipp av noe. Hvis enkelte er litt misunnelige på oss ”arme syndere” skjønner jeg dem i så fall godt, vi kan jo ha det ganske morsomt til tider.
På den annen side forventer jeg ikke at andre skal like å leve på samme måte som meg selv, og det er sikkert noen som er veldig salige i sin tro. Men det må være lov å forvente at disse, uansett hvor salige de måtte være, greier å akseptere at jeg vet best hvordan det passer meg å leve mitt liv.

Da kunne det vel passe med et sitat av Oscar Wilde til slutt:
Selfishness is not living as one wishes to live; it is asking others to live as one wishes to live.