fredag 30. januar 2009

Om fattigdom og personlig utvikling

Jeg prøver etter beste evne å følge med på det som rører seg i politikk og samfunn. Det slår meg stadig oftere at det kan virke som om de som har makt og innflytelse i samfunnet befinner seg på en annen klode enn dem de har makt over. En del av de holdningene de gir uttrykk for virker for meg tilnærmet uforståelige, og dessuten umenneskelige.
Som dette med at man later til å mene at fattigdom er sunt, vel og merke for dem som er så uheldige å være fattige i utgangspunktet. Det er en tankegang jeg har problemer med å skjønne, men etter hva jeg har fått med meg er det mange som tenker i de baner. Hvis man er fattig som følge av sykdom eller arbeidsledighet, så skal fattigdommen hjelpe en til å bli frisk og komme seg i arbeid igjen. Jeg har lest på nettet om folk som er så fattige at de ikke har råd til å gå til tannlegen, kjøpe briller hvis de trenger det, ikke gå til frisør eller kjøpe seg nye klær. Tannløse mennesker som knapt ser, og som er ustelte på håret og kledd i filler, må følgelig være svært attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg lurer på hvor disse arbeidsgiverne som er så ivrige etter å ansette slike miserable skapninger befinner seg, for jeg har aldri møtt noen. De arbeidsgiverne jeg har vært borti vil ha oppegående, velstelte mennesker, representativ skal man være, ifølge jobbannonsene, og de fleste arbeidsgivere synes sikkert også det er en fordel at arbeidstakere ser hva de holder på med. Dessuten later man til å mene at et dårligst mulig selvbilde øker sjansene på jobbmarkedet ytterligere. Det må jo være derfor NAV-ansatte og en hel hær av sosionomer er travelt opptatt av å ydmyke og psyke ned de menneskene som har vært så uheldige å havne i klørne deres.

Logikken i dette kan det være vanskelig å få øye på. Det kan skyldes at det er jeg som ikke ser godt nok, eller at det rett og slett ikke er noen logikk til stede i det hele tatt. Det stemmer svært dårlig med mine egne erfaringer, og en kan jo lure på hva slags erfaringer som ligger til grunn for slike holdninger. Kanskje det rett og slett skyldes at maktmenneskene er så heldige at aldri har vært fattige, og har minimale sjanser til noen gang å bli det.

De fattige skal altså ha det fælt, særlig sosialklientene må ha det ille, fordi de må ha det verre enn dem som jobber og tjener dårlig, dette mener samtlige politiske partier, hvis jeg har forstått dem rett. Og det tror jeg at jeg har. Man er selvfølgelig ikke interessert i å gjøre noe for at de som jobber og har det fælt skal få det bedre, derimot kan de få lov å trøste seg med at sosialklientene har det enda verre. Nå er ikke alltid veien så lang fra å være fattig arbeider til å være enda fattigere sosialklient, og dette er de arbeidende fattige inderlig klar over, fordi det er noen som har vært nødt til å gå den tunge veien til sosialkontoret, og der har de ofte blitt grusomt behandlet. Dette snakkes det om på arbeidsplassene, og folk reagerer med avsky når de hører hva hardt arbeidende mennesker har blitt utsatt for når de har befunnet seg i en vanskelig situasjon. Følgelig er ikke dette forsøket på å sette såkalt svake grupper opp mot hverandre spesielt vellykket.
Meningen er vel at sosialklientene, disse foraktelige skapningene som ikke vil ”stå opp morran”, skal fungere som et skrekkens eksempel for oss andre, slik at vi finner oss i absolutt alt fra mer og mindre brutale arbeidsgivere. Vi skal med andre ord være livredde for å havne på sosialen eller i klørne på NAV, og det er vi vel også. Men uansett hvor livredd man måtte være for å havne i en sånn situasjon, hjelper det lite den dagen man er utslitt av hardt arbeid og møter veggen, eller rett og slett blir arbeidsledig. I den virkeligheten de fleste av oss lever, er det ikke sånn at man kan velge mellom å være rik og frisk eller syk og fattig.

Over til dette med makthavernes tilsynelatende tro på at fattigdom og ydmykelser er det som skal til for å få folk ut av fattigdommen. Med vondt skal vondt fordrives, er det visst noe som heter, og dette kan det se ut som man har klokkertro på at skal fungere. Det er her undertegnede kommer til kort. Jeg har heldigvis ikke vært i samme forferdelige situasjon som dem jeg skrev om innledningsvis, men jeg har opplevd nok av det som er vondt og vanskelig, til å forstå litt av hva det dreier seg om. Jeg nevnte folk som ikke har råd til å gå til tannlegen, det har jeg selv opplevd. Da jeg var arbeidsledig for få år siden, ødela jeg en tann, den var til tider temmelig vond, men jeg fikk så lite dagpenger at det ikke holdt til noe tannlegebesøk. Det måtte jeg vente med til jeg hadde fått meg jobb igjen. Hvordan det må føles å ha flere verkende tenner i kjeften på en gang, kan jeg følgelig tenke meg, og det er ingen lystelig tanke.
Det er vondt med verkende tenner, det er også vondt når det verker i sjela. Heller ikke noe ukjent fenomen for undertegnede, som har hatt noen svarte dager her i livet. Det har vært når jeg har hatt lite penger, hatt jobber som har vært særdeles slitsomme og utrivelige, når livet bare har vært meningsløst slit og det har vært langt mellom lyspunktene i tilværelsen.
Jeg har erfart at man trenger gode opplevelser for å veie opp mot det som er vanskelig, ellers tipper det helt over i ren, skjær elendighet, og da kan man ende opp med voldsom verking i sjela. Da blir det vanskelig å takle hverdagen, følgelig har jeg gjort alt som er mulig for å skaffe meg tilstrekkelig gode opplevelser til å takle en tøff hverdag.

For å få råd til dette etterlengtede påfyllet, har jeg jobbet overtid, når behovet ikke har vært påtrengende har jeg utsatt tannlegetimer, jeg har kokt linsesuppe (som er både godt og sunt i tillegg til å være billig), bare kjøpt det nødvendigste av klær, skotøy og annet. Så har jeg pakket kofferten og dratt fra hele den grå hverdagen.
Disse pustehullene har gjort at jeg takler problemer i arbeidslivet og ellers langt bedre enn jeg ellers ville gjort, og det har gitt meg bedre selvtillit og gjort meg tryggere på meg selv.
Et minne fra Praha dukker opp, det var første dagen jeg var der, og jeg hadde gått rundt på egen hånd hele tiden. Utpå kvelden endte jeg opp på en uterestaurant med en diger øl. Der satt jeg blid og fornøyd, det var mørkt, jeg befant meg i et totalt ukjent land hvor jeg ikke kunne språket, og det slo meg med ett at nå føler jeg fullstendig trygg på meg selv. Det var en god opplevelse for en person som var plaget med særdeles dårlig selvtillit i yngre år.



Praha - vakker by hvor man kan drikke øl og finne ut at man er trygg på seg selv.
Disse frikvarterene fra hverdagen har også gjort meg rimelig god i engelsk. Jeg har reist mye til Irland, siden jeg stort sett har reist alene og irene er lette å komme i kontakt med, har jeg fått god trening i å snakke med engelskspråklige mennesker. Etter å ha gått flere engelskkurs hvor jeg har sittet og knotet sammen med andre nordmenn, har jeg funnet ut at det er langt mer lærerikt å snakke med folk som har engelsk som morsmål. Ikke derved sagt at kursene jeg har tatt ikke har vært både lærerike og interessante, og også det å gå kurs har vært gode opplevelser. Det har vært utviklende, og noe å se fram til i hverdagen.



Dublin - sjarmerende by der man kan drikke øl og og snakke engelsk med de innfødte.

I et forsøk på å forbedre mine ferdigheter i engelsk ytterligere, dro jeg en gang på språkkurs til Oxford. Noen perfekt Oxford-aksent greide jeg tydeligvis ikke å tilegne meg, da jeg kom tilbake til England noen år senere, trodde den første jeg snakket med at jeg var ire. Det tok jeg ikke så tungt, jeg dro også for å bese meg i Oxford, og i tillegg til å gå kurs, brukte jeg mye tid på å gå rundt og nyte de vakre omgivelsene. Også var det veldig deilig å stå opp om morgenen og skulle på skole, ikke på en eller annen slitsom og kjedelig jobb.
I etterkant har det å ha et papir på at jeg har gått språkkurs i Oxford vært en fordel i forbindelse med jobbbsøking. I det hele tatt er det fint å kunne vise til at jeg har reist mye på egen hånd i engelskspråklige land.


Oxford - vakker by der man kan prøve å lære seg engelsk med pen uttale. (Man kan også drikke øl)

Nå har ikke ”CV-sminke” vært det jeg først og fremst har tenkt på når jeg har vært ute på tur. Det har vært mye som ikke har vært særlig matnyttig, men som har gitt meg gode minner for resten av livet, som en flott konsert med klassisk musikk i Wien, en eventyrlig uke i Italia, ting som er gode å tenke tilbake på når livet går meg imot, hvilket det dessverre har en lei tendens til å gjøre.
Hadde jeg ikke hatt disse gode opplevelsene i livet mitt, er jeg redd jeg hadde endt opp som en bitter og lite sjenerøs person, en som ikke hadde hatt evnen til å glede seg med andre når de opplever lykke og framgang i sine liv.
Å reise alene i utlandet har vært utrolig lærerikt, jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, og jeg har møtt mange spennende mennesker. Det har gjort meg sterkere og mindre redd for nye utfordringer.

Ut ifra egne erfaringer er det derfor vanskelig å fatte dette med at fattigdom, ydmykelser og generell elendighet skal gjøre folk bedre i stand til å komme seg ut i arbeidslivet. Det kan være at det er jeg som er kunnskapsløs, at jeg rett og slett mangler den dype innsikten som politikere, sosionomer og andre forståsegpåere er i besittelse av, og som gjør at de skjønner at dersom syke skal bli friske og arbeidsledige få seg jobb, så skal de ha det så fælt at de verken har penger eller krefter til noe annet enn å sitte i en krok og grine.

12 kommentarer:

  1. Godt skrevet! Minner meg om et avisoppslag for ca ti år siden. En bensinstasjon på et svært avsidesliggende sted søkte ekspeditør på nattevakt. Ingen søkte jobben.

    Stort oppstuss i pressen. Her var det arbeidsledige, men ingen som var interessert da det dukket opp en ledig jobb.

    Problemet var at jobben forutsatte at man hadde bil. Den lå nemlig langt unna allfarvei og kollektivtrafikk.

    Her forutsatte man altså at arbeidsledige har råd til å ha bil. Slik er ikke virkeligheten. Jeg hadde faktisk ikke råd til busspenger en gang, og da jeg skulle søke på et vikariat 7 km fra der jeg bor, måtte jeg bare ta beina fatt.(Jeg fikk vikariatet.)

    Poenget mitt er at paradoksene er uten ende. Forargelsen var stor over at ingen meldte seg til denne ledige jobben, som forresten også var ganske farlig, så ensomt som stedet lå. Men hvis arbeidsledige hadde hatt råd å ha bil - hvor stor hadde ikke forargelsen vært DA?

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt poeng! Minner meg om en sak som ble slått stort opp i lokalavisen her på Romerike for noen år siden. En sosialklient kunne få jobb på Gardermoen, problemet var bare at arbeidstiden var slik at hun trengte bil. Nå kunne hun få kjøpt en bil til en svært beskjeden sum, det var kun snakk om noen få tusen kroner. Derfor søkte hun sosialkontoret om et lån til bil, tror det kun var snakk om fem tusen kroner. Dette fikk hun ikke. Hun fikk finne seg en jobb der man kunne bruke kollektivtransport, mente man. Men hvor mange jobber med arbeidstid åtte til fire kan en sosialklient regne med å få? Sosialkontoret sto på sitt, men hun fikk ordnet seg med bil og fikk tatt jobben. En artikkel i avisen en stund senere kunne fortelle at hun stortrivdes på jobb.

      Slett
  2. Så sant.

    Kjempebra at siste kommentarer er tilbake - da klarer jeg lettere følge med :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Med litt googling fant jeg en ny greie for siste kommentarer, er veldig greit å ha.

      Slett
  3. Kapitalismen ser det slik at fattige motiveres av økt fattigdom. De jobber nok bedre når de må jobbe mer for det samme stykket brød! - De rike, derimot, jobber bedre når de får mer igjen for samme jobben.

    Og jammen leste jeg ikke et intervju med Siv Jensen om dette i gårsdagens avis! Jensen er morsom i "Sex og Singel-Siv", om noen skulle ha gått glipp av den, men ikke noe morsom som politiker. Mange har grunn til å føle seg truet av uttalelsene hennes.

    Frp er ikke for nullskatteytere, forsikrer hun, det skal hun ha. MEN: "Folk er forskjellige...ulike inntekter, ulik bakgrunn, det er en ærlig sak". Ja, det mente også den franske adelen som levde på slitet til resten av befolkningen. Det var en ærlig sak at de klamret seg til den "ulike bakgrunnen" de mente de hadde, og de gikk heller til giljotinen enn å ta seg jobb! Nemlig! Ingen skal si at den franske adel ikke hadde prinsipper!:-)

    Mer fra Jensen: "Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller" som "naturlig oppstår" i arbeidsmarkedet. Jeg har ikke hørt om lønnsforskjeller som oppstår "unaturlig", men Jensen burde merke seg at samfunn med liten forskjell mellom befolkningsgruppene er de som scorer høyest på trivsel og livskvalitet. Hvorfor er det av så liten interesse at hun ikke en gang nevner det?

    Og: "Skatteseddelen skal ikke brukes til omfordeling"! Men det er jo nettopp på inntekten man ser hvem som har råd til å bidra til fellesskapet - og hvem som knapt har til brødet! Det er der en ser hvem som har råd til å betale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, Siv Jensen er absolutt ikke morsom som politiker. "Sex og Singel-Siv" har jeg ikke fått med meg. Kanskje det er noe hun burde gjøre på heltid og kutte ut politikken?

      Synd at så mange lavtlønte lar seg lure av Frp. Jeg har jobbet sammen med en del, det er som oftest folk med svært liten kunnskap. Tror det hadde vært annerledes dersom folk hadde følt seg sett og respektert av partiene på venstresiden og at det hadde vært folk i disse partiene som selv hadde en bakgrunn som vanlige arbeidstakere.

      Slett
  4. Tor Halstvedt har skrevet godt om akkurat det:

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Rovere-ved-kongens-bord-7062770.html

    Ap-eliten er nok mer knyttet sammen gjennom felles festing på Utøya enn noen form for arbeiderbakgrunn. Stoltenborgens far er diplomat - sukk! - "Sex og Singel-Siv" er derimot artig:

    https://www.google.no/search?q=sex+og+singel-siv&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a

    Ha en god helg i hennes selskap!

    SvarSlett
    Svar
    1. Har sett første episode av Sex og Singel-Siv, skal se de andre etter hvert, helt klart morsomt.
      Tror Ap får noen stemmer fra folk som ikke synes Siv er fullt så festig i virkeligheten. De er tross alt et mindre onde enn Frp.

      Slett
    2. Ja. Samtidig er det verdt å huske at det er en god del "grasrot" i Frp. Disse er som nordmenn flest opptatt av rettferd. Derfor har Frp roet seg når det gjelder å avskaffe formueskatten. Velgerne deres er tross alt såpass oppegående at de ikke liker tanken på nullskatteytere.

      Høyre derimot, ser ut til å terpe videre på fjerning av formueskatten. De forsikrer oss at Høyre ikke godtar nullskatteytere, men har ingen forklaring på hvordan nullskatteytere skal unngås, den dagen formueskatten er vekk. Vi får noe svada om at det er til fordel for mindre lønnsomme bedrifter at formueskatten fjernes. Men da er det mye mer hensiktsmessig å redusere arbeidsgiveravgiften.

      Høyre er erklærte motstandere av subsidiering av næringsvirksomhet. Men nå vil de subsidere pelsnæringen! Av alle ting som kan subsidieres i denne verden, er det en organisert form for dyremishandling som skal støttes økonomisk og gjøres lønnsomt!

      Venstre bør vi også ha på radaren. De vil nemlig "myke opp" arbeidsmiljøloven. Til fordel for hvem, mon tro? Venstremann Mathias Fischer beklager seg over at statens "stadige reguleringer" styrer når han kan handle på butikken. Friheten til kassadamen er ikke i Fischers tanker, det er underforstått at hun skal sitte på sin plass (og neppe med ekstrabetaling for ubekvem arbeidstid) når han finner det for godt å svinge innom. (Åpningstidsloven ble forresten fjernet under Bondevik i 2003, så Venstre burde langt på vei være fornøyd.)

      Kanskje han mener det er kassadamens egen feil at hun ikke har foreldre som kan hjelpe henne økonomisk gjennom studietiden. Nå må alle plutselig ta ansvaret for alt som kommer deres vei: Arbeidsledige må stå til ansvar for en internasjonal krise de er uten innflytelse på. Uføre må stå til ansvar for velferdsstatens bærekraft. Hjemmehjelpen må stå til ansvar for at hun ikke kan vaske to steder på én gang. Overvektige må stå til ansvar for at de har langsomt stoffskifte. Osv.

      Slett
    3. Jeg fikk jo med meg kvalmen til Trine Skei Grande, Venstre ligger svært langt til høyre når det gjelder arbeidslivet. Jeg bor rett ved en Rema-butikk, den er åpen fra sju og morgenen til elleve om kvelden, greier man ikke å handle i løpet av den tiden er det ikke åpningstidene som er problemet. Men kassadamer anses nok ikke som mennesker, siden de tilhører arbeiderklassen. Og dem er det jo ikke så farlig med. Når man tenker på en gruppe som "de andre", hvilket er tydelig man gjør med arbeiderklassen, så er det nok ikke så farlig hvordan disse andre, som er så veldig annerledes enn man selv, har det.

      At Høyre vil subsidiere pelsdyrnæringen er vanvittig, fikk med meg pelsdyrfarmeren som "hadde glemt å telle bein i det siste" og mente at siden dyr ikke drømte om ferie på Mallorca var det ikke så farlig med dem. Slike folk fortjener ikke å bli subsidiert med noe som helst for å produsere noe vi ikke trenger og som påfører dyr så store lidelser.

      Vi er skyld i alt selv for tiden, jeg synes det er skremmende. Og det har lite med virkeligheten å gjøre. Folk velger ikke sykdom eller arbeidsledighet fordi de synes det er gøy å gå på NAV. Man velger heller ikke tunge og dårlig betalte jobber, det har mye å gjøre med hvilken bakgrunn man har. Dessuten må jo noen gjøre disse jobbene.

      Slett
  5. "Men kassadamer anses nok ikke som mennesker, siden de tilhører arbeiderklassen. Og dem er det jo ikke så farlig med."

    Dette minner meg om en debatt i Storbritannia der det var snakk om personer som ble rekrutert til det britiske militæret før de var 18 og i mange sammenhenger satt i farlige situasjoner.
    Det ble bemerket at det hadde vært lite fokus på dette før. Da uttalte en av debattantene at hvis dette vært våre barn(d.v.s. middelklassens) så ville dette aldri blitt akseptert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det ville det nok ikke. Det er som kjent forskjell på folk.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.