mandag 8. januar 2018

Bloggen er ni år i dag

I dag fyller denne bloggen ni år, tradisjonen tro markeres bloggbursdagen også i år. Siden dette er årets første innlegg, ønsker jeg de som kommer innom bloggen et riktig godt nytt år. Jeg setter pris på at jeg fremdeles har noen lesere, det går jo ofte lang tid mellom nye poster, det er ikke alltid jeg er i god bloggform.

Det er ganske lenge siden sist nå også, noe jeg hadde tenkt å skrive om rett før jul, men som det ikke ble noe av, er to artikler jeg tilfeldigvis kom over. I den første kan vi lese om psykolog Fanny Duckert som ber mediene være varsomme overfor Trond Giske. Ifølge henne står han i en situasjon som er en stor belastning, krevende og et helvete. Artikkelen jeg leste umiddelbart etterpå omhandler fattige mennesker som var nødt til å søke hjelp før jul, for å få mulighet til en slags julefeiring. De har snakket med en av dem, som akkurat har vært på slumstasjonen til Frelsesarmeen og hentet mat, noe hun visstnok gjør hver måned. Det kan jo være at den situasjonen disse menneskene står i, også er å betrakte som belastende, krevende og et helvete. Hvem man føler sympati med, henger vel i stor grad sammen med hvor man selv befinner seg. Jeg klarer ikke ha særlig medfølelse med en karrierepolitiker som ikke har klart å oppføre seg, jeg sparer den heller til mennesker som er så fattige at de ikke engang har råd til å kjøpe maten de trenger. Jeg har såpass erfaring med å mangle penger at jeg tror jeg skjønner sånn noenlunde hvordan disse menneskene har det, og det er veldig langt fra bra. Når det gjelder min manglende sympati med Giske, hjelper det ikke akkurat at også det partiet han tilhører har blitt temmelig harde i klypa overfor folk som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Når jeg leser om folk som må gå på slumstasjonen til Frelsesarmeen for å få mat, minner det meg om skrekkhistorier jeg hørte i barndommen, om hvordan det var for lenge siden, noe man da trodde var et tilbakelagt stadium. Det jeg synes er skremmende, er at det ikke ser ut til at dette er noe særlig mange bryr seg om.

Giske ble selvfølgelig sykmeldt, politikere blir jo gjerne det når det kommer fram at de har gjort noe dumt. Vi andre skal helst ikke bli sykmeldt uansett hvor syke og elendige vi måtte være. Da snakkes det om restarbeidsevne, at det skal tilrettelegges på arbeidsplassen og at man skal finne andre arbeidsoppgaver til den syke. Har ikke disse politikerne restarbeidsevne? Kan de ikke utføre andre oppgaver enn å være politikere i en periode? De kunne jo sette dem til renhold, arbeid på stortingskantina eller noe tilsvarende. Arbeid er jo så helsebringende, og siden situasjonen de har satt seg selv i, er så belastende, kan jeg ikke skjønne annet enn det beste for dem ville være å jobbe, og litt realt fysisk arbeid måte da være den beste medisin. Det er i hvert fall det de mener når det er andre det gjelder.

Nok om det, tilbake til bloggens niårsdag. Det har jo vært tider da jeg omtrent ikke har klart å holde den i live, men jeg ser at jeg tross alt hadde flere bloggposter i året som gikk, enn jeg har hatt på en stund. Det har blitt en del fotografier etter hvert, noe som skyldes at jeg skaffet meg et bedre kamera for noen år siden, og det har jeg hatt mye glede av.


Jeg tenkte jeg skulle avslutte med litt musikk, en gammel favorittlåt med Waterboys, The Whole Of The Moon. 

                    

onsdag 20. desember 2017

Vi som skal være alene i jula

Jeg er en av dem som skal være alene i jula, sånn har det vært i flere år. Det er ikke veldig morsomt, men jeg vet av erfaring at jul sammen med andre kan være enda mindre morsomt. Nå skal jeg innrømme at det å være alene hele jula gir en litt fattig og tom følelse. Det er faktisk verst på den tiden de første juletingene begynner å dukke opp i butikkene, etter hvert som jula nærmer seg går det seg liksom til.

Første gang jeg skulle være alene i hele jula, lurte jeg på hvor mye jeg skulle gjøre ut av det. Skulle jeg gidde å kjøpe juletre og å steke ribbe? Det valgte jeg å gjøre, og jeg syntes det var koselig. Jeg har gjort det samme årene etter, og skal gjøre det i år også. Jeg vil gjøre det så hyggelig jeg kan, jeg skaper stemning med levende lys, røkelse og musikk. Også vi som er alene i jula, fortjener å ha det så fint som mulig.

Jeg har heldigvis fremdeles råd til å kjøpe inn litt ekstra til jul, jeg tenker på dem som er ikke har det, dem blir det vel dessverre flere av. På den annen side misunner jeg heller ikke dem som tilbringer store deler av førjulstiden i butikker, som skal kjøpe gaver til en hel drøss med kravstore mennesker. Det stresset er det greit å slippe.

Det er sikkert mange som skal tilbringe jula alene som har det verre enn meg. Jeg er vant til å være alene og trives egentlig med det. Det verste hadde vært å få en «stakkars-invitasjon», i så fall hadde jeg takket høflig nei. Som jeg har vært inne på flere gange har på bloggen, det er få ting som er så lite givende som å være sammen med mennesker du absolutt ikke er på frekvens med, eller som til og med ser ned på deg, belærer deg eller bedriver kryssforhør. Jeg har en del erfaring med slikt, og det er bare forferdelig slitsomt.

Nå er det vel sånn at mange av oss som skal være alene i jula, har en del problemer å slite med i dagliglivet, både ensomhet og annet som er vanskelig. Jeg har jo vært gjennom mye ubehagelig de senere årene, uten å ha noe nettverk rundt meg, det har vært krevende, for å si det pent. Saken er den at jeg er blitt så sliten og psykisk forslått at jeg er ikke er i spesielt god form til å være sammen med andre. Jeg har det kanskje like greit alene med alle de uleste bøkene mine. Å være glad i å lese gjør det lettere å være alene, da har man alltid mulighet til å forsvinne ut av eget liv og over i noe annet.

Jeg regner med at jula blir helt grei i år også, og ønsker dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul.
  

mandag 4. desember 2017

Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.


tirsdag 21. november 2017

Dystre tanker og flere høstbilder

Da avsluttes høstsesongen her på bloggen med noen flere bilder, tatt tidligere i november.


Det har på mange måter vært en trist høst. Til tross for stadig synkende entusiasme for partiene på venstresiden, syntes jeg det var trist at de blåblå gikk av med seieren i årets stortingsvalg. 
Statsbudsjettet de har lagt fram er også sørgelige greier. Blant annet er det strammet inn på dagpenger, noe som innebærer at 3500 personer ikke vil ha krav på dagpenger og at rundt 19.000 personer vil få lavere utbetalinger. Men arbeids- og (u)sosialminister Anniken Hauglie forstår ikke at dette kan skape problemer for dem det gjelder. Dette er per definisjon friske, arbeidsføre folk. Dersom de ikke oppfyller kravene til dagpenger eller synes de får for lite, kan de påvirke det ved å jobbe, sier hun. Og når folket ikke har brød, kan de som kjent spise kaker.


Sånn har det blitt, alt er opp til deg sjøl, og er du så dum at du velger å bli arbeidsledig, så får du bare ha det så godt. Det samme gjelder selvfølgelig også de som er syke, de har også valgt feil. Problemet er at det ikke bare er partiene på høyresiden som mener dette, selv om de nok straffer folk enda et par hakk hardere enn man gjør på venstresiden.


Så da går det da også dårlig for venstresiden, i Klassekampen kunne vi nettopp lese at de mister grepet. Jeg så at noen debatterte dette på facebook, og det ser ut til enkelte på venstresiden ikke klarer å ta innover seg at det faktisk er en del som har det vanskelig her i landet, også innfødte nordmenn. Store deler av venstresiden ser heller ikke ut til å forstå at folk av en eller annen grunn ikke liker å bli sett ned på. Påfallende mange av de nedlatende karakteristikkene jeg har lest om arbeiderklassen, har kommet fra folk som tilhører venstresiden.


Jeg kan heller ikke se at verken høyre- eller venstresiden har noen konstruktive løsninger å komme med i forbindelse med at mange jobber kommer til å bli automatisert bort i tiden framover. På begge sider står man steilt på arbeidslinja, og de som er så uheldige å falle utenfor arbeidslivet, skal som sagt bare straffes.


I løpet av min levetid har vi fått et stadig sintere og hardere konkurransesamfunn. Med tanke på de problemene vi står overfor, både med arbeidsliv, klimaendringer og andre miljøproblemer, hadde det kanskje vært en ide å satse litt mer på samarbeid og mindre på konkurranse.
For en del år siden var det mye snakk om å bekjempe den såkalte snillismen, noe det kan se ut til at man har lykkes godt med. Kanskje det hadde vært på tide å gjøre noe med den økende slemmismen?
  

Og da må jeg nok en gang roe meg ned med litt avslappende og vakker musikk. 

                    

tirsdag 31. oktober 2017

Gi så det svir!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gammel låt, og ikke minst den tilhørende videoen. Låta er faktisk tretti år gammel, det er snakk om Satelite med det amerikanske bandet The Hooters. Det som fikk meg til å tenke på denne gamle låta, var denne artikkelen om den kristne tv-kanalen Visjon Norge. Her kan man lese at tv-kanalen presenterte en liste over diverse velsignelser man kan kjøpe seg, med priser fra 1500 til 50.000 kroner.

Det var for så vidt ikke overraskende, de fleste har vel fått med seg hvor gjennomført usmakelig denne tv-kanalen er. Den som ikke helt har fått det med seg, kan se denne videoen med noen små smakebiter av hva som foregår.



Jeg har skrevet flere bloggposter om mine opplevelser med pinsevennene i barndommen, foreldrene mine tilhørte jo der, og jeg ble høyst motvillig slept med på en del møter og tvangssendt på søndagsskole. Dette tok slutt da jeg ble gammel nok til å protestere tilstrekkelig høylytt. Selv om jeg hørte mye tull der, er dette betydelig verre. Penger var ikke et tema på samme måte som det er i Visjon Norge. Og selv om det var lett å forstå at pinsevennene syntes alle som ikke var som dem var veldig dumme, så ble det ikke uttalt så til de grader i klartekst som det Jan Hanvold driver med. Han er så vulgær og vemmelig at…, vel, hva skal man si uten å bli altfor ufin? Videoen over sier vel det meste. Dessuten må jeg si at jeg har svært liten sans for politikere som står fram og støtter Visjon Norge.

Vel, her er Satelite med The Hooters, låta svinger fremdeles og videoen virker påfallende aktuell.

onsdag 25. oktober 2017

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.


lørdag 14. oktober 2017

Høstbilder, statsbudsjett og musikk

Høsten er den tiden på året da jeg synes det er aller morsomt å ta bilder. Å rusle rundt med kamera, komme hjem og sette seg foran pc-en med en kopp te, se hvordan resultatet av dagens tur er blitt, og fikse og ordne litt på bildene i Photoshop, det er trivelig og avslappende.


Noe som ikke er fullt så trivelig er årets statsbudsjett som akkurat er lagt fram. Som ventet tar man fra de fattige og gir til de rike. Noen av dem som skal få svi er de arbeidsledige, på siden til Fri Fagbevelse kan vi lese at arbeidspolitisk talsperson for Høyre, Heide Nordby Lunde, mener det ikke handler om kutt, men om en omlegging av ordningen. Det er jo en måte å si det på. Noen av dem som vil bli rammet er midlertidig ansatte. Ifølge regjeringen vil den nye ordningen gi den enkelte sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Jeg som har uhyggelig mye erfaring med å være midlertidig ansatt, vet at i hvilken grad arbeidsdeltakelsen da blir kontinuerlig eller ikke, det er det ikke opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme, men derimot arbeidsgiver. Som jeg opplevde da jeg jobbet for Adecco, klager du på at arbeidsgiver trikser med lønna di, så straffes du med mindre jobb, eller mindre kontinuerlig arbeidsdeltakelse, som regjeringen kaller det. Regjeringen mener de nye kuttene vil styrke arbeidslinja, kanskje det snart er på tide å kalle en spade for en spade, og den såkalte arbeidslinja for en straffelinje.


Noen andre som skal få merke de blåblås kuttpolitikk, erJussbuss. Som jeg har vært inne på før, da en arbeidsgiver nektet å utbetale meg feriepenger, så var det eneste stedet det var mulig for meg å få hjelp, nettopp Jussbuss. Fra Arbeidstilsynet fikk jeg beskjed om at de hjelper ikke til med slike saker, hadde det ikke vært for Jussbuss, hadde den dønn uhederlige arbeidsgiveren sluppet unna. Nå er jo den nåværende regjeringen arbeidsgivernes beste venn, så sånn sett er det jo en viss logikk ute og går. Den uhederlige arbeidsgiveren min var for øvrig en ihuga Frp-tilhenger.


Statsbudsjettet er også dårlig nytt for oss som er glad i dyr, og ikke minst dyrene selv, regjeringen vil kutte all støtte til frivilligdyrevern og gir to millioner til pelsdyrnæringen. En av dem som også mister støtte er Matsentralen, som jobber mot kasting av mat. I 2015 ble det her i landet kastet 355 000 tonn mat som kunne vært spist.


Og da tror jeg ikke orker å tenke mer på årets statsbudsjett. 


For å roe nervene litt, avslutter jeg med litt dertil egnet musikk.