lørdag 22. april 2017

Bilder fra Dublin

Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har  vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.

Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.


Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?


Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.



Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.

torsdag 20. april 2017

Guinnessfrue har landet i Dublin

Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland. Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har skjønt.

Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.

Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og godt drikke.

I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.

Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye seg med et par bilder fra Dublin Zoo. 



torsdag 13. april 2017

Den mislikte arbeiderklassen

Det er påske og jeg hadde tenkt å satse på litt lettere stoff enn det jeg vanligvis kommer med. Siden jeg for noen bloggposter siden lærte at enkelte mister tålmodigheten av andres elendighet, tenkte jeg at fikk satse på litt musikk og sånt forskjellig. Men det er utsatt inntil videre, fordi jeg for en tid siden leste en kronikk av Andreas C. Halse med tittelen Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen. Det er jo korrekt observert, det overraskende er at en som selv tilhører venstresiden faktisk er i stand til å se det.

Innledningsvis skriver han om velutdannede liberalere som har mye moro med de lavere utdannedes dårlige språk, da særlig folk på høyresiden, og i forbindelse med debatter om innvandring og islam. Han skriver blant annet: De åpne og mer subtile angrepene på folk som mangler riktig utdannelse eller skriftlig formuleringsevne bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem selv. På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker.

Nå må det innrømmes at jeg og enkelte andre har hatt mye moro på facebook med nettopp dårlig språk, har jo vært innom det her på bloggen også. Men det har vært mer klasseblind moro, dårlig språk finnes hos flere enn de lavt utdannede, men feilene er gjerne av litt forskjellig slag. En del av moroa har kommet fra jobbannonser, og jeg tror ikke det er vaskehjelpa i bedriften som utformer de annonsene. Et par eksempler har vært fra et vikarbyrå jeg har jobbet for, og i en av dem var en konsulent jeg har hatt som kontaktperson en av dem man skulle henvende seg til. Om det var han som hadde skrevet annonsen, vet jeg ikke. Men jeg kommuniserte med ham på e-post, og han var ikke direkte elegant i sine formuleringer, for å si det på den måten. Også politikernes språk kan være artig, selv syntes jeg det var hylende festlig med disse som hadde høyt og bredt fokus.

Tilbake til saken, venstresidens forakt for arbeidsfolk er ingenting å le av. Jeg kan tenke meg at de velutdannede på venstresiden koser seg med folkets dårlige språk, og tar det som en bekreftelse på at arbeiderklassen er en gjeng mindre begavede tullinger det ikke er noen grunn til å bry seg om. Når jeg har lest disse evinnelige betraktningene om arbeiderklassens elendige smak og dårlige vaner, har jeg mange ganger tenkt på hva disse sier i det private rom. Det er jo gjerne sånn for de fleste av oss, at vi ønsker å framstå som litt bedre enn vi egentlig er når vi ytrer oss offentlig. Jeg har nok sagt ting i mer eller mindre festlig lag, som jeg ikke ville ytret her på bloggen. Det kunne sånn sett vært artig å være den berømmelige flua på veggen når de korrekte venstresidemenneskene har samlet seg til fest, og fått i seg tilstrekkelige dråper av sikkert langt mer eksklusivt drikke enn det som er vanlig i det foraktede folkedypet. Jeg er ikke sikker på at de hadde utvist mer storsinn og toleranse enn det vi andre gir uttrykk for etter å ha fått i oss noe mindre eksklusive dråper.

Når jeg har lest hva enkelte synsere på venstresiden har skrevet om arbeiderklassen, har det slått meg at de på mange måter minner om en viss type arbeidsfolk, interessant nok nettopp dem som likner mest på venstresynsernes beskrivelser av arbeiderklassen. Begge har sterke meninger om den andre, begge generaliserer motparten sønder og sammen, begge misliker sterk alt de tror den andre står for. Alle fra arbeiderklassen hører på danseband og spiser Grandiosa. Alle sosialister er blærete klimahysterikere som hører på opera og tror de er noe. Begge parter framstår som selvhevdende og med et enormt behov for å ha noen å se ned på. Det har vært øyeblikk der jeg skulle ønske det hadde vært mulig å sende dem ut på en øde øy og la dem ta et oppgjør der, så vi andre kunne få fred.

Halse sier avslutningsvis: Jeg er i det store og hele enig med dem som mener det er for mye kulturkrig og for lite politikk i det offentlige ordskiftet. Men en del av den utdannede venstresiden ser tidvis ut til å glemme at de fører sin egen kulturkrig. Og som alltid er ens egne privilegier vanskeligst å få øye på.

Nå har jeg skrevet noen poster, for å si det forsiktig, der jeg har prøvd å vise at det er stor forskjell på arbeidsfolk, og at det bildet venstreeliten har av arbeiderklassen ikke stemmer overens med det jeg har opplevd. Så jeg skal ikke si noe mer om det nå, men uansett hvor «dårlig» smak folk har, så er de mennesker med en grense for hvor store fysiske og psykiske belastninger de tåler. At folk hører på danseband eller ser på Paradise Hotel er ikke grunn til at det er greit at de behandles som søppel. 

Det var nok alvorsord for i dag, da tror jeg vi tar litt musikk. 


onsdag 5. april 2017

Every time they stab us in the back

For noen dager siden kom jeg over en musikkvideo der en amerikaner framfører en sang om Demokratene, teksten minte meg om mitt eget syn på norsk venstreside. They love to talk like they are friends of you and me and then every time they stab us in the back. Det er liksom litt gjenkjennelig. Om noen måneder er det valg, og jeg ønsker virkelig å bli kvitt den nåværende regjeringen. Da blir det som jeg har gjort de siste årene, jeg stemmer ikke noen, jeg stemmer mot noen. Og da må jeg gi en så effektiv motstemme som mulig. Det betyr vel at jeg må stemme Arbeiderpartiet, bare tanken gjør meg faktisk en smule kvalm. Et parti som mest av alt fortoner seg som en mellomting av en lekeplass for overklassen og et broilerklekkeri. Det er stusselig, for å si det på en pen måte. For å klare å stemme på valgdagen, tror jeg det er best at jeg ikke følger med på valgkampen, da den kan komme til å gjøre meg så kvalm at jeg ikke orker å gå og stemme.

Når jeg først nevner Arbeiderpartiet, for ganske lenge siden fikk jeg noen kommentarer her på bloggen som nevnte et intervju Niels Chr. Geelmuyden en gang gjorde med Gro Harlem Brundtland, der han skrev ned alt hun sa, helt ordrett. Jeg fant en nettside med en liten smakebit fra dette intervjuet. På spørsmål om hva hun trodde det kom av at norske kvinner ikke var særlig opptatt av det som den gang het EF, ikke kunne noe om det, og ikke ville at Norge skulle bli medlem, svarte hun som følger: - Ja, altså, først så har vi det at det er på den ene siden de områdene hvor folk faktisk nå engasjerer seg i diskusjonen, det er jo, dreier seg om EF. Det er faktisk av de temaene som folk også svarer at de er opptatt av. Så det er vel, jeg tror man må nyansere det du sier der med det. Og det gjelder både kvinner og menn, at de er opptatt av det på godt og vondt, og til dels for kvinners vedkommende enda mer, da med en skeptisk innfallsvinkel. Så det. Men den debatt vi har hatt i samfunnet i de siste fem årene, faktisk, og mer enn det, ja, fem årene, for det  var fra niogåtti, fire år, har jo blant annet dreiet seg om at noe det folk, det har vært mulig å oppvise engasjement på, har vært hva man mener om EF, spesielt hvis man er mot, altså engasjement mot EF har vært noe av det engasjement som har vært mobilisert, faktisk, og der har ikke kvinnene vært noe mindre engasjert enn menn i det. Så, men hvis vi går mere til kvinners større skepsis, jeg tror det må være det du er mest opptatt av, er det ikke det, altså, og da er det nok det fjerne og følelsen av at, ja, det er fjernt fra kvinners hverdag. Og de er opptatt av det nære, hverdagen, familien, altså barna. Og de er opptatt av å ta vare på de verdiene Norge har med et trygt velferdssamfunn, og med betydelige rettigheter og muligheter for kvinner. Jeg tror alt det der, det ligger der.

Den som måtte tro at man har begynt med mer klar og tydelig tale i Arbeiderpartiet, kan ta en kikk her. Arbeiderpartiets nåværende leder har blitt kalt en tåkefyrste, og det er vel ikke helt ufortjent. Han later også til å være glad i floskler, for noen år siden ga han ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell». På den tiden dukket dette uttrykket opp overalt, eksempelvis kunne man omtrent ikke lese en jobbannonse den gang, uten at det var et krav om at den de søkte etter skulle gjøre en forskjell. I senere tid har det som kjent  ikke vært den ting som ikke har vært omtalt som elefanten i rommet. Da det var som verst, da det var så mange elefanter i rommet at man knapt så elefanten for bare elefanter, ventet jeg bare på at Jonas Gahr Støre skulle utgi en bok med tittelen «Elefanten i rommet». Det skjedde ikke, heldigvis, og siden det ser ut til å ha blitt litt lengre mellom elefantene i det siste, regner jeg med at det var en av mine pessimistiske antagelser som ikke slo til.

Jeg håper uansett på et regjeringsskifte til høsten, at det minste ondet vinner. 

onsdag 29. mars 2017

NAV-kurs nok en gang

Forrige bloggpost tok utgangspunkt i en kronikk om motivasjonskurs fra helvete. Kurset var, selvfølgelig hadde jeg nær sagt, i regi av Nav. Noen dager senere fikk jeg nok en kommentar under den gamle posten «Ute av reaktoren» som jeg skrev da jeg akkurat var ferdig med kurset på Reaktorskolen. Vedkommende som skriver går der nå, selv om stedet har byttet til JobLearn i mellomtiden, ser alt ut til å være som det var. Noe som betyr mer frustrerende enn lærerikt. Samme person har også sendt meg en link til en artikkel i Dagbladet.

Jeg har funnet en artikkel i bladet Velferd, der det framgår at Nav i 2014 kjøpte kurs av eksterne tiltaksarrangører for svimlende 6 603 417 000. Det som står der er i det store og hele lite betryggende, i hvert fall dersom man er opptatt av at fellesskapets penger skal forvaltes på en skikkelig måte.
Jeg har akkurat lest en artikkel av Ebba Wergeland som er relevant, Arbeidslinja er for de andre. Her får vi en innføring i den holdningsendringen til arbeidsledige vi har sett i de senere år. Denne endringen i holdninger er trist for de arbeidsledige, men tydeligvis svært innbringende for diverse kursarrangører.

Man snakker om livslang læring, at folk må utdanne seg gjennom hele livet. Det er det ikke lett for dem som befinner i det mest slitsomme og dårligst betalte jobbene å få til. Mange har også havnet i slike jobber fordi de har trodd de var for dumme til noe annet, jeg har sett så mange kloke og flotte mennesker som sliter helsa av seg i drittjobber på grunn av lav selvtillit. Derfor er det viktig at folk ikke sendes på kurs som plukker av dem den lille selvtilliten de har. I stedet kunne de få oppleve gleden av å lære, føle seg tryggere på seg selv, og øke sjansene for å komme i en jobb som det går an å leve med og en lønn man kan leve av.  



fredag 17. mars 2017

Om helveteskurs og snikidiotifisering

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittelen Motivasjonskurset fra helvete. Og det handler om Nav som sender arbeidsledige på helveteskurs, i fjor brukte de hele 218 millioner på slike kurs. Denne kronikken understreker nok en gang at ingenting er så ille at det ikke kan bli verre. Kurset jeg gikk hos Reaktorskolen har vært omtalt mange ganger her på bloggen, det var ille, men det kunne tydeligvis vært enda verre. Vi slapp i det minste å legge en penn i munnen for å programmere hjernen til en positiv innstilling, slik de uheldige på det omtalte kurset har vært nødt til. Dette er så til de grader galskap at jeg rett og slett mangler ord.

Det jeg tenkte da jeg leste dette første gang, var at kanskje politikere fra storting og regjering burde delta på et slikt kurs. Det hele kunne filmes og sendes på tv i beste sendetid, ikke bare for underholdningens skyld, selv om dette helt klart hadde hatt underholdningsverdi, men også som ren folkeopplysning, for øvrig et ord som har gått av moten, slik at folk skulle få en mulighet til å se hva fellesskapets penger søles bort på. Deretter kunne politikerne bestemme seg for om de syntes dette var noe som var verdt å bruke penger på. Dersom de syntes det, kunne man erstattet de gode etterlønnsordningene deres med et slikt kurs. Hvis de ikke syntes det var noen god ide, og det tror jeg ikke de ville, skulle man avvikle disse tulllballkursene og heller bruke pengene på matnyttig læring.

Når jeg leser slikt som dette, vet jeg ikke om skal le eller grine. Det er latterlig, men også forferdelig tragisk. Ikke bare fordi det er direkte ydmykende å være nødt til å putte en penn i munnen og annet tull, men i enda større grad fordi disse pengene kunne hjulpet mennesker som virkelig trenger mer kunnskap, for å kunne klare å henge med i arbeidslivet. Dersom pengene hadde blitt brukt riktig, kunne de vært med på å utjevne forskjeller. Nå er det etter hvert mange som må ta til takke med jobber for vikarbyråer, da tjener man dårlig og det å bli sendt på gratis kurs kan man bare drømme om. Siden arbeidslivet endrer seg trenger folk ny kunnskap, det er det ikke lett å skaffe seg for dem i de mest slitsomme og dårligst betalte jobbene. Så blir folk dyttet ut av arbeidslivet, mens politikere og andre forståsegpåere maser og gnåler om hvor mange som står utenfor arbeidslivet.

Kanskje det er noen som burde lære seg til å bruke kjeften litt mindre og ørene litt mer. Da jeg gikk på kurset i den forbaskede Reaktorskolen, var det tydelig at den virkelighetsfjerne jobbsøklæreren ikke hadde peiling på hvordan det var i det arbeidslivet jeg kom fra, det gikk heller ikke inn i hodet hans at det er vanskelig å få jobb når man har en hullete CV. Jeg har også opplevd at Nav-ansatte har hatt påfallende liten kunnskap om arbeidslivet. Som da jeg tok datakortet like før Nav-reformen trådte i kraft, da jeg måtte betale to av modulene på datakortet selv, eller monduler som de ble kalt av en svært liten skrivefør dame som var avdelingsleder hos daværende Aetat. Dette fordi de mente at Powerpoint og Access ikke ble brukt. Da jeg omsider fikk jobb, var det første som møtte meg en database som liknet mye på Access, også i andre jobber har jeg brukt databaser, det er det faktisk helt vanlig å gjøre.

Politikerne burde ta seg noen rundt på diverse arbeidsplasser der folk må slite for lønna, snakke med folk, da i betydning høre etter hva de har å fortelle og la det synke inn. Siden det antagelig er vanskelig for folk som stort sett ikke har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv å forstå hva det er snakk om, burde de kanskje sendes på arbeidsuker ute i bedriftene. Så kunne de få føle slitet på kroppen selv, da ville det antagelig blitt slutt på de bastante påstandene om hvor helsebringende alt arbeid er. Det hører også med at når man jobber i såkalte drittjobber, blir man ofte utsatt for respektløs behandling, det kan være fra arbeidsgivere eller kunder man betjener. Det kan være en stor psykisk belastning. Det kan også være veldig psykisk tøft med jobbintervjuer når man ikke har en særlig god CV, jeg har opplevd å bli grillet så hardt fordi jeg har hull på CV-en at det har vært på grensen til å bli svidd, i hvert fall får man svidd noen hull i selvrespekten.

Like før jeg kom over nevnte kronikk, stilte jeg meg spørsmålet om det ikke er slik at vi er utsatt for en snikidiotifisering.  Da jeg leste om dette kurset, ble jeg styrket i troen på at så er tilfelle. Vi er omgitt av så mye meningsløst babbel, motivasjonskurs, selvhjelpsbøker, positiv tenkning, hylende reklamer, alternativbransjen osv. Helveteskursene til Nav er absolutt en del av denne galskapen, bare du har den rette innstillingen blir det jobb å få, selv om jobbene ikke finnes. Det ser ut til å være en tendens til å anse alle problemer vi møter i livet som vår egen skyld, man ser bort fra at samfunnsmessige forhold faktisk har en innvirkning på folks liv, dette gjelder ikke minst arbeidsledighet. På nettsiden til bokklubben Energica, leste jeg en gang om en bok der man skulle tenke seg rik, og hvor man mente at fattigdom skyldtes at man var redd for penger, noe pengene tydeligvis skjønte og holdt seg unna. Dette kunne rettes opp med å se for seg penger som regnet ned over en, samt å sørge for den rette kontakten med universet. Da skulle pengene visstnok strømme på umiddelbart. Det som predikes på det omtalte kurset ser ut til å ligge i samme leia. At privatpersoner velger å bruke penger på tullebøker er deres egen sak, at Nav bruker enorme summer på å sende folk på tullete kurs er noe ganske annet.

Grunnen til at ordet snikidiotifisering dukket opp i hodet mitt skyldes en økende overfladiskhet, med stadig mer bastante ytringer og innlærte floskler, det kan virke som nyansene blir borte. Folk som angivelig tenker positivt og beskylder alle som ikke er enige med dem for å være negative. Eksempler på det har jeg sett under bloggposter jeg skrev etter kurset på Reaktorskolen, der det ikke er grenser for hvor negativ jeg er, dessuten beskyldes jeg for at jeg ikke var motivert for å komme i jobb. Sannheten er at jeg var forferdelig skuffet over at jeg ikke lærte noe som kunne øke mulighetene for å komme i jobb, dessuten hadde jeg gladelig tatt enhver drittjobb jeg hadde blitt tilbydd, framfor å lide meg gjennom det meningsløse kurset. De som skrev kommentarene tenkte visst ikke over at når arbeidsgivere søker etter folk, så er det ikke bare for at de skal sitte der med den rette innstillingen, de skal faktisk utføre noen arbeidsoppgaver, og skal man ha en sjanse for å få den jobben man søker på, er det veldig lurt å ha noen av de ferdighetene som etterspørres.

På spørsmålet om vi blir snikidiotifisert, mener jeg at svaret er ja. Jeg nevnte for noen avsnitt siden at begrepet folkeopplysning har gått av moten, jeg skulle gjerne sett at det ble moderne igjen. Derimot hadde jeg gjerne sett at mye av det tankegodset som er på moten for tiden, hadde blitt kastet på den skrothaugen det hører hjemme. 

   

lørdag 11. mars 2017

En sær historie

Det var en fredags etter middag, Bitte Lise var på vei hjem fra verk stedet der hun hadde hentet den bær bare pc en sin. Det hadde vært noe galt med tasta turet, det hadde vist seg at det var mellomroms tasten som var ut slitt. Data eksperten hadde spurt om hun kanskje over drev bruken av den. Hun skjønte ikke hva han mente, det måtte jo være mellom rom mellom ordene.

Men det var godt den var i orden igjen, da kunne sette hun seg i god stolen med den og lese jobb annonser, Bitte Lise var arbeids ledig, eller jobb søker, som hun fore trakk å kalle seg. Den siste jobben hun hadde hatt, var i en barne hage, den hadde hun ikke likt noe sær lig. Tre åringer med trass alder og andre ramp unger, det ble i over kant slit somt. Men hun trodde ikke det ville bli vanskelig å finne en bedre jobb, da hun så på seg selv som en ressurs sterk og oppe gående person. Hun fant en kontor jobb der de krevde gode norsk kunnskaper og stå på vilje, den kunne hun søke på.

Bitte Lise var ny gift, men denne helgen var hun hjemme alene, da ekte mannen hennes var på rådyr jakt med noen arbeids kamerater. Han jobbet som skade rådgiver i et forsikrings selskap. Hun skulle ha noen venninner på besøk på lørdags kvelden, de skulle plan legge en helge tur til London. Det gledet hun seg til, selv om hun hadde fly skrekk. Nå hadde hun fått en e post fra en av dem som egent lig skulle komme, hun kunne ikke komme like vel, hun var opp tatt. Det var like greit, for hun var så over legen. Hun var norsk lærer på en ungdoms skole og pleide å si at Bitte Lise drev med sær skriving.  Det var bare tull, for Bitte Lise syntes ikke hun skrev noe sært i det hele tatt.

Hun lurte på hva hun skulle servere dem, for hun var ingen mester kokk. Hun hadde noen koke bøker i bok hylla, i en av dem fant hun en opp skrift som så bruk bar ut. Det var en gryte rett med kjøtt deig. Den skulle serveres med potet stappe og grønn saker. Det ble sikkert bra.

Etter at hun hadde funnet ut hva hun skulle lage, surfet hun litt på inter nett. Der sto det noe om dyre arter som var i ferd med å bli ut ryddet. Bitte Lise var ikke særlig opp tatt av natur vern og sånn, men det var jo synd at de søte dyrene for svant, de kom sikkert aldri til bake når de først var borte. Men klima endringene brydde hun seg ikke noe særlig om, det ble jo dårlig ski føre av det, men hun hadde aldri vært kjempe glad i å gå på ski. Dessuten hadde sviger foreldrene hennes en hytte på høy fjellet de kunne få låne hvis de ville gå på ski.

Etter at hun hadde skrevet på face book at hun nøt alene kvelden med god mat, fant hun en suppe pose og noen halv stekte rund stykker som hun til beredte. Mens hun spiste, så hun på et underholdnings program på tv. Programmet var ikke så veldig under holdende, så hun begynte å tenke på den jobben hun skulle søke på. Hun trodde hun hadde store mulig heter for å få den. Men sam tidig kunne hun søke på en jobb i en kles butikk i nær heten, der hun visste de trengte flere med arbeidere. Sånn for sikker hets skyld, i til felle hun ikke fikk kontor jobben. Så tenkte hun på sammen komsten i morgen kveld, det kom til å bli kjempe koselig. Og London turen gledet hun seg veldig til, bort sett fra fly turen som hun grudde seg til, kom det til å bli drit bra.

Men å sitte alene på fredags kvelden var egentlig ikke så mor somt. Så hun skrev på face book at det hadde vært en kjempe hyggelig kveld, og gikk og la seg på sove rommet.