fredag 17. februar 2017

Når andres nød og elendighet blir kjedelig

I forrige bloggpost skrev jeg om filmen «Jeg, Daniel Blake», som jeg akkurat hadde vært og sett. Jeg har jo lest noen anmeldelser av filmen og det var noe i anmeldelsen i Dagbladet jeg reagerte på: Og det er nettopp her, idet Loach pakker nøden og tristessen stadig tettere rundt sine hovedpersoner, at enkelte publikummere vil miste tålmodigheten. En slik brutal klassereise-via-fallem gjennom velferdsstatens grunnmur vil uunngåelig framstå som urealistisk for de av oss som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom – særlig når det dreier seg om hvite, etniske vesteuropeere.

Den er jo heldig, som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom, men likevel burde det være mulig å forstå at det at man er hvit, etnisk vesteuropeer ikke er noen garanti for ikke å bli rammet av fattigdom. Nå er det noen år siden jeg var i England, hvor handlingen i denne filmen foregår, men i fjor var jeg i både Dublin og Edinburgh, i begge byene ser man mange som lever på gata. Jeg synes det har blitt flere i Dublin i senere år, det har sikkert mye å gjøre med at Irland ble hardt rammet av finanskrisa. Det heter seg at det går bedre der borte, men det ser det ikke ut til at alle får glede av. For å si det sånn, jeg miste ikke tålmodigheten underveis i filmen, ikke bare på grunn av det jeg sett utenlands, men også fordi den var nærmere mye av det jeg har selv har opplevd enn jeg setter pris på.

Man skal være rimelig velfødd for å miste tålmodigheten av å se de lidelsene hovedpersonene i «Jeg, Daniel Blake» blir utsatt for. Det som skremte meg, var at det antagelig er flere enn en tilfeldig filmanmelder som har slike holdninger. Det er fare for at det gjelder mange journalister og dessuten flertallet av politikerne. Det er vel ikke mange av dem som har vært i nærheten av reell fattigdom og forståelsen for hvor vanskelig det kan være virker stort sett fraværende.

En mer opplyst anmeldelse kunne man lese i Morgenbladt. Her står det blant annet: Daniel blir utsatt for en Work Capability Assessment (WCA), en medisinsk test for britiske trygdemottagere, innført i 2008 i et forsøk på å begrense antallet arbeidsføre på sosialstøtte. Med David Cameron i regjering, ble systemet kraftig utvidet i 2011. I dag gjennomføres testen av det amerikanske selskapet Maximus.
Ifølge en rapport fra den britiske riksrevisjonen overstiger imidlertid de store kostnadene (seks milliarder kroner utbetalt til Maximus per år) potensielle innsparinger i trygdeutbetalinger.
Avgjørelsene fremstår dessuten tidvis vilkårlige: Bare de første tre årene fikk 50 000 mennesker omgjort sine vedtak om å være arbeidsfør etter en anke. Testen har heller ikke lykkes med å få ned antallet trygdemottagere vesentlig.
I stedet er det blitt rapportert om dødsfall fra kronisk syke mennesker hvis trygd er fratatt dem, og en studie utført av forskere ved Universitet i Liverpool konkluderer med at ordningen har hatt katastrofale konsekvenser for søkernes mentale helse, med påfølgende økning i selvmordsratene.

Man bruker altså store summer på å hindre at folk får penger de virkelig trenger. Jeg har inntrykk av at det er noe man er villig til å bruke penger på her i landet også, selv om man fremdeles ikke har benyttet seg av utenlandske selskaper til formålet. Men det er ikke godt å vite hva som kan skje.

Den brutale praksisen i Storbritannia har hatt den tragiske konsekvensen at det har ført til flere selvmord. Da tenker jeg på hvordan det ligger an her i landet med selvmord i forbindelse med de problemene Nav påfører folk. Som tidligere nevnt, hadde jeg en gang en kollega som hadde opplevd at en nær pårørende hadde vurdert å ta sitt eget liv om følge av vanskeligheter med Nav. I det tilfelle hadde det blitt med tanken, men vedkommende var visst svært nedbrutt. Men det store spørsmålet er vel om det er andre som ikke lar det bli med tanken. Folk kommer jo til Nav når de opplever problemer ellers i livet, og da kan brutal behandling fra Nav være det ekstra puffet som dytter folk utfor stupet.

For meg er det naturlig å være redd for å skade andre, jeg har bråbremset med sykkelen på skogsveier når det har løpt en liten mus over veien. Jeg har selv sett Nav-ansatte som har oppført seg hinsides det som er akseptabelt. Hadde jeg oppført meg noe i nærheten i noen vikaroppdragene jeg har hatt, hadde jeg blitt kastet ut av jobben med umiddelbar virkning, og da hadde det faktisk vært vel fortjent. Jeg forstår ikke at man ikke er redd for hva dårlig oppførsel og vond vilje overfor en person som har det vanskelig, kan føre til. Jeg hadde synes det vært fullstendig grusomt dersom jeg hadde fått vite at noen kanskje hadde fått et psykisk sammenbrudd eller prøvd å ta livet sitt som følge av min oppførsel. Eller enda verre, dersom vedkommende virkelig hadde tatt sitt eget liv, da hadde jeg følt meg som en morder resten av livet, jeg hadde ikke fått et godt øyeblikk noen gang hvis jeg hadde vært med på å forårsake noe sånt.

Jeg kan huske jeg en gang leste, dette var før Nav-reformen, at dersom man var nødt til å gå på sosialkontoret, var det lurt å ha med seg noen. Da var det nemlig større sjanse for at man ble høflig behandlet. Med andre ord, sosialkontoret var et sted det var store muligheter for å bli uhøflig behandlet.

Det har hendet flere ganger på jobb at folk har fortalt meg skrekkhistorier om møter med et brutalt system. Det har vært opprørende historier, fortalt av hardt arbeidende og pliktoppfyllende mennesker. Det har vært tydelig at de har satt pris på at noen har vært villige til å lytte til dem når de har fortalt om disse vonde opplevelsene. Det har også vært tydelig at de absolutt ikke tror at politikere og andre med makt og innflytelse ville være interessert i å lytte til det de har å si. Sånn sett er det ikke usant det man kan lese filmanmeldelsen jeg nevnte innledningsvis, de som ikke aldri har vært i nærheten av virkelig fattigdom mister nok lett tålmodigheten når det er snakk om andres nød og elendighet.


fredag 3. februar 2017

Jeg har sett filmen «Jeg, Daniel Blake»

Da har jeg vært på kino og sett filmen «Jeg, Daniel Blake».  Filmen er regissert av Ken Loach og vant Gullpalmen for 2016. Den handler om snekkeren Daniel som har hatt et hjerteinfarkt og som følge av det blir kasteball i den britiske varianten av Nav. Etter å ha vært intervjuet av en såkalt helsearbeider, som nok ikke har særlig greie på hva hun holder på med, blir han erklært for frisk for sykepenger. Han får beskjed om å søke arbeidsledighetspenger, problemet er jo at han er for syk til å jobbe. Det utvikler seg til et byråkratisk mareritt. På det lokale «nav-kontoret» kommer han i kontakt med den unge alenemoren Katie, også hun er i en fortvilet situasjon. Til tross for det alvorlige temaet er ikke filmen uten varme og humor. Den er absolutt å anbefale.

Jeg gjorde meg mange tanker mens jeg satt i kinosalen og tankene har fortsatt å surre i etterkant. Mange forskjellige minner har dukket opp, for selv om det antagelig er verre i Storbritannia enn det er her, så er det som foregår i denne filmen ikke så langt unna det som foregår i vårt hjemlige Nav som man kanskje kunne ønske. I en omtale jeg så, lurte man på om Nav har de samme sanksjonsmulighetene som det vi ser de har i Storbritannia. I filmen framgikk det at folk kunne risikere å miste penger for lengre perioder dersom de ikke fulgte de vanvittige reglene til punkt og prikke. Nå har det seg sånn at jeg selv ble truet med det den gangen jeg gikk på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen, som nå for øvrig har byttet navn til JobLearn. Fordi det ikke var mulig for meg å skrive så mange søknader i løpet av en dag som læreren forlangte, ble jeg halt med ut på gangen og blant annet truet med at han kunne rapportere med til Nav. Da var det underforstått at jeg skulle miste dagpenger. Dette ble ekstra usmakelig da den samme læreren hadde brukt mye tid på å skryte av at han selv kom fra svært gode kår og aldri hadde manglet penger. Også andre som gikk på kurset ga uttrykk for at de var redd for læreren, fordi han hadde makt til å sørge for at utbetaling av penger de var avhengige av, ble stoppet.

Noe annet filmen fikk meg til å tenke på, var samtalene jeg hadde med andre da jeg for mange år siden gikk datakurs mens det fremdeles var Aetat. Der gikk jeg sammen med mange hederlige og pliktoppfyllende mennesker, fra både arbeider- og middelklassen. Skikkeligheten til disse sto i grell kontrast til skrekkhistoriene de fortalte om ubehøvlede og udugelige Aetat-ansatte. Disse historiene var absolutt troverdige og stemte godt med de erfaringene jeg selv gjorde meg. Det jeg så, både den gang og da jeg noen år senere hadde med Nav å gjøre, var at de kunne gjøre så mange feil de bare ville, mens du som bruker ikke kunne gjøre en eneste liten feil uten å bli straffet for det. Den nav-ansatte sitter med bukta og begge endene og mere til, mens man selv ikke er i besittelse av annet enn avmakt, den føler man til gjengjeld at man har mye av.

I en scene i filmen sliter den absolutt dataukyndige Daniel med å fylle ut et søknadsskjema på pc. En av de nav-ansatte kommer og hjelper ham. Hun får umiddelbart tilsnakk av en annen ansatt og blir dratt med inn på et kontor. Dette fikk meg til å tenke på en episode fra mange år tilbake, da jeg satt sammen med flere andre, hvorav to hadde jobbet i dette systemet. Den ene fortalte at hun hadde prøvd å hjelpe brukerne så godt hun kunne, noe som ikke hadde blitt godt mottatt av de andre ansatte. Hun hadde etter hvert sluttet, muligens blitt mobbet ut. Jeg husker jeg sa noe om at de får vel en egen kultur. Hvorpå den andre med erfaring fra systemet sa ja, og den kulturen er ikke sunn. Og det ble sagt med ettertrykk!

For en tid siden kom jeg over en kronikk fra 2012, dessverre er den nok fremdeles aktuell. Her kan man lese om psykisk syke som sliter i Nav-systemet, den har tittelen Nav gjør folk syke. Det er absolutt meningsløst, for det første for den unødvendige lidelsen dette påfører folk som har det vanskelig nok fra før. For det andre, når folk blir sykere enn de allerede er som følge av Nav, gjør det at de bruker lenger tid på å komme tilbake til arbeidslivet, kanskje usikkerheten og den dårlige behandlingen gjør at de ikke blir i stand til å jobbe mer i det hele tatt. Dette må da stride mot den berømmelige arbeidslinja. Uansett, denne kronikken tyder på at det ikke er så langt mellom det folk kan oppleve her i landet og det som foregår i den omtalte filmen.

Det denne filmen så tydelig viser er at de som er så uheldige å havne i dette skrekkens system er levende mennesker som kan få liv og helse ødelagt av stivbeinte lover og regler og ditto byråkrater som bruker disse reglene som et våpen mot dem. I filmen ser vi den fortvilte alenemoren Katie som kommer litt for sent til avtalen ved nav-kontoret fordi hun er ny i byen og har hatt problemer å finne fram. Da får hun bare beskjed om å forlate stedet og ingen penger. Slik er reglene, ferdig snakka! Alle som har en viss erfaring med slike instanser vet at det å argumentere med regelryttere av det slaget er som å stange hodet i en vegg.

Jeg tror det er første gang jeg har vært på kino og hatt en tåre i øyekroken ved filmens slutt. Og jeg fikk inntrykk av at jeg ikke var den eneste. Det er neppe noen framstående politikere som noen gang er innom denne bloggen. Hadde så vært, ville jeg oppfordret dem til å gå og se filmen. Og så gå hjem og tenke godt gjennom hva de selv holder på med. På den annen side, kanskje ikke. Kan hende de hadde fått noen veldig «gode» ideer om hvordan de kunne gjøre ting enda et hakk verre for folk her i landet. Siden jeg sannsynligvis ikke har slike lesere, jeg anbefaler filmen på det varmeste! 


torsdag 19. januar 2017

Året som gikk, måned for måned

En aldri så liten bildekavalkade over året som gikk. Jeg har ikke tenkt å gjøre bloggen til en bildeblogg, men siden jeg har en tendens til å dra med meg kameraet overalt og ta bilder av det meste som dukker opp, må jeg ha noen steder å plassere dem. Her er det bilder fra det foregående året, måned for måned.


I januar var det faktisk noen dager med god, gammeldags vinter. Det var artig å ta noen ordentlige vinterbilder, det er ikke så ofte det er anledning til det lenger. 


Februar, tatt på Bygdøy. 


Mars, syttende mars feires St.Patrick's day i Irland, og nærmeste lørdag markeres dagen i Oslo. 



April, bilde tatt ved Nitelva i nærheten av Lillestrøm



Mai måned fortjener to bilder. Oslo har sine fine steder, selv om man kanskje må lete litt for å finne dem. Nederste bildet er igjen fra Bygdøy, fint sted å gå tur når man ikke har særlig ambisjoner om å bli sprek, ikke får man gått særlig langt og ingen oppoverbakker. 



I juni dro jeg til Dublin, som så mange ganger før. Øverste bilde er tatt et eller annet sted i Wicklow Mountains. Det nederste er fra Dublin Zoo, der en nå kan oppleve at en orangutang passerer høyt over hodet på en. De har utvidet innhegningen deres med et område på andre siden av veien, og dersom beboerne skal fra det ene området til det andre foregår det som vist på bildet.
 


Juli, øverste bildet fra en vandring i bygater, det nederste fra vandring i mer landlige områder.


I august ser det ut til at jeg har ligget relativt på latsiden når det gjelder fotografering. Men noen bilder hadde jeg tatt og dette var av de bedre.



I september derimot ble det tatt haugevis av bilder. Da dro jeg til Skottland igjen, og der var det fint denne gangen og. Øverste bildet fra Edinburgh, nederste fra et eller annet sted vi stoppet under en dagstur jeg var med på.


Oktober, her har jeg ikke annet å si enn at det var høst og tydeligvis også kveld da dette bildet ble tatt.


November, her var det faktisk litt snø. Overraskende nok, for det kan jeg ikke huske.


Da har vi kommet fram til desember og det siste bildet fra året som gikk. Det var ikke særlig mye til år, men det spørs om 2017 blir særlig mye bedre. 

søndag 8. januar 2017

Bloggen fyller åtte år!

I dag er det åtte år siden jeg skrev min første bloggpost, i årene som har gått har jeg markert bursdagen her på bloggen hvert år. Eller nesten hvert år, jeg ser at jeg ikke gjorde det for to år siden. Som følge av brexit og Trump har det faktisk vært skrevet en del om temaer tilsvarende mye av det jeg har tatt opp her på bloggen. Det har ført til at man har vært nødt til å innse at det er noen som har fått det verre, blant annet på grunn av globaliseringen. Om det vil føre til noe særlig bedring i forholdene er en helt annen sak, jeg tror ikke det. I året som akkurat har begynt er det valg her i landet. Jeg håper vi får et regjeringsskifte, da den nåværende regjeringen er ille. Men vi kan antagelig ikke håpe på mer enn at forskjellene vil øke i et noe saktere tempo enn de gjør med den blåblå regjeringen. Jeg er med andre ord ikke særlig optimistisk.

I de åtte årene jeg har blogget har vi hatt vel tre år med de blåblå og de foregående årene var med de rødgrønne. Om det er lett å få øye på blåfargen til de to ganger blå, var det ikke alltid så lett å få øye på det røde og det grønne i den forrige regjeringen. Også i deres regjeringstid ble det merkbart tøffere og kaldere for oss som befinner oss langt nede på rangstigen i samfunnet. Det har jeg skrevet såpass mye om at jeg skal ikke si noe mer om det her, da jeg har gjentatt meg selv mange nok ganger her på bloggen.

Men nok om mine pessimistiske betraktninger, i dag feires det bloggbursdag og da er det bloggen det skal handle om. Nå er jo ikke denne bloggen kjempepopulær, så hva skal man gjøre for at den skal bli mer lest? Jeg har vært innom Blogglisten og der er det mange blogger som har svært mange lesere. Det kan se ut som at det man skal være nå er frue, her så jeg både Komikerfrue, Pilotfrue, Supporterfrue, Treningsfrue og Bollefrua. Med tanke på alle mine turer til Irland kunne jeg kanskje kalt bloggen for Guinnessfrue, og blogget om det meste som skjedde på de turene, tatt bilder av absolutt alt som skulle inntas av så vel flytende som fast føde. Etter hva jeg har sett av disse populære bloggene, så skal det ikke bare være ett bilde av det som skal spises eller drikkes, men minst fire. Siden jeg ikke er alene på puber og spisesteder borti der og ville føle meg rimelig dum mens jeg fotograferte alt dette i full offentlighet, tror jeg det får være med tanken. I stedet kan jeg dele en video som jeg tuklet sammen av opptak på noen puber i løpet av fjorårets tur til Irland. Siden jeg ikke gadd å drasse rundt på et skikkelig kamera på kveldstid er opptakene gjort med mobilen, så det er ikke aller beste kvalitet, men kanskje hakket morsommere enn bilder av mat og drikke.




Så får vi se hvordan det går med denne bloggen, det blir neppe åtte nye år, hvor lenge den kommer til å leve er uvisst.  Men jeg skal i hvert fall prøve å holde liv i den en stund til. 


søndag 18. desember 2016

En video til ettertanke

For en stund siden kom jeg over denne musikkvideoen som jeg synes sier uhyggelig mye om tiden vi lever i. Jeg har lest om ungdommer som er på sosiale medier omtrent døgnet rundt, samtidig som de er opptatt med hver sin mobil når de er sammen. Da går de glipp av både den gode ensomheten, der man gjør det man har lyst til uten å bry seg om hva andre måtte mene og det gode samværet med andre, der man faktisk snakker med hverandre. Nå gjelder det ikke bare ungdom, jeg har observert godt voksne mennesker på kafe, med nesa i hver sin mobil. Noe av det første jeg så da jeg kom til Dublin i sommer, var folk i sekstiårsalderen som sto på gata i Temple Bar med selfiestang. Selfiestang er fremdeles på lista over ting jeg absolutt ikke ønsker meg. Jeg tar mye bilder, men uten meg selv, det er best sånn. De siste gangene jeg har vært ute og reist har jeg hatt med meg laptop og da har jeg vært innom facebook og lagt ut noen bilder og betraktninger om det som skjer. Jeg får hyggelige kommentarer tilbake og det er i det hele tatt ganske trivelig å kommunisere litt med folk hjemme mens jeg er ute på tur. Men det er ikke noe jeg bruker mye tid på, når jeg er på ferie er jeg stort sett opptatt med andre ting. Og skulle jeg ikke få mange likes på et bilde, er ikke det særlig viktig. Det viktigste er det jeg opplever der jeg er. Det jeg poster på facebook på disse ferieturene fungerer også som minnebøker for meg selv, der jeg kan gå tilbake og se på det jeg har lagt ut og kose meg med minner fra de gode stundene i livet.

Men nå har jeg rotet meg et stykke unna det denne videoen viser, som ikke er den hyggelige bruken av sosiale medier, men noe langt mer ubehagelig. Som sagt, jeg synes den sier et og annet om tidsånden, så er det store spørsmålet om det er sånn vi faktisk ønsker å ha det. 


mandag 12. desember 2016

Om folk, elite, Trump og annen elendighet

Etter Trumps seier i presidentvalget i USA har det vært skrevet en god del om avstanden mellom folk og elite. Etter hva jeg forstår har man fått med seg at det finnes en arbeiderklasse der ute som har opplevd en forverring i levekår. Når man er bekymret for dette, er det ikke fordi man er bekymret for at folk har fått det verre, men at dette fører til at mange begynner å stemme på uartige politikere og partier. Bare så det er sagt, jeg hadde aldri fått meg til å stemme på en så ekstrem politiker som Trump. Hadde jeg vært amerikaner hadde jeg holdt meg for nesa og stemt på Hillary Clinton. På samme måte som jeg noen ganger har holdt meg for nesa og stemt på Arbeiderpartiet. Fordi de har framstått som det minste ondet og for å gi en så effektiv motstemme som mulig mot et enda større onde. For meg har det verst tenkelige vært Fremskrittspartiet i regjering og de siste tre årene synes jeg har bevist at det har det vært all grunn til å være redd for.

Nå har jeg forståelse for folks eliteforakt, det har jo hendt jeg har vært irritert, for å si det på en pen måte, over hva enkelte fra denne eliten har greid å lire utav seg om arbeidsfolk. Det har til tider vært direkte ubehagelig lesning og man generaliserer på en helt annen måte når man skriver om arbeiderklassen enn man tillater seg når man skriver om andre grupper. I den forbindelse skal jeg komme med et sitat fra en artikkel i den britiske avisen Independent: While we find generalising about Asian and black people loathsome, we have shown we have no compunction about doing the same with the white working class. No - we glory in it. Det er ikke så veldig annerledes her i landet. Saken er at dersom det som skrives om den norske arbeiderklassen hadde medført riktighet, så ville jeg ikke forstått nevnte artikkel i Independent, for det første fordi jeg ikke er i stand til å lese aviser av en viss kvalitet og for det andre fordi jeg ikke er god nok i engelsk.

Når jeg først nevner Storbritannia, i forbindelse med brexit leste jeg om en britisk arbeider som hadde hatt mange midlertidige jobber og gått ned i lønn gjentatte ganger. Det samme som jeg har opplevd her i landet, men her er det vel færre som har opplevd det foreløpig. Men jeg er redd det går samme veien her. Noe jeg har reagert på er at enkelte av dem som har skrevet temmelig stigmatiserende om norsk arbeiderklasse visstnok skal tilhøre venstresiden. Da kan det virke rart at de har vært langt mer opptatt av å beskrive arbeiderklassens angivelig dårlige smak enn at de har vært opptatt av økende klasseskiller, noe som ikke ser ut til å bekymre dem i det hele tatt. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg opplevd å gå ned i lønn gjentatte ganger, samtidig som jeg hadde lest ørten kronikker som inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Den virkeligheten jeg opplevde i arbeidslivet, med lavere lønn og stadig større arbeidspress, var det ingen som omtalte.

Det var ikke bare smaken vår det var noe gærent med, man ante at vi var usle, intolerante og i det hele tatt ikke mye til folk. Nå har jeg møtt et stort antall arbeidere, siden jeg har jobbet på så mange steder, og det har vært mange flotte mennesker. Da virker det så utrolig urettferdig når man omtaler folk på den måten. Eksempelvis husker jeg en kollega jeg en gang hadde på en kantine jeg jobbet, hvor vi forresten betjente noen usedvanlig ubehagelige mennesker. Hun fortalte at hun hadde drevet en kantine på en skole, der hadde hun blant annet gitt bort vafler til elever som aldri hadde penger og jeg fikk i det hele tatt det inntrykket at hun hadde vært en omsorgsperson for ungdommene hun lagde mat til. Hvis jeg hadde behov for en person å snakke med og hatt valget mellom henne og enkelte av disse kommentatorene som breier seg i media, er jeg ikke tvil om hvem jeg ville gått til. 

Noe annet er at det er en enorm forskjell mellom den virkeligheten jeg opplever og den som beskrives i media. Arbeid er helsebringende heter det seg, jeg vet ikke hvor mange av dem jeg har jobbet sammen som har hatt mer eller mindre alvorlige arbeidsrelaterte helseplager. Flere har vært gjennom operasjoner i armer, bein eller rygg som følge av belastninger jobben har påført dem. Størsteparten av de smertestillende pillene jeg har spist i mitt liv har vært på jobb for å greie å komme gjennom dagene. Jeg har lest om hvor gode og bekymringsløse liv vi har her i landet, samtidig som jeg nok en gang har gått ned i lønn og ikke ant hvordan jeg skulle klare meg framover. Det stadig hardere arbeidstempoet og juks og fanteri fra arbeidsgivere har også vært en kilde til bekymring. Dette er en virkelighet man ikke er særlig opptatt av, følgelig er det heller ingen håp om bedring. Det fører til en sterk følelse av håpløshet og i mange tilfeller også sinne. Hvis du er en person som har slitt i tunge jobber i mange år og er mer eller mindre utslitt, er det eneste du kan se fram til å få det verre enn du allerede har. Det er ikke et eneste politisk parti som er der for deg, derimot ser det ut til å være unison enighet om at du skal oppleve et helvete den dagen du er nødt til å kaste inn håndkleet og gå på NAV.

Jeg har sett at når man befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet, har det blitt mange som skal tjene på det arbeidet man utfører. Når jeg har jobbet på kantiner gjennom vikarbyråer har jeg som oftest vært utleid til diverse kantineselskaper. Da er det kanskje ikke rart det ikke blir mange kronene igjen til den som er på gulvet. Kantineselskapene konkurrerer om hvem som kan tilby mest mulig mat til lavest mulig pris. Regningen sendes til de ansatte på kantinene som opplever lavere lønn, nedbemanninger og dårligere pensjonsordninger. Jeg har også sett at bemanningen strippes ned til et minimum, så leier man inn vikarer de dagene det er ekstra mye å gjøre. Nå hender det at vikarer ikke dukker opp og om man kommer når man skal og gjør så godt man kan, så skal det mye til å gjøre en fullgod jobb første dag på et nytt sted. Foruten at stressende dager blir ekstra stressende for de fast ansatte, så mister de også de litt roligere dagene innimellom. Dagene man kan puste ut litt og som gjør at man kanskje holder ut til pensjonsalder. De fleste jobbene jeg har hatt, både på lager og kantiner, er jobber der alt arbeidet man utfører sliter på kroppen. Når tempoet blir hardere og pausene færre, blir folk raskere utslitt. Dette burde det være mulig å forstå, dersom man gidder.  

Jeg har hatt noen opplevelser som har vært direkte skremmende. Jeg har skrevet om hvordan det var den gangen jeg ringte LO fordi jeg overveide å organisere meg. Da ble jeg satt over til Handel og Kontor der jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg mente at oppdraget jeg akkurat hadde avsluttet på en kantine måtte ha ulovlig hardt arbeidstempo. Han jeg måtte snakke med gjentok og gjentok at det var det lov, uten at jeg fikk mulighet til å forklare hvordan forholdene var, og han ble etter hvert skikkelig sint. Jeg regner med at det er flere enn meg som har blitt møtt på den måten, da er det kanskje ikke rart at arbeidsfolk blir sinte på alt som har med venstresiden å gjøre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, jeg var skjelven i flere timer etterpå og det føltes så utrolig håpløst at de slaveliknende forholdene jeg akkurat hadde opplevd skulle være lovlig. En annen meget ubehagelig erfaring var arbeidsgiveren som etter at jeg sluttet nektet å utbetale opptjente feriepenger. Jeg har tidligere skrevet om den lange og kronglete veien for å få disse pengene. Det var en stor psykisk belastning. Jobben i seg selv hadde vært noe som slet så vel fysisk som psykisk. Ekstremt hardt arbeid og en arbeidsgiver som visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg deretter. Det var også en jobb der jeg var avhengig av å ta smertestillende i løpet av dagen for å holde ut. Når man samtidig leser at arbeid er bra for selvtillit, fysisk og psykisk helse, da vet man ikke om man skal le rått eller legge seg ned og grine. Kanskje det også er skremmende at man etter hvert tar det som en selvfølge at de som tilhører den såkalte eliten ser på deg som et undermenneske, en som er helt uten noen form for verdi og at den virkeligheten man opplever er totalt uinteressant, uansett hvor brutal den måtte være.

Selv om jeg har lest et og annet om arbeiderkvinner som har vært ille, ser det ut til at det aller verste man kan være er arbeidermann. Det er liksom ikke grenser for hvor mange dårlige egenskaper menn fra arbeiderklassen er i besittelse av. Joda, de finnes de håpløse typene som er fordomsfulle og kunnskapsløse og skjeller og smeller mot alt og alle, men det er mange som ikke er slik. Jeg jobbet en gang på et lite lager hvor jeg bare jobbet sammen med menn. Jeg ble respektfullt behandlet og han som var sjefen min hadde til og med gitt særdeles god tilbakemelding på meg til vikarbyrået jeg jobbet for. På kantiner har jeg jobbet sammen med mannlige kokker som har vært riktig så oppegående og veldig ålreite å jobbe sammen med. Menn fra arbeiderklassen beskyldes gjerne for å ha et negativt syn på kvinner, men det har jeg merket lite til, både når det gjelder jobb og fritid. På den annen side har jeg sett at også de mer velutdannede kan være brautende og nedlatende overfor kvinner. Det har slått meg at det har virket som de er vant til at den type oppførsel har blitt godtatt, det blir den ikke av meg. Nå er det vel slik at arbeidermenn med negativt kvinnesyn gir uttrykk for det på en langt mer direkte måte enn de mer velutdannede, som i det store og hele er flinkere til å pakke inn dritten sin.

Arbeiderklassen beskyldes også for å være rasistiske. Vrient å ta opp, siden alle som ikke mener at innvandring er hundre prosent berikende fort får en rekke stygge stempler på seg, rasister, lider fremmedfrykt, islamofobe osv. Nå har jeg jobbet sammen med folk fra mange land, de har stort sett vært arbeidsomme og hederlige mennesker som ofte har blitt grovt utnyttet av ikke fullt så hederlige arbeidsgivere. Jeg har sett lite av negative holdninger fra nordmenn overfor utenlandske kolleger. Mange har vært skeptiske til innvandring, men ikke rettet dette mot dem de har jobbet sammen med. Nå har jo arbeidsfolk opplevd at lønninger er blitt presset nedover og at nordmenn presses ut av jobbene sine som følge av innvandring. Når man tjener dårlig fra før har man ikke råd til å gå ned i lønn og mister man jobben er det ikke mange pengene man har krav på, da skal det mye til å mene at innvandring bare er berikende. Å være bekymret for konsekvensene av innvandring er ikke det samme som å være rasist. Det går også an å ha sympati med arbeidsinnvandrere som jobber for mindre enn luselønn samtidig som man er bekymret for den innvirkningen dette har på ens egen situasjon. Det er lett for velfødde synsere å moralisere over det såkalte folket, det er ikke dem som må gå ned i lønn eller i verste fall bli presset ut av arbeidslivet.

Når jeg har lest om årets valg i USA har jeg lurt på hvordan kvinner i det hele tatt kunne stemme på en slik kandidat. Men når det gjelder arbeiderkvinner, er man vant til å bli kalt white trash er man kanskje blitt så vant til så negative karakteristikker av seg selv at det skal ganske mye til før man reagerer. Jeg mener jeg et eller annet sted leste at også folk som forstår at klimaendringene er alvor, stemte på Trump. Kanskje det handler om håpløshet, at når man innser at man er på vei mot stupet så føles det godt å gi den forhatte eliten noen slag i trynet på veien utfor. Så får det ikke hjelpe at man får slagene i retur med økt styrke, det går jo til helvete uansett.

Følelsen av håpløshet kjenner jeg igjen og den har mange av dem jeg har jobbet sammen også følt på, i tillegg kommer ydmykelsene man opplever både på jobb og ellers. Det kan bli en usunn blanding og da er det også lett å bli sint, skikkelig sint. Når jeg har lest betraktningen om arbeiderklassen, som stort sett omhandler mat, musikksmak og annet som kanskje ikke er så vesentlig, har jeg mange ganger tenkt at hvorfor man ikke i stedet kunne brukt tid på å forstå den virkeligheten folk lever i og hva den gjør med dem. Jeg har vært litt forut for min tid, det jeg har opplevd i arbeidslivet har ikke vært så veldig vanlig her i landet hittil, men stadig flere dyttes over i midlertidige og dårlige jobber. Det å være nødt til å krype rundt på betonggulvet og plukke opp de jobbsmulene som kastes til deg er veldig langt fra det gode liv og den usikkerheten du opplever hakker deg etter hvert i filler.  Jeg og flere av de kvinnelige kollegene jeg har hatt, har delvis reagert med å rette sinnet innover, vi har bebreidet oss selv fordi vi ikke tok en ordentlig utdanning da vi var unge. Samtidig som vi også har vært sinte og oppgitte over nedlatende kunder, arbeidsgivere, politikere og grådige rikinger. De kvinnene som kanskje har hatt mindre forutsetninger for å klare en høyere utdanning, samt mange menn, har nok i enda større grad vendt sinnet utover. Da får man utskjelling av «pk-eliten» og uttalelser av den typen man ser i diverse kommentarfelt. Dette gnålet kan være ganske slitsomt å høre på, men kanskje ikke så veldig mye mer slitsomt enn å høre på den foraktede elitens gnål om det lavtstående folket.

Etter Trumps valgseier har det vært skrevet mengdevis med betraktninger om hvorfor det gikk som det gjorde. Det kan se ut til at den enkelte skribent tolker det slik at det passer inn i vedkommendes virkelighetsoppfatning. Jeg synes det er bekymringsfullt at i den grad folk som skal tilhøre venstresiden er opptatt av økende forskjeller, er det fordi det får folk til å stemme «feil». Venstresiden manglende interesse for arbeidsfolks problemer er en gavepakke til høyrepopulistene og som jeg sikkert har sagt før, er man venneløs er det lett å la seg lure av falske venner. 


lørdag 19. november 2016

Høstfarger langs Akerselva

Dette er årets siste fargesprakende høstbilder, tatt på en vandring langs nedre del av Akerselva en dag i begynnelsen av november. Nå er det slutt på fargeprakten her jeg bor, utenfor vinduet er det bare mørkt og grått. Derfor har jeg hentet fram disse bildene fra mer fargerike dager og håper de kan gi litt energi i høstmørket.