torsdag 18. august 2016

Den gode ensomheten

Jeg har tenkt å skrive litt om ensomhet, sikkert i likhet med mange andre har jeg prøvd flere forskjellige varianter. Jeg skal begynne positivt og skrive om den gode ensomheten. Om god ensomhet virkelig er å betrakte som ensomhet kan man jo spørre seg, for meg har det heller vært kvalitetstid alene.

Jeg lærte tidlig å sette pris på alenetid. Siden jeg var enebarn og vokste opp i en tid da det ikke var vanlig at foreldre sto klare til å underholde ungene så fort de kjedet seg litt, ble jeg vant til å finne på ting på egenhånd. Jeg kjente at det kunne være godt å ha pauser fra andre mennesker, ha tid til å tenke gjennom ting, slippe unna spillet mellom mennesker som ikke alltid er like hyggelig. Jeg satte også pris på å kunne gjøre det jeg hadde lyst til uten å være avhengig av andre. Det begynte med små ekspedisjoner i nærmiljøet, som til biblioteket eller svømmehallen, etter hvert som jeg ble eldre dro jeg på kino og konserter. På den måten fikk jeg sett mange sære filmer og hørt musikk ingen jeg kjente hadde sans for. Foruten at jeg fikk gode opplevelser jeg ellers ikke ville fått, likte jeg frihetsfølelsen det ga meg å dra av gårde på egenhånd. Og om jeg var alene på en konsert var jeg omgitt av mennesker som likte samme musikken som meg selv, da følte jeg meg mindre ensom enn jeg mange ganger kunne gjøre når jeg var sammen med andre. Å være den ene som er annerledes enn de andre kan føles temmelig ensomt og det har jeg opplevd ganske ofte.

Senere har jeg reist på ferie alene, mye til Irland, men jeg har greid å komme meg andre steder også. Første gang virket det litt skummelt, men det hadde nok virket langt mer skremmende dersom jeg ikke hadde vært såpass vant til å bevege meg rundt alene. Den første gangen jeg dro alene grudde jeg meg til å gå og spise alene på kveldstid. På den tiden var jeg mye ute på byen alene, men spiste hjemme før jeg dro. Men som så mye annet man gruer seg til på forhånd, så gikk det veldig bra. Fordelen var jo den at jeg kunne gå og spise den maten jeg selv hadde lyst på, etter hvert har jeg satt stor pris på akkurat det. Jeg har hørt folk snakke om at de ikke vil gå alene, for da tenker sikkert alle at de ikke har noen å gå sammen med. Om noen skulle tenke noe slik om meg får det være deres problem, dessuten tror jeg ikke folk er så veldig opptatt av om andre er alene eller sammen med noen. Men for noen er det tydeligvis svært problematisk. En gang på fly kom jeg til å se på et av disse bladene man finner i ryggen på setet foran seg, der var det en artikkel om å spise ute alene i forbindelse med jobbreiser. De hadde blant annet intervjuet en person som fortalte at hun ikke orket å gå ut, så hun bestilte mat på hotellrommet og det endte gjerne med at hun satt og gråt mens hun spiste. Det syntes jeg var å gjøre det verste ut av situasjonen. Det var også råd om at man burde prøve å få et bord som ikke var midt i rommet, sånn at man ikke var så synlig for alle. Selv har jeg ikke noe behov for å gjemme meg bort i en krok fordi om jeg spiser alene. En ting som er greit når man er alene er å ha med noe lesestoff, så har man noe å gjøre mens man venter på maten og slipper å sitte og glane ut i tomme luften. Men nå for tiden har jo folk nesa i mobilen uansett, selv når de er ute sammen med andre. Det kan jo være en trøst for dem som er redd for hva andre skal tenke om at de er alene, nå ser folk stort sett ikke på annet enn sin egen mobil.

Noe jeg har opplevd som givende når jeg har bevegd meg rundt alene, er at det er lettere å komme i kontakt med andre. Jeg har mange gode minner fra møter med fremmede mennesker, både nordmenn og folk fra diverse andre land. Det er forfriskende og lærerikt å snakke med folk man ikke kjenner fra før, det kan gi nye impulser og tanker å ta med seg videre. Noe kanskje folk som alltid beveger seg i flokk går glipp av.

En grunn til at jeg har trivdes godt alene, er at jeg alltid har likt å lese. Bøker er godt selskap, ikke bare når jeg er hjemme, det kan også være koselig å sitte med en bok på en kafe. Da kan en bok være vel så godt selskap som en person som er veldig engasjert i de nye gardinene vedkommende kjøpte her om dagen. Når jeg er ute og reiser har jeg alltid en bok med meg i sekken. Jeg har lest mye på diverse puber i Dublin, samtidig som jeg har kikket på folk og sugd inn atmosfæren. Bøker gir noe å tenke på, jeg har gått mange turer mens jeg har tenkt på et og annet jeg har lest.

Å være en del alene, lære å hygge seg i eget selskap, bevege seg rundt på egenhånd, har mange fordeler. Det handler om å finne sin egen vei i livet, sine egne interesser og verdier. Da blir også den ufrivillige, og kanskje vonde, ensomheten noe lettere å takle.


lørdag 6. august 2016

Blogg uten kroppspress

For en tid siden ble det lansert en Sunn Fornuft-plakat, den inneholder retningslinjer for såkalte livsstilbloggere eller kanskje man skulle kalle dem kroppspressbloggere. Det er kroppspress det er snakk om her og etter hva jeg har skjønt er formålet med plakaten å hindre overdrevent kroppspress. Første gang jeg leste om plakaten var i Klassekampen fredag åttende juli. Her kunne man lese de forskjellige punktene plakaten inneholder. Første punkt er som følger: Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Lenger kom jeg ikke, i stedet ble jeg sittende å lure på hva i all verden er det som har gått gærent. For mange år siden hørte jeg en snakke om at vi var i ferd med å snevre oss inn i tid og rom, til slutt ble det bare meg selv, akkurat nå og det ble et forferdelig kjedelig sted å være. Dit kan det altså se ut til at vi har kommet og kjedelig ser det definitivt ut for oss som ser det fra sidelinjen.  Men noen synes tydeligvis ikke at livet er for kort til å bruke tid på å lese om andres kaloriinntak, midje- og armmål. Samme artikkel i Klassekampen hadde et intervju med en blogger, Linnéa Myhre, som blant annet sa: Kropp, mat og trening får bare mer og mer fokus

Nå har jo Sunn Fornuft-plakaten svært liten betydning for denne bloggen, da den er garantert fri for kroppspress. Nå er vel disse kroppspressbloggerne betraktelig yngre enn undertegnede, men samtidig har jeg lest at også voksne kvinner klager på kroppspresset. At unge jenter blir påvirket kan jeg forstå, men jeg har litt større problemer med å forstå de kroppspressede voksne. Man skulle tro at folk utviklet en viss evne til selvstendig og kritisk tenkning med årene, men det kan se ut til at så ikke er tilfelle.

Nå ga jeg blaffen i slikt allerede i ung alder, heldigvis var ikke presset så altomfattende den gang, blant annet fordi det ikke fantes noe internett der plastdukkeliknende rosabloggere kunne spre sitt selvsentrerte budskap. Men pen og moteriktig var det mange som mente man skulle være, også den gang. I en periode i ungdommen kjøpte jeg et blad beregnet på unge jenter, etter hvert ble det veldig mye stoff om kropp og utseende. Jeg ble voldsomt irritert på alt jeg-stoffet, følgelig sluttet jeg å kjøpe bladet og problemet var løst. Så syklet jeg på biblioteket og lånte en stabel bøker i stedet, da fikk jeg trimmet så vel kropp som hjerne. Bøker er springbrett for tankene, leste jeg en gang, det samme kunne ikke sies om ukebladet jeg sluttet å kjøpe.

Særlig mange spennende tanker ville man heller ikke få av et glossy dameblad jeg bladde gjennom en gang jeg satt og ventet hos frisøren. Dette bladet henvendte seg til voksne kvinner, men inneholdt ikke mye annet enn stoff om kropp, utseende og mote. Det som slo meg var at dersom man skulle bruke så mye tid og krefter på å være så slank, veltrent og vakker som tidsånden krevde, ville det bli liten tid til særlig mye annet. Som voksen har man gjerne innsett at livet tross alt ikke varer evig, da kan det synes rart at noen ønsker å bruke så mye tid på å pusse på fasaden og i tillegg bekymre seg over at fasaden likevel ikke er bra nok.

I tillegg til å være vakker, skal man også være sunn. Men det er ikke bare kosthold og trening som virker inn på helsa. Det som slår meg når jeg leser om kroppspresset folk er så plaget av for tiden, er at det er noe veldig humørløst og selvhøytidelig over det. Så kan man lure på om det å ta seg selv forferdelig høytidelig er særlig sunt for helsa. I det hele tatt, det å være så selvfokusert som man kan få inntrykk av at mange er, hvor sunt er det? Og hvordan blir forholdet mellom mennesker, dersom man hele tiden konkurrerer om å ha den fineste fasaden? Og når man blir så til de grader opptatt av egen helse, eget utseende, i det hele tatt meg, meg og atter meg, er det ikke da en viss fare for at man kan ende opp som en temmelig kjedelig person?

Det er omtrent umulig å bevege seg rundt på nettet for tiden uten å snuble over skriverier om kropp og kroppspress. Og alle synes det er så fælt, men jeg kan ikke huske å ha sett noen reale oppfordringer til å gi blaffen. Å være så opptatt av egen helse og utseende at man blir syk av det virker lite hensiktsmessig, så hvorfor ikke heller satse på å leve så fullt og helt som det er mulig. De beste øyeblikkene jeg har hatt i livet har vært når jeg har glemt meg selv og gått opp i noe annet, noe utenfor meg selv. Det kan være noe så dagligdags som en tur i skogen, med åpne sanser der jeg har tatt inn lyder, lukter og synsinntrykk. Eller å vandre rundt i en vakker by, se på bygninger, ta inn atmosfæren. Det kan ha vært møte med spennende mennesker som har delt tanker og opplevelser med meg, folk det har vært berikende å snakke med og som har gitt meg noe å tenke på i ettertid. Eller en konsert, en god bok, en kunstutstilling eller hva det nå måtte være.

Man kan jo lure på hva som har gått gærent når blir folk sykelig opptatte av kropp og utseende, det ser ut til at selv godt voksne mennesker lar seg kroppspresse så mye at det går utover livskvaliteten. Det kan virke som folk har blitt veldig lettpåvirkelige, hvor er evnen til kritisk tenkning? Og er ikke alt dette et tegn på at mange er blitt grusomt overfladiske? Kanskje selveste tidsånden burde vært oppe til diskusjon, men det er vel vanskelig å få til i vår selvopptatte tidsalder.

Uansett, denne bloggen skal fortsatt være garantert fri for kroppspress.



lørdag 9. juli 2016

En kikk på behovspyramiden

For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over en tegning av Maslows behovspyramide. Her, som så ofte ellers i livet, har jeg ikke nådd lenger enn til første trinn. Hvis man skal se stort på det er det mange som ikke er der engang, men i norsk sammenheng er det relativt stusselig. Mangelen på trygghet og sikkerhet, det at man aldri vet hvordan det er i morgen, det er noe som river i kropp og sjel. Nå kommer aldri livet med noen trygghetsgaranti, alle kan bli syke, miste jobben eller oppleve noe annet som er vanskelig, men det hadde vært fint å oppleve en viss grad av sikkerhet. Det å ha det greit nå, ikke behøve å tenke hva i all verden skal jeg gjøre for å løse dette, hva gjør jeg nå, finnes det løsninger, hvordan, hva, har jeg råd til, hjelp… Omtrent sånn har hjernen min jobbet i årevis, mens en jernklo av usikkerhet har satt i brystet. Man lærer å leve med det, lage seg pusterom og det er viktig å huske på at det er mange som tross alt har det verre. Men samtidig merker jeg hvordan kroppen vil løpe vekk fra usikkerheten, men veien vekk er stengt. Alternativt er det vanskelig å se eventuelle muligheter for å komme inn på et bedre spor, når kropp og psyke blir så stresset.

Mens usikkerheten har festet grepet har jeg mange tenkt på hvordan det hadde vært å leve et mindre utrygt liv. Usikkerheten spiser opp konsentrasjonsevne, kreativitet og livsglede. Kroppen blir anspent og sjelen blir trist. Hvem hadde jeg vært og hva hadde jeg kunnet fått til under tryggere omstendigheter, etter hvert har jeg innsett det får jeg antagelig aldri vite. Det å komme ut av en utrygg livssituasjon, kunne se tilbake på det og hatt ro til å tenke gjennom hva har jeg lært av det, det hadde vært en interessant opplevelse.

Dette har fått meg til å tenke litt på det med livserfaring. Jeg har møtt mange som har hatt liten grad av kunnskap, mange av dem verdsetter heller ikke kunnskap, de ser snarere ned på det. Jeg har heller ikke mye kunnskap, men jeg har såpass at jeg forstår at jeg det er veldig mye jeg ikke vet. Og det har respekt for, i motsetning til en del av dem som har enda mindre kunnskap. Det er kanskje sånn at det man ikke er i besittelse av, det vil man ikke innse at har noen særlig grad av verdi. Jeg har fått inntrykk av at det kan være tilsvarende med mennesker som har liten erfaring med det å ha det vanskelig, de verdsetter ikke den livserfaringen andre kan ha. Jeg har hørt personer som har hatt god økonomi og lite andre problemer, si at folk som har lite penger de kan ha så mye annet. Hva dette andre er kan man lure på, tror de at fattigdom automatisk fører til god helse, gode venner og generell lykke og glede? Det er vel mye som tyder på at det heller er motsatt.

Alt snakket om at vi har det så godt her i landet, bedre enn noen gang, kan virke provoserende på den som har opplevd nedgang i levestandard og livskvalitet i senere år. Men det er mange som har det veldig godt, de som har makt og innflytelse hører vel helst til blant dem. Jeg har noen ganger reagert på hvor umodne enkelte politikere og synsere kan virke, til tider kan de minne om meg selv om umoden og brautende tenåring. Brutale opplevelser i livet kan ha den effekten at man blir en smule mer ydmyk og det er kanskje ikke så dumt.

De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt det bli sagt mer enn én gang, og om det er forskjell på kunnskapsnivået til arbeidsfolk, er vi enige om at de som har makta vet for lite om hvordan vi har det, og jeg tror også vi kan enes om at de heller ikke er særlig interessert i å vite. Det er ikke rart at folk blir sinte og oppgitte. Jeg har selv erfart hvordan mange jobber spiser opp helsa di, da virker det meningsløst når politikerne gnåler om hvor helsefremmende arbeid er. Så kan man jo tenke seg hvordan slikt oppfattes av en som er nødt til å vaske for å tjene til livets opphold, når de som kommer med slike uttalelser selv holder seg med vaskehjelp fordi det er så kjipt og slitsomt å vaske egen møkk.

Det ikke å ha dekket alle behov kan muligens ha den positive virkning at man blir mindre opptatt av uvesentlig småtteri, som at man ikke får det ønskede antall likes på facebook. Jeg har mange ganger reagert på sutring fra voksne mennesker over utseendehysteriet. Jeg kan forstå at det er vanskelig for ungdom, men har syntes det har vært rart at voksne bryr seg om sånt tull. Men det kan kanskje ha noe med at det er slikt man blir opptatt av når alle andre behov er dekket.

Nå kan man i perioder ha dekket behov fra forskjellige trinn på behovspyramiden. Samtidig som jeg har levd med stor grad av usikkerhet, har jeg opplevd å bli respektert og fått anerkjennelse for den jeg er. Jeg har også opplevd rikelig av det motsatte og det er ikke tvil om hva som føles best. Det er stor forskjell på å snakke med en person som ser på deg som likeverdig og å snakke med en som ser ned på deg. Det siste er veldig belastende og jeg har følt meg nedslått i etterkant. Til tross for at jeg regner meg som en selvstendig og frittgående person, har jeg vært nødt til å innse at hvordan andre ser på meg har en betydning. Jeg lever veldig godt med at ikke alle liker eller respekterer meg, men jeg trenger at noen gjør det. Jeg har innsett at både elendig selvtillit i yngre år og langt bedre syn på meg selv i en periode senere har hatt mye å gjøre med hvordan jeg har blitt møtt av andre.

En tanke som slo meg da jeg så på behovspyramiden var om politikere av den sorten vi har i dag ville tatt fatt på å bygge opp en velferdsstat. Det virker ikke som dagens broilerpolitikere, uansett høyre- eller venstreside, har noen særlig forståelse av hva det vil si å mangle noe som helst. Det kan virke som de i liten grad tenker over at det er mange som har det betraktelig dårligere enn det de selv har. Det snakkes mye om hvor godt vi har det, men selv om jeg er klar at jeg tross alt har det mye bedre enn mange i andre deler av verden, så reagerer kroppen min på stresset med all usikkerheten gjennom mange år. For en del år siden ødela jeg en tann mens jeg var arbeidsledig, jeg fikk så lite penger at jeg ikke råd til å gå til tannlegen. Selv om jeg har vært medlem i Amnesty i mange år og følgelig vet litt om hva mennesker opplever av tortur og elendig andre steder, så gjorde den ødelagte tannen allikevel forferdelig vondt.

Dette var noen tanker jeg fikk da jeg kikket på behovspyramiden. Hvor mange behov vi har dekket, betyr nødvendigvis mye for hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter verden rundt oss.





fredag 1. juli 2016

Nok en tur til Dublin

Kanskje på tide å tusle tilbake den forsømte bloggen min. Siden sist har jeg vært på min ørtende tur til Dublin. Alltid like herlig å komme tilbake til den byen. Jeg hadde faktisk tenkt å direkteblogge litt fra Dublin, men det ble med tanken. For inntil tre-fire år siden var jeg fullstendig offline når jeg var i Dublin, det hadde egentlig sin sjarm. Den eneste muligheten til kontakt med omverdenen var en gammel, temmelig råtten mobil som det så vidt gikk an å ringe med. Alternativt sende sms, men da ble så mange stygge ord sagt underveis at det burde jeg fortrinnsvis gjøre når det ikke var noen i nærheten. Da jeg gikk til innkjøp av laptop fant jeg ut den var veldig grei å ta med, blant annet for å lagre bilder, sånn at jeg hadde kopier hvis noe skulle skje med kameraet. I år hadde jeg omsider også skaffet meg en noe mer funksjonell mobil.

Om det alltid føles bra å komme til Dublin, er reisen over et sant slit. Det er ikke mye å klage over, to timers flytur, men så kjedelig. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at skyer er veldig spennende å se på, men har ikke greid å overbevise meg så langt. Heldigvis finnes det noe som heter bøker, ellers hadde det ikke vært til å holde ut. Når man lander i Dublin og har kommet seg gjennom kø i passkontrollen og ventet på bagasje i et par evigheter, gjenstår det som egentlig er verst med hele turen, bussen inn til sentrum. Den er stort sett overfylt, både med folk og bagasje, og til tross for at den kaller seg Airlink Express, glemmer den at den er en ekspressbuss når den nærmer seg sentrum. Da forvandler den seg til en skikkelig melkerute som skal snegle seg gjennom diverse smågater hvor det er tett mellom lyskryssene og alltid rødt lys. Du verden hvor godt det er når jeg omsider kan gå av bussen og moroa kan begynne.


Jeg var litt spent på hotellet i år, i mange år på rad har jeg bodd på Arlington, rett ved O’Connell Bridge. Det var det hotellet jeg bodde på aller første gang jeg var på egenhånd i Dublin, det var den gang man bestilte gjennom reisebyrå. Det var et utmerket hotell for en som var på sin første utenlandstur alene, sentralt beliggende og med pub i første etasje. Jeg tilbrakte flere kvelder på den puben og hørte mye bra musikk. Vanvittig høy turistfaktor, men man er jo turist selv når man er ute og reiser. Etter å ha bodd på diverse andre hoteller av varierende kvalitet, har jeg i flere år på rad igjen bodd på Arlington. Det har store rom og brukbart renhold, men rommet jeg hadde i fjor hadde ikke hatt vondt av litt ny maling på veggene. Men absolutt et hotell som kan anbefales. For den som har tenkt seg en tur til Dublin, styr unna Clifton Court. Jeg bodde der noen dager for en del år siden, rommet var en total katastrofe. Det manglet normalt vindu, det var en sjakt med en åpning i det fjerne. Det var mørkt som i den berømmelige sekken da jeg åpnet døra, ved siden av døra var det bryter til en taklampe som ikke virket. Jeg famlet meg fram og fant etter hvert en lampe som virket, det var da jeg fikk øye på det høyst tvilsomme vinduet. Rommet var mildt sagt ikke stort, med det var tilnærmet gangsti rundt senga, plass til kofferten og noen hengere på en knagg. Men det var rent nok, badet var greit og senga var ikke vond. Jeg tok det med godt humør og hadde tross alt noen fine dager, men aldri mer!

I år hadde jeg bestilt rom på et hotell som heter Temple Bar Inn. Som man skjønner ligger det i Temple Bar, jeg krysset fingre og tær for at rommet mitt ikke skulle ligge mot gata, da snakker vi hovedgata i Temple Bar og der kan det være relativt livat og bråkete. Kryssingen hadde fungert, jeg fikk rom vekk fra gata, så jeg var ikke plaget med bråk. Rommet var ikke stort, men det var moderne og pent, delikat bad, alt var rent og fint. Hyggelig betjening og selvfølgelig særdeles sentralt beliggende, kan anbefales.

Greit å bo i Temple Bar, men i helgene er det lurt å gå andre steder, det blir for mange mennesker og for mye pes til at jeg i hvert fall jeg synes det er trivelig. Heldigvis finnes det nok av gode alternativer, fredagskvelden på The Celt i Talbot Street blir aldri feil, bra musikk og en miks av turister og lokalbefolkning. Dessuten billigere øl enn i Temple Bar.
Før jeg kom så langt som til fredagskvelden, hadde jeg vært på en Rural Pub Tour i Dublin Mountains og Wicklow Mountains. Turen startet klokka to på ettermiddag og vi var tilbake igjen i Dublin klokka elleve på kvelden. Da hadde vi vært innom seks puber og fått sett mye vakker natur mellom pubbesøkene. På den første puben gikk det hjort rett utenfor puben, så det var helt klart en avveksling fra pubene i Dublin. En særdeles underholdende sjåfør og god stemning hele veien, en absolutt vellykket og annerledes pubkveld.


Det er veldig mange fine turer man kan melde seg på, i år var jeg også med på en tur som het Celtic Boyne Valley Tour. Det ble en begivenhetsrik dag, mange historiske steder og mye flott natur. Hill of Tara, Loughcrew, Bective Abbey, Trim Castle, Monasterboise og Drogheda. Er man interessert i historie og ikke redd for å gå noen meter fra bussen er dette en tur som helt klart kan anbefales. Også på denne turen bidro sjåføren til å gjøre turen ekstra vellykket. Han var kunnskapsrik og morsom og dessuten sang han to sanger for oss underveis og han kunne helt klart synge. For øvrig ikke først gang jeg har opplevd en syngende bussjåfør i Irland, er det rart man blir glad i det landet?

Bective Abbey

Trim Castle
Monasterboise

En uke i Dublin går utrolig fort, plutselig var det tid for å pakke ned og forlate byen igjen. Det er alltid litt trist å trille kofferten oppover O’Connell street på vei til den hersens flybussen. Som nok en gang var proppfull av folk og bagasje. Nå er det verste gjort, tenkte jeg da jeg hadde kommet meg til flyplassen og fått sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen. Men der tok jeg feil, med min berømmelige uflaks falt det seg sånn at jeg skulle forlate Dublin akkurat den dagen den amerikanske visepresidenten fant det for godt å ankomme byen. Det fikk visse konsekvenser for oss andre som skulle ut og fly den dagen, nærmere bestemt flere times forsinkelse. Men hjem kom jeg nå til slutt og kunne nok en gang fastslå at det hadde vært noen fine dager i Dublin.

Den ene sangen sjåføren på turen sang, var Mountains of Mourne. En nydelig sang som jeg ikke kan huske jeg har hørt framført i levende live før.

mandag 13. juni 2016

Bøllekurs for barnfrie, fjerde leksjon

Kanskje på tide med en leksjon i bøllekurset for barnfrie igjen. Grunnen til at fjerde leksjon i dette særdeles langsomtgående kurset kommer nå, er et innslag i Verdibørsen på P2 lørdag 11. juni der man tok opp spørsmålet om befolkningsbomben fortsatt tikker. Jeg synes det passer inn her da befolkningsøkning er et godt argument i møtet med dem som overhode ikke skjønner at man kan velge bort barn, samtidig som det å mene at dagens befolkningsvekst er et problem av mange anses som en ukorrekt, kanskje til og med direkte bøllete holdning.

At verdens befolkning øker med 230.000 om dagen burde være nok, selv for den mest ihuga befolkningsentusiast. Men verken politikerne eller mange representanter for folk flest ser ut til å ha noen særlig grad av magemål når det gjelder hvor mange mennesker de vil stappe inn på den stakkars kloden vår.

Det heter seg jo at det kun er hvor mye vi forbruker som teller, ikke hvor mange som forbruker. Nå mener jeg å huske at hver gang det er snakk om å begrense folks bilbruk, bruker man de tidsklemte barnefamiliene som et argument for at det kan man ikke. Og man skulle jo tro at bilbruk var å betrakte som forbruk.

I lørdagens utgave av Verdibørsen var det også et innslag om antinatalisme, noe som vil at man mener det er moralsk galt å få barn. Livet er så fullt av lidelse at er bedre ikke å eksistere. Det kan virke ekstremt, men jeg har tenkt liknende tanker. Det har skjedd mange ganger når jeg har lest eller hørt om verdens begredelige gang at jeg har tenkt at jeg tross alt er glad jeg er så gammel som jeg er og ikke har barn. Framtiden ser alt annet enn lys ut og foruten at jeg blir skremt naturødeleggelser og utryddelse av arter, tenker jeg også på større grad usikkerhet i arbeidsliv og ellers. Den usikkerheten jeg har opplevd, der jeg har vært nødt til å ta imot de jobbsmulene arbeidsgiverne har kastet til meg, der man ikke vet om det er jobb i morgen eller neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, der all usikkerheten etter hvert sitter som en jernklo i brystet ditt, den har så langt vært unntaket heller enn regelen, men det kan se ut til at det går den veien at det kommer til å bli motsatt. Da er jeg glad, hvis man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, for at jeg ikke har satt noen til verden som skal leve i et slikt jerngrep av bekymringer og usikkerhet. Den som ikke eksisterer, lider heller ikke, mens derimot det å eksistere kan innebære mye lidelse.



mandag 9. mai 2016

Imponer med...

Når jeg kikket på matoppskrifter på nettet, er den en ting som har slått meg, veldig ofte står det imponer med… Siden jeg har kommet over dette påfallende ofte tok jeg et søk på imponer med. Dette er hva jeg fant i løpet av et par minutters søk:

Imponer med fløyelsmyk og luftig ostesufflé.
Imponer med selfies som skiller seg ut.
Imponer med hjemmelaget Twix-sjokolade.
Imponer med ceviche til middag.
Imponer med kamskjell – fra bunnen.
Imponer med sjonglering.
Imponer med glitrende elefanter!
Imponer med 3D-flette.
Imponer med chia.
Imponer med deilige fastelavnsboller.
Imponer med hjemmelaget julepynt.
Imponer med eggmuffins.
Imponer med en søt avslutning på året.
Imponer med en spennende forrett!
Date til helgen? Imponer daten med å lage middag hjemme.
Imponer med god leirmat!
Sett deigen nå og imponer med eltefri bakst i morgen.
Imponer med sorbet med herlige smaker.
Imponer med nye ord.
Imponer med 17. mai-pølsene.
Imponer med sjokoladekonfekt.
Imponer med denne lekre fiskeretten.
Imponer med ølsaus til påskelammet.
Imponer med selvlagde pølse- og hamburgerbrød!
Imponer med supersunn sjokolademousse.
Fakta om solformørkelser – imponer med kunnskapen din.
Imponer med egendyrket ruccola på hjemmelaget pizza.
Imponer med tiurbryst og kjøttkaker .
Imponer med 12 stk. langstilkede roser.
Imponer med Nokias sykkellader-kit, som lar deg lade mobilen med et par tråkk.
Imponer med jordskokkchips som garnityr.
Imponer i ny jobb - og unngå ferskingtabbene .
Imponer med forrett av røkt reinkjøtt!
Imponer med lekker waleskringle til sommerselskapet.
Imponer arbeidsgiveren på syv sekunder.
Imponer naboene med fiskegrill.
Imponer med disse glutenfrie smultringene.
Imponer med denne stilige papirlanternen med innebygget lys.
Imponer med disse deilige amerikanske pannekakene til frokost i morgen.
Oppskrifter for mat som imponerer.
Slik imponerer du deg selv!

Av denne lange listen kan man trekke den slutning at det er viktig å imponere og ikke minst med mat. For den som er ikke er så flink på kjøkkenet er det jo en trøst at det er annet man kan imponere med, eksempelvis glitrende elefanter. 
Så kan man spørre seg hvorfor det er så viktig å imponere eller om det er viktig i det hele tatt.




lørdag 7. mai 2016

Suksessbedriften som aldri så dagens lys

Den såkalte suksessbedriten omtalt i forrige bloggpost ble nedlagt før den så dagens lys. Grunnen skulle være opplagt, det er selvfølgelig ingen interesse for den typen foredrag som firmaet skulle levere. Vanlige menneskers kriser og problemer, dem er det neppe noen som bryr seg om. Skal man ut og foredra om slikt, bør man for det første tilhøre sånn cirka eliten og krisen bør være et overstått stadium. De som går fra krise til krise er det ingen som gidder å høre på. Skal man ut og selge foredrag er det nok best å holde seg med en nyliberalistisk drømmeverden der ingen rammes av kjipe, langvarige sykdommer eller mister jobben på grunn av finanskriser og nedgangstider. Der alt er opp til deg selv og bare du greier å tenke riktig så ordner det seg. Alle problemer man møter i livet er muligheter for personlig utvikling og dersom du mener noe annet er det noe alvorlig gærent med deg. I denne virkeligheten tar man ikke inn over seg at dersom man har fem ledige jobber og ti arbeidssøkere, så er det bare fem som får jobb, uansett hvor motiverte samtlige av dem måtte være.

Den nyliberalistiske tankegangen kan minne om religion av den heller usunne sorte. Arnulf Øverland kalte en gang kristendommen for den tiende landeplage, i senere tid har Hege Storhaug kalt islam for den ellevte landeplage, da må nyliberalismen kunne omtales som den tolvte landeplage, og den har virkelig litt å svare for. Jeg har sett på nært hold at religion kan være fordummende, det samme må man trygt si om mye det nyliberalistiske våset som er så populært for tiden.

En av disse populære flosklene er at alt som ikke dreper dag, gjør deg sterkere. Det er sikkert sunt med litt motgang nå og da, det er da også noe de færreste av oss slipper unna. Men livet kan tildele deg for mange og harde slag, da kan det føles som man dør litt for hvert slag man får. Det kan gi en følelse av at man mister noe av seg selv underveis. Langvarige problemer kan gå utover konsentrasjonsevne, kreativitet, humoristisk sans og ikke minst livsglede. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Dessuten viser forskning at økonomiske problemer kan være med på å gjøre deg dummere. Det opptar så mye av hjernekapasiteten at det går utover de kognitive evnene. Det blir sammenliknet med en datamaskin hvor mange programmer kjører i bakgrunnen, det gjør maskinen tregere. For igjen å gå til egne erfaringer, økonomiske bekymringer kan etter hvert slite hardt på selve datamaskinen, samtidig som programmene som kjører blir stadig større og flere.

En annen populær floskel er at det ikke verre for deg enn for andre. I virkeligheten så er jo sånn det er verre for noen enn for andre. Jeg kan ha det verre enn noen andre, samtidig som det garantert er andre som har det verre enn meg. Når men slenger rundt seg med slikt, nekter man samtidig å innse at det er andre som kan ha det utrolig mye verre enn det man selv har.

Dessverre er det sånn at man ofte kan møte slike overfladiske motetenkere i forbindelse med arbeidsledighet, man kan møte dem i jobbintervjuer, der helst hele livet ditt skal ha vært gøy, og har ikke alt vært gøy, ser det ut til at de ikke helt vet hvordan de skal takle det. Av erfaring vet jeg jo også at man i høyeste grad kan møte dem på kurs i regi av NAV. Den mest overfladiske og infantile floskelmaskinen jeg noen gang har møtt, var jo læreren jeg hadde i jobbsøk da jeg gikk på det etter hvert så mye omtalte kurset på Reaktorskolen. Hver gang han åpnet kjeften, og det gjorde han ofte, rant det ut ferdigtygde floskler. Problemet med slike personer er at de bare hører det vil høre, derfor hadde det vært nytteløst å holde foredrag for dem av den typen jeg hadde tenkt å levere.

Å selge inn foredrag av nevnte type til næringslivet ville være dødfødt. Der skal man nok helst ha moteriktige floskelpredikanter som kan skape den rette motiverende hallelujastemningen. Men nå hadde jeg også planer om å holde foredrag for politikere, for de ville være vel være interessert i vanlige menneskers liv og problemer? Nei, jeg tror ikke det, ikke engang de på venstresiden som absolutt burde være det. Nå har det seg jo sånn at jeg en gang i tiden sendte et slikt foredrag i form av en e-post til Audun Lysbakken, det skrev jeg om i bloggens spede barndom, kan leses her. Heller ikke i SV var man særlig interessert, jeg tror ikke noe annet parti ville være det heller.

Det er jo litt synd at den såkalte suksessbedriften ikke en gang rakk å gå konkurs, for det kan hende den hadde fått fram noen stemmer som hadde vært verdt å lytte til. Men det nytter jo ikke, når ingen vil høre.