tirsdag 18. juli 2017

Boligdrømmen som ble et mareritt

I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt, det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.

Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny, dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.

Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og koste seg i solsteiken og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra. Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var regelen og ikke unntaket.

Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette, skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere, sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som dem som gjorde at de takket for seg.

Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok. Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel, hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde omgivelsene stadig mer utrivelige.

Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre, jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det begynte å bli i overkant mye motgang.

All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post, jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring. Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.

Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.

Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de slapp noe mer mas fra meg.

I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt mye lettere.

Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie, noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv, men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang før.

Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det som også er skremmende hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra, bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og elendighet.


torsdag 8. juni 2017

Bøllekurs for barnfrie, femte og siste leksjon

For snart fire år siden begynte jeg på et bøllekurs for barnfrie, i løpet av den tiden har jeg prestert fire leksjoner. Et svært saktegående kurs, med andre ord, og jeg legger meg flat og innrømmer at jeg må være tidenes tregeste kursarrangør. Så da tror jeg det er like greit å avslutte hele kurset, så dette er altså siste leksjon, dersom noen fremdeles skulle være interessert.


Jeg er jo så bøllete at jeg ikke er glad i barn. Det er det nok mange som synes er ille, da blir man lett oppfattet som et forferdelig dårlig menneske. Det som er interessant, er at jeg kan huske fra barndommen at mange voksne mennesker kom med vemmelige bemerkninger om at jeg var bortskjemt, av den grunn at jeg var enebarn. Jeg var også forholdsvis høy, og også det måtte jeg tåle kritikk for. Dette kom fra godt voksne mennesker som selv hadde barn, og sikkert mente selv at de var glad i barn. Jeg har aldri sagt noe sånt til et barn, det er ingen som kan noe for hvor høy man er, eller hvor mange barn foreldrene dine har fått. Jeg mener det er mer bøllete å kritisere unger for noe de ikke kan noe for, enn å si til andre voksne mennesker at man ikke er særlig glad i barn.  

En annen ting er bøllete foreldre, jeg har sett enkelte som ser ut til å ha holdningen at her kommer jeg med barna mine og så får alle andre bare passe seg. Jeg har blant annet vært utsatt for slike på kafe, mer enn én gang, og det har endt med at jeg og andre har vært nødt til å gå før vi hadde tenkt. Jeg har også vært utsatt for dem på diverse kollektive transportmidler, unger som sparker i ryggen på setet jeg har sittet, veldig ubehagelig. Jeg har så en gang en unge på toget, med digre møkkete støvler på beina, som sto og hoppet i setet. En unge på kafe som slo rundt seg med en stang, knuste et glass og holdt deretter på å knuse vinglasset mitt. Og blir de snakket til? Nei! Eller da jeg for en del år siden var i matbutikken en lørdag formiddag og noen foreldre hadde sparkesykkelopplæring for ungene sine mellom reolene i butikken. Et skrekkeksempel fra biblioteket, en far løp rundt bokhyllene med ungen sin og hylte og skrek. I det tilfelle var det rart ikke de ansatte snakket til ham, men det kan vel hende de ikke turte, han så ut som han mente han eide hele verden og hadde muligens lagd bråk om barnet hans ikke skulle få lov å utfolde seg på biblioteket.  


Jeg kan avslutte dette usedvanlig trege kurset med et sitat av W.C. Fields: Madam, there's no such thing as a tough child - if you parboil them first for seven hours, they always come out tender. W.C. Fields skal på spørsmålet om han likte barn, ha svart at ja, hvis de er godt tilberedt. Det kan man jo svare hvis noen spør. Og da erklærer jeg bøllekurset for barnfrie for avsluttet.




mandag 29. mai 2017

Skill deg ut - på samme måte som alle andre

Jeg kom over en ganske så artig videosnutt på facebook-siden til NRK Underholdning. Det kan se ut til at det er en del som sliter med at man skal skille seg ut, fortrinnsvis på samme måte som alle andre. Det er nok ikke alltid så lett, som det framgår her. 

Dette er vel temmelig typisk for den tiden vi lever i, dessverre. Et annet fenomen i samme leia, er alle disse som «er seg selv», det er vel omtrent like sant som at de vi ser her er unike.

torsdag 18. mai 2017

Flere bilder fra Glendalough

Jeg klarer visst ikke å gi slipp på årets tur til Dublin. Under siste posten om turen fikk jeg to kommentarer som tydet på folk ble interessert i bildene fra Glendalough, særlig den lille kirken som egentlig heter St. Kevin’s Church, men som vanligvis omtales som St. Kevin’s Kitchen. Her er et bilde som jeg tok forrige gang jeg var i Glendalough. Den gangen var jeg der i juni måned, og det va påfallende pent vær. Jeg hadde en veldig fin spasertur fra den øvre innsjøen i dalen, og til den nedre. Glendalough betyr for øvrig dalen med de to innsjøer. Den som har drukket en del skotsk whisky har sikkert vært borti ordet glen før, det er gælisk for dal.


Da jeg var i Skottland for to år siden, var jeg innom destilleriet Glenfarclas. Det var et helt moderne destilleri som er drift, i motsetning til Jameson i Dublin, der selve whiskeyproduksjonen er flyttet, mens det opprinnelige destilleriet er et besøkssenter med omvisninger. Men det er ingen grunn til ikke å besøke stedet, man får vite mye interessant og man får smake på godsakene, selv om de ikke lages der lenger. Men forskjellen var at i Glenfarclas fikk man med seg med seg hvordan det lukter når whisky lages, og det luktet faktisk veldig godt. Også fikk man jo selvfølgelig smaksprøve til slutt. Ikke gærent det heller. Da jeg skulle til Irland første gang, måtte jeg lære meg å like whiskey, det jeg gjorde jeg ikke i utgangspunktet. Men det var litt flaut, så det må læres, og det viste seg at jeg var ganske lettlært. Den skotske whiskyen satt det litt lenger inne å like, på grunn av røyksmaken. Også det kunne læres, heldigvis. For den som ikke måtte vite det, i Irland lager man whiskey, i Skottland whisky.


Tilbake til Glendalough, et sted som anbefales å besøke for den skal til Dublin og har noen dager der. Irland har mange historiske steder, jeg har vært på flere og de har alle vært spennende å se. Men jeg synes Glendalough er et særdeles vakkert sted, og det er heller ikke så langt fra Dublin. Det ligger i County Wicklow, et naturskjønt område vel verdt å få med seg. Her en link til litt informasjon.




Hvis man har vært ute på en fin dagstur, kan man glede seg til en hyggelig tur på pub etterpå. Jeg har flere steder sett at Dublin blir anbefalt som et reisemål for den som reiser alene. Det kan jeg skrive under på, nettopp de trivelige pubene, ofte med mulighet til å høre musikk, er med på å gjøre Dublin til et fint reisemål når man reiser på egenhånd. Jeg som er veldig glad i irsk musikk har naturlig nok tilbrakt tid på diverse puber. Jeg skal avslutte med en video med en låt jeg hørte spilt i år, den er ikke så vanlig å høre. Her med Christy Moore, som er en av mine favorittartister. Han er veldig populær i Irland, men jeg har inntrykk av at irene ikke er så vant til at utlendinger kjenner til ham. I hvert fall er det noen som blitt litt overrasket over at jeg er godt kjent med musikken hans. Kan høres på Spotify for den som måtte ha lyst til å høre mer, jeg synes han har gjort veldig mye bra.


    

mandag 15. mai 2017

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.



tirsdag 2. mai 2017

Dublinturen nok en gang

Så slapp jeg ikke unna denne gangen, i år ble det en saftig forkjølelse etter turen til Dublin. Den slo ut i full blomst, eller snarere kaktus, omtrent umiddelbart etter at jeg hadde kommet inn døra hjemme. Det er ikke første gang jeg har kommet hjem fra de vestlige strøk av Europa med en real forkjølelse, men det er noen år siden sist. Jeg er i hvert fall glad elendigheta ventet til jeg kom hjem. Nok om det, ikke veldig spennende tema. Når jeg har som motto at det å reise til steder med fint vær er feigt, får jeg vel bare finne meg i litt ubehag i etterkant.

Jeg har vært så mange ganger i Dublin at jeg har kommet ut av tellingen. Da blir det, som nevnt i forrige bloggpost, ikke lett å finne noe nytt å se. Derimot fikk jeg hyggelige gjensyn med Glendalough og Powerscourt Gardens. Glendalough med sine gamle ruiner, rundtårn og graver med keltiske kors, beliggende i et særdeles vakkert landskap, tålte å bli besøkt for tredje gang. Powerscourt besøkte jeg første gang jeg var alene i Dublin, det blir sytten år siden, så det var det veldig artig å se igjen. Jeg hadde meldt meg på en arrangert tur som gikk til begge steder, en veldig lettvint og grei måte å komme seg til disse flotte stedene. Kan anbefales for den som skal til Dublin og har lyst til å se mer enn selve byen.

Her noen bilder jeg tok underveis, de to øverste fra Glendalough, de to nederste fra Powerscourt Gardens. Og da tror jeg det får være nok om denne turen til Dublin.





lørdag 22. april 2017

Bilder fra Dublin

Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har  vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.

Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.


Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?


Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.



Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.