mandag 29. mai 2017

Skill deg ut - på samme måte som alle andre

Jeg kom over en ganske så artig videosnutt på facebook-siden til NRK Underholdning. Det kan se ut til at det er en del som sliter med at man skal skille seg ut, fortrinnsvis på samme måte som alle andre. Det er nok ikke alltid så lett, som det framgår her. 

Dette er vel temmelig typisk for den tiden vi lever i, dessverre. Et annet fenomen i samme leia, er alle disse som «er seg selv», det er vel omtrent like sant som at de vi ser her er unike.

torsdag 18. mai 2017

Flere bilder fra Glendalough

Jeg klarer visst ikke å gi slipp på årets tur til Dublin. Under siste posten om turen fikk jeg to kommentarer som tydet på folk ble interessert i bildene fra Glendalough, særlig den lille kirken som egentlig heter St. Kevin’s Church, men som vanligvis omtales som St. Kevin’s Kitchen. Her er et bilde som jeg tok forrige gang jeg var i Glendalough. Den gangen var jeg der i juni måned, og det va påfallende pent vær. Jeg hadde en veldig fin spasertur fra den øvre innsjøen i dalen, og til den nedre. Glendalough betyr for øvrig dalen med de to innsjøer. Den som har drukket en del skotsk whisky har sikkert vært borti ordet glen før, det er gælisk for dal.


Da jeg var i Skottland for to år siden, var jeg innom destilleriet Glenfarclas. Det var et helt moderne destilleri som er drift, i motsetning til Jameson i Dublin, der selve whiskeyproduksjonen er flyttet, mens det opprinnelige destilleriet er et besøkssenter med omvisninger. Men det er ingen grunn til ikke å besøke stedet, man får vite mye interessant og man får smake på godsakene, selv om de ikke lages der lenger. Men forskjellen var at i Glenfarclas fikk man med seg med seg hvordan det lukter når whisky lages, og det luktet faktisk veldig godt. Også fikk man jo selvfølgelig smaksprøve til slutt. Ikke gærent det heller. Da jeg skulle til Irland første gang, måtte jeg lære meg å like whiskey, det jeg gjorde jeg ikke i utgangspunktet. Men det var litt flaut, så det må læres, og det viste seg at jeg var ganske lettlært. Den skotske whiskyen satt det litt lenger inne å like, på grunn av røyksmaken. Også det kunne læres, heldigvis. For den som ikke måtte vite det, i Irland lager man whiskey, i Skottland whisky.


Tilbake til Glendalough, et sted som anbefales å besøke for den skal til Dublin og har noen dager der. Irland har mange historiske steder, jeg har vært på flere og de har alle vært spennende å se. Men jeg synes Glendalough er et særdeles vakkert sted, og det er heller ikke så langt fra Dublin. Det ligger i County Wicklow, et naturskjønt område vel verdt å få med seg. Her en link til litt informasjon.




Hvis man har vært ute på en fin dagstur, kan man glede seg til en hyggelig tur på pub etterpå. Jeg har flere steder sett at Dublin blir anbefalt som et reisemål for den som reiser alene. Det kan jeg skrive under på, nettopp de trivelige pubene, ofte med mulighet til å høre musikk, er med på å gjøre Dublin til et fint reisemål når man reiser på egenhånd. Jeg som er veldig glad i irsk musikk har naturlig nok tilbrakt tid på diverse puber. Jeg skal avslutte med en video med en låt jeg hørte spilt i år, den er ikke så vanlig å høre. Her med Christy Moore, som er en av mine favorittartister. Han er veldig populær i Irland, men jeg har inntrykk av at irene ikke er så vant til at utlendinger kjenner til ham. I hvert fall er det noen som blitt litt overrasket over at jeg er godt kjent med musikken hans. Kan høres på Spotify for den som måtte ha lyst til å høre mer, jeg synes han har gjort veldig mye bra.


    

mandag 15. mai 2017

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.



tirsdag 2. mai 2017

Dublinturen nok en gang

Så slapp jeg ikke unna denne gangen, i år ble det en saftig forkjølelse etter turen til Dublin. Den slo ut i full blomst, eller snarere kaktus, omtrent umiddelbart etter at jeg hadde kommet inn døra hjemme. Det er ikke første gang jeg har kommet hjem fra de vestlige strøk av Europa med en real forkjølelse, men det er noen år siden sist. Jeg er i hvert fall glad elendigheta ventet til jeg kom hjem. Nok om det, ikke veldig spennende tema. Når jeg har som motto at det å reise til steder med fint vær er feigt, får jeg vel bare finne meg i litt ubehag i etterkant.

Jeg har vært så mange ganger i Dublin at jeg har kommet ut av tellingen. Da blir det, som nevnt i forrige bloggpost, ikke lett å finne noe nytt å se. Derimot fikk jeg hyggelige gjensyn med Glendalough og Powerscourt Gardens. Glendalough med sine gamle ruiner, rundtårn og graver med keltiske kors, beliggende i et særdeles vakkert landskap, tålte å bli besøkt for tredje gang. Powerscourt besøkte jeg første gang jeg var alene i Dublin, det blir sytten år siden, så det var det veldig artig å se igjen. Jeg hadde meldt meg på en arrangert tur som gikk til begge steder, en veldig lettvint og grei måte å komme seg til disse flotte stedene. Kan anbefales for den som skal til Dublin og har lyst til å se mer enn selve byen.

Her noen bilder jeg tok underveis, de to øverste fra Glendalough, de to nederste fra Powerscourt Gardens. Og da tror jeg det får være nok om denne turen til Dublin.





lørdag 22. april 2017

Bilder fra Dublin

Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har  vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.

Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.


Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?


Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.



Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.

torsdag 20. april 2017

Guinnessfrue har landet i Dublin

Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland. Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har skjønt.

Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.

Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og godt drikke.

I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.

Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye seg med et par bilder fra Dublin Zoo. 



torsdag 13. april 2017

Den mislikte arbeiderklassen

Det er påske og jeg hadde tenkt å satse på litt lettere stoff enn det jeg vanligvis kommer med. Siden jeg for noen bloggposter siden lærte at enkelte mister tålmodigheten av andres elendighet, tenkte jeg at fikk satse på litt musikk og sånt forskjellig. Men det er utsatt inntil videre, fordi jeg for en tid siden leste en kronikk av Andreas C. Halse med tittelen Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen. Det er jo korrekt observert, det overraskende er at en som selv tilhører venstresiden faktisk er i stand til å se det.

Innledningsvis skriver han om velutdannede liberalere som har mye moro med de lavere utdannedes dårlige språk, da særlig folk på høyresiden, og i forbindelse med debatter om innvandring og islam. Han skriver blant annet: De åpne og mer subtile angrepene på folk som mangler riktig utdannelse eller skriftlig formuleringsevne bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem selv. På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker.

Nå må det innrømmes at jeg og enkelte andre har hatt mye moro på facebook med nettopp dårlig språk, har jo vært innom det her på bloggen også. Men det har vært mer klasseblind moro, dårlig språk finnes hos flere enn de lavt utdannede, men feilene er gjerne av litt forskjellig slag. En del av moroa har kommet fra jobbannonser, og jeg tror ikke det er vaskehjelpa i bedriften som utformer de annonsene. Et par eksempler har vært fra et vikarbyrå jeg har jobbet for, og i en annonse var en konsulent jeg har hatt som kontaktperson en av dem man skulle henvende seg til. Om det var han som hadde skrevet annonsen, vet jeg ikke. Men jeg kommuniserte med ham på e-post, og han var ikke direkte elegant i sine formuleringer, for å si det på den måten. Også politikernes språk kan være artig, selv syntes jeg det var hylende festlig med disse som hadde høyt og bredt fokus.

Tilbake til saken, venstresidens forakt for arbeidsfolk er ingenting å le av. Jeg kan tenke meg at de velutdannede på venstresiden koser seg med folkets dårlige språk, og tar det som en bekreftelse på at arbeiderklassen er en gjeng mindre begavede tullinger det ikke er noen grunn til å bry seg om. Når jeg har lest disse evinnelige betraktningene om arbeiderklassens elendige smak og dårlige vaner, har jeg mange ganger tenkt på hva disse sier i det private rom. Det er jo gjerne sånn for de fleste av oss, at vi ønsker å framstå som litt bedre enn vi egentlig er når vi ytrer oss offentlig. Jeg har nok sagt ting i mer eller mindre festlig lag, som jeg ikke ville ytret her på bloggen. Det kunne sånn sett vært artig å være den berømmelige flua på veggen når de korrekte venstresidemenneskene har samlet seg til fest, og fått i seg tilstrekkelige dråper av sikkert langt mer eksklusivt drikke enn det som er vanlig i det foraktede folkedypet. Jeg er ikke sikker på at de hadde utvist mer storsinn og toleranse enn det vi andre gir uttrykk for etter å ha fått i oss noe mindre eksklusive dråper.

Når jeg har lest hva enkelte synsere på venstresiden har skrevet om arbeiderklassen, har det slått meg at de på mange måter minner om en viss type arbeidsfolk, interessant nok nettopp dem som likner mest på venstresynsernes beskrivelser av arbeiderklassen. Begge har sterke meninger om den andre, begge generaliserer motparten sønder og sammen, begge misliker sterk alt de tror den andre står for. Alle fra arbeiderklassen hører på danseband og spiser Grandiosa. Alle sosialister er blærete klimahysterikere som hører på opera og tror de er noe. Begge parter framstår som selvhevdende og med et enormt behov for å ha noen å se ned på. Det har vært øyeblikk der jeg skulle ønske det hadde vært mulig å sende dem ut på en øde øy og la dem ta et oppgjør der, så vi andre kunne få fred.

Halse sier avslutningsvis: Jeg er i det store og hele enig med dem som mener det er for mye kulturkrig og for lite politikk i det offentlige ordskiftet. Men en del av den utdannede venstresiden ser tidvis ut til å glemme at de fører sin egen kulturkrig. Og som alltid er ens egne privilegier vanskeligst å få øye på.

Nå har jeg skrevet noen poster, for å si det forsiktig, der jeg har prøvd å vise at det er stor forskjell på arbeidsfolk, og at det bildet venstreeliten har av arbeiderklassen ikke stemmer overens med det jeg har opplevd. Så jeg skal ikke si noe mer om det nå, men uansett hvor «dårlig» smak folk har, så er de mennesker med en grense for hvor store fysiske og psykiske belastninger de tåler. At folk hører på danseband eller ser på Paradise Hotel er ikke grunn til at det er greit at de behandles som søppel. 

Det var nok alvorsord for i dag, da tror jeg vi tar litt musikk.