tirsdag 31. oktober 2017

Gi så det svir!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gammel låt, og ikke minst den tilhørende videoen. Låta er faktisk tretti år gammel, det er snakk om Satelite med det amerikanske bandet The Hooters. Det som fikk meg til å tenke på denne gamle låta, var denne artikkelen om den kristne tv-kanalen Visjon Norge. Her kan man lese at tv-kanalen presenterte en liste over diverse velsignelser man kan kjøpe seg, med priser fra 1500 til 50.000 kroner.

Det var for så vidt ikke overraskende, de fleste har vel fått med seg hvor gjennomført usmakelig denne tv-kanalen er. Den som ikke helt har fått det med seg, kan se denne videoen med noen små smakebiter av hva som foregår.



Jeg har skrevet flere bloggposter om mine opplevelser med pinsevennene i barndommen, foreldrene mine tilhørte jo der, og jeg ble høyst motvillig slept med på en del møter og tvangssendt på søndagsskole. Dette tok slutt da jeg ble gammel nok til å protestere tilstrekkelig høylytt. Selv om jeg hørte mye tull der, er dette betydelig verre. Penger var ikke et tema på samme måte som det er i Visjon Norge. Og selv om det var lett å forstå at pinsevennene syntes alle som ikke var som dem var veldig dumme, så ble det ikke uttalt så til de grader i klartekst som det Jan Hanvold driver med. Han er så vulgær og vemmelig at…, vel, hva skal man si uten å bli altfor ufin? Videoen over sier vel det meste. Dessuten må jeg si at jeg har svært liten sans for politikere som står fram og støtter Visjon Norge.

Vel, her er Satelite med The Hooters, låta svinger fremdeles og videoen virker påfallende aktuell.

onsdag 25. oktober 2017

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.


lørdag 14. oktober 2017

Høstbilder, statsbudsjett og musikk

Høsten er den tiden på året da jeg synes det er aller morsomt å ta bilder. Å rusle rundt med kamera, komme hjem og sette seg foran pc-en med en kopp te, se hvordan resultatet av dagens tur er blitt, og fikse og ordne litt på bildene i Photoshop, det er trivelig og avslappende.


Noe som ikke er fullt så trivelig er årets statsbudsjett som akkurat er lagt fram. Som ventet tar man fra de fattige og gir til de rike. Noen av dem som skal få svi er de arbeidsledige, på siden til Fri Fagbevelse kan vi lese at arbeidspolitisk talsperson for Høyre, Heide Nordby Lunde, mener det ikke handler om kutt, men om en omlegging av ordningen. Det er jo en måte å si det på. Noen av dem som vil bli rammet er midlertidig ansatte. Ifølge regjeringen vil den nye ordningen gi den enkelte sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Jeg som har uhyggelig mye erfaring med å være midlertidig ansatt, vet at i hvilken grad arbeidsdeltakelsen da blir kontinuerlig eller ikke, det er det ikke opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme, men derimot arbeidsgiver. Som jeg opplevde da jeg jobbet for Adecco, klager du på at arbeidsgiver trikser med lønna di, så straffes du med mindre jobb, eller mindre kontinuerlig arbeidsdeltakelse, som regjeringen kaller det. Regjeringen mener de nye kuttene vil styrke arbeidslinja, kanskje det snart er på tide å kalle en spade for en spade, og den såkalte arbeidslinja for en straffelinje.


Noen andre som skal få merke de blåblås kuttpolitikk, erJussbuss. Som jeg har vært inne på før, da en arbeidsgiver nektet å utbetale meg feriepenger, så var det eneste stedet det var mulig for meg å få hjelp, nettopp Jussbuss. Fra Arbeidstilsynet fikk jeg beskjed om at de hjelper ikke til med slike saker, hadde det ikke vært for Jussbuss, hadde den dønn uhederlige arbeidsgiveren sluppet unna. Nå er jo den nåværende regjeringen arbeidsgivernes beste venn, så sånn sett er det jo en viss logikk ute og går. Den uhederlige arbeidsgiveren min var for øvrig en ihuga Frp-tilhenger.


Statsbudsjettet er også dårlig nytt for oss som er glad i dyr, og ikke minst dyrene selv, regjeringen vil kutte all støtte til frivilligdyrevern og gir to millioner til pelsdyrnæringen. En av dem som også mister støtte er Matsentralen, som jobber mot kasting av mat. I 2015 ble det her i landet kastet 355 000 tonn mat som kunne vært spist.


Og da tror jeg ikke orker å tenke mer på årets statsbudsjett. 


For å roe nervene litt, avslutter jeg med litt dertil egnet musikk.

     

mandag 25. september 2017

Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 


onsdag 20. september 2017

I de varme og rødgrønne dager

Under valgkampen var det mye snakk om at vi har fått et kaldere samfunn med den blåblå regjeringen. Dette kom ikke uventet fra folk på venstresiden, hvor mange er så gode at de er blitt veldig sinte på alle som ikke er like gode. Denne illsinte formen for godhet kan virke litt skremmende på noen av oss, men det er sikkert bare fordi vi ikke er like gode selv. Joda, samfunnet har blitt kaldere i årene med de blåblå, men hvor varmt var det den gangen vi ble styrt av de rødgrønne?

Jo, det var nok et veldig varmt og medmenneskelig samfunn. Jeg husker spesielt den varmende uttalelsen fra daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om at sosialklienter fikk stå opp morran. Da følte helt sikkert sosialklientene at var de var omgitt av enormt mye varme og medmenneskelighet. En annen arbeidsminister fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, hadde en kronikk i Klassekampen i 2011, som jeg syntes var så empatisk og varm at den fortjente en egen bloggpost. Det var særlig en uttalelse som jeg festet meg med: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Saken er at jeg ble så grepet av denne omtanken for de trygdede at jeg nesten fikk tårer i øynene. Hvis du er syk og utslått, man må stort sett være riktig så elendig for å få trygd i disse dager, så er det nok ingenting som varmer mer enn å få høre at det som egentlig feiler deg, er at du ikke gidder å bite tenna tilstrekkelig sammen. Og der ute står jo arbeidsgiverne i kø for å ansette folk som ikke er plagsomt friske, sånn var det nok i hvert fall i den rødgrønne og medmenneskelige tidsalder.

Selv opplevde jeg i denne perioden å måtte jobbe stadig hardere for stadig mindre lønn, mens arbeidsgiverne mine snøt og bedro som bare pokker, men det var stor trøst i at jeg tross alt levde i et varmt og hyggelig samfunn. De rødgrønne brydde seg jo veldig mye om slitne arbeidsfolk på luselønn. Nå har det seg sånn at folk som tilhører arbeiderklassen ikke alltid har følt seg så veldig akseptert av disse gode og varme menneskene. Men vi må ha forståelse for at også de veldig gode har behov for noen å se ned på, så da får vi bare finne oss i at vi står lagelig til for hogg når selveste godheten må ha noen å føle seg bedre enn. I den varme rødgrønne perioden var det jo mye skriverier om hvor dårlig smak, ditto holdninger og lite kunnskap arbeiderklassen var i besittelse av. Husker jeg rett, fikk de syke mye tyn også, uten at de gode sto opp for dem, det skyldes nok at denne hetsen var av det gode og varme slaget.

Det kan nok være at jeg ikke til fulle forsto hvilket varmt og medmenneskelig samfunn vi hadde i de rødgrønne årene, vi lavt utdannende er jo så dumme, noe vi ble minnet om støtt og stadig i denne varme og gode perioden. Men jeg er dog ikke dummere enn at jeg på valgdagen slo opp paraplyen og labbet av gårde i høljregnet for å bli kvitt de blåblå. Det ble vi som kjent ikke, men det kan kanskje tyde på at det er et visst håp for undertegnede. Men en av disse voldsomt gode blir jeg nok aldri, det må jeg bare innse.


onsdag 6. september 2017

For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.


Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som er mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.

søndag 3. september 2017

Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.