søndag 8. januar 2017

Bloggen fyller åtte år!

I dag er det åtte år siden jeg skrev min første bloggpost, i årene som har gått har jeg markert bursdagen her på bloggen hvert år. Eller nesten hvert år, jeg ser at jeg ikke gjorde det for to år siden. Som følge av brexit og Trump har det faktisk vært skrevet en del om temaer tilsvarende mye av det jeg har tatt opp her på bloggen. Det har ført til at man har vært nødt til å innse at det er noen som har fått det verre, blant annet på grunn av globaliseringen. Om det vil føre til noe særlig bedring i forholdene er en helt annen sak, jeg tror ikke det. I året som akkurat har begynt er det valg her i landet. Jeg håper vi får et regjeringsskifte, da den nåværende regjeringen er ille. Men vi kan antagelig ikke håpe på mer enn at forskjellene vil øke i et noe saktere tempo enn de gjør med den blåblå regjeringen. Jeg er med andre ord ikke særlig optimistisk.

I de åtte årene jeg har blogget har vi hatt vel tre år med de blåblå og de foregående årene var med de rødgrønne. Om det er lett å få øye på blåfargen til de to ganger blå, var det ikke alltid så lett å få øye på det røde og det grønne i den forrige regjeringen. Også i deres regjeringstid ble det merkbart tøffere og kaldere for oss som befinner oss langt nede på rangstigen i samfunnet. Det har jeg skrevet såpass mye om at jeg skal ikke si noe mer om det her, da jeg har gjentatt meg selv mange nok ganger her på bloggen.

Men nok om mine pessimistiske betraktninger, i dag feires det bloggbursdag og da er det bloggen det skal handle om. Nå er jo ikke denne bloggen kjempepopulær, så hva skal man gjøre for at den skal bli mer lest? Jeg har vært innom Blogglisten og der er det mange blogger som har svært mange lesere. Det kan se ut som at det man skal være nå er frue, her så jeg både Komikerfrue, Pilotfrue, Supporterfrue, Treningsfrue og Bollefrua. Med tanke på alle mine turer til Irland kunne jeg kanskje kalt bloggen for Guinnessfrue, og blogget om det meste som skjedde på de turene, tatt bilder av absolutt alt som skulle inntas av så vel flytende som fast føde. Etter hva jeg har sett av disse populære bloggene, så skal det ikke bare være ett bilde av det som skal spises eller drikkes, men minst fire. Siden jeg ikke er alene på puber og spisesteder borti der og ville føle meg rimelig dum mens jeg fotograferte alt dette i full offentlighet, tror jeg det får være med tanken. I stedet kan jeg dele en video som jeg tuklet sammen av opptak på noen puber i løpet av fjorårets tur til Irland. Siden jeg ikke gadd å drasse rundt på et skikkelig kamera på kveldstid er opptakene gjort med mobilen, så det er ikke aller beste kvalitet, men kanskje hakket morsommere enn bilder av mat og drikke.




Så får vi se hvordan det går med denne bloggen, det blir neppe åtte nye år, hvor lenge den kommer til å leve er uvisst.  Men jeg skal i hvert fall prøve å holde liv i den en stund til. 


søndag 18. desember 2016

En video til ettertanke

For en stund siden kom jeg over denne musikkvideoen som jeg synes sier uhyggelig mye om tiden vi lever i. Jeg har lest om ungdommer som er på sosiale medier omtrent døgnet rundt, samtidig som de er opptatt med hver sin mobil når de er sammen. Da går de glipp av både den gode ensomheten, der man gjør det man har lyst til uten å bry seg om hva andre måtte mene og det gode samværet med andre, der man faktisk snakker med hverandre. Nå gjelder det ikke bare ungdom, jeg har observert godt voksne mennesker på kafe, med nesa i hver sin mobil. Noe av det første jeg så da jeg kom til Dublin i sommer, var folk i sekstiårsalderen som sto på gata i Temple Bar med selfiestang. Selfiestang er fremdeles på lista over ting jeg absolutt ikke ønsker meg. Jeg tar mye bilder, men uten meg selv, det er best sånn. De siste gangene jeg har vært ute og reist har jeg hatt med meg laptop og da har jeg vært innom facebook og lagt ut noen bilder og betraktninger om det som skjer. Jeg får hyggelige kommentarer tilbake og det er i det hele tatt ganske trivelig å kommunisere litt med folk hjemme mens jeg er ute på tur. Men det er ikke noe jeg bruker mye tid på, når jeg er på ferie er jeg stort sett opptatt med andre ting. Og skulle jeg ikke få mange likes på et bilde, er ikke det særlig viktig. Det viktigste er det jeg opplever der jeg er. Det jeg poster på facebook på disse ferieturene fungerer også som minnebøker for meg selv, der jeg kan gå tilbake og se på det jeg har lagt ut og kose meg med minner fra de gode stundene i livet.

Men nå har jeg rotet meg et stykke unna det denne videoen viser, som ikke er den hyggelige bruken av sosiale medier, men noe langt mer ubehagelig. Som sagt, jeg synes den sier et og annet om tidsånden, så er det store spørsmålet om det er sånn vi faktisk ønsker å ha det. 


mandag 12. desember 2016

Om folk, elite, Trump og annen elendighet

Etter Trumps seier i presidentvalget i USA har det vært skrevet en god del om avstanden mellom folk og elite. Etter hva jeg forstår har man fått med seg at det finnes en arbeiderklasse der ute som har opplevd en forverring i levekår. Når man er bekymret for dette, er det ikke fordi man er bekymret for at folk har fått det verre, men at dette fører til at mange begynner å stemme på uartige politikere og partier. Bare så det er sagt, jeg hadde aldri fått meg til å stemme på en så ekstrem politiker som Trump. Hadde jeg vært amerikaner hadde jeg holdt meg for nesa og stemt på Hillary Clinton. På samme måte som jeg noen ganger har holdt meg for nesa og stemt på Arbeiderpartiet. Fordi de har framstått som det minste ondet og for å gi en så effektiv motstemme som mulig mot et enda større onde. For meg har det verst tenkelige vært Fremskrittspartiet i regjering og de siste tre årene synes jeg har bevist at det har det vært all grunn til å være redd for.

Nå har jeg forståelse for folks eliteforakt, det har jo hendt jeg har vært irritert, for å si det på en pen måte, over hva enkelte fra denne eliten har greid å lire utav seg om arbeidsfolk. Det har til tider vært direkte ubehagelig lesning og man generaliserer på en helt annen måte når man skriver om arbeiderklassen enn man tillater seg når man skriver om andre grupper. I den forbindelse skal jeg komme med et sitat fra en artikkel i den britiske avisen Independent: While we find generalising about Asian and black people loathsome, we have shown we have no compunction about doing the same with the white working class. No - we glory in it. Det er ikke så veldig annerledes her i landet. Saken er at dersom det som skrives om den norske arbeiderklassen hadde medført riktighet, så ville jeg ikke forstått nevnte artikkel i Independent, for det første fordi jeg ikke er i stand til å lese aviser av en viss kvalitet og for det andre fordi jeg ikke er god nok i engelsk.

Når jeg først nevner Storbritannia, i forbindelse med brexit leste jeg om en britisk arbeider som hadde hatt mange midlertidige jobber og gått ned i lønn gjentatte ganger. Det samme som jeg har opplevd her i landet, men her er det vel færre som har opplevd det foreløpig. Men jeg er redd det går samme veien her. Noe jeg har reagert på er at enkelte av dem som har skrevet temmelig stigmatiserende om norsk arbeiderklasse visstnok skal tilhøre venstresiden. Da kan det virke rart at de har vært langt mer opptatt av å beskrive arbeiderklassens angivelig dårlige smak enn at de har vært opptatt av økende klasseskiller, noe som ikke ser ut til å bekymre dem i det hele tatt. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg opplevd å gå ned i lønn gjentatte ganger, samtidig som jeg hadde lest ørten kronikker som inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Den virkeligheten jeg opplevde i arbeidslivet, med lavere lønn og stadig større arbeidspress, var det ingen som omtalte.

Det var ikke bare smaken vår det var noe gærent med, man ante at vi var usle, intolerante og i det hele tatt ikke mye til folk. Nå har jeg møtt et stort antall arbeidere, siden jeg har jobbet på så mange steder, og det har vært mange flotte mennesker. Da virker det så utrolig urettferdig når man omtaler folk på den måten. Eksempelvis husker jeg en kollega jeg en gang hadde på en kantine jeg jobbet, hvor vi forresten betjente noen usedvanlig ubehagelige mennesker. Hun fortalte at hun hadde drevet en kantine på en skole, der hadde hun blant annet gitt bort vafler til elever som aldri hadde penger og jeg fikk i det hele tatt det inntrykket at hun hadde vært en omsorgsperson for ungdommene hun lagde mat til. Hvis jeg hadde behov for en person å snakke med og hatt valget mellom henne og enkelte av disse kommentatorene som breier seg i media, er jeg ikke tvil om hvem jeg ville gått til. 

Noe annet er at det er en enorm forskjell mellom den virkeligheten jeg opplever og den som beskrives i media. Arbeid er helsebringende heter det seg, jeg vet ikke hvor mange av dem jeg har jobbet sammen som har hatt mer eller mindre alvorlige arbeidsrelaterte helseplager. Flere har vært gjennom operasjoner i armer, bein eller rygg som følge av belastninger jobben har påført dem. Størsteparten av de smertestillende pillene jeg har spist i mitt liv har vært på jobb for å greie å komme gjennom dagene. Jeg har lest om hvor gode og bekymringsløse liv vi har her i landet, samtidig som jeg nok en gang har gått ned i lønn og ikke ant hvordan jeg skulle klare meg framover. Det stadig hardere arbeidstempoet og juks og fanteri fra arbeidsgivere har også vært en kilde til bekymring. Dette er en virkelighet man ikke er særlig opptatt av, følgelig er det heller ingen håp om bedring. Det fører til en sterk følelse av håpløshet og i mange tilfeller også sinne. Hvis du er en person som har slitt i tunge jobber i mange år og er mer eller mindre utslitt, er det eneste du kan se fram til å få det verre enn du allerede har. Det er ikke et eneste politisk parti som er der for deg, derimot ser det ut til å være unison enighet om at du skal oppleve et helvete den dagen du er nødt til å kaste inn håndkleet og gå på NAV.

Jeg har sett at når man befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet, har det blitt mange som skal tjene på det arbeidet man utfører. Når jeg har jobbet på kantiner gjennom vikarbyråer har jeg som oftest vært utleid til diverse kantineselskaper. Da er det kanskje ikke rart det ikke blir mange kronene igjen til den som er på gulvet. Kantineselskapene konkurrerer om hvem som kan tilby mest mulig mat til lavest mulig pris. Regningen sendes til de ansatte på kantinene som opplever lavere lønn, nedbemanninger og dårligere pensjonsordninger. Jeg har også sett at bemanningen strippes ned til et minimum, så leier man inn vikarer de dagene det er ekstra mye å gjøre. Nå hender det at vikarer ikke dukker opp og om man kommer når man skal og gjør så godt man kan, så skal det mye til å gjøre en fullgod jobb første dag på et nytt sted. Foruten at stressende dager blir ekstra stressende for de fast ansatte, så mister de også de litt roligere dagene innimellom. Dagene man kan puste ut litt og som gjør at man kanskje holder ut til pensjonsalder. De fleste jobbene jeg har hatt, både på lager og kantiner, er jobber der alt arbeidet man utfører sliter på kroppen. Når tempoet blir hardere og pausene færre, blir folk raskere utslitt. Dette burde det være mulig å forstå, dersom man gidder.  

Jeg har hatt noen opplevelser som har vært direkte skremmende. Jeg har skrevet om hvordan det var den gangen jeg ringte LO fordi jeg overveide å organisere meg. Da ble jeg satt over til Handel og Kontor der jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg mente at oppdraget jeg akkurat hadde avsluttet på en kantine måtte ha ulovlig hardt arbeidstempo. Han jeg måtte snakke med gjentok og gjentok at det var det lov, uten at jeg fikk mulighet til å forklare hvordan forholdene var, og han ble etter hvert skikkelig sint. Jeg regner med at det er flere enn meg som har blitt møtt på den måten, da er det kanskje ikke rart at arbeidsfolk blir sinte på alt som har med venstresiden å gjøre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, jeg var skjelven i flere timer etterpå og det føltes så utrolig håpløst at de slaveliknende forholdene jeg akkurat hadde opplevd skulle være lovlig. En annen meget ubehagelig erfaring var arbeidsgiveren som etter at jeg sluttet nektet å utbetale opptjente feriepenger. Jeg har tidligere skrevet om den lange og kronglete veien for å få disse pengene. Det var en stor psykisk belastning. Jobben i seg selv hadde vært noe som slet så vel fysisk som psykisk. Ekstremt hardt arbeid og en arbeidsgiver som visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg deretter. Det var også en jobb der jeg var avhengig av å ta smertestillende i løpet av dagen for å holde ut. Når man samtidig leser at arbeid er bra for selvtillit, fysisk og psykisk helse, da vet man ikke om man skal le rått eller legge seg ned og grine. Kanskje det også er skremmende at man etter hvert tar det som en selvfølge at de som tilhører den såkalte eliten ser på deg som et undermenneske, en som er helt uten noen form for verdi og at den virkeligheten man opplever er totalt uinteressant, uansett hvor brutal den måtte være.

Selv om jeg har lest et og annet om arbeiderkvinner som har vært ille, ser det ut til at det aller verste man kan være er arbeidermann. Det er liksom ikke grenser for hvor mange dårlige egenskaper menn fra arbeiderklassen er i besittelse av. Joda, de finnes de håpløse typene som er fordomsfulle og kunnskapsløse og skjeller og smeller mot alt og alle, men det er mange som ikke er slik. Jeg jobbet en gang på et lite lager hvor jeg bare jobbet sammen med menn. Jeg ble respektfullt behandlet og han som var sjefen min hadde til og med gitt særdeles god tilbakemelding på meg til vikarbyrået jeg jobbet for. På kantiner har jeg jobbet sammen med mannlige kokker som har vært riktig så oppegående og veldig ålreite å jobbe sammen med. Menn fra arbeiderklassen beskyldes gjerne for å ha et negativt syn på kvinner, men det har jeg merket lite til, både når det gjelder jobb og fritid. På den annen side har jeg sett at også de mer velutdannede kan være brautende og nedlatende overfor kvinner. Det har slått meg at det har virket som de er vant til at den type oppførsel har blitt godtatt, det blir den ikke av meg. Nå er det vel slik at arbeidermenn med negativt kvinnesyn gir uttrykk for det på en langt mer direkte måte enn de mer velutdannede, som i det store og hele er flinkere til å pakke inn dritten sin.

Arbeiderklassen beskyldes også for å være rasistiske. Vrient å ta opp, siden alle som ikke mener at innvandring er hundre prosent berikende fort får en rekke stygge stempler på seg, rasister, lider fremmedfrykt, islamofobe osv. Nå har jeg jobbet sammen med folk fra mange land, de har stort sett vært arbeidsomme og hederlige mennesker som ofte har blitt grovt utnyttet av ikke fullt så hederlige arbeidsgivere. Jeg har sett lite av negative holdninger fra nordmenn overfor utenlandske kolleger. Mange har vært skeptiske til innvandring, men ikke rettet dette mot dem de har jobbet sammen med. Nå har jo arbeidsfolk opplevd at lønninger er blitt presset nedover og at nordmenn presses ut av jobbene sine som følge av innvandring. Når man tjener dårlig fra før har man ikke råd til å gå ned i lønn og mister man jobben er det ikke mange pengene man har krav på, da skal det mye til å mene at innvandring bare er berikende. Å være bekymret for konsekvensene av innvandring er ikke det samme som å være rasist. Det går også an å ha sympati med arbeidsinnvandrere som jobber for mindre enn luselønn samtidig som man er bekymret for den innvirkningen dette har på ens egen situasjon. Det er lett for velfødde synsere å moralisere over det såkalte folket, det er ikke dem som må gå ned i lønn eller i verste fall bli presset ut av arbeidslivet.

Når jeg har lest om årets valg i USA har jeg lurt på hvordan kvinner i det hele tatt kunne stemme på en slik kandidat. Men når det gjelder arbeiderkvinner, er man vant til å bli kalt white trash er man kanskje blitt så vant til så negative karakteristikker av seg selv at det skal ganske mye til før man reagerer. Jeg mener jeg et eller annet sted leste at også folk som forstår at klimaendringene er alvor, stemte på Trump. Kanskje det handler om håpløshet, at når man innser at man er på vei mot stupet så føles det godt å gi den forhatte eliten noen slag i trynet på veien utfor. Så får det ikke hjelpe at man får slagene i retur med økt styrke, det går jo til helvete uansett.

Følelsen av håpløshet kjenner jeg igjen og den har mange av dem jeg har jobbet sammen også følt på, i tillegg kommer ydmykelsene man opplever både på jobb og ellers. Det kan bli en usunn blanding og da er det også lett å bli sint, skikkelig sint. Når jeg har lest betraktningen om arbeiderklassen, som stort sett omhandler mat, musikksmak og annet som kanskje ikke er så vesentlig, har jeg mange ganger tenkt at hvorfor man ikke i stedet kunne brukt tid på å forstå den virkeligheten folk lever i og hva den gjør med dem. Jeg har vært litt forut for min tid, det jeg har opplevd i arbeidslivet har ikke vært så veldig vanlig her i landet hittil, men stadig flere dyttes over i midlertidige og dårlige jobber. Det å være nødt til å krype rundt på betonggulvet og plukke opp de jobbsmulene som kastes til deg er veldig langt fra det gode liv og den usikkerheten du opplever hakker deg etter hvert i filler.  Jeg og flere av de kvinnelige kollegene jeg har hatt, har delvis reagert med å rette sinnet innover, vi har bebreidet oss selv fordi vi ikke tok en ordentlig utdanning da vi var unge. Samtidig som vi også har vært sinte og oppgitte over nedlatende kunder, arbeidsgivere, politikere og grådige rikinger. De kvinnene som kanskje har hatt mindre forutsetninger for å klare en høyere utdanning, samt mange menn, har nok i enda større grad vendt sinnet utover. Da får man utskjelling av «pk-eliten» og uttalelser av den typen man ser i diverse kommentarfelt. Dette gnålet kan være ganske slitsomt å høre på, men kanskje ikke så veldig mye mer slitsomt enn å høre på den foraktede elitens gnål om det lavtstående folket.

Etter Trumps valgseier har det vært skrevet mengdevis med betraktninger om hvorfor det gikk som det gjorde. Det kan se ut til at den enkelte skribent tolker det slik at det passer inn i vedkommendes virkelighetsoppfatning. Jeg synes det er bekymringsfullt at i den grad folk som skal tilhøre venstresiden er opptatt av økende forskjeller, er det fordi det får folk til å stemme «feil». Venstresiden manglende interesse for arbeidsfolks problemer er en gavepakke til høyrepopulistene og som jeg sikkert har sagt før, er man venneløs er det lett å la seg lure av falske venner. 


lørdag 19. november 2016

Høstfarger langs Akerselva

Dette er årets siste fargesprakende høstbilder, tatt på en vandring langs nedre del av Akerselva en dag i begynnelsen av november. Nå er det slutt på fargeprakten her jeg bor, utenfor vinduet er det bare mørkt og grått. Derfor har jeg hentet fram disse bildene fra mer fargerike dager og håper de kan gi litt energi i høstmørket.








mandag 14. november 2016

En trist uke

Forrige uke var trist. Jeg synes jeg har et relativt pessimistisk syn på det meste, men stort sett overgår virkeligheten mine mest pessimistiske antagelser. Det fikk jeg nok en gang bekreftet på onsdag morgen. Trump hadde blitt valgt til president, skrekk og gru! Dessverre har jeg snublet over noen kommentarfelt de siste dagene, ut ifra det jeg har lest der ser det ut til at det er riktig mange nordmenn som mener Trump er en kjernekar og at alle som mener noe annet er fryktelig dumme og hjernevasket av den grusomme pk-eliten. Jeg har absolutt forståelse for folks elitetrøtthet, men det er noe som heter å lage ris til egen bak og det er vel en viss fare for at det er det fattigfolk i USA har gjort når de har stemt på Trump i håp om å få det bedre.

Da jeg fikk den sørgelige nyheten om at klimafornekteren og pussygrabberen Trump hadde vunnet valget, kom jeg til å tenke på ei jente fra Boston jeg snakket med i Galway for mange år siden. Dette var i den første perioden til George W Bush og hun syntes det var både flaut og fælt å ha en så skrekkelig president. Han er jo ikke en gang valgt, han er ikke en gang valgt, sa hun. Jeg tror ikke hun gleder seg over dette valgresultatet.

Man kunne jo håpe på at dette gjorde at venstresiden her i landet forstår at de må skjerpe seg, begynne å sette seg bedre inn i hvilke problemer folk har å slite med. For det står ikke bare bra til her i landet heller, forskjellene øker og lavtlønte sakker etter, det kunne man nettopp lese i Klassekampen. Dagens blåblå regjering må være den verste vi har hatt her i landet i løpet av min levetid, men også på venstresiden ser det ut til å være liten forståelse for hvordan livet er for lavtlønte og dem som av forskjellige grunner er utenfor arbeidslivet. I den forbindelse kan nevnes at Oslo Aps stortingsliste for 2017 vesentlig består av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk.

Noe annet trist som skjedde forrige uke var at Leonard Cohen døde. Han har jeg hatt stor sans for fra jeg var helt ung. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve ham på Kalvøya i 1988. Og for en konsert det var! Et musikalsk minne for livet. Det er godt å ha noe slikt å se tilbake på i disse dystre tider. Så en stor takk til Leonard Cohen for all den flotte musikken han har gitt oss.


mandag 31. oktober 2016

Oktoberbilder

Etter min samtale med bloggen, gjengitt i forrige bloggpost, har jeg kikket litt rundt i bloggverdenen. Der så jeg at veldig mange blogger i stor grad består av bilder. Bilder av bloggeren selv, interiør, klær og påfallende mange bilder av mat. Det later til at enkelte må fotografere maten fra alle tenkelige og utenkelige vinkler før den spises. Det minner meg om at jeg for en stund siden leste om folk som heller spiser mat som gjør seg godt på Instagram enn mat de egentlig liker.

Jeg har ingen planer om å legge ut den typen bilder, derimot legger jeg ut noen bilder jeg har tatt i løpet av oktober måned. Det er en fin årstid for fotografering, med mye flotte farger. 









torsdag 20. oktober 2016

En samtale med bloggen

Bloggen min er sur for tiden, den føler seg forsømt og oversett. Noe jeg for så vidt må gi den rett i. Den ønsker dessuten å bli skikkelig populær, noe jeg har sagt til den at nok ikke er mulig å få til. Jeg har akkurat hatt en samtale med bloggen. For den som måtte lure på om det virkelig går an å snakke med en blogg, det gjør det. For en god stund siden skrev jeg noen poster der jeg omtalte bokklubben Energica, der man blant annet ble fortalt at man kunne snakke med så vel egne innvoller, steiner og selveste universet. Og da kan man selvfølgelig snakke med en blogg.
Samtalen var som følger:
Bloggen: Du har sviktet meg fullstendig, du skriver jo nesten ingenting for tiden. Dessuten er det du skriver altfor trist og kjedelig. Jeg vil bli en sånn blogg som mange leser, jeg vil bli berømt og populær.
Jeg: Og hva mener du jeg skal skrive om for at du skal bli berømt? Jeg følger ikke så godt med i bloggverdenen for tiden, men har inntrykk av at det går mye i rosablogger og mammablogger. Du kan ikke bli noen av delene, det regner jeg med at du skjønner, selv om du bare er en blogg. Når det gjelder mammablogger så må jeg si at jeg er veldig glad jeg vokste opp før det fantes noen form for sosiale medier. Tanken på å få egen pottetrening og annen elendighet brettet ut på nettet så gud og hvermann kunne lese det, det er jeg veldig glad jeg slapp unna.
Bloggen: Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg ikke kan bli noen mammablogg. Men du kunne kanskje bli flinkere til ikke å lufte upopulære standpunkter? Sånn som dette bøllekurset for barnfrie som du begynte med, nå har du ikke engang fått noen særlig fart på det, men du må jo skjønne at sånt blir man ikke poppis av. Dessuten har jeg sett at når folk sier at de ikke vil ha barn, så passer de samtidig på å si at de er veldig glad i barn. Men av det du skriver framgår det at det er ikke du. Og når det gjelder overbefolkning som du har skrevet en del om, så skal det menes at det ikke er antallet mennesker på jorden det kommer an på, men bare hvor mye de forbruker.
Jeg: Det har vel framgått av det jeg har skrevet at jeg ikke er overvettes glad i barn. Det er en veldig god grunn til ikke å få barn. Det er jo dem som mener at man bør skaffe seg unger allikevel, noe jeg synes er en merkelig holdning. Det kan være fordi de ikke liker at noen skiller seg ut, alle skal være slik som dem. Jeg har sett at mange sliter med å forstå at andre ikke er maken til dem selv, det gjelder på mange områder. Når det gjelder overbefolkning, er du enig med dem som mener det bare er hvor mye folk forbruker som teller?
Bloggen: Jeg har ikke så mange egne meninger, da jeg bare er en blogg. Men jeg følger nå litt med på hva som skrives og sies og jeg synes å se at det kanskje er sånn at det på noen områder er en forskjell på hva som er riktig å mene og hva som muligens faktisk er riktig. Og at det kan være lurt å mene det som det er riktig å mene dersom man ønsker at andre skal oppfatte en som god og snill. Og å mene at det er for mange mennesker oppfattes ikke som snilt, etter hva jeg har forstått. Det samme gjelder selvfølgelig det å ikke like barn, det oppfattes nok som veldig usnilt.
Jeg: Her kom du med et nytt ord, usnilt. Vi skal ikke se bort fra at du har litt rett her, Bloggen. Men samtidig som du kjefter på meg fordi jeg ikke gir uttrykk for de riktige holdningene, så er det nok dem som mener det du nettopp sa ikke er riktig å mene heller.
Bloggen: Det var ikke noe jeg mener, men noe jeg mener å ha observert. Men nok om det, jeg syns vi skal skifte tema. Du kan selvfølgelig ikke begynne med sånn rosablogging heller. Men igjen vil jeg komme med noe jeg har observert. Når sånne som regnes som pene viser fram kroppen sin, så er det mange som blir sinna og skriver masse om det. Det kunne jo du også gjort forresten, for da hadde du ment noe i kor med andre, og det er virker som det er greia dersom man skal bli populær. Men det var ikke det jeg egentlig ville fram til, hvis noen derimot viser fram en kropp som ikke regnes som pen, så synes folk det er bra. Det er mye mer politisk korrekt, liksom. Det er her jeg mener du kunne trått til, for hvis du hadde vist fram kroppen din, så er det ingen som ville blitt sinna, du har jo en sånn kropp som det er skikkelig politisk korrekt å vise fram.
Jeg: Nå må jeg minne deg om det ikke er straffbart å ta livet av en blogg. Å ta livet av deg er i hvert fall et langt bedre alternativ enn å bruke deg til å vise fram kroppen min. Det finnes grenser hva man skal utsette uskyldige blogglesere for. Jeg skjønner for så vidt hva du mener, jeg har også sett disse bildene du tenker på. Jeg vet du ikke liker at jeg sier det, Bloggen, men jeg synes de framstår som fjols når de viser seg fram på den måten.
Bloggen: Det er liksom en måte å bekjempe kroppspresset på etter hva jeg har skjønt. Nå ser det ut til at flertallet mener at kroppspress er alvorlige greier og da er det vel sånn. Da du skrev om kroppspress gjorde du det på helt feil måte, du mente visst at folk bare skulle ta seg sammen og gi blaffen. Som sagt, helt feil holdning, etter hva jeg har forstått er det de syke man mener skal ta seg sammen, ikke friske mennesker som har det vondt fordi de ikke synes de er perfekte nok.
Jeg: Når det gjelder de syke man mener skal ta seg sammen, så har jeg skrevet ganske mye om at jeg har sett at veldig mange som er syke faktisk tar seg sammen så langt det er mulig. Det har jeg sett mye av på de forskjellige arbeidsplassene jeg har vært. Problemet er at de som mener noe annet, at folk er bortskjemte latsabber som gjør alt de kan for å trikse til seg en sykmelding, har helt andre kanaler å ytre seg i enn det vi andre har.
Bloggen: Nåja, det du har skrevet om de syke får være greit nok siden det er noen andre som også forsvarer de syke.
Jeg: Så du mener at man ikke kan skrive noe som ikke andre også skriver?
Bloggen: Noen ganger kan det være lurt å mene i kor med andre. Folk liker å få bekreftet sine egne meninger, vet du. Jeg husker at du noen ganger har brukt ordet saueflokkmentalitet om sånt. Det burde du slutte med, dessuten er det krenkende for sauene. Krenkelser må man for all del unngå.
Jeg: Jeg har sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet og kaller det heller bare flokkmentalitet, fordi jeg ikke synes man skal bruke dyr til å beskrive negative egenskaper hos mennesker. For øvrig tror jeg ingen sau er blitt krenket, da sauer nok ikke har det med å lese blogger.
Bloggen: Nei, sauer kan vel ikke lese. Men jeg har inntrykk av det er veldig moderne å bli krenket på vegne av andre og noen kunne jo bli krenket på vegne av sauene.
Jeg: Mulig det, men nå har jeg altså sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet, så da er det ikke mer å snakke om.
Bloggen: Da får vi heller snakke om hva som skal til for at jeg skal bli populær.
Jeg: Jeg tror vi avslutter samtalen her og du må nok leve med at du aldri kommer til å bli særlig populær.
Bloggen: Ja vel, jeg skal holde kjeft for denne gang. Men det er ikke det samme som at jeg gir meg.